Jakten på den röda ballongen – en essä om ballongen i konsten

Ett rött hjärta stiger mot himlen. Kvar på marken står en liten flicka och ser hur hennes ballong flyger iväg. Det går inte riktigt att se om flickan är ledsen ...

Av: Mathias Jansson | 05 oktober, 2012
Essäer om konst

Platser i Norden som inspirerar ditt skrivande

Ett välkänt, och väl praktiserat, faktum är att få saker hjälper till att få din kreativitet att flöda likt ett riktigt ordentligt miljöombyte. De flesta vars hjärta slår för skapande ...

Av: Agnes Stenlund | 01 november, 2013
Resereportage

George Gordon, Lord Byron Vi skall inte ströva mer

En "byronisk hjälte" ska vara passionerad, melankolisk och ädel. Bilden är sammansatt av drag ur både Lord Byrons liv (han levde 1788-1824) och hans dikter, särskilt det långa verspoemet Don ...

Av: Lord Byron | 23 juni, 2013
Utopiska geografier

EN TEXT OM KONST AV CARL KÖHLER (1919-2006)

Henry Köhler son till den berömda bildkonstnären Carl Köhler har skickat till oss en artikel som hans far skrev för många år sedan. Vi hedrar minnet av Carl med denna ...

Av: Carl Köhler | 08 september, 2011
Essäer om konst

Relasjonene mellom inkarnert liv og ren materie



Kalighat Kamala Sujettet for artikkelen min er relasjonene mellom menneskeliv(«inkarnert liv») og ren materie, e.g. at det er om den grunnleggende distinksjonen mellom menneskelige tanker og følelser, handlinger og liv vs. at en står overfor materie i fart og bevegelse. Jeg skynder meg å føye til at begrepet om inkarnert liv, knyttet til menneskelige personer, har, i det minste, to betydninger: A) At alt menneskelig(og umenneskelig) liv er legemlig. B) At selve kroppen hos mennesker er «av ånd», dvs. at den(kroppen), ontologisk sett, ikke er på linje med en hvilken som helst materiell ting, hvilket ville, i streng forstand, bety at den ville være uten sjel og ånd.

Det sistnevnte betyr ikke at det er en illusjon å nære varme følelser for tingene vi gjør bruk av, eller at du kan få et spesielt forhold til en motorsnekke, om du er så heldig å ha en trebåt med motor: Det er alminnelig at vi mennesker får et særskilt forhold til brukstingene, og som kan minne om forholdet vi har til mennesker, og således er det ikke noe galt med det.

Imidlertid, her er det om følgende forhold. Gitt at det hevdes – som hypotese – at relasjonen mellom den menneskelige bevissthet og den rene materie er slik: At alt som er, er tilbakeførbart til\ ren(død) materie i bevegelse. Dermed oppstår det et stort problem: hvordan skal en forstå framkomsten av den menneskelige bevissthet? Er den menneskelige bevissthet ikke annet enn emergente egenskaper ved materien, dvs. at den menneskelige bevissthet har oppstått som et sluttresultat fra en lang rekke av endringer i selve materiens konstitusjon – at utviklingen, bevegelsen og forandringer er fra enkle organismer til langt mer sammensatte organismer?

Det synes rimelig klart at intellektet fordrer et substratum; Er dette substratum koblet til menneskets hjerne, i den forstand at selve bevisstheten hos menneske er ekvivalent med fysiologiske og nevrologisk prosesser? Det synes likeledes rimelig å hevde at hos mennesker medfører den fysiske tilstanden hjernedød at tankevirksomheten dermed opphører. Mer konkret: Om et menneske arbeider på et globalt og personlig prosjekt, og som består av å skrive og å lese igjennom det en har nedtegnet, så synes det underlig å hevde at hva dette menneske er opptatt av er at det undersøker de nevrologisk prosessene i hjernen, og at når det har funnet ut hva det nevrologiske språket går ut på, så har det endelig funnet fram til hva det skriver om og hvorfor det i det hele tatt skriver.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Om en trekker et skille mellom den slumrende eller den sovende bevissthet, på den ene side, og den våkne bevissthet, på den annen side, så kan en formulere det slik at i alminneliget er det slik at den våkne bevissthet er involvert i et eller annet prosjekt, eller at den våkne bevissthet, hvis referanse er en menneskelig person, har et globalt og personlig prosjekt, mens det synes urimelig å hevde at den sovende bevissthet, eller at for en menneskelig person som sover, så har det validitet at personen, qua sovende bevissthet, er involvert i et globalt og personlig prosjekt.

Det virker likeledes å støte an mot alminnelig begrepsforståelse å hevde at den årvåkne bevissthet er ekvivalent med 'å ha idéer og tankeforestillinger', eller at den som er ved bevissthet gjennomfører lange resonnement, eller at den som sover eller slumrer, er uten bevissthet.

Slik jeg har nevnt over, så snakkes det i faglitterærer kretser om emergente egenskaper. Følgende framstilling illustrer hva som menes med det. Når et menneske har gjennomført et studium på en høyskole eller ved et universitet, for eksempel, at det har lært seg å forstå det dikteriske språket, så har det tatt steget ut over en instrumentell innstilling til ervervelse av kunnskap til en situasjon der det aktuelle menneske kan lese og forstå poesi – som en verdi i seg selv.

Sosialiseringsprosesser innebærer at en person lærer seg og snakke og å skrive, at det lærer seg det poetiske språk, følelsesspråket eller vitenskapelig språk. Betydningen er, at det singulære individet blir i stand til å lese, forstå og ha glede av poetiske tekster, forstå hva følelser er om, eller at det aktuelle menneske fra nå av er i stand til å lese og forstå vitenskapelige avhandlinger, og vitenskapelige rapporter. Det vil si at innen det aktuelle menneske har lært seg den poetiske koden, den følelsesmessige koden eller den vitenskapelige koden, så forstår det aktuelle menneske seg ikke på de nevntet ting?

Jeg er langt fra sikker på at det forholder seg på nevnte måte med den 'menneskelige bevissthet'. Utgangspunktet mitt er slik. Når vi snakker om og når vi tenker på ren materie óg liv(biologisk liv), så snakker vi om og tenker på størrelser av et helt annet slag enn når vi snakker om og tenker på inkarnert liv(biografisk liv) og menneskelig bevissthet, historie og kultur. I fortsettelsen kommer jeg til å snakke om det jeg oppfatter som karakteristisk for menneskelig sinn, for så å vende tilbake til kategoriene/begrepene jeg startet opp med. Det vil si forskjellene mellom ren materie, biologisk liv, biografisk liv, det menneskelige sinn(menneskelig bevissthet), historie og kultur.

Ut fra den filosofiske innstillingen min til de to sistnevnte begrep, dvs. biografisk liv óg menneskelig bevissthet, er det slik at såvel biografisk liv som menneskelig bevissthet foranlediger at referansen er ett eller annet singulært værende, og at dette sigulære værende har eller er, et selv/et indre selv. Uttrykt med andre ord: At kategoriene/begrepene er med henvisning til et singulært og alternerende sinn. Begrepet om et alternerende sinn, er ikke ekvivalent med å ha et labilt sinn, siden sinnstilstander for folk med labile sinn gjerne er med henvisning til sinn som veksler mellom ro og rolig, godmodighet, eller en tilsynelatende gemyttlighet, uanstrengt munterhet, til voldsomt opprørthet, og som tenderer i retning av ukontrollerbart raseri, men uten at det gis rimelige forklaringer på at en slik brå omskiftningen finner sted.

I skarp kontradiksjon til labilitet er det alternerende sinn orientert overfor slikt som spenner over tid, sted og omstendigheter, og som har å gjøre med en global oppfattelse av det singulære værendets eksistensmodi – innover i framtiden. Det vil si at det er om fortidige(forgangne) selv, nåtidige selv og framtidige selv, og siden fortidige selv, nåtidige selv og framtidige selv, er internt knyttet til fortidig liv, nåtidig liv og framtidig liv, er det ikke gitt på forhånd at det foreligger en identitet mellom vårt fortidige liv, vårt nåtidige liv og vårt forventende liv innover framtiden: naturligvis, minnet om livet før i tiden, i sær om referansen er ganske stor, er et minne om et minne, siden hvordan det var før har blitt 'overskrevet', determinert og influert av alt det som har hendt i ettertid: Opplevelser er heller ikke slike størrelser som er ombord i båten, e.g. at de mange opplevelser vi har hatt og fått opp gjennom livet, har en tilbøyelighet til å fordufte, fordampe, forsvinne. Det betyr ikke at opplevelser er fiksjoner, non-eksisterende; det er bare det at de er besværlige å få på begrep. Et annet aspekt, er at det gis svært mange ord for det som menes med å oppleve, så som 'å kjenne, å merke seg, å føle, å fornemme'»,'å (få) smake, å sanne, å få en erfaring eller å lære seg en lekse: Vår tid er ekstremt opptatt av det flyktige, det forbigående, dvs. det som hender i øyeblikket: Om store og sterke nytelser er målet, så kan en ta en lykkepille, eller at en får sydd inn en chips, og som stimulerer sanseapparatet, og at mekanismen som ligger til grunn for en stadig stimulering av sanseapparatet, er at distinksjon mellom kunstig frambrakte nytelser og reelle nytelser tilsløreres, slik at en ikke finner ut av hva som er hva.

Tilbake til begrepet om et singulært sinn: Å være til som et singulært sinn, er å være til mellom og blant andre singulære selv/indre selv/sinn, der hver og en av disse singulære selv har étt liv å leve og étt liv å føre. At det er om 'ett' liv, går godt sammen med tanken om at livet til en person er en annen når hun blir gammel enn det er når hun er 'midt i livet' i betydninger ca. 40 år, skjønt livet for det senere selv(80 år) er annerledes enn livet til det tidligere selv: hverken 40-åringen eller 80-åringen har to liv å leve. Naturligvis, det gir god mening å snakke om 'hemmelige' liv, eller om 'private' liv: individueringen av disse liv, i den grad og utstrekning det er med referanse til en og den samme menneskelig person, er at det er med referanse til ett og bare ett menneskeliv.

Hvert eneste av ett av disse selv, såvel de en kjenner som de som er fremmede ukjente, er flettet inn i og sammen med en viss, partikulær, samfunnskonfigurasjon, for eksempel det norske samfunn, med dets språk, dets for-historie og historie og diverse sosio-kulturelle arrangement: diskurser om 'selvet' er en definitiv konstruksjon, og som verken fins her eller der, uten at det gjør kategorien/begrepet om kollektive agenter/fortellere til et begrep som er uten mening. Således er det slik at begrepet om kollektive agenter verken svekker eller undergraver tanken om singulær agent/forteller: hver eneste agent/forteller og hver eneste enhet av kollektive agenter/fortellere, er mer og annet enn summen av deres status som agent/forteller, uavhengig om det er mer referanse til en bestemt singulær agent eller om referansen er en bestemt agent som tilfredsstiller kriterier for å bli betegnet som en «kollektiv agent».

Språklig opprydding i relasjon til problemet om individueringen av statusen som agent

Karl Theodor JaspersEtt av flere problem som dukker opp, er problemet om individueringen av statusen som agent/forteller, der det ikke bare er om forskjellen mellom'implisitt' forteller og 'eksplisitt' forteller, som for eksempel, om personen A skriver en roman, så dikter hun opp persongalleriet, og som agerer som om de var reelle personer, samt at hun dikter opp en forteller som beretter om deres livsløp, eller at i kraft av at det gis en slik fiktiv forteller, og som, tilsynelatende vet alt, eller det meste om der liv, så er hun i stand til å berette om det på autoritative måter. Imidlertid, den som frambrakte det hele, og som var den som holdt pennen i hånden, var forfatteren selv, og dermed er det forfatteren, i sistnevnte forstand, som er den faktiske agenten/fortelleren.

På den annen side, om en tar som gitt at kulturaliseringen foranlediger at en blir fortrolig med ulike skrivemåter(sjangrer), så som første person entall, andre person entall, etc., så blir hele romanen prefigurert av det gis slike sett av ulike skrivemåter, der det kan tenkes at forfatterer eksperimenter med de ulike sjangrer.

Avgrensning av problemet om individualisering, relativt til to ulike beskrivelser

Det jeg mer presist er opptatt med henblikk på individuering er om under hvilke betingelser en kan hevde at forklaringen på identiteten til en viss (e)x er ekvivalent med (e)y. Det vil si under hvilke betingelser en kan hevde om (e)x at (e)x ikke er annet (e)y. En helt alminnelige oppfatning i vitenskapelige kretser, er slik: en tar utgangspunkt i en viss prosedyre og som stipulerer følgende forhold mellom to størrelser: gitt at det foreligger en bestemt beskrivelse av viss størrelse og at det foreligger en bestemt beskrivelse(egenskaper/kvaliteter ved entiteten) av en annen størrelse, så er den første beskrivelsen utledbar fra den sistenevnte(beskrivelsen); i det tilfelle at den sistnevnte beskrivelsen er treffende, eller at den faller sammen med sentrale og vitige beskrivelse av egenskaper/kvaliteter ved den førstnevnte entitet. Uttrykt i universelle termer: for hver eneste (e)x har det validitet at dersom (e)x, i relevante hensende, er lik (e)y, så er (e)x ikke annet enn (e)y.

Innføringen av én ekstra egenskap

Nå skal det ikke utelukkes a-priori at (e)x har, i det minste, én ekstra egenskap/kvalitet, og som (e)y ikke har, og dermed er det slik at begrepet om relevanthet, hva angår felles egenskaper/kvaliteter, eller bestemte beskrivelser, er utilstrekkelig for å avgjøre identiteten til (e)x, uten at det innebærer at et nyttig hjelpemiddel dermed blir kastet over bord.

I vårt tilfelle betyr det, e.g. hva angår relasjonen mellom 'liv' og 'ren materie', betyr innføringen av ekstraegenskapen at den logisk og empiriske ekvivalensen 'at liv ikke er annet enn ren materie', trer fram som en høyst problematisk ytring, en ytring som ikke blir mindre uklar om en føyer til at ren materie, er 'ren materie i bevegelse'.

Det melder seg flere vansker: Hvordan foregår overgangen fra død(ren) materie til liv? Dernest: Hvordan oppstår inkarnert liv fra liv, e.g. at vanskeligheten er om overgangen fra biologisk liv til biografisk, og dette er om menneskelig bevissthet: At vi er til i verden, og at vi vet om at vi er til i verden. Å avvise den sistnevnte problematikken, på grunn av at det gis sult og underærnæring, krig og død i verden, er å blokkere for den filosofiske undringen, og som er opprinnelsen til menneskenes streben etter å forstå. Det vil si at forståelsen er om menneske(sjelen), verden(materien) og intellektet(ånden).

Karl Theodor Jaspers(1883 – 1969) og idéen hans relasjonen mellom helheten og det individuelle

Dermed er det hele om å forstå seg selv(ditt eget sinn, ditt indre; sjelen din) og sitt eget liv, andre selv(sinn) enn sitt eget selv og andre liv enn sitt eget liv, samtidig som det er om relasjonene til den menneskeskapte verden, før og nå, og om hele den non – skapte verden(materien; den ytre natur, kosmos, universet og vårt eget intellekt(ånd): Den store tyske filosofen Karl Theodor Jaspers betegnet det med «'den seg alt – om – seg – gripende helhet'», e.g ikke bare i den trivielle forstand 'at universet omgir hver og en av oss', for betydningen til Jaspers forslag til å fange inn hva helheten er om, trekker i retning av at hver og en av oss er en del av det hele – Universum. Det vil si at 'makrokosmos er i mikrokosmos', og omvendt, at søken etter makrokosmos alt allerede har å starte et visst sted, nemlig med å undersøke mikrokosmos og dets strukturelle egenskaper, e.g stedet hvor vi er.

Imidlertid, menneskelige personer eksisterer ikke bare her og nå, eller at de kun har en drømmeaktig eksistens: Om bare det som er her og nå er det som er av betydning, utelates det vi ennå ikke er – framtiden. Og omvendt, om framtiden er det eneste som teller, får vi en uvirkelig eksistens – en eksistens om ikke er mindre drømmeaktig enn å gjøre framtiden til hjem.

Således er det sentralt at både nåtiden og framtiden er med når en snakker om hva og hvem vi er.

For meg virker det som Jaspers prøver å hevde at alt er i alt, i den mening at det store er i det lille, og det lille er i det store. Eventuelt, at Gud er i alt, og at alt er i Gud.

Motforslaget mitt, i relasjon til 'helhet – del', er at helheten er mer og annet enn summen av delene.

For eksempel: å hevde at menneske er kropp + sinn, er svært lite informativt: det gis ingen levende kropp uten et sinn, og omvendt, menneskelig sinn uten kropp, er intet menneskelig sinn. Således gis det en intern relasjon mellom sinn og levende kropp, levende kropp og menneskelig sinn. Det er straks vi starter opp med å prøve å forstå hva denne relasjonen mer presist er om, at det stiger opp visse vansker, i form av ulike teorier om sinn/kropp/kropp/sinn.

Mitt eget forslag til forståelsen av sammenhengen mellom sinn og kropp er slik: Liv er ånd, og ånd er liv, hvilket ikke er mer eller mindre uklart enn avgrensningen jeg startet opp med. Imidlertid, det synes rimelig å anta at grunn og grunnlag for alt levende liv er ett og det samme overalt i universet; hva som divergerer er de ulike forklaringsutkast menneskene setter fram i relasjon til lavere og høyere livsformer, som for eksempel forskjellen mellom liv med 'bevissthet' og liv uten bevissthet(rådyr vs. trær), på den ene side, og forskjellen mellom hunder og mennesker, på den annen side.

Anliggendet mitt er ikke om livet og bevisstheten som sådan, for hva jeg er opptatt av og hva som opptar meg, er spørsmålet om styrkeforholdet mellom fagvitenskapene og filosofi, e.g. med henblikk på å forstå hva inkarnert liv og menneskelig liv er om, vis à vis at liv ikke er annet enn ren materie i bevegelse.

Tankegangen er denne. I vår tid har de respektive fagvitenskaper, óg de ulike former for vitenskapsfilosofi, inntatt plassen for alt som teller som faglighet. Det vil si forskning. Dermed synes det å forholde seg på den måten at som særskildt bidragsyter til akummulering av empirisk og innovativ kunnskap, er tiden for filosofi over. Eventuelt, at det som er tilbake for en filosof, er begrepsopprydding og begrepsklargjøring, og at rammen omkring det hele er den vitenskapelig funderte forskningen.

Fra Rudolf Carnap til Charles Taylor, og fra Bernard Williams og til Derek Parfit

Merk at ny-positivistene, den logiske positivismen, der Rudolf Carnap(1891 - 1971) var en markant personlighet, trodde og mente at filosofer drev med svært uklare ting, og således stod vitenskapsfilosofien overfor oppgaven å finne ut av om hva for deler, om noen i det hele tatt, ville kunne passere testen for klar tenkning: Enten var filosofiske ytringer så selvinnlysende, trivielle, at de knapt nok var verdt å bli nevnt, eller så stod filosofenes snakk fram som det rene vrøvl – lirium larum: å prøve seg på å gå bakom fakta – kjensgjerninger – ble betraktet som en ren lek for kvakksalvere, og kvakksalveri er ingen vitenskap! Dermed mente Carnap at kun det rent vitenskapsteoretisk/vitenskapsfilosofiske språket var slik at det bestod testen for meningsfylt språk, der åpne begrep ble sett på som en uting, og som frambrakte stor forvirring, med mindre det ble underkastet det presise, eksakte, språket, det vil si det logisk - empiriske språk.

Likevel, filosofisk refleksjon utgjøres av heterogene saker, og at én av disse saker er å ta opp spørsmålet om hva som menes med 'å være ett selv', eller hva det betyr 'å ha ett selv', mens diskursen om moral og moralske begrep, er en beslektet sak, der 'moral' viser hen til 'moralitet'.

Jeg skynder meg med å føye til at 'selvet' er et svært abstrakt begrep, og at det å hypostasere et konkret begrep ved hjelp av en kimære, er å drive med dårlig filosofi, eller at det er å plassere seg utenfor filosofi i det hele tatt: Canadieren Charles Taylor(1931 – ), er en av dem som har prøvd seg på å absolutterere begrepet om ett selv, uten at han har lyktes med det, og det har jeg skrevet om i doktoravhandlingen min.

Bernard Williams(1929-2003), som var engelsk filosof og forfatter, var opptatt av 'selv' og 'moral'. Williams mente at det fantes ett og bare ett selv, og det er noe han har skrevet om i flere sammenhenger; i boken hans Moral Luck, Cambridge, 1981, har det en framskutt plass, der det er om å få og ha et liv som henger sammen over tid og skiftende livssituasjoner, og som Wilhelm Dilthey betegnet med «Zusammenhang des Lebens»: Ifølge Williams er betingelsene for personlig identitet beroende av det han besskriver i termer av «'å ha kategoriske begjær'» eller ut fra «'idéen om å ha en karakter'», i kraft av hvilket en identifiserer personen, det vil si på grunnlag av ídéen om å ha en karakter(Moral Luck, s. 16.).

Rudolf CarnapWilliams behandler spørsmålet om relasjonen mellom moralitet og filosofi i boken sin Ethics and the Limits of Philosophy, Fontana Press/Collins, 1985). Jeg føyer til at begrepet om moralitet er mer om livsføring enn om slike saker som i alminnelighet betegnes med forestillinger som 'moralsk godt og ondt', 'moralsk rett og galt'.

Williams konsepsjon om å ha eller å være et selv, fanges inn i den grad og utstrekning en forstår hva som menes med «høyere» selv , respektivt, «lavere» selv; å tenke langsetter baner som involverer 'høyere' distinksjonen mellom 'lavere' selv, eventuelt 'bedre' selv, respektivt, 'dårligere' selv, reiser visse problem, der én av disse vansker er at det synes å stride sterkt overfor abstrakte og logiske begrep om 'ett og det samme selv': gitt at en godkjenner idéen om høyere selv, i kontradistinksjon til lavere selv, så er det tross alt det samme selv som både dømmer om det høyere selv og som dømmer om det lavere selv, og denne tankegang synes å få ganske ubehagelig konsekvenser, for en har å postulerer et enda høyere selv som dømmer om det selv som både dømmer om det høyere selv og det lavere selv, ad absurdum.

I denne sammenheng nevner jeg at løsningen på absurditeten synes å ha som forutsetning og betingelse at det gis sett av relativt stabile ideal, standarder, regler, verdier og normer, og som er mulige beingelser for å kunne framsette verdsettende vurderinger av et selv.

Williams tok også sterkt avstand fra tenkemåter om 'selv' i termer av 'tidligere' selv', 'nåtidig' selv og 'senere' selv, og som er en tenkemåte som Derek Parfit (1942- ) har gjort seg til talsperson for(Parfit, Reasons and Persons, Oxford, 1984). Parfit synes å ha et poeng i relasjon til Williams, for den førstnevnte oppfatningen tar hensyn til at identiteten vår endrer seg over tid, og at det er lite rimelig at den jeg er i nåtiden skal felle dommer over den jeg kommer til å bli i framtiden, under omstendigheter som er helt annerledes enn i nåtiden, som, for eksempel, når jeg blir gammel.

Det gis andre forhold hos Williams, og som er verdt å diskutere, nemlig at hos Williams synes begrepet om person og personlighet å falle sammen med begrepet om karakter, hvilket synes å trekke i retning av et personbegrep en støter på innenfor diktningen, det vil si i rene littære framstillinger: Williams konsepsjon om personlighet/karakter synes dermed å bli motsagt på nivået for den reelle verden, der en mer dynamisk oppfattelse er langt rimelige enn å snakke om karakterbegrepet, og som er av langt mer statisk art, e.g. at karakterer finner en i litteraturen, og ikke i det reelle livet i verdn,

I allefall, det er slik jeg leser Williams.

Blant de anliggender Williams tok opp til videre undersøkelser, var spørsmålet om hva som er mest typisk for oss mennesker. Williams kom fram til «at for menneskeværen er det om å være et spørsmål for seg selv»(Min egen uth.).

Bernard Williams involverte seg likeledes i spørsmål om liv(biologisk liv), inkarnert liv(«embodied life, e.g. biografisk liv), det vil si tanken at den menneskelige bevissthet er inkarnert i en fysisk, levende, kropp.

Hva angår Williams konsepsjon om å ha et grunnprosjekt, har dette vært av stor betydning for meg, skjønt i de senere år har jeg utviklet mine egne tanker om hva som menes med «å ha et grunnprosjekt», og det er langt fra sikkert at synspunktet mitt faller sammen med det Williams har sagt og ment om det; det som faller en inn, når en leser det Williams skriver om materien, biologisk liv, inkarnert liv, er om hans betraktninger er en konsekvens som følger fra at Williams var vel fortrolig med filosofi, filosofiens historie og nyere filosofi, eller at Williams kom fram til oppfattelsen sin ved at han kun spant videre på det greske begrepsordet thaumazein, og som betyr undring, forundring, forbauselse. Siden jeg ikke vet noe sikkert om det, lar jeg spørsmålet forbli åpent og ubesvart. Imidlertid, der Williams er opptatt av at mennesker er et spørsmål for seg selv, foretrekker jeg termen «'mysterium'» - uutgrunnelighet.

Det som er sikkert, er at Berhard Williams var en ateistisk tenker, der begrepet om ateist er et tvetydig begrep, for det kan stå for «a-teist», i den betydning at den aktuelle tenkeren har ingen tiltro til at det gis poeng å hente ved å støtte seg på Gudstroen, uten at en dermed benekter eller bestrider at Gud fins. Det betyr at en har å holde de to betydninger fra hverandre, for å forfekte den sistnevnte betydningen foranlediger at en dermed benekter at Gud eksister, mens den første betydningen er nøytral med henblikk på spørsmålet om Guds eksistens eller ikke: hovedpoenget for a-teisten, i første betydning, er at det hjelper oss mennesker ikke om vi tror at Gud eksisterer eller ikke: makten til sentrale, vesentlige og betydningfulle endringer i verden befinner seg på menneskenes hender, og ikke hos Gud. e.g. at Gud står for Deus Abcondus – den fraværende guden.

Det er slettes ikke slik at den som tenker på religiøse og teologiske saker har klart for seg at det gis en slik distinksjon mellom innenverdsligheten og utenomverdslighetens makter, på den ene side, og at det gis en suveren skaper av alt og alle ting som er, på den annen side, og at den suverene skaper står over alt som er, inkludert menneske selv, og hvorvidt den suverene skaper(Gud) blander seg inn i menneskenes affærer: all autentisk og genuin tro på en høyere makt – det guddommelige - hviler på at det gis en slik distinksjon mellom innenverdslige makter og den transcendente makten, eller, om en vil «Das Ganz Andere» - det som er absolutt annerledes enn alt annet som er, og som er opprettholderen, bevareren av det som er, og som den som viderefører alt som er, slik at ingenting går tapt.

Ekstrakausale forklaringer versus ordinære kausalitetstyper

Bernard WilliamsÅ tenke på alt det som er i termer av at ingenting går tapt, er å hevde at det ikke bare er om ulike former for kausalitet, for det betyr at ut fra religion og teologi så gis det ekstrakausale forklaringer, uavhengig av hva for begrep en forfekter om det omstridte kausalitetsbegrepet: singulære værender, som mennesker er, fins innenfor spatio-temporale sammenhenger, og etter som tiden forløper, så blir det som er nåtid til fortid, og det som er fortid er historie. Det er ikke logisk selvmotsigende å hevde at det gis et før og at det gis et senere, og at fortiden, nåtiden og framtiden er utledet fra det logisk før og det logiske senere, e.g. at forut for skapelsen var det ingenting, inkludert størrelser som tid, rom, steder og omstendigheter. Dermed kan en hevde at den som prøver seg på å argumenter i mot skapelsen – e(x) creatio nihilo – begår en alvorlig slutningsfeil, og at grunnen for at det er slik, er at skjønt det singulære menneske oppsrår og forgår i tiden, så fortsetter det å være til i Guds bevissthet, og som er skaperen av alt som er.

For å illustrere det foregående med én av de vitenskapelige forklaringer, nemlig, den funksjonalistiske forklaring, så forutsetter funksjonalistiske forklaringer det som skal forklares: at opprettholdelsen, bevaringen og videreføringen av det singulære værendet, og som, tross alt, bevarer identiteten sin over tid, og som dette, bestemte, menneske.

Naturligvis, identiteten skjer gradvis: I. At splittelsen mellom sjel og legeme finner sted. II. At det oppstår en interrimtid, der legemet og sjelen gis adskilt, og, III, at gjenforeningen mellom legemet og sjelen finner sted.

Jeg ser på ekstraforklaringer som eksemplifisering av det numiniøse, eller som et mysterium, og som overskrider menneskelig fornuft, skjønt a-rasjonalt er det ikke. Ja, en kan tro og mene at ventetiden kan falle en svært lang, uten at en blir så mye klokere av hva som menes med det.

Nært knyttet til det foregående, er at termer/begrep som undring, forundring, forundrethet eller forbauselse, spørsmål og svar, er non-ekvivalent med begrepet om mysterium; korrelatet til begrepet om spørsmål er svar, og så vel svaret som spørsmålet kan være mere eller mindre gode eller innovative, eller hva en ønsker og vil si om det. Ja, det synes også å være rimelig at selve det å ha evnen til å ta opp spørsmål, som en forsøker å besvare, er et grunntrekk hos mennesker, slik at når en har funnet fram til et tilfredsstillende svar, så er det ikke slik at svaret en har kommet fram til er det defintive svaret på spørsmålet – at en ikke er i stand til å komme videre. Det forholder seg tvert om: gitte svar reiser nye spørsmål, eller at en prøver å nærme seg det som var utgangspunktet for spørsmål- svar strukturen ut fra andre perspektiv enn tidligere: slik kan utforskningen gå videre og videre. Det er vel det som menes med at ettertidens generasjoner av forskere står på skuldrende til deres forgjengere, og således blir synsranden en annen enn deres.

Det er, eksempelvis, slik at ingen bestrider at Sigmund Freuds innsats var banebrytende, e.g. at han konstruerte en psykoanalytisk teori, og at det som karakteriserer vitenskapelige teorier, eller ansatser til vitenskapelige teorier, er, m.a., deres systematikk og rigididitet. På den annen side, Freuds opprinnelige prosjekt nyter ingen særskilt stor prestisje i vår verden, og det skyldtes blant annet at det var en hel del svakheter ved teorien hans(indre kontradiksjoner, for eksempel) og at han, villet eller ikke, ikke hadde blikk for fenomenologiske og eksistensiale problemstillinger, slik som så mange andre psykologer har gjort ved at de nettopp har trukket inn typiske fenomologisk og eksistensialt orienterte tema, som for eksempel skyld og skam, frykt og angst, valget, skaping(Rollo May; Eric Fromm, m.fl.).

Naturligvis, en kan hevde at på grunn av Freuds prosjekt var et annet enn fenomenologisk og eksistensialt orienterte psykologers prosjekt, så ble vinklingen til Freud et helt annet, e.g. at mens Freud var opptatt av å finne plausible årsaker til nevrotisk atferd, gitt at vi forstår hva som menes med atferd, så var og er folk som er opptatt av fenomen som skyld og skam, frykt og angst, valget, skaping, bare for å nevne noen få ting, opptatt av å finne ut av og gi råd om hvordan en skal kunne håndtere diverse kriser i livet, .e.g. hvordan en skal kunne leve videre, tross eller på grunn av at livet er fylt av skam og skyld, etc., etc. Teorien og metoden, om det er slik at en kan henvise til en fast teori eller en viss metode, snarere enn grunnleggende innstillinger overfor livet, er det enkle men vanskelige verdifaktum: at positivitet er å foretrekke framfor negativitet. Hva betyr det? Jo, at å fokusere på det som er godt og bra i livet, er langt gunstigere for den mentale helse enn å samle seg om det som er leitt og trist, eller om alt det som har hendt i fortiden, og som ennå, langt på vei, preger nåtiden, og dermed det videre forløpet innover i framtiden. Imidlertid, betyr dette at en fokuserer på det som er godt og bra i livet, at en kun skal nyte øyeblikket, og at en skyr alt som er vanskelig, det vil si at en kun følger livsstrømmen? Svaret mitt er at å konsentrere seg om det som er leit og vrangt, og at en dveler på hendelser som har tildtratt seg før i livet, og som er av en slik art at det ikke er noe som helst å gjøre ved det, er, i seg selv av en slik art at det genererer langt flere plager og lidelser enn det bidrar til å fjerne. Jeg vender tilbake til det.

Om vi ser nærmere på Williams beskrivelse og tydningen av oss mennesker i termer av å være et spørsmål for oss selv, så er det ikke urimelig å hevde at det allerede i utgangspunktet sniker det seg inn en mistanke om at den språklige formuleringen «Å være et spørsmål for oss selv» kan gis en betydning som er non - koekstensiv med formuleringen hos Williams, især med tanke på at den kan tolkes i religiøs retning; hos Williams er såvel religiøse som teologiske, dimensjonener fraværende, annet enn som kuriøse ting fra en annen tid og en annen verden enn den vi lever i, og da skal ikke det religiøse eller det teologiske forklareres som fravær eller mangel, i kontradistinksjon til tanken om den materielle kulturen, der «alt er innenfor, ingenting er utenfor, for alt er innenfor», hvilket kun er uttrykk for en semiologisk eller semiotisk ordfrase, og ingenting annet enn det.

Religion og teologi er jo om de første og siste anliggender, og det er om det som blir tibake når den rastløse vitenskapelige fornuft stanser opp, for i perspekttivet til den vitenskapelige fornuft, er religion og teologi, eller religionsfilosofi, anatema.

Som allerede nevnt, var Williams ateist, og ateist i begrepets begge betydningretninger, uten at det foranlediget en manglende interesse for religion, religiøse fenomener; men med forskerens kalde blikk på det hele: Spørsmålet er, om det er utilatelig for forskere å ha en indre forankret trosoverbevisning om religiøse fenomen, og at uansett om en gir uttrykk for at en har det eller ikke, så diskvaliserer det ens status som forsker eller at det reduserer betydningen til ens forsking. Om det sistnevnte er tilfelle, så står en overfor en tilsnikelse av termen «forsker», idet kun de som er erklærte ateister eller som trekker i retning av å betvile den religiøse realitet, fortjener navnet forsker. Jeg deler ikke det nevnte standpunkt, og jeg er selv forsker; poenget er vel at når kloke hoder setter seg i bevegelse med henblikk på å finne ut av religion og religiøse anliggender, så bør vel slike folk kunne komme fram til rimelige svar, i sær når det gis uskolerte hoder som er religiøst troende. Sagt med andre ord: er det slik at «bedre» hoder tenker dårligere enn «dårlige» hoder. Jeg lar spørsmålet henge i luften, og så får enhver tro og tenke om det som en selv ønsker og vil.

All menneskeværen er et mysterium

Charles Taylor. WikipediaDet er på høy tid å se nærmere på «'mysterium'», der jeg har plukket ut 4 hovedkomponenter eller dimensjoner, og at jeg i det store og hele har samlet meg om dem når referansen er «'mysterium'»: (1) Materien(død materie)(2) Liv. (3) Inkarnert liv.(4) Menneskelig bevissthet; det betyr ikke at det ikke fins flere komponenter i begrepsordet enn de jeg samler meg om: I den forstand er sikten min en selektiv sikt.

En grunnpillar for framstillingen min er at ingen har kunnet gi vitenskapelige forklaringer på hvordan det har kunnet gå for seg at ut fra død materie har det oppstått menneskelig liv: Så vel biologisk liv som den menneskelige bevissthet er et mysterium, slik det også er et uomtvistelig faktum at menneskelig liv er inkarnert liv – liv i en menneskelig kropp, og som har en menneskelig form.

Det betyr ikke at det ikke gis folk med pukkelrygg og klumpfot, og andre deformiteter; poenget er at det å være inkarnert i en levende kropp, med diverse kapasiteter som gjør at en kan bli vár ulike grader av inkarnerthet, er, var og fortsetter å være et mysterium, for legemligheten vår er verken om ren bevissthet eller med henvisning til en bevissthet som kun er klar over at den har bevissthet om sin egen inkarnerthet. Hva betyr det foregående? Ett svar er slik. Kroppen vår stanser ikke opp ved huden eller ved vevet av muskler, ledd og sener, for mennesker har indre liv, og det betyr, i denne sammenheng, at det gis en intimitetssfære(et fortrolighetsområde), eller en sperregrense med et forbudsskilt, der budsskapet ikke er til å ta feil av, ja, under forutsetning at en kjenner koden: dette er mitt og bare mitt område, og, som det har blitt påvist gjennom utforskning av de mange kulturer som fins, så er denne intimitetssfæren svært varierende fra kultur til kultur. Vel, om en anvender statistikk og kvantitativ metode, er det rimelig at den nevnte intimitetssfære eller fortrolighetssone, kan kartlegges, om den ikke kan forklares fullt ut i vitenskapelige termer, for her går det på relasjonene mellom 'tro', 'tanke', 'mening', 'form','liv', 'materie', 'kultur', verdi', dessuten om den problemtatiske relasjonen mellom de nevnte ting og 'verden' – relasjonene mellom 'sinn' og 'kropp'.

Om den følgende proposisjoner: 'at sinn er kropp òg at kropp er sinn', er det relevant å ta tak i dette gjennom å undres på om kopula – er – står for en billedlig tydningen av relasjonen mellom sinn og kropp, kropp og sinn, det vil si at det kun er en snakkemåte, slik at det lar seg gjøre å transformer ytringen til en non-billedlig beskrivele og tydning: det spørs om vitenskapsspråk er i stand til å foreta en slik transformasjon fra billedlige uttrykksformer til non-billedlige språkformer, og at den sistnevnte språkformen er den korrekte språkformen. Under alle omstendigheter, kropp – sinn relasjonen foranlediger såvel ytringen om hva som menes med «sinn»(det mentale, bevisstheten) som med en referanse til at hver og en av oss er singulære selv mellom og blant andre selv i verden, og å være et singulært selv, er å ha et indre selv. Ja, hva er det som karakteriserer begrepet om indre selv? Her følger enkelte karakteristikka: Indre selv har fornemmelser, følelser, idéer, ulike former for tro og dom, og de er utstyrt med en vilje, og som manifester seg gjennom ulike viljesakter, det vil si at som indre selv relaterer menneskene seg til seg selv og til verden: om fenomenenes verden er den utstrakte verden, og sinnets verden er intensjonenes verden, eller den uutstrakte verden, så blir det problematisk å forklare hvordan sinn og kropp, kropp og sinn, er forbundet med hverandre.

Dermed er mysteriet ikke at hver og en av oss er, eller at det verden fins, og at du og jeg fins i den, for det som utgjør mysteriet er den menneskelige bevissthet, og som er sete for sentiment, fornemmelser, følelser og tanker: Å redusere det til alternerende eller stabile sinnstilstander, er ingen forklaring på at den menneskelige bevissthet fins, med mindre en slår seg til ro med konstateringen av at sinnstilstander fins.

Med andre ord: menneskenes væren som inkarnert i en kropp, og som har en viss form og et visst innhold, betyr at det er mye vitenskapelig baserte forklaringer ikke makter å bringe stor klarhet i, skjønt det er sikkert at kunnskapen om det som er reelt mulig å oppnå kunnskap om har tiltatt sterkt i løpet av de siste to til tre hundre år. Imidlertid, det som ikke er helt opplagt, er at fagvitenskapelige forklaringer av den menneskelige bevisstheten og menneskelig liv skal kunne konvergere med konsepsjoner en arbeider ut fra innenfor humaniora, for hva skulle det bety at mennesker ikke er annet enn ting og relasjoner mellom ting, og som er slik konstituert at disse ting og disse relasjoner mellom ting, og som er oss selv, hver og en av oss, lar seg ordne inn i sett av invariante lover, og at det er alt som er å si om det, og dermed er oppgaven om menneske og menneskeværen løst.

Vitenskapelige konsepsjoner om menneskenes naturlige perspepsjon

Derek Parfit

Ett problem for seg, er at vitenskapelige forklaringer, og som er knyttet til den naturlige persepsjon av naturlige fenomen, som solens reelle avstand fra oss selv, sett ut fra den naturlige persepsjon, holdt opp i mot vitenskapelige ytringer om «de samme fenomen», gir hver eneste en av oss gode grunner til å betvile at vitenskapelige forklaringer, på den ene side, og den naturlige persepsjon, på den annen side, noensinne kommer til å løpe sammen. Poenget mitt er slik: å tenke langsetter baner som er opptatt av det gis ingen radikal forskjell mellom vitenskapelige språk og hverdagslivets språk, er å ha som forutsetning og betingelse at det skal dannet et generelt og universelt språk, der termene for hvert av de ulike språk skal kunne oversettes til hverandre uten at noe som helst går tapt.

Formulert i alternative vendinger: at det muliggjør et språklig vokabular hvor termene som inngår i det vitenskapelige språket kan oversettes til det naturlige, før-vitenskapelige språket, eller omvendt, at en kan oversette fra det før-vitenskapelige språket til det vitenskapelige språket, og at det en kommer fram til er ett og det samme, det vil si at en har oppnådd en felles språkhorisont og ett og bare ett fellesspråk, og som er det tredje, universelle, språket, ett språk som kan deles av hvert eneste menneske. Èn av vanskene for det universelle språket er 'transfomasjonsregler', og en annen vanskelighet angår individueringen av fenomenenes indre betydning, det vil si deres sansemening eller konfigurasjon, som for eksempel ydmykhet eller vennskap; fenomen har mange ulike aspekt, og om en går fram på den måten at det kun gis en og bare en tydning av begrepene, kan en risikere at en havner i den paradoksale posisjon at når to, vel kvalifiserte språkbrukere, snakker sammen, så er det to ulke ting de snakker om, eller at en har å erkjenne at en ikke vet hva vennskap er, og det på grunn av den opprinnelige mal en gjør bruk av for å fange inn de respektive fenomen!

En blir fristet til å ta i bruk Hegels frase: at jo mer høytflyvende en teori er, desto verre er det for kjensgjerningene, som en har som siktemål å forklare ved hjelp av teorien.

Med henblikk på 'tanker', og i det hele tatt hva for status en tanke har, er det heller ikke helt klart hva for status disse har vis à vis andre størrelser som fins: gis tanker i en slags platonsk verden og er deres verdier allltid den samme, uavhengig av tid, sted og omstendigheter: Er tanker, i nevnte forstand, absolutte, eller har de en slags objektiv eksistens, uten at dette foranlediger nevnte absolutthetsfordring. Eller er det slik at menneskenes tanker er subjektive, at de er knyttet til subjektet som, i en viss mening av «å ha dem», har dem som gjenstander hun kan vise hen til, på nytt og på nytt, uten at objektiviteten eller absolutthetsfordringen dermed trer ut av kraft. Det vil si at de er der inne, inne i bevisstheten eller i sinnet vårt, som om de er gjenstander som holdes skjult for andre, og som vi selv og bare vi selv, kan vite noe om. En slik oppfattelse peker i retning av språk som dels offentlig og allment, og dels som noe rent privat, hvis betydninger og mening bare den som «har dem» kan uttale seg med sikkerhet om. Et rent privatspråk, i nevnte forstand, må holdes adskilt fra tilfelle hvor det er språkinnlæringen – selve språksosialiseringen så å si – som har fart galt av sted ved at en anvender ord og begrep på uriktig måte på grunn av at en helt fra starten av har trodd at de mange ulike begrepsordene en har og som en rår over, og som en anvender, er de riktige begrepsordene en skal bruke når en mener visse ting og ikke andre ting: Det er ikke slikt som menes med et «rent privatspråk», for det er i prinsippet tenkt slik at det er bare taleren og ingen andre enn taleren som er i stand til å forstå og gjøre bruk av dette språket.

Uansett, så mye kan uttrykkes om den den siste beskrivelsen og tolkningen(og, sannsynligvis mye, mye mer) at den synes å gå imot alt en vet om begrepet om tanker: at et subjekt(et menneske, et individ, en person) hevder at to pluss to er fire, er noe som et individ, et subjekt, hevder uten at hva dette er om er av rent subjektiv karakter – altså at det bare er en mening blant og flere meninger om saken! Det turde være universell eller allmenn konsensus om at det er realiteten eller hva som er rimelig, som teller for at nevnte eksempel og dets sannhet ikke beror på subjektet som sådant, Uavhengig av hva for synspunkt en anlegger på utsagn som «2+2=4», så er det min oppfattelse at dets sannhetsverdi beror på en viss evne, nemlig at en kan telle og at en fatter hva det å addere er, sammen med at en har en viss sans for hva som er identisk med eller ekvivalent med noe annet.

Å hevde at nevnte utsagn forlanger strenge bevis, synes å være altfor strengt, for ingen har noengang kunne bevise at 1=1, eller at tall som 1 fins, det vil si at en er i stand til å bevise at tallet 1 fins. Som kjent, det fins trær, busker, folk, gress, hus, gater, byer: hvor fins så tall og tallrekker? Svaret mitt er at det i det minste har som forutsetning at det er bygd inn en eller flere mennesker som har lært seg å telle og som formidler dette videre til den oppvoksende slekt. Ja, selv matematiske kalkyler, som tar opp spørsmål om usikkerhets faktorer i deres beregner, har som forutsetning at det gis mennesker som foretar slike beregner og som skjønner noe av hva som gir opphav til usikkerhet. I motsatt fall, hva skal en anvende regnemaskiner til om det er ingen som verker fatter noe som helst av det som fører fram til et visst resultat eller selve resultatet?

Ut fra hva jeg har skrevet om over, kan en, i alle fall, hevde at «tankeliv» kan stå for så mangt, og at det er beroende av en rekke forhold som tiden, stedet og omstendighetene, som uten tvil er slik at det langt på vei determinerer og influerer hva som blir tatt opp, hva tematikken/problemstillingen er: «Å ta opp livet» eller «å ta tak i livet», som ditt eget liv, beror også på hva og hvem du er, det vil si på evner og anlegg, talent og begavelse, og det er å lykkes med det en driver med – at det skal gå vel for seg. Om du er svært sosialt anlagt ved at du trives best sammen med andre mennesker, er eneboerlivet eller et liv i et kloster, neppe det beste for deg, skjønt det gis folk som trekker seg ut av det sosiale livet ved å bli munk og ved å leve et liv som munker pleier å gjøre.

Å ha talent for en eller annen atletisk gren, så som fotball og lagspill og å lykkes med det, er ikke ett og det samme som å ha viet livet sitt til filosofi og å lykkes med det, så langt det går an, og innenfor en rimelig oppfattelse av hva filosofer driver med og hva de kan få i stand. I alminnelighet er det slik at filosofer skriver og leser, leser og skriver, skjønt det å lese ikke er det samme som å skrive, for da kunne en ikke engang ha fått lest det en leser: En har også å innta et tredje standpunkt til det en har skrevet, og dette består mellom annet i å lese igjennom det en har nedtegnet, endre på noe, føye til nye ting, ja, mye består også av å stryke en del passasjer, som en forkaster, skyver fra seg.

Det aller verste er å ta i mot kritikk fra andre overfor det en har skrevet, for ettersom en har fått rutine og erfaring, og en vet med seg selv at mye av og det meste av det en setter ned på papir, eller som skrives ut elektronisk, og deretter lagres, holder godt mål, skal det svært mye til for at en i det hele tatt endrer noe som helst: Det er prisen en har å betale for å bli en god filosofisk forfatter, at en bryr seg lite eller ingenting om hva andre mener om det en gjør, eller at en kun trekker seg tilbake om en merker seg at andre mennesker er uten sans det en gjør. Dette er tegn på profesjonalitet, selv om det nok gis tilfelle, hvor en istedenfor å holde på sitt lytter til hva andre har å bidra med, og at en retter seg etter det, skjønt da skal det gis tunge eller vektige grunner til at en bør la sitt eget fare. For mitt eget vedkommende er dette unntaket heller enn regelen, og jeg foretrekker å formulere mine fraser, og å gi stoffet en viss form, ut fra mitt eget hode og mitt eget hjerte. Desuten mener jeg at uten skrift blir det dårlig tenkning, selv om alt som blir skrevet ikke er like bra som noe annet, likevel er tanke og skriving internt forbundet.

Dermed hevder jeg at å tenke er å skrive, eller at all tenking har som nødvendig betingelse et medium, og å skrive er ett slikt medium. Det omvendte har ingen gyldighet ved at det ikke er uvanlig at det finner sted mye tankeløs skriving, idet en skriver ut fra dårlige tankevaner eller ut fra en ikke behersker minimale betingelser for koherent tenkning, og koherent(sammenhengende) tenkning er et verktøy for tanken og med henblikk på det en ønsker og vil uttrykke – ens språklig formulerte intenderte intensjoner: Språklighet er ikke alt som er å uttrykke om tenkning som tenkning, skjønt uten språk og språklighet gis det ingen begripelige ytringer.

Det er også slik «at i begynnelsen var ordet, ordet var hos Gud, ja, Gud var ordet, for så å ta bolig i menneske av kjøtt og blod, som inkarnerte ord»: Inkarnasjonen er et mysterium, som verken vitenskap eller filosofi er i stand til å forklare.

Camus skriver et sted at «når han lytter til fagvitenskapelig skolerte folk, som legger ut om de ytterste ting, så varer det bare noen få minutter innen han skjønner at her er det ingenting å lære,» det vil si med henblikk på livets mysterium.

Det gis unntak fra at filosofer skriver, og en av de mest kjente fra oldtidens filosofi, er Platons lærer – Sokrates – som ikke skrev ned en eneste en av sine tanker; Sokrates var en av dem som tenkte mye bra om mange ting, og som også strebet etter å få orden på tankene sine. Platon gjorde det Sokrates ikke gjorde, og dette gjorde han i fullt monn, for Sokrates kommer ikke bare til orde i en språkdrakt og med ord og tanker som Platon har utformet, og på grunnlag av Platon som en stor stilist, for tankegods som, etter alt en vet, stammer fra Sokrates, gis i boken «Staten» og boken «Lovene». Selvsagt, en bør prøve å holde den historiske og faktiske personen fra den filosofisk- litterære framstillingen av personen, slik som det skjer i Platons mange dialoger, der Sokrates opptrer som den som tar opp spørsmål som han selv ikke kjenner svarene på, men som han gjerne ønsker og vil finne mer ut av gjennom å tenke over hva som følger om en tar tak i en oppfattelse og søker å forfølge den så langt det er mulig, samtidig som en også søker etter å finne fram til andre måter å fatte problemet/oppgaven en står stilt overfor: I dag publiseres det bøker hvor arven fra Sokrates og Platon, hvis valgspråk var «Kjenn deg selv!», blir lavt vurdert, ja, ofte forkastet som, i beste fall, etnosentrisk sneversyn men ofte som forakt for annerledes tenkende, sammen med forakt eller likegyldighet for de som er aller nærmest – ektefelle og barn. Det er noe alvorlig galt når en kaster så sentrale og viktige deler av den kulturfilosofiske arven over bord, eller at en prøver å gjøre det. Imidlertid, hva som er sant og virkelig om Sokrates, var at han var en intellektuell og redelig person, som tok opp svært alvorlig spørsmål, og som mennesker sliter med å finne ut av den dag i dag. En kan også hevde at Sokrates var en stor personlighet, en personlighet som nektet å bøye seg for grekernes lek med begreper, e.g. at de var opptatt av «doksa», og i betydningen å ha mange intersante eller kuriøse meninger om mangt. Sokrates stod inne for de ting han snakket om, i ord såvel som i gjerning, og slike mennesker, som Sokrates, kunne grekerne ingenting med.

Blant og mellom alt som er i verden fins, gis eller er det menneskelige personer. Trivielt, dumt, intetsigende eller ikke: Det følger fra hva jeg har nevnt, at ingen andre høyerestående pattedyr kvalifiserer som 'menneskelig person', skjønt jeg har ikke sagt så mye om hva ideen om og begrepet om menneskelig person er – hva et slikt begrep går ut på.

Om en trekker inn sentrale element fra studier om mennesker og menneskeliv, og hva som karakteriserer liv som faller inn under begrepet om mennesker, får en også vite at hos mennesker er instinkter, i vanlig deskriptiv mening, sterkt reduserte: uten å gå i detalj om dette, så er det svært lite sannsynlig at fagvitenskapelige studier av andre dyr enn menneskedyret er i stand til å lære oss mennesker så svært mye om oss selv – hva og hvem vi er.

Tesen er: Alle sentrale og viktige ting om mennesker og menneskenaturen er slik at en har å gå veien om menneskenes selvforståelse og måtene de lever deres egne liv – i motsetning til livet en finner blant og mellom maur, østers, krokodiller: Når mennesker snakker og skriver om seg selv og deres liv, er det på vegne av seg selv, og ikke på vegne av andre organismer – om det er laverestående eller høyerestående, er uten betydning: Mennesker har forestillinger og tanker, og de forestillinger og tanker de har eller ikke har, determinerer og influerer måten de lever deres liv, og at de ikke har et annet liv enn hva de faktisk har.

Det jeg har snakket om over, har ingenting å gjøre med at det gis en viss kontingens i alt liv ved at de enkelte liv kunne ha forløpt annerledes om vilkår, betingelser og forutsetninger hadde vært annerledes. Dessuten er det likeledes slik at mennesker kan foreta en imagimær reise til andre tider, steder og omstendigheter, til andre kulturer og kulturkretser, andre og fremmede samfunn og samfunnsforhold, og om du eller jeg hadde blitt satt inn i verden, skal en si i år 1000 , i datitidens Nord-Europa, ville våre liv helt sikkert ikke ha vært det samme som det er i dag, det vil si i det en og tjuende århundret.

I alminnelighet er et liv om å forfølge visse mål: at en har visse prosjekt og planer, som en søker å realisere gjennom å finne fram til veier og stier som muliggjør at aktualiseringen av planene og prosjektene kan finne sted.

Således er det å ha et liv å leve ikke bare om å leve det hen, på lykke og fromme – uten mål og mening, og det er heller ikke slik at det kun er fornuften selv, hva nå dette måtte bety, som styrer huset: Menneskeliv inkluderer både tanke og følelse, intellekt og sanselighet, kropp og fornemmelser – snarere enn at valget en står overfor er å velge mellom fornuft eller følelser, skjønt det gis folk som streber etter å holde følelser unna i det uoversiktlige landskap hvor det heller er allment og utbredt at følelser stiger fram og så å si forlanger å komme til i orde.

Et liv er heller ikke bare om å leve det ute i samfunnskroppen, slik at det aktuelle menneske lever på måter som gjør at det kan synes som om det forsvinner opp og inn i den sosiale strukturen, og at det knapt nok er til å identifisere som dette, bestemte individet, en menneskelig person som har et liv i verden som er uavhengig av hva for sosiale roller det måtte ha eller ikke.

Det sistnevnte skal ikke forstås i den retning at sosialisering(og kultur) er uvesentlig størrelser med henblikk på hva og hvem vi er som mennesker, for uten samfunn og kultur gir det neppe god mening å tale om oss selv og våre liv som forskjellig fra det positivt gitte samfunn eller den etablerte, lokale, regionale eller mer allmenne kulturen.

Dermed hevder jeg at den rene fornuft og sosialiteten som sådan slettes ikke uttømmer alt som er å si om oss selv og våre liv, for hvert eneste menneske har en sjel, og sjelen er stedet for våre pasjoner, våre drømmer og lengsler, sorger og gleder, ja, sjelen er setet for alle våre troer, skuffelser og håp: Vi mennesker har språk og vi rår over begrep, og veien inn til det å forstå hva våre liv i verden er om, har å gå gjennom ord, forestillinger, begrep, tegn, symbol, bilder.

En kan formulere det i retning av at på samme måte som dypere forståelse av og økt innsikt i og større klarhet om hva menneske, livet og verden er og kan være, vår menneskeværens idealitet, har å passere gjennom språk og begrep, så er det også slik at utforskningen av sjelen og dens bevegelser, en henvist på hva som kan bibringes oss gjennom språket og dets framstilling av oss selv, det vil si gjennom våre beskrivelser og tydninger av sjelsfenomene.

For oss mennesker er det ikke bare slik at vi tolker andres sjelsliv og deres ytringer, for det er slettes ikke sjelden at en har å ta opp spørsmålet om hva en selv mener, om en mener det en sier eller om en sier det en virkelig mener, som for eksempel at om du har for vane å takke når noen har hjulpet og støtter deg, og om selve takkingen blir et relativt tibakevendende fenomen i livet ditt, kan det hende at du bør spørre deg selv om det er den virkelige intensjonen du løfter fram gjennom ditt stadige takk; kanskje er det slik at du er forbannet, at du er rasende, på deg selv eller den andre, over at du hele tiden er anvist på å stå i takknemlighetsgjeld overfor andre mennesker. Uansett, dette er ikke noe en bare kan feie vekk, som om det er ting som bare er i veien: det kan, altså, være at det er deg selv du trenger å saumfare litt bedre enn du pleier å gjøre, slik at du ikke bare går ut fra at alt er i orden som det er.

Dermed er det åpnet opp for at ikke bare den sosiale dimensjoner blir beslyst, det ytre livet i verden, for hva jeg har sagt noe om over, foranlediger også at det indre livet, det intellektuelle og det affektive- emosjonelle livet – sjelslivet - skal kunne komme til sin rett.

De nevnte aspekt utgjør de kognitive-affektive og konatative-emosjonelle dimensjoner, som betyr at menneskeværen har et mangfold av sjikt, lag, dypder

I vanlig tale skjelner en ikke så nøye mellom intellektet, affekter, det affektive, emosjoner, følelser. Ut fra erfaringen min er intellektet en integrert del av den øvrige utrustningen hos mennesker, selv om det er rimelig klart at så vel fornuft og følelser kommer i grader, det vil si at dettte innebærer store ulikheter mellom de enkelte mennesker: Det som kommer inn er også diverse «kontroll mekanismer», og det er sentralt ved at en viss styring på affekt og emosjonell livsutlevelse, beror. mellom annet, på at reaksjonsmønstre og respons også varierer innenfor en gitt populasjon av mennesker.

Ut over de ting jeg har samlet meg om så langt, hører også minne, hukommelse, erindring, og glemsel: Hukommelsen kan trenes opp via ulike teknikker, selv om denne evnen er ulikt fordelt i en gitt populasjon av mennesker; det kan oppstå store og omfattende skader av selve evner til å erindre: Å leve uten hukommelse er ingen ønskverdig tilstand, eller noe en etterstreber.

Ett viktig aspekt ved minnet, er at mennesker husker ulikt om de samme ting, eller at de fester seg ved visse sider ved tingen de erindrer. Det er også gjerne slik at mennesker ikke går rundt og husker på alt som fant sted i fortiden ved at nåtiden og planleggingen av den aller nærmeste tid, forlanger så mye av en at samlingen om fortiden blir til noe som skyver seg inn mellom de gjøremål og forehavender som dagen og dagens stund forlanger, at selve det å minnes blir til noe som blokkerer og hindrer en i det fortløpende livet – hverdagslivet.

Til tross for eller på grunn av at det er rimelig å anta at intellektet som fenomen er et integrert element hos mennesker, er det likevel slik at faktorer som kultur og tradisjon virker inn slik at i visse samfunnskulturer får intellektet en mer framskutt plass enn følelser, og omvendt, at følelser er det som driver vogna mens intellektet får en mer regulativ funksjon, uten at den dermed blir satt ut av kraft som virkende makt i livet og for livet.

Utforskningen av menneskesjelen og menneskesjelens bevegelser, innbefatter også granskninger av fenomenet verdi, og i det hele tatt at mennesker, og bare mennesker, fører lange diskusjoner om verdiforestillinger og verdibegrepet: Verdibegrepet er ikke bare om moral, etikk og religion, for det gjennomsyrer så å si alt som mennesker befatter seg med, i sær det som er det mest kostbare av alt som er kostbart for oss mennesker – livet selv. Forskningslitteraturen omkring slike spørsmål som er om verdi – om betydning og mening – er stor og omfattende, og resultatene enkelte mennesker har kommet fram til er ikke alltid svært positive, for unevnelige mange mennesker har opp gjennom tiden forfektet synspunkter om at selve vilkårligheten i verdispørsmål og deres utilstrekkelige begrunnelse, har ført til at de har torgført dered tanker om 'verdi-nihilisme' som siste nyhet fra parnasset, eller fra Kunnskapens Høyborg – Universitetet: Ideen om verdi-nihilisme, har ingen ting å gjøre med livstretthet, likegyldighet, resignasjon, eller noe annet i slike retninger, for fenomen som livstretthet, livslede, likegyldighet, resignasjon, er langt mer om livssyn og verdensanskuelser, eller om ulike typer av ideologi enn om spørsmålet om verdier og deres status: Hva spørsmålet om verdi er om, er om det gis et fundament, en grunn og et grunnlag for menneskenes liv, og ikke om at våre liv er slik at de reiser seg over en uendelig stor avgrunn, som et isfjell som stiger fram i skodda, og hvor det allermeste en ser av fjellet er skjult for oss på grunn av havet og dets veldighet.

Et alternativt bilde er dette: at mennesker lever som om de befinner seg på en øy i det store havet, og de omgis av et stort mørke av uvissheter så vel bakom seg som framfor seg.

Begge de nevnte forsøk på framstilling av menneskenes kår, er bilder, en billedlig framstilling, og billedlige framstillinger har deres klare begrensninger, især hva angår at mennesker streber etter å oppnå viten om realiteten – hva den er er, hvordan den er beskaffen.

På nevnte område, det vil si hva angår erkjennelse av realiteten, har mylderet av naturvitenskaper gjort en rekke nyvinninger de siste to til tre hundre år. Nyvinningene har, mellom annet, dreid seg om forskning som har basert seg naturfilosofisk spekulasjon til eksperiment fagvitenskap, der forsøk i loboratorier er ufravikelige for de empirisk motiverte underøkelser. Kvantefysikk har for lengst gjort sitt inntog, slik den generelle og spesielle relativitetsteori også har blitt popularisert – gjort tilgjengelig for allmennheten: Imidlertid, hva som er påtakelig, og som er uomtvistelig sikkert, er at fremdeles springer døden rundt i gatene, og en har ikke kommet et eneste steg og skritt nærmere i utforskningen av de store mysterier, som det å kunne besvare spørsmålet om hvorfor materien oppstod fra intet eller fra ingenting, og hvorfor livet kunne oppstå fra intet og fra materien.

Like lite har det kommet fram holdbare løsninger på spørsmålet om tilstedeværender med bevissthet(katter, hunder, sjiraffer, krokodiller, for eksempel), og at det gis en særskildt bevissthet med et særskildt liv hos oss mennesker, og at selvbevissthet gis bare hos mennesker – så langt en har kunnet bringe i erfaring.

Bevisstheten om oss selv som singulære selv, med uutbyttbare, påtreffbare og sårbare liv, er kåret vårt som mennesker. Ja, hvert eneste menneskeliv har de nevnte karakteristikka: at livet vårt verken kan leves på det vis at det er noen annen enn deg selv som lever det på dine betingelser, i ditt eget sted, eller at det er du som lever den andres liv, i hennes eget sted: Dermed er det likeledes slik at 'representasjon' er fiksjon, sosial-politisk fiksjon, for «re-presentere» betyr rett fram «det å tre inn i noen annens sted», «det å leve og virke på noen annens vegne»: Å leve i en slik fiktiv verden, som er vår felles fiktive og gjennomideologiserte verden, der du er fritatt fra, nei, fratatt fra å leve og virke på egne vegne, i kraft av at du har overtatt det fulle og hele ansvar for dine ord så vel som dine gjerninger, er å leve i en skinnverden, der sosial-politisk propaganda knapt nok er til å skjelne fra bløff, bedrag: Det er som om du selv, som singulært individ, som påtreffbar individualitet, og dermed utsatt og sårbar, ikke har noen eksistens i det hele tatt, annet enn som et siffer, et tall, som kvantitet, som en blant og mellom mange i en menneskemasse, skjønt det som er sant er at du er uten ansikt.

Om en tar kaster et blikk på dikterens verden, som for eksempel den engelske forfatteren Charles Dickens, så er det påfallende at når han framstiller mennesker, så er det om personer med en eller annen karakter: I den reelle verden gis det menneskelig personer, og noen, om ikke hver eneste en av disse, er personligheter; en karakter har noe forutsigbart over seg, det er som om når du har oppdaget hvem du har å gjøre med, så er du også i stand til å forutsi hva hun kommer til å gjøre i framtiden. Ja, karakterer blir som et visst klesplagg du tar på deg ved visse anledninger og som du tar av deg, når det tid for å gjøre det: Karakterer i nevnte forstand er maskenes verden, og om en gjør slikt til kriterier for hva og hvem personer som menneskelige personer er, så har en også satt dette likt med å godkjenne at bakom det konforme og uniformerte livet gis det ingenting. Da hevder en også at bakom det sosiale og den sosialt medierte verden, gis bare det sosiale, og bakom dette, gis det kun mer av det samme: Sosialitet og sosialiteten.

Det er vel heller slik at straks en entrer en viss sosial rolle, så er begrensningene også der, og disse er, på sin side, knyttet opp til en hel kultur, og den kulturen en er født inn i, har også bidratt til å forme den du har blitt til – den du er i dag: Det ligger ikke et relativistisk synspunkt til grunn for utsagn om at det gis en viss treghet i sosiale og politiske arrangement/institusjoner, men det er rotfestet i at en rolleinnhaver, som aktør i en sosial og politisk struktur, er også beroende av å merke seg de begrensninger de sosiale og politiske strukturene åpner eller lukker for. Rent konkret betyr det at i visse kulturer, der tanken om å vinne, eller seire, er svært dominerende, og at det å tape, eller det å lide nederlag, er utålelig, så gir ikke det stor gevinst i den selvsamme kulturen om en også forfekter synspunkter som går i mot det som antas å ha gyldighet i det aktuelle landet, som for eksempel at en hevder at når noe går alvorlig galt, så kan en kun takke seg selv for at det gjorde det, og ikke at det er de andre, andre folkegrupper, nasjoner, stater, som har skylda for det hele. På den annen side, det gir heller ikke mye mening å påberope seg, universelle menneskerettigheter og ideen om verdige liv, om en allerede i utgangpunktet setter slike verdier på spill gjennom diverse angrepskriger: Det er nå engang slik at det har å være et visst samsvar mellom mål og midler; onde midler rettferdiggjør ikke høyverdige, etterstrebelsesverdige mål, uansett hvor høyverdige de er.

Krig er organisert ondskap, og ikke bare utslag av menneskenes dårskap, like lite som krig og krigføring noen ganger er nødvendig.

Valget er heller ikke et valg mellom to onder, eller to negative verdier, og at det gjelder om å velge det minste onde: det som på sikt kan føre til at en oppnår positive verdier: Om det en tilstreber å bekjempe, er noe som sprer seg som en pest, så vil alle forsøk på å bringe det en intendere å få ut av verden, føre til en forøkning av ondet.

Dersom det foregående er en trope, eller et bilde, så la det stå til med det, for den som har et bedre argument enn å henvise til sykdomsbeskrivelser, får gjøre bruk av de argumenter, hun måtte ha ved hånden. I alle fall, hva det kommer an på, er å finne fram til en kur, en medisin, slik at en kan tale om en form for tilhelning: Det sistnevnte betyr at om en tror at krig og krigføring fører fram, at veien fram mot en bedre, fagrere verden, går gjennom krigføring og all den elendighet og naken nød som følger fra den, så har jeg ikke annet svar å gi at jeg håper at den som prediker slikt også er villig til å bygge opp igjen det som har blitt rasert under krigens gru.

Det 21. århundret synes å stå overfor andre ting enn i det foregående århundret siden krig og krigføring betydde at to hærer av soldater stod overfor hverandre mens i dag synes trusselen en står overfor å være en snikende fare ved at motstanderen, som svært farlig motstander, lurer overalt, det vil si at det er sekulære terrorister som dominerer scenen, og ikke konvensjonelle kriger.

En alvorlig brist ved det foregående resonnement, er ensidigheten, det vil si at her dreier det seg om sikkerhet framfor alt annet, og her er det tale om verdier, og disse gis det mange av, for også frihet, personlig frihet, en en tungtveiende verdi for oss mennesker: Slik det har blitt uttrykt av flere enn meg, så forholder det seg på den måten at desto mer en vektlegger sikkerhet, jo mindre plass blir det til andre verdier, så som frihet(og liv). Om en argumenterer for at sikkerhet som verdi tar vare på alle de andre verdiene, har en selv blitt en terrorist, en verditerrorist. Det som er svært alvorlig ved det, er at en ikke er i stand til å legitimere sitt eget verdigrunnlag, uten at en forutseter holdbarheten av det en skal bevise, nemlig sikkerhet som den mest betydningsfulle verdi av alt som er betydningsfullt: Det er bare fanatikere og paranoikere som tenker slik at det lurer en terrorist bak hvert eneste gatehjørne, bak hvert eneste tre. Ja, din godmodige nabo, som aldri har gjort noe galt, er en potensiell terrorist; når sikkerhet blir viktigere enn frihet står det dårlig til menneskene, og det er dette som er i ferd med å finne sted i vår tid: at det ikke bare er om å ha kontroll, for det er like mye om å ha kontroll over kontrollen, ad absurdum: USA synes å være et sted på jorden der det nettopp er om å ha kontroll over kontrollen, som for lengst har nådd over en nevnte terskel, for myndighetene ser fiender overalt, og, følgelig, sett med amerikanske øyne, er Europa et sted i verden, som ikke bare rommer terrorister i dets midte, for de klekker også ut terrorister - en masse.

 

Thor Olav Olsen. Dr. Philos. i filosofi
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress             Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den. 

Ur arkivet

view_module reorder

Människosyn och natursyn

 Grov modell över vår idag dominerande syn på människan och naturen Vår västerländska kulturs syn på människan och naturen – och relationen dem emellan – har naturligtvis, som alla kulturer, en ...

Av: Carsten Palmer Schale | Essäer om religionen | 12 september, 2011

Tandgnissel och släktskap: Grupp 8:s 70-tal och feminismen år 2010

Om Ebba Witt-Brattström vore min mormor hade jag gärna krupit upp i ett mjukt soffhörn och andäktigt myst över hennes livsberättelse så som hon framställer den i sin nyss publicerade ...

Av: Lovisa Lindgren | Essäer om samhället | 31 Maj, 2010

Som en fjäril vid Guds andedräkt

En intervju med Nanok.Om det finns någonting omedelbart så finns det hos Nanok.Hennes filosofi är språk, såsom för Orfeus, och när Orfeus sjunger då  blir sångerna rum. Tanken är det ...

Av: Guido Zeccola | Litteraturens porträtt | 05 oktober, 2009

De jämlika

Han var mer fallen för det praktiska än det eteriska; sjukvård, tandvård, en soffa att sitta i. Det var behov han hade sett hos de som varit omhändertagna som barn ...

Av: Per-Henrik Bartholdsson | Gästkrönikör | 10 Maj, 2013

Veckan från hyllan,vecka 29- 2012

Den förträfflige rumänske författaren Mircea Cartarescu har skrivit ett debattinlägg, bland annat publicerat i Det Stora Svenska Morgonbladet, där han kommenterar situationen i Rumänien. Rubriken är ”Den rumänska nationen är ...

Av: Gregor Flakierski | Veckans titt i hyllan | 14 juli, 2012

Angeren

Innledning I begynnelsen var nektelsen, og så lenge mennesket tviholdt på den, gikk livet på tomgang. Livets ordløse farer skygget for at et nøkternt blikk på omstendighetene kunne oppstå: Mennesket levde ...

Av: Thor Olav Olsen | Agora - filosofiska essäer | 03 november, 2014

Älskade HANS-ÅKE

De hade varit och sett en film på Filmstaden ; Solstorm. Den var inte så bra som de förväntat sig efter boken. Klockan 20.55 satte de sig på en buss mot ...

Av: Ingalill Enbom | Utopiska geografier | 25 januari, 2010

Ett landställt skepp där Aralsjön tidigare bredde ut sig

Moder Jord är i kris

Jorden är förutsättning för våra liv. Den är ett gemensamt villkor för allt levande. Jorden har fostrat oss människor, den är vårt arv och vårt ansvar. Det är globalt känt ...

Av: Lena Månsson | Essäer om samhället | 11 februari, 2016

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.