Samuel Palmer – Den pastorala idyllens mästare

Vi lever idag i en värld så långt ifrån den pastorala idyllen som tänkas kan. Krig, terror och bestialiska våldsbrott och mord mot oliktänkande rapporteras ständigt från jordens alla hörn ...

Av: Lena Månsson | 10 september, 2014
Konstens porträtt

Klassängslighetens dialektik

Nu talar vi kulturellt kapital. Klass. Klyftor. Vi är medelklassen. Vi är osäkra, men vi vet hur man är fel eller rätt. Vi är den osäkra medelvägen. Vi skäms. Vi ...

Av: Nina Ahlzén | 13 december, 2012
Kulturreportage

Aurora Borealis

 Foto: Joshua Strang Aurora Borealis Vem var Kristian Birkeland, mannen som lyckades lösa norrskenets gåta? Crister Enander skärskådar den uppfinningsrike och vetgirige fysikern.  Besatthet och genialitet går som bekant ofta hand i ...

Av: Crister Enander | 04 december, 2007
Kulturreportage

Scenografi från barockteatern i Cesky Krumlov. Foto: Mathias Jansson

Barockteatern i Cesky Krumlov

Mathias Janssons resa till Tjeckien avslutas med en artikel om Barockteatern i Cesky Krumlov, rik av konst och historia.

Av: Mathias Jansson | 27 september, 2015
Essäer om konst

Det urolige sinn. Del II



Homo Viator

den reisendeMenneskeværen er essensielt sammenknyttet med vandring, mente den katolske filosof Gabriel Marcel(1889-1973), e.g at forut for at et menneske er Homo Economicus eller Homo Politicus, er det på vandring – underveis. Det betyr at før menneskene startet opp med å dyrke jorden og bygge byer, så fulgte menneskene dyreflokken, snarere enn at dyreflokken var blitt til deres buskap. Med andre ord, at det vandrende menneske var identisk med nomaden.

Imidlertid, det er ikke slik at hver og en av dem som er på vandring, er en nomade, uansett om det er hele familier som har brutt opp fra deres fødested og at de har lagt ut på reise, og hvor de bærer med seg drømmer og lengsler om at stedet de kommer til skal føre til at livet blir langt bedre enn livet de hadde i det opprinnelige hjemlandet sitt: I dag har vi et begrepsordet «'migrasjon'», og som står for mennesker som er på vandring fra land til land.

Hva med Homo Viator? «Viator» er av latinsk opprinnelse, der «via» betyr «gjennom», mens «tor» står for «port»; «homo» kjenner vi til fra før, og det betyr «menneske».

Dermed er vi klar for å koble følgende grunnnotasjoner: Notasjonen om menneske, notasjonen om vandring og notasjonen om at vandringen foranlediger å passere gjennom en port. Enn videre er det slik at begrepet om å passere har i seg en passiv modus, snarere enn enn aktiv modus, i og med at den som har lagt ut på en reise, har å vente til hun når destinasjonen sin. Derfor kan en hevde at begrepet om lidelse er langt mer adekvat enn at det er uttrykk for noe den reisende gjør.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

En kan se på det jeg har snakket om over fra denne ingangsport: For det første, at å reise er å fare av sted, og, for det andre, at det alminnelige er at den som er ute på reise får erfaringer, og, for det tredje, siden reise innebærer lidelse, betyr det at 'erfaring' er 'lidelse'.

Jeg føyer til at 'reise' har ulike betydninger, så som at det står for å forflytte seg fra sted til sted, dvs. i fysisk og geografisk forstand, eller at det er om en åndelig/intellektuell reise. Eventuelt, at det ene utelukker ikke det andre, e.g. at utlandsreiser, for eksempel, trenger ikke med nødvedigvis å bety at en er turist, eller at hele turen er en ren fornøyelsesreise, uten andre intenderte intensjoner enn å få avkbling fra den daglige tredemøllen, gitt at en hører til gruppen av mennesker som er så priviligert at de har et arbeid å gå til.

Mobiliteten hos menneske

Gabriel MarcelDermed går jeg over til å skrive om hva notasjonen om mobiletet mer presist står for. Jeg begynner med å snakke om hva for oppfattelse filosofen og kirkefaderen Augusting hadde om det.

Mobilitet hører med til menneskenes kår, mente Augustin. Med andre ord: Augustin hevdet at menneskeliv uten bevegelse og beveglighet, er i strid med kroppslige værender, og som har både føtter og ben, e.g. at for mennesker er oppreist gange den normale. Ja, på Augustins tid kunne menneskene forflytte seg til fots, eller ved at det skjedde ved hjelp av esel, hest og kamel eller båt: Augustin levde i en helt annen verden enn vår verden. Jeg tillater meg å mene at vi bør dvele ved det jeg har snakket om over, slik at de markante forskjellene mellom livet for mer enn 1500 år siden og livet i dag kan tre fram i og for sinnet vår, gitt at de oppfatninger en kan danne seg om fortiden er så realistiske at de gir en rimelig framstilling av livet lenge før oss.

I dag er transportmidler, av ulike slag, en integrert del av de ting som fins i verden. Hva betyr det? Jo, ved første øyekast kan det virke absurd å hevde at de mange ulike transportmidler, så som bilen, bussen, toget, banen eller flyet, ikke fantes i den verden Augustin var en del av. Imidlertid, non-eksistensen av vår tids transportmidler er kun ett eneste eksempel på ting som ikke hørte med til Augustins erfaringsverden, for den mediale del av verden, så som dagspressen, radio, fjernsyn; populærvitenskapelige magasin eller kino, internett, facebook eller twitter, eksisterte ikke i den tidlige middelalder, som er det alminnelige navnet på denne perioden i menneskenes liv og historie

Således kan en ta opp følgende spørsmål: hva for poeng har det å trekke fram at de nevnte ting, som er faktakunnskaper for de aller fleste mennesker, i alle fall i informasjonssamfunn, der også de nordiske land er inkludert, ikke fantes på den tiden da Augustin levde? Svaret mitt går i retning av at det har å gjøre med at mennesker har indre liv, eller, for å gjøre bruk av et språklig uttrykk som, muligens, faller mange nåtidsmennesker tungt for brystet: at mennesker har åndelige liv, og ikke bare at menneske liv er av slikt stoff som forsvinner opp og inn i den ytre, fysiske og sosialt medierte verden, og som kanpt nok eksisterer når du ikke er der du skal være, eller som du, tilfeldigvis er, det vil si at det gis folk som rydder opp etter at det har vært folk i gatene, på torgene, i butikkene, og i barer og på restaurantene. Svaret mitt synes å være et svært så enkelt svar, uten at svaret mitt dermed foranlediger at det skal kunne reduseres til trivielle påstander om at det gis distinksjoner mellom «psykisk» liv, på den ene side, og fysisk, materielt, liv, på den annen side. Det synes ganske rett fram, og som jeg har vært inne på over, at menneskenes intellektuelle liv kan bety flere forhold, så som at tanker og følelser er indre hendelser, i den forstand at de ikke er umiddelbart tilgjengelig for iakttakelse. Før i tiden snakket en om at «ideer», «forestillinger» eller «tanker», var som ørsmå bilder i hjernen eller i sinnet, og når et menneske søkte å komme til nærmere klarhet over hva for tanker det hadde, så var det henvist til å inspisere de bitte små bildene som det støtte på når det vendte seg henimot sitt eget bevissthetsliv: Å tenke langsetter nevnte baner, synes å være en underlig måte å forestille seg hva som menes med menneskenes bevissthetsliv; la det være som det er eller ikke er: For min egen del har jeg aldri kommet over bitte små bilder i sinnet mitt.

Det gis likeledes folk som tror og mener at tanker er, for det meste, ubevisste, og at de fleste tanker er billedlige: jeg er ikke helt overbevist om at den nevnte oppfatning stemmer, skjønt mye av det vi vi besitter av tankeforråd, eller som vi har kjennskap til, er slikt som vi ikke har tankene våre rettet henimot. Det betyr at store deler av de ting vi har kunnskap om, er ting som vi ikke tenker på eller over.

Dermed tar jeg opp igjen slikt jeg allerede har snakket en del om, nemlig bevegelse og bevegelighet: Detgis mer enn det jeg har nevnt til nå, og jeg tenker slik om det: at bevegelse fins som graduering av bevegelse og at visse forutsetninger har å være gitt for at bevegelighet skal kunne finne sted. Rent allment er begrepet om bevegelse koblet til begrepet om fart, tempo eller hurtighet. Ja, til begrepet bevegelighet svarer det begrep som 'rørlighet' eller 'førlighet: Fysisk handikappete folk har liten grad av førlighet; de kan være i relativ stor bevegelse, gitt at den som har et betydelig handikap, som å være uten evnen til å forflytte bena eller at hun har tapt evnen til å gå, sitter i en motordreven rullestol. På seksitallet, da jeg vokste opp, var det ganske få rullestolsbrukere i Norge; idag gis det flere og flere rullestolsbruker, folk som tar buss og reiser med båt, slik du og jeg gjør det, og som farter rundt i byene våre og langsetter gang-og sykkelstier. Det er bare at antallet av uførlighetsmennesker synes å ha steget i takt med at det er pengesamfunnet som setter standardene for «det gode liv» og at det er den stadig mer utbredte kapitaldansen som slår an takten og tonen. Ja, makthavere sjenerer seg ikke for å oppfordre alminnelige mennesker, og som lever helt vanlige liv, til å være mindre materialstisk orientert – at de viser tilbakeholdenhet, nøysomhet, og at de skal la være å bekymre seg om pengepungen er slunken, og inntektene ikke strekker til i forhold til de fortløpende utgifter. I konservative kretser er slagordet «Don't worry; be happy!»: det er vel knapt noen som er så opptatt av rikdom, penger og luksus som politisk konsevative mennesker. Således er det ikke uten grunn at en kan hevde at den «nye» nøysomhetskampanjen, og som kunngjøres i Europa, er et skalkeskjul eller en politisk avledningsmanøver, som er klekket ut for at folk flest skal unngå å legge merke til all den overfloden som rikfolk omgir seg med; det er ikke så svært mange år siden Kåre Willoch, og som dengang var statsminister i Norge, appellerte til folk om å stramme inn livreima: snakke slik som Willoch gjorde, er ren ideologi og den slags ideologi tjener pengemakta, og ikke vanlige mennesker.

Nåvel. Hva angår relasjonen mellom den ytre verden og den indre verden, er den basert på kausalitetskategorien: om jeg presser en liten trepinne mot kroppshuden min, så opplever jeg en lett smerte; jernstenger som holdes over åpen ild blir glødende og enkle å bearbeide, for eksempel av en smed. Det fins mennesker hvis toleranseterskel for lyd er svært lav, og en slik følsomhet overfor lyd er ikke et patologisk fenomen: fra en bekjent av meg, og som døde for noen år siden, fikk jeg høre følgende: at det er så mye støy i verden i dag. Dèt er en ytring jeg håper at jeg aldri skal glemme, for dagens verden er en verden som er gjennomtrukket av lyd, og lyd er molekyler i bevegelse: stillhet har blitt en mangelvare, eller at en stanser opp for ett minutt, og bare ett minutt av gangen, for showet har, naturligvis, å gå videre. Spørsmålet er bare hvorhen: er det mer jobbing og mer sjopping, så er Den Nye Fagre Verden like rundt hjørnet, e.g. at markedet har en slem tendens i seg til å gjøre mennesker til ufyselige rotter, og ikke minst, at stresset tiltar og tiltar.

Om stress og dets psyko- fysiognometriske struktur

Homo ViatorLa oss gå direkte på tematikken – stress og dets mulige årsaker/grunner. Uten operativkausalitet, gis det ingen verden – verken den ytre eller den indre verden; det som finner sted i den sosiale og kulturelle verden har som effekt at det forplanter seg ned og in i vår psykisk-somatisk konstituerte organisme. Veien fra den ytre verden og inn i oss selv, kan en beskrive i termer av 'mottakelig åpenhet' overfor det som er utenfor oss selv, den ytre verden og det som gis i den, så som folk, ting og steder. Vi mennesker er beroende av andre mennesker, ting og steder: dette avhengighetsforhold betegner jeg som «binding til det som fins utenfor oss selv», og uten at det fins en slik affektiv-emosjonell kobling mellom oss selv og verden, er det ubegripelig å forstå hva som menes med «å være i verden» eller «å være eller å ha et selv».

Det er ikke dumt å betegne denne bindingen i lys av at mennesker har en ytre sans, en sans som vi betegner med navn på den ytre sansens forgrening og oppdeling, i relasjon til den verden, så som syn, hørsel, lukt, smak og berøring: Den intakte ytre sansen er mulighetsbetingelsen for vår forbindelse til vår felles verden, om referansen er den ytre, fysiske natur, i form av fjell og åser, skog, vann og elver, eller de stadig ekspanderende urbaniserte områder, og som utgjøres av veier og gater, parker og plasser, blokker og boligkompleks.

Det gis også en indre sans(La 'den indre sansen' stå for de mange ulike sanser), som vi deler inn i hukommelse, minner, fantasi, kreativ imaginasjon og personlige erfaringer, sentimenter,og fornemmelser(intuisjon), følelser og tanker, ideer og forestillingsinnhold, ønsker og begjær, lengsler og drømmer, planer og prosjekt. Den indre sansen har en annen retning enn den ytre sansen, der fokus for oppmerksomheten er hensynet til det som er annerledes enn meg selv; ikraft av den indre sansen settes vi i forbindelse med oss selv- gitt at vi tar opp den indre sans om en positiv kraft i vårt liv.

Det fins flere relasjonstyper enn det sosiale liv, der samhandlingene mellom de involverte parter dels beror på rollespill som fungerer, og dels på en viss godt innarbeidet smidighet fra de sosiale aktørene: når en, for eksempel, gjør innkjøp på en dagligvareforretning, så trenger en ikke ytre noe som helst om noen ting; en legger pengene i skålen eller gjør bruk av sitt eget elektoniske kort.

Om en går inn på begrepet sosiale roller og rollespill, er det absolutt ingenting ved det som finner sted når en, uten at et ord blir sagt, tar fram penger og betaler for varen(e) en har kjøpt, eventuelt, at betalingen skjer ved hjelp av et elektronisk kort: de samme ting kan gjøres ved hjelp av en fjernstyrt robot.

Sett fra et annet perspektiv, har verden vi lever i ganske mange trekk til felles med urhistorier som Babels Tårn og babelsk forvrirring, og at det er slik, er så avgjort ingen sjokkerende nyhet. I det tjuende og i vårt eget århundre har tendensen til å bygge stort eller kolossalt, bare tiltatt og tiltatt; det som virkelig er slemt ved det kolossale, er ikke bare at det opptar plass i menneskenes liv, men det blir liten eller ingen plass til det som er mindre stort og det som består av små detaljer -småting.

Manien for det kolossales betydning og mening i vår tid, merket jeg meg straks etter at jeg hadde oppnådd status som Candidatus Philologiae i Filosofi(1984)og hvor jeg med stor optimisme sendte min avhandling(163 sider) av sted til et av de norske universitet: Svar jeg fikk, var at den filosofiske(undersøkelsen)avhandlingen min var for lett, for mange av kandidatene hadde levert inn avhandlinger med et omfang av 250 sider eller mer enn det: Enkelte ganger er det slik akademiske arbeider blir veiet på en særskilt måte, idet en tar hensyn til arbeidenes kvantitative aspekt. Eventuelt, at det er slik det er, i de aller fleste tilfelle.

Nåtiden er en svært urolig tid å leve i, og hele livsformen vår er gjennomtrukket av å være i fart og bevegelse, uten at det blir skapt det minste grann, for det som er i fokus er ikke om du får gjort noe av betydning men at du er i fart og bevegelse: desto mer fart og bevegelse det er, jo større blir BNP:Ttravelheten sitter i førersetet i den turbokapitaliske vognen og hvor alminnelige mennesker får inntrykk av at når samfunnskroppen har blitt syk, så trenges det en gjennomgripende hestekur for å få den frisk igjen. Å tenke langsetter følgende baner er politisk ideologi: etter oppgangstider, kommer nedgangstider, og etter nedgangstider kommer det oppgangstider.

I mange henseende likner verden av i dag på den tiden da jeg selv vokste opp, det vil si på seksti-tallet; det er bare det at travelheten har tiltatt; vaner, rutiner, overflatisk strev etter konsumgoder, kommersialitet, og å svinge seg opp i samfunnshierarkiet, alt det og mye mer, hørte med til tiden og verden jeg vokste opp i, uten at jeg kjenner meg spesielt solidarisk med alt det som regnes som fagert og flott, så som abstrakte menneskerettigheter, frihet, demokrati og økononisk velstand.

Travelhetsorienteringen

kvinne sliten etter den lange reisenI dette avssnittett ser jeg på hva for negative konsekvenser som er forbundet med travelhetsorienteringen: Om en sprer seg utover et mangfold av livsområder, slik som familielivet, yrkeslivet og fritiden, så følger det gjerne som konsekvens at livsoppgavene hoper seg opp, og at en får vansker med å holde det hele sammen på måter som er tilfredstillende måte for alle parter: En skal både være god far for sine barn, ha et rikt og spennende yrkesliv, med dertil hørende karriere, pleie omgang med ektefellen/samboeren og reise ut av landet i ferien, gjerne til varmere strøk av verden enn der en bor. Således får livet mer en ofte en slik karakter at det er besværlig å holde sammen i ett og det samme grep; det spriker i flere ulike retninger, med ulike forbindtligheter og mål(verdier). Resultatet for den som involverer seg i aktiviteter som spriker i flere retninger, er at fenomen som atspredthet, uro og mye stress blir til faste ingredienser i det aktuelle menneskes liv. Ja, hva gjør en så? Jo, en melder seg på «avstressingskurs», hvis navn kan være «Hvordan leve med stress?». På kurset lærer en, sannsynligvis, at det er ok å leve med stress og at stress ikke har negative effekter på en selv og sine nærmeste; stress har kun en moderat, harmløs, effekt, og at hva det kommer an på, er at en lærer seg å håndtere stress. En av de mest alvorlig sydommer i vår tid, springer ut av alt livstresset, og det som er virkelig og sant om myten om «stresshåndtering», er at om du kommer til å tro på den, så har du fått deg en livsløgn med på kjøpet, og å leve på livsløgn er neppe særskilt godt og bra for noen mennesker; mennesker er også biologiske organismer, og som biologiske organismer er vi utsatte og sårbare skapninger, og å tro at ordinære vitenskapelige metoder og teori, er i stand til å finne ut av om stress er farlig eller ikke, er vel å forlange for mye av kausalorienterte fagdisipliner. Om det kroppslig baserte slitet har blitt erstattet av maskiner, er det nå så helt sikkert at det er en gevinst – for sinn vårt? Jeg har mine tvil.

Det har blitt sagt at Humes filosofiske konsepsjon kan anskueliggjøres i kraft av en person som kravler rundt på gulvet, nedunder computeren og at Descartes sitter og kalkulerer på regnemaskinen sin, mens IT fikserte folk kommuniserer med andre IT fikserte folk: konklusjonen er, altså, at livet vårt løper av sted langsetter linjer og mønstre for teknologisk effektivitet.

Nåvel. Fremdeles gjelder intellektuelle og etiske standarder, og ikke at travelheten har, eller skal ha, det første og det siste ordet. Likevel, en god del sentrale og viktige avgjørelser, og som kan vise seg å være dårlige avgjørelser, blir tatt via mobiltelefonen, og det er riktig ille, i sær om det gjelder fellesanliggender, e.g. at det angår en hel befolkning i et visst land.

I seg selv er det ikke slik at teknologisk effektivitet tematiserer hva som skal kommuniseres av betydning og mening, som, for eksempel, at å å ha langsiktige mål er langt bedre enn å ha kortsiktige mål, og slik mål som verken er kortsiktige eller langsiktige mål, denoterer vi med «mellomsikten». For enkelte mennesker synes mellomsikten å være helt OK, det vil si at rent kortsiktige mål er impulsstyrt ferd, mens langsiktige mål trer fram i deres forestillingsverden som fromme ønsker og fåfengte tanker om en tilstand som aldri kommer til å inntreffe.

Ser en disse forhold i lyset av IT, så er det heller ikke slik at IT fastlegger betydningen til intellektuelle forbindtligheter og verdier(mål), og hva angår etikk og det etiske så blir heller ikke den etiske dimensjonen lukket i og med at IT fins.

I en viss forstand har internett bidratt til at hele jorden har blitt til en landsby, via nettet har tid og rom blitt til størrelser som synes å tilhøre en annen tid og enn annen verden enn vår felles verden: om du er koblet til nettet, så kan du utveksle ideer, forestillingsinnhold og erfaringer med folk som bor, lever og virker i helt andre verdensdeler enn din egen, og dette finner sted i løpet av noen få minutter. Skjønt det er stor forskjell mellom mundtlighet og skriftlighet, kan en få sagt og uttrykt ganske mye i løpet av en hel dag, og om du er et skrivende menneske, så kan du sette inn en tekst du har laget, en tekst du har arbeidet på over en stund, idet du sender den av sted som vedlegg til mailen din. Det er slitsomt å foreta fysiske reiser, og det normale er vel at etter en tid har en fått mer enn nok av å reise rundt med båt, fly eller tog. Ett ikke ubetydelig moment i den slags reiseaktivitet, er all kontrollen som finner sted på togstasjoner, flyplasser og båtterminaler: det er som du blir mistenkt for å være en potensiell terrorist. Å sette sikkerhet foran frihet er et tvilsomt prosjekt, i og med at en dermed reduserer en av de verdier som mange mennesker verdsetter høyt, dvs. at en gjør ting som ingen andre enn dem selv har noe som helst med enn den det angår: Deg selv.

Om en er en skrivende filosof, slik jeg er, er etableringen av nettet en definitiv forøkning i mulighetene og anledningene til å få trykt og publisert mine egne arbeider, i en så stor skala at det ville ha vært utenkelig å få det til før nettet ble et faktum: Jeg er ikke lenger beroende av sneversynte tidsskriftredaksjoner, som kun støtter de som støtter det aktuelle tidsskriftet, og som også holder den tonen som det forventes at det skal holdes i dette eller hint tidsskrift. Det har å gjøre med frihet: At jeg er fortrolig med hvilken sjanger som helst, og at jeg er suveren med henblikk på hva for sjanger, manér eller skrivemåte, som passer meg, og ikke at andre enn meg selv avgjør hva for form og innhold mine egne arbeider skal ha og få – det er opp til meg selv.

En kan også formulere det i retning av at selv om vi lever i et representativt demokrati, så trenger og behøver vi mennesker filosofi: Ja, en kan uttrykke det slik at livet er ikke bare om å jobbe og sjoppe, og dvs. at når du verken jobber eller sjopper er radioen på, og hvor det strømmer ut en uopphørlig flom om alt og ingenting. Hva angår dagspressen, er det nærmest en raritet om en er så heldig at en kommer over interessante og alvorlige ting i en avis; det aller meste blir gjort til underholdning, og, i beste fall, til gjenstand for menneskenes nyskjerrighet. En blir atspredt av å lese aviser og å lytte på radio.

Tilbake til spørsmålet om hva alt livstresset bunner i: skyldes «The Stress of Life» ekstremt stiliserte bilder av mennesker, som markedsføres i aviser, illustrerte blad og som holdes fram for oss som idoler, som ting vi bør strekke oss etter, skjønt det er uoppnåelig, eller er det en effekt fra myter om mennesker utstyrt med kjempekrefter? Eller er det at vi har blitt opplært til å klare det meste, som er en bærende tanke i vestlige forestillinger om «det selvhevdende menneske», «unikhet», «individualitet», «autonomi» og «frihet»? Det er ikke godt å vite;. et friskhetstegn er det vel neppe noen som mener at det er.

den indre sansenUavhengig av hvordan det er med utbredelsen av tanken om at det er mulig å holde sammen det som spriker i uforenelige retninger, med ulike forbindtligheter og verdier, er og blir det en myte eller mytologi, at realiteten faktisk er strukturert langsetter slike maler for singulære liv: Til hver eneste myte svarer det en mytisk tankeform; det som er besværlig med myter og mytologi, er ikke deres form; det er når en inspiserer de enkelte mytenes innhold, som foregjøgles som et faktisk innhold, som ting som fins, at en myte bryter sammen, forvitrer – en gang for alle, idet den viser oss sitt sanne ansikt, som er et liv i usannhet: den eller de som tror at det er mulig å leve opp til mytologiske forestillinger, får falske liv. «Falske» liv skal både forstås i retning av å hevde oppfatninger, der oppfatninger er definert gjennom at hver eneste oppfatning er anvist på sannhet, respektivt, usannhet/falskhet som det å få et «skinnliv» eller et «som-om-liv». Eventuelt, om du foretrekker en slik formulering, at det er om lakkerte og renpolerte liv, liv som på overflaten er uten striper og skrukker; under den polerte overflater gis det mye annet enn det som kommer til syne gjennom et ekstremt konformt og konvensjonelt liv. Merk at synspunktet mitt har ikke som forutsetning at offentlig og privat liv skal konvergere, eller at det skal løpe sammen i et tenkt punkt, der det ene ikke er til å skjelne fra det annet: likevel, en viss indre sammenheng bør det være mellom det ytre og det indre livet, uten at det skal forfalle til doble, falske liv. Dermed er spørsmålet: Hvordan skal eller bør, et singulært selv relatere seg til verden: om jeg markedsfører meg selv som verdensforbedrer, bør jeg tre fram som aktivist; aktivister reiser rundt i verden og er tilstede hvor det antas at det skal bli bråk; aktivisme levner lite rom for et rolig liv, især om en er en skrivende filosof.

Med all respekt for ulike aktivister og leger: Det er med aktivister som med leger uten grenser, for det gis alltids steder hvor en trenges langt mer enn der en faktisk er. Således går ferden videre, og en har et stundesløst liv. Før i tiden het det at hva det kom an på, var at en prøvde å berge verden; nåtidsmennesker er mest opptatt av å berge seg selv. Eventuelt at en blir en kynisist – en som ikke lenger har tiltro til noe som helst. Ikke å tro på noe som helst er farlig for hver og en av oss; når det meste blir til dum og fordummende underholdning, bør det ringe en klokke for oss alle, slik at vi ikke dør av at latteren har fått altfor stor plass i livet vårt. Det kan virke som at jo dystrere verden er, desto mer synes det påtrengende for mennesker at livets lyse og lette sider får en framskutt plass og rolle å spille: hva skulle grunnen ellers være til at det gis så mange billige underholdningsting i verden, om det ikke er for å glemme alle de vanskelige ting, selv om moroen varer ved en stakket stund?

Trenden for vår tid er, om mulig, å være lykkelig hver eneste dag: det er gøy å være ung, det er gøy å være middelaldrende og det er svært gøy å bli gammel; døden har blitt til en del av den fortløpende forvaltningen av mennesker og ting, og en trenger ikke bekymre seg om det, ja, med unntak av at begravelser koster penger.

Det 21. århundrede har gjort en genial oppfinnelse, som frisetter menneskene fra mange unødige plager og bekymtinger: at den har avskaffet døden, eller at en arbeider for å avskaffe frykten for å frykte døden; det er ikke selve døden en frykter, for den som er død er verken i stand til å kjenne glede eller frykt, sorg eller skuffelse; således er det frykten for å frykte, eller redselen for å bli redd, en er ute etter å bringe av veien.

I det forrige århundret slet en med helt andre ting enn døden, så som avskaffelse av emosjoner, som sjalusi, minsunnelse – havesyken. Tankegangen var at emojsoner brakte inn forstyrrelser i regnskapet; irrasjonalitet har og må avskaffes; framskrittet er betinget av at det er rasjonalitet som skal styre huset, og emosjoner ble, uten tvil, betraktet som irrasjonale moment hos menneskene.

På dette punktet, dvs. det som i vid forstand angår følelseslivet, altså pasjoner, affekt og emosjon, har mange gått seg vill i verden; tro, håp, medfølelse og kjærlighet er emosjoner, og å elimimere medfølelse og kjærlig, tro og håp, er å gjøre verden til et grått og trist sted å være, ja, på linje med et fortau i rushtiden.

De gamle visste at det en sender ut hovedveien, har en slem tendens til å komme inn bakveien; i vårt århundre har følelser fått et stor comeback, vår tid trenger en historiefilosofi, og ikke bare at studier av mennesker er uten fortid og dermed at det er uten historie: å være en menneskelig agent/forfatter, er å orientere seg i kraft av en helhetlig situsjon, der referanser til fortiden svinger med i hver eneste av de valg vi tar og davgjørelser vi fatter, og som skjer med henblikk på livet vår innover i framtiden. Mer enn noen gang før i historien har det blitt presserende å reflektere over forbindtligheter og mål, e.g hva vi ønsker og vil med livet vårt.

Valget og avgjørelsen er vårt eget valg og vår egen avgjørelse, og da er det om hva og hvem vi er; at vi prøver å komme til økt klarhet og innsikt i slikt som er om identiteten vår, er ikke et uviktig anliggende ved at det er om å ha makt over seg selv, og ikke at en streber etter makt over andre mennesker: Hva betyr det å kunne reise jorden rundt med fly, om det kun er med det for øye å få sterke og nye sanseopplevelser; begjæret etter standige sterkere og sterkere sanseinntrykk har en tendens til å mangedoble seg, inntil en grense hvor en har fått mer enn nok, for det er kun mer av det samme, og som utgjøres et flimmer av inntrykk, og hvor det er ingen ro og rast.

Hva er vel hele turistnæringen annet enn en gigantisk flukt, istedenfor å tak i seg selv og å gjøre et stykke arbeid som er et menneske verdig. Å drive med turistflygninger er en kostbare affære, der den som driver med turistnæringsvirksomheten vet om at mennesker trenger avkobling fra rutinefylte aktiviteter, eller det som beskrives som «tredemøllen», der oppgavene står i kø, og ikke før en har ekspedert haugen av papirer, så ligger det en ny haug på bordet, og det er som de skriker etter å bli tatt hånd om. Således hviler turistnæringen på tanken om fri-tid, der det er strukturene som styrer og ikke det singulære mennesket. Imidlertid, ingen kan fri-settes fra tid, tiden og tidene; tid er å avsette tid, og at livet er om hva en fyller timene, dagene, ukene og årene med.

Gabriel Marcel var opptatt av å finne ut av menneskets eksistens, og ut fra de filosofiske refleksjonene hans kommer det klart til uttrykk at Marcel så det slik at 'eksistens', som begrep, har en tvetydig mening, e.g. at menneskene lever i spenningsfeltet mellom den «havende», «besittende» eller «eiende» innstilling, på den ene side, og den «værende» innstilling, på den andre side.

Grovt formulert står den første innstilling for at erkjennelse er på linje med å ha penger på bok; en vet alt allerede beskjed om alt det som er verdt å vite om, og mer er det ikke å si om det. Den andre innstilling er om at det hefter noe uforklaring ved å være til i verden, og som ingen vitenskap er i stand til å oppnå grep om ved at jo mer den rasjonelle tanke streber etter å finne ut av hva det er om, desto mer forflyktes det, unndrar seg, oppløser seg, som om det nekter å bli brakt på forstandens begrep, f.eks. at kroppsligheten hos menneske er et mysterium. En kan uttrykke idéen om å ha, ved å beskrive den slik at i store deler av verden er det om å spre abstrakte ideer om frihet, menneskerettigheter, demokrati og velstand utover hele verden, og det betyr til hvert eneste hjørne på kloden, og derfor betegnes det som «globalisering». Korrelatet til globaliseringen er alt det som skal bort ved at det er i strid med de universelle verdiene, og dermed har det som motsetter seg den naturlige utviklingen, bevegelsen og forandringen, å bli knust, trampet under fot. Dermed er det de såkalte tibakeliggende livsformer og kulturer som sitter fast i den værende innstilling: jo mer du har, desto mer er du, og jo mindre du har, desto mindre er du: De aller fleste mennesker på jorden vår tilhører den sistnevnte kategori. Det er likeledes slik at «flaggermusmenneskene», og som er folk som lever under broene i de store metropolene, har blitt så mange, målt i absolutte tall, at snart dreier det seg om 2 milliarder mennesker.

Som nevnt, Marcel så på menneskets eksistens(tilstedeværen i verden) som et mysterium, uten at dette nullifiserer, eller gjør til intet, det jeg allerede har nevnt om store deler av verdens befolkning; Marcel mente likeledes at når ytringer om mennesker òg når deres situasjon i verden blir medreflektert, så viser ytringen utover seg selv og til en bakgrunn og sammenheng, der ytringene først blir til intelligible ytringer. Bakgrunnen og sammenhengen for den konkrete ytringen kan være av temmelig beskjeden art: å bringe ytringen på en formallogisk og kvantifiserende form, er alt allerede å ha tatt en avgjørelse om hvordan en skal relatere seg til livet i verden, e.g. i egenskap av at menneskets eksistens som inkarnert eksistens er et uendelig stort mysterium.

de tre gracesDet foregående, som er om transcendensen, er annerledes i følgende sammenheng: den logisk-kvantifiserende betratningsmåte. Til grunn for de logisk-kvantifiserende prosedyrer synes følgende forhold å stå klart: at utgangspunktet for utforskning menneskets eksistens alltid er det ukjente, i den forstand at det som gjøres til gjenstand for logisk-empirisk kvantifisering er alt det som den non-skolerte bevissthet ikke finner ut av ved hjelp av sitt naturlige språk.

Dermed er det slik at den logisk-kvantifiserende betraktningsmåte, og som brysker seg gjennom å hevde at den går empirisk fram gjennom henvisningen til den naturlige bevissthet og de vansker den står overfor, har å konstruere et kunstspråk, og at kunstspråket, ut fra forskerens eget ståsted, er et instrument for tanken, og ikke et mål i seg selv.

Hva er så dette kunstspråket? Svaret tør slettes ikke overraske: at det er logikken. M.a.o., at den logiske-empiriske tanke bestreber seg på å fiksere tankens objekt gjennom teorien og metoden som den har hentet ut fra seg selv, og at i lys av de metodiske skritt og steg, og som teorien og metoden foreskriver overfor seg selv, og som det a-personlige subjektet fører tilsyn med, så søker en å hente tilbake det som den før-teoretiske og før-reflekterte bevissthet alt allerede har lagt ned og inn i tingene. Med henblikk p de to ulike eksistensmodi, å ha og å være, så er det slik at i sikten til Marcel er den sisnevnte eksistensmodus den førstnevntes ufravikelige forutsetning og betingelse, og at det er slik at vilkåret for å drive med vitenskapelige forskning, og anvendelse av dens resultater gjennom teknologi, er et verdifaktum som den vitenskapelige bevissthet ikke kan benekte uten at forskersubjektet slår seg selv for munnen, e.g. at jeg er, er primær i relasjon til vitenskapelige eller vitenskapsbaserte ytringer om hva jeg er.

Der den naturlig tanke støter på aporier, som å prøve å forstå enheten mellom kropp, sjel og ånd, der går vitenskapene til verks gjennom å bygge på eksisterende og godkjente teorier og metoder, gjennom å søke å finne empirisk belegg som bygger opp under gitte hypoteser, eventuelt, at de hypotesesett en arbeider ut fra viser seg å være usanne, og at akummuleringen av eksperimentelt produserte data, vil føre til at teorien som føres til torgs er korrekt i relasjon til realiteten, så starter den naturlige bevisshtet opp med filosofiske refleksjoner, og som har et personlig engasjement som dets fundament: all vitenskapelig forskning er a-personlig. Ingen forsker risikerer personlige tap; det er det offentlige apparatet som betaler, eller at private bedrifter kommer inn som sponsorer av prosjekt som private eller det offentlige betrakter som interessante eller viktige prosjekt, gitt hva som antas å være presserende problemer i den tid og verden forskeren lever.

Med henblikk på idéen om å ha og den realitet som den viser hen til, så er det ikke bare om å ha og få kontroll på og makt over alt som er, e.g. de materielle forutsetninger og betingelser for verden, så som jordens mange ressurser, oljen nede på havets bunn, ulike metaller, urskogen i Amazonas og på Borneo; å leve i lys av og ut fra idéen om å ha, er på den kroppslige eksistensen vår i verden, og dermed på vårt eget liv som et objekt mellom og blant alle andre objekt i verden. I filosofien til Marcel er mennesker både observatører og deltakere av seg selv, foruten at det, som allerede nevnt, hefter noe uforklarlig ved den kroppslige eksistensen hos hver og en av oss.

I dypere forstand står begrepsordet «'mysterium'» hos Marcel for at den rasjonelle tanke ikke er i stand til å fatte hvordan enheten mellom ånden, sjelen og kroppen kommer i stand.

Naturligvis, det betyr ikke at menneskene lever i en somnabul tilstand, der begrep som jeg, ego eller det indre selv, er fenomen som vi ikke kjenner til og som vi ikke anvender i det hele tatt. Menneskebarnet har ikke levd så mange år i verden innen det opphører med å omtale seg selv i termer av sitt eget navn, og at jeg-bevisstheten har sett dagens lys hos det vesle menneske, merker en på at en dag så kommer det stormende inn til far eller mor, idet det har noe viktig å holde fram. Det er som det formelig roper etter å bli hørt og lagt merke til: lytt, for jeg har sett noe merkelig, og du har å luytte til meg, og det jeg har å berette for deg.

Selvsagt er det slik at et barn på bare noen få år, er ikke kapabel til å uttrykke seg på nevnte måte.

Det heter at nysgjerrighet er én av betingelsene for å drive med forskning, og at en er i stand til å danne seg abstrakte begrep. Fra et menneske blir satt inn i verden, er dette menneske anvist på å finne ut av alt det spennende som fins utenfor det selv: Å drepe utforskningstrangen hos det vesle barnet, er å gjøre det til noe annet enn det er, for å være menneske er å være «Homo Viator».

Thor Olav Olsen Dr. Philos. i filosofi
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress           Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den. 

Ur arkivet

view_module reorder

Italiensk nynaturalism kantad av spiritualitet. Intervju med Gianluca De Serio

 Den italienska filmen har, trots de enorma svårigheter som landet brottas med, under den senaste tiden fått ett slags renässans. Det lutar mest åt en ny genre och nya stilgrepp ...

Av: Roberto Fogelberg Rota | Filmens porträtt | 26 oktober, 2012

Farväl arbetsförmedlingen!

Jag har sagt upp mig från arbetsförmedlingen. Jag känner mig befriad. Jag känner mig lättad och plötsligt kom det en massa kraft till mig, och lust som jag inte känt ...

Av: Stina Tobiasson | Gästkrönikör | 22 februari, 2013

Ivan Aguéli. Bergsby. Foto: Courtesy Wikipedia

Aguéli och den solära logiken

Den esoteriska visheten är det som förenar alla mystiska traditioner i Öst och Väst. Poeten och författaren Bo Gustavsson skriver om mystikern och målaren Ivan Aguélis esoteriska lära.

Av: Bo Gustavsson | Essäer om religionen | 24 maj, 2017

Ungdomlig revolt i bildningsromanen Om Wilhelm Meisters läroår av Goethe

Det är sent 1700-tal och den tyske köpmanssonen Wilhelm Meister vill bryta sig loss från sin instängda borgerliga familj och ge sig ut i världen. Efter upptäckten av att hans ...

Av: Elin Schaffer | Essäer om litteratur & böcker | 18 januari, 2014

Malin Bergman Gardskär. Foto Privat

Mannens rätt att få utöva makt

Inget är så känsligt som att kritisera det manliga beteendet, både den enskilda individens samt de beteenden män i grupp har en tendens att nedlåta sig till. Inget är heller ...

Av: Malin Bergman Gardskär | Malin Bergman Gardskär | 13 juli, 2015

Teatermasker hos Ingela

Från världens scener. Genom tid och rum

Ingela Karlsson tycks vara en av dessa urbegåvningar som ingenting rår på – utom viljan, inspirationen, tanken. Hon driver ”Teaterbägaren” sedan 20 år, skapar föreställningar, skriver, regisserar, komponerar. Hennes arbetsfält ...

Av: Annakarin Svedberg, text och bilder | Scenkonstens porträtt | 03 mars, 2017

Rolf Zandén – dikter i naturen

Rolf Zandén. Född 1945 och bosatt i Karlstad, har nästan alltid skrivit dikter; givit ut 7 egna diktsamlingar samt deltagit i en del antologier, nu senast i höstas i en ...

Av: Rolf Zandén | Utopiska geografier | 16 april, 2012

Om Skönheten

I en tid då skönhetens motiv och uttryck är stadda i ständig förändring är det lätt att känna ett sting av saknad vid minnet av den tid då Logos regerade ...

Av: Mattias Lundmark | Essäer om litteratur & böcker | 03 september, 2013

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.