Bildåtervinnaren

Joachim Schmid har gjort konst av bortkastade bilder, reklam och vykort från världens alla hörn. Just nu pågår utställningen Photoworks 1982–2007 på Bildmuseet i Umeå. En utställning som vill väcka ...

Av: Marcus Sponthon | 10 mars, 2008
Allmänna reportage

Lenke Rothman  Träd (från Lenke Rothmans homepage)

Lenke Rothman vill med konsten laga världen

”Sy ihop orden, orden till ett stort täcke, ord och meningar, det sedda, det som sker. Sy ihop. Sy ihop fogarna, trottoarens kvadratiska stenar. Sy ihop. Sy ihop fotsulorna med ...

Av: Lena Månsson | 30 juni, 2017
Konstens porträtt

Likt alvsmederna och dvärgamästarna från svunna tider

Med tanke på att den sista filmen i Hobbittrilogin just haft premiär, passar en återblick till sommarens Medeltidsvecka och då speciellt föredraget med Peter Lyon bra. Peter Lyon är numera en ...

Av: Jessika Ahlström & Alexander Sanchez | 27 december, 2014
Kulturreportage

Liv, dekadens och misär av Elisabeth Förster-Nietzsche

Weimar ligger såsom nersänkt i en gryta. På ena sidan reser sig Ettersberg med koncentrationslägret Buchenwald och på den andra sidan ligger högt och långt upp en större villa. Den ...

Av: Crister Enander | 18 augusti, 2009
Essäer

Tankebygning – tankesystem



Pythagoras Musei Capitolini.  Wikipedia Helt siden filosofi dukket opp i den greske kulturkrets har det eksistert filosofer som har utviklet en tankebygning eller et tankesystem; tankebygningen ble den aktuelle filosofens bidrag til ettertiden.

Hva er en tankebygning? En måte å besvare spørsmålet på, er å hevde at 'tankebygning' står for at det er reelt mulig å påvise at den aktuelle filosofi har eller at den framviser, en indre tankemessig struktur, en orden, eller en systematikk, i motsetning til en essayistisk skrivemåte, som gjerne er springende, og hvor sammenhengen melom tankene ikke er helt enkelt å få øye på, og dette gjelder likeledes om en prøver å få fatt på de underliggende mønstre i de relevante tekster.

En åpenbar svakhet ved den foreslåtte framgangsmåte, er at det springende punktet er om begrepsordet «'tanke'», for hva er en tanke, eller hva står «tanke» for, og hvordan går en fram for å identifisere en tanke, i motsetning til non- tanke. Dessuten gis det et særskilt rom – tankerom. G. Frege, og som var logiker, har skrevet om slikt som, etter hans synspunkt, er om tanker: Frege synes å være en form for platonist, e.g., at Frege var tilhenger av Platon og Platons Pythagoras inspirerte filosofi, der matematikk og geometri utgjør sentrale komponenter i det filosofiske systemet hos Platon, og hvor det, ut fra Platons tro og mening, gis en idéverden som er slik at den fins uavhengig av om det gis mennesker som er i stand til å finne fram til en slik ordning, hvilket betyr at det gis en bevissthetsuavhengig verden – idéverdenen. Å tenke langsetter slike baner er ren idealogi, og det er det samme som at Paven har, i kraft av sin status, en dirkte tilgang til den katolske Gud, en tilgang som er unndratt hver eneste annet menneske. M.a.o., at en står overfor teologkongen, i homologi til Platons filosofkonge, dvs. at det fins en realitet som er uavhengig av hva vi måtte si om den i kraft av konvensjonell anvendelse av verbale midler, synes å være en truisme, og at dette beror på at det er opp til oss å trekke grensene slik vi gjør det på grunn av de har blitt trukket slik de har blitt trukket, og at grensetrekkingen avhenger av faktorer som økonomi, sosiale, politiske, kulturelle, historiske og språklige faktorer.

Når vi hevder at det gis en realitet som er utenfor oss selv og vårt eget liv, så beror ikke det på konvensjonalitet, eller at det er det semantiske, syntaktiske og pragmatiske systemet som foranlediger at vi hevder at realitetet ikke beror på hva vi sier og mener at den er: at de tre nordligste fulkene i Norge heter Nord-Norge beror ikke på setningsladet betydning, skjønt det er ingenting i veien for at Nord-Norge kunne ha inkludert ett fylke til, for eksempel Nord-Trøndelag.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Demokritos Hva har det foregående å gjøre med tankesystem eller tankebygninger? Vel, om en har introdusert skillet mellom subjekte erfaringer, objektive erfaringer og absolutte erfaringer, så har en å være konsekvent, slik at begrepsskjemaet blir fulgt opp gjennom det en setter fram i fortsettelsen, eller om en oppdager at de forutsetningene og betingelsene, og som en startet ut fra, viser seg å foranledige kontrdiktoriske element, eller begrepsord som gir liten eller ingen sanse-mening(konfigurasjoner), så har en å justere dette under veis ved at en går gjennom det en har snakket om så langt, og at en ser etter om det en hevder som sant og virkelig også er det, gitt utgangspunktet for resonnementet.

I før-cartesiansk filosofi forestilte en seg at alt er i Gud og at Gud er i alt, og således kom en fram til en uholdbar hevding, og som gikk upåktet hen av de aktuelle tenkerne, at Guds kraft og makt er ute i tingene, det vil si i de utstrakte tingene, så som linjer og figurer – sirkler, trekanter og kvadrat. Ja, at den ytre naturen var fylt av minor Guder – elveguden, skogsguden, fjellguden, regnguden og vinterguden, for eksempel: det var ren avgudsdyrking, for i naturen fins det ingen guder.

La oss se litt nærmere på Hegel, og som, ut fra tradisjone, går for å være en stor ystembygger, hva nå en måtte tro og mene med systembygger og med «stor». Det samme antas å gjelde for I. Kant, nemlig at Kant var en systematisk filosof.

I egenskap av en tenker som arbeidet med historie, var Hegel ute etter få fram strukturene i verdenshistorien, e.g. at gjenstandsområdet for Hegels tenkning var det verdenshistoriske forløpet - universalhistorien, det vil si det han gikk ut fra var historiens gang fra de første samfunn og til hans egen tid: ved første øyekast kan tankebygningen en finner hos Hegel synes å stå for en svært så imponerende ting; skjønt det som er tifelle er at den(historien Hegel forteller) viser seg ofte å inneholde et galleri av bilder, i form av svært stiliserte, omtrentlige, hendelser av det som har skjedd og blitt gjort i fortiden. Hegel hadde et dobbelt formål med historieskrivingen sin, og som ikke bare var om ånden og dens utvikling og selvutvikling, åndshistorien, for det var like mye om «historien som åndsfilosofi», det vil si at det siste er med referanse til «historiefilosofi», mens det første er med henvisning til «filosofihistorie», om hvordan filosofi har utviklet seg over tid, og ut fra Hegels bevissthet er det menneskehetens ideale historie Hegel hadde som siktemål for det han løftet fram for sitt publikum.

Hegels filosofi og hegelianismen er et bedrøvelig kapittel i menneskenes liv og historie, der det en kan lære fra Hegel er at en ikke fortsetter på den blindveien som han slo inn på, og som har ført til så mye undertrykking, repressjon, at vi som lever i dag har fått mer enn nok av alt spøytet som kom ut av hans munn, og som ble notert ned av disiplinene hans. Er jeg urettferdig overfor Hegel? Ikke i det hele tatt.

ThalesHistorievitenskap eller, om en vil, en historiefilosofi, og slik betrakter jeg det, er om nøktern, edruelig, utforskning av land, riker, folk og seder og skikker, sammen med vel begrunnede ideer og teorier, oppfatninger og tanker og overveielser om frihet og frihetskamper, og, ikke minst, at det en blir fortrolig med springer ut av realiteten. Med andre ord, det en står overfor når en leser åndsfilosofien til Hegel, er ikke bare at en står overfor et konstruert tankesystem eller et galleri av bilder, som slettes ikke finner deres samsvar i realiteten, for det inneholder like gjerne slike ting, der forskjellen mellom pretensjon og oppnådd resultat spriker enormt, som er en ting som har fått honnørbetegnelsen «systematikk»; når sant skal sies, så håper jeg at min egen tenkning ikke kommer til å bli bedømt på samme måte – når den tid kommer, om den kommer

I og med at det har blitt utsagt, er dermed intet hevdet om relasjonen mellom de ulike tankebygningene, på den ene side, og realiteten, på den annen side, er slik beskaffen at den treffer det den skal treffe, og hva for betingelser og forutsetninger som må til for at en representasjon av realiteten også skal stemme overens med det den hevder å stå for.

Allerede utgangspunktet for betraktningene om tankebygninger og realiteten gir opphav til en berettiget tvil på dette punkt, og tvilen synes å hvile på følgende grunner: siden begrepet om å representere, eller begrepet om representasjon, rent begrepsmessig betyr å tre i stedet for noe annet, eller at representasjon kommer inn mellom tenkeren, på den ene side, og dennes teoretisk apparat på den annen side, så stiger spørsmålet fram om tenkerens teoretiske, og høyst abstrakte apparat, har så mye i seg at det makter å beskrive realiteten som den er, og ikke at det blir til at det er tenkeren fantasie som kommer til å dominere, og faren er dermed overhengende for at det er mange trekk ved realiteten som ikke får plass innenfor tenkerens apparat. En trenger nemlig å betenke at det også er om tenkerens indre liv og dennes relasjon til det ytre livet, altså tenkerens egen tankeverden og om tenkerens tankeverden er i samsvar eller ikke med den ytre verden, verden og livet utenfor tenkeren selv. Tankebygningen skal kunne beskrives slik at den har en viss rigiditet, hva angår termer/begrep, e.g. at begrepene har en viss fasthet over tid. På den annen side er det slik at ingen er i stand til å skrive om alt(hva nå dette mer presist måtte betyd, og således er det uunngåelig at det har skjedd et selektivt utvalg fra det som fins, og at en i fortsettelsen samler seg om dette utvalget, eventuelt, at det gis en viss utvikling i tenkingen, på den måte at det kommer til nye og andre elemement, som på sin side bidrar til en endring av vektleggingen av de øvrige element i det filosofiske systemet.

Så mye kan sies om det nevnte problem, at uavhengig av hva for strukturer en kan påvise hos den enkelte filosof, forholder det seg temmelig sikkert slik at de grunnleggende impulser tenkeren fikk i unge år, for det er i unge år at mennesker er mest formbare, fortsetter å virke innover i det senere livsløpet til den aktuelle filosofi, for ingen mennesker kan regne med å få så svært sterke inntellektuelle impulser i voksen alder, i alle fall ikke slike grunnleggende impulser som får en til å skyve fra seg og ta avstand fra alt som har formet en fra ungdomstiden og fram til voksen alder. I parentes bemerket, det gis folk som hevder at de tar avstand fra lange perioder i ens eget liv, der de bekjente seg til visse politiske ideologier, som for eksempel kommunismen à la Lenin, Stalin eller Mao: om en har bekjent seg til og støttet aktivt opp én, eller to eller samtlige av de nevnte herrer, er uten poeng: det er uforståelig at folk har kunnet tro på noe som irrasjonelt som en hel ideologi, hvis eksplisitte uttalelser er at det er ok å begå massemord.

Clemens BrentanoParentesen min viser hen til politikk, og det er noe helt annet enn å gi en framstilling av ulike forsøk på å stable på bena en filosofisk tankebygning, selv om tankebygninger gjerne har bygd inn i seg betraktninger om politikk.

Nedenfor følger min egen liste eller, om en vil, en oversikt over ulike former for tankesystem, der jeg poengterer at det gis andre klassifikatoriske skjema enn de jeg rår over, og således vil listen dermed bli annerledes enn den jeg legger fram. Her følger oversikten.

Naturfilosofene(før-sokratikerne), og som bestod av såvel folk som forfektet et dynamisk syn på naturen(Thales) som et mekanistiske syn på naturen(Demokrit); rasjonalistisk baserte system, så som Idélæren/Idealistisk filosofi(Platons filosofi). Platons idealistiske filosofi hadde sitt utspring hos Sokrates, og som var Platons lærer i 7 – 8 år; den endelige utformingen stod Platon for, og hvor modifikasjonene fra Sokrates skjedde ved hjelp av element fra filosofen Pythagoras.

Den hedenske filosofi eller naturfilosofisk spekulasjon, med vektlegging av empiriske undersøkelser og klassifikasjoner(Aristoteles). Sofistenes filosofi, tidlig Empirisk Filosofi. Hellenistisk Filosofi; Stoikernes Filosofi, og som var romernes filosofi. Kristendommens Filosofi, Skolastikken, Mystikkens Filosofi og Renessansefilosofien. Rasjonalistisk Filosofi; Empirismen. Transcendental Idealisme i Kants utgave, Romantikkens Filosofi, Transcendental Fenomenologi/Åndsfilosofi(Hegel), Materialistisk filosofi/Marxisme, Fysiokratisk-materialistisk Filosofi, Fenomenologi(Husserl), Hermeneutikk(Brentano, Dilthey, Heidegger), ulike analytiske retninger, for eksempel Bertrand Russel. Kristen Filosofi/Kristen Eksistensfilosofi(Maritain og Marcel), Eksistensialismen(Jean Paul Sartre): den østerriske filosof Ludwik Wittgenstein er besværlig å sette i bås eller å gi en merkelapp, kanskje er det beste en kan nevne om Wittgenstein er hans standhaftige karakter eller personlighet, og at han drev med en form for språkfilosofi, hvis usystematiske systematikk bestod hadde et tilsiktet mål: at den som lese ham(eller var det seg selv Wittgenstein mente) skulle bli kurert for filosofers merkelige luner og innfall: deres livsfjernhet. Wittgenstein virket både før den andre verdenskrig og, i noen få år, etter at krigen var over.

I årene mellom de to verdenskrigene dominerte den «Logiske empirisme/positivisme», eller «Wiener-skolen»(Rudolf Carnap, m.fl), mens i England ble det A. J. Ayer som kom til å danne skole, kjent for tibakevisningen av at moralske dommer har et kognitivt innhold, der vi si at de er på linje med «hurra, hurra» eller «fy», «huff»; etterkrigstidens England kom til å stå i gjeld til så ulike folk som vitenskapsfilosofen Sir Karl Popper, og som er kjent for sin «Kritiske Rasjonalisme», rettsteoretikeren og språkfilosofen J. Austin, bevissthetsfilosofen Gilbert Ryle, samt P. F. Strawson og moralfilosofen Elisabeth Anscombe.

Når en nevner sentrale skikkelser i England, så er det uunngåelig at en tar med Stuart Hampshire, hvis filosofi strakte seg over områder som litterær kritisisme til kritikk av den rene bevisshetsfilosofi, og fra moralfilosofi(sosialfilosofi, moral og politikk) til epistemologiske og ontologiske anliggender.

Såvel Anthony Kenny som Bernard Williams fortjener å bli nevnt blant de filosofer som har satt sitt preg på filosofi i etterkrigstiden.

Hva angår Williams, så var ikke systematikk og rigiditet hans sterkeste side, i motsetning til Kenny som orienterer seg ut fra tradisjonell logikk, sammen med at han støtter seg på vitenskapelig forskningsresultater vedrørerende studiet av menneske og menneskelivet. Det beste en kan nevne om Kenny er at han er ærlig. Imidlertid, å anvende hedenske våpen på religiøs tro, og Aristoteles var en hedning, er ikke besynderlig rosverdig, for da forutsetter en det som skal bevises, nemlig at troen på Gud er troen på figur som ikke fins: når en argumenter på nevnte vis har en sluttet å tenke selv, og da er det logikken, i en eller annen form, som styrer tenkingen din. Å la logikken og logisk teori styre tenkingen, er selvmotsigende, for da er det et sentralt element som er fraværende: tenkeren selv, slik det er med all systematikk som skjuler seg selv bakom matematisk-logisk flinkhet. Å regne seg fram til om Gud fins eller ikke, er neppe spesielt fruktbart, for enten forlanger det et sprang av den tenkende eksistensen eller så står en alt allerede innenfor den religiøse tro: om en kommer fram til, gjennom maematiske beregninger at Gud ikke fins, så har en vinket farvel til alle de som kom til et annet resulat ved at de våget å velge troen framfor å gi slipp på alt som befordrer og fremmer menneskeliv, eller når de kastet alle fortøyninger og satte av sted på livets åpne og vide hav, så kom troen tilbake til deg selv, for uten den er mennesker uten kompass – at de har ingenting å styre etter. Det er dumt.

Hva angår systeminndelinger, så er det er fullt ut mulig å foreta andre inndelinger enn de jeg har foretatt ved at en, for eksempel, skjelner mellom «'kristendommens filosofi'», på den ene side, og «katolsk filosofi», på den annen side. Ja vel, skjønt går ikke det ut på det samme ved at det er om en lidende filosofi, og ikke om en krigersk, eller kjempende filosofi, slik en kjenner det fra Koranen og arabiske filosofer og forfattere: Her er vel spørsmålet: Hva skal en trekke inn under kategorien og begrepet om filosofi, i streng forstand: verken Koranen eller Bibelen er bøker som tilfredsstiller de strenge fordringen til filosofi som besinnelse og refleksjon over livskårene hos mennesker, for i disse bøker er det religiøse forestillinger av en viss art som kommer til uttrykk: Hva for tekster, skrifter og bøker skulle svare til hellige bøker, skrifter, når det er tale om tankens arbeid med seg selv fra uklarhet til økt klarhet, eller overfor spørsmål som den menneskelige tanke ikke er i stand til å finne noen rasjonal løsning på, selv om det gis bedre eller mindre bra svar på de spørsmål en tar opp, som er svar på atter andre spørsmål en har arbeidet seg igjennom. I alle fall, det er ikke en umulig tanke å forestille seg at filosofisk virksomhet består av og ut av et slikt skjema som «svar – spørsmål – svar – spørsmål», idet en forstår det å være menneske som en spørrende tilstedeværen i verden(Bernard Williams), det vil si som et spørsmål for seg selv.

Jacques MaritainOm en leser Platon, og her ser jeg vekk fra alle de nyoversettelser som fins om Platon, og fester oppmerksomheten på figuren Sokrates, så er det ikke tvil om at han(Sokrates) stilte spørsmålstegn ved datidens mange guder, eller det gamle Grekenlands helligdommer, for mange av de praksisser som var utbredte på denne tiden var tenke-og handlemåter en overhodet ikke skulle stille spørsmål om. Ja, det var som om deres rene tilstedeværelse, eller at det at de fantes, var tilstrekkelig til at de ble opprettholdt og bevart innover i framtiden: Platons Sokrates visste at det følger ikke fra at noe faktisk er, til at det også har, eller bør være slik det faktisk er, eller har vært. Dette er en form for positivismetenking, som går forut for at det dukket opp en tanke om at noe faller inn under «positivt gitte», slik en kjenner til det fra vitenskap og filosofi i det forrige århundret(Jf. Wienerskolen i mellomkrigstiden).

I tiden fra slutten av det nittende århundre og inn i det tjuende århundre og fram til vår egen tid, er det mulig å skjelne mellom psykologistisk orientert filosofi, og som blir gjenstand for kritikk, mellom annet av E. Husserl(1859-1938), hvis hovedmål var å gi vitenskapene, et rasjonalistisk fundament, især samfunnsvitenskapene/humanvitenskapene. Hvorvidt Husserl lykkedes med det, er ikke helt innlysende.

I alle fall, Husserls begrunnelse for å prøve å etablere et vitenskapelig grunnlag for humanvitenskapene/samfunnsvitenskapene, var, og slik så Husserl på det, å motvirke den uheldige tendense i tiden fra rent subjektivistiske oppfattelser av menneske og dets verden, og retningen Husserl plederte for, er kjent som «fenomenologi», e.g. at det står for en deskriptiv lære om tingene og deres egenskaper, og at en har å trekke et skille mellom tingene og deres egenskaper, på den ene side, og den menneskelige bevissthet, og de ulike oppfatninger som springer ut fra den, og som er slik at de ikke med nødvendig faller sammen med tingene og deres faktiske egenskaper.

Det synes som Husserls prosjekt har følgende forutsetninger: at jo mer en vektlegger pasjoner, imaganisjon og fantasi, desto lengere vekk kommer en fra realiteten, og jo mer en maktet å nedtone bidraget fra pasjoner, den menneskelige imainasjon og dets fantasi, i kraft av det intellektet, desto sikrere kan være på at resultatet en kommer fram til er i samsvar med den faktiske realitet.

Edmund HusserlImdlertid, det ble ikke riktig slik Husserl kom til å gå fram for å finne ut av realiteten ved at den(realiteten) hadde å bli satt i klammer, eller i parentes. e.g. i epochè, slik at en ikke skulle falle i den rent subjektivistiske felle: At tankene kom til å rette seg etter det som kom stømmende inn i sinnet fra utsiden, eller via sansningen.

Det sisnevnte kan formuleres slik: at ut fra den umiddelbare sansningen av tingene(et tre, en dam, et hus), så går veien fra tingene i verden og til det tenkende subjektet, mens en mer kognitiv/intellektuell vektlegging søker å nedtone det følelsesmessige element gjennom at veien går fra det erkjennende subjekt til verden via det å prøve å få kontroll over følelsesmessige reaksjoner.

I det siste tilfelle kan en tale om 'det kalde blikket' på verden, inkludert ens egne reaksjoner overfor det som skjer med en selv som sansende, fornemmende, menneske, mens i det førstnevnte tilfelle passer det godt å beskrive dette i termer med 'overfølsomhet', e.g. at en reagerer sterkt på alt og ingenting.

Oppsummert: At tankesystem er bundet opp til en viss rigiditet, og som er om begrepenes relative konstans over tid, sted og omstendigheter, og dette betyr at den aktuelle tenker anvender begrepene på samme måte, og at de ikke skifter hele tiden, for da vet verken skriver eller leser ikke hva for betydning de enkelte termene har ved de ulike anledninger hvordan en gjør bruk av dem., og en har å anta at den som lager en tekst er den første til å lese den.

Thor Olav Olsen Dr. Philos. i filosofi
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress          Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den. 

Ur arkivet

view_module reorder
Diva Carola. Foto: John Petroff.

Diva Carola – En tuff brud i lyxförpackning

Musik och ett behov av att uppträda och spela teater har alltid varit framträdande i Diva Carolas liv. Redan som liten spelade han teater och sjöng i körer. Han spelade ...

Av: Mi Karlsson Bergkvist | Musikens porträtt | 13 mars, 2016

Afrikas pärla, människans vagga

Norr om Victoriasjön glimmar Afrikas pärla. Hon heter Uganda och sår kaffebönor och bomull i jorden. För att skydda sig mot en stekhet sol virar hon in kroppen i ...

Av: Stefan Whilde | Stefan Whilde | 05 maj, 2011

John Everett Millais. Lizzie-Ophelia

Prerafaelitiska brödraskapet och Lizzie Siddal

Idag är medeltiden populärare än någonsin. Det nya intresset för denna halvt mytiska och mörka tid beror kanske delvis på en önskan hos människan att vilja återvända till ett tidsskede ...

Av: Lena Månsson | Konstens porträtt | 16 augusti, 2017

Mathias Jansson. Onkalo-sviten

Mathias Jansson (född 1972) är konstkritiker och poet. Han har tidigare blivit publicerad i tidskrifter som flum, Populär Poesi, Eremonaut och Presens. Nyligen publicerade han print-on-demand diktsamlingen ”Super Marios psyk-OS ...

Av: Mathias Jansson | Utopiska geografier | 03 juni, 2013

Filosofi og menneskerettigheter

Innledning  I vår tid snakkes og skrives det svært mye om menneskerettigheter, så som retten til liv og forbudet overfor å bli gjenstand for tortur, tilsiktet lidelse eller mishandling: Det er ...

Av: Thor Olav Olsen | Agora - filosofiska essäer | 02 mars, 2013

Foto: Tarja Salmi-Jacobson

I greve Draculas fotspår. Del 2

Andra delen av Tarja Salmi-Jacobsons reportage om greven Dracula.

Av: Tarja Salmi-Jacobson | Resereportage | 13 januari, 2016

Om samtidskonsten

Den moderna konstens äventyr är slut. Samtidskonsten är bara samtida med sig själv. Den transcenderar inte sig själv, vare sig i riktning mot det förgångna eller mot framtiden. Dess enda ...

Av: Jean Baudrillard | Essäer om litteratur & böcker | 04 april, 2011

Den mexikanska Halvökenkulturen – en förening av kultur och miljö

I samhället Tolimán i delstaten Querétaro i Mexiko har kulturen hos ursprungsbefolkningen Otomí uppmärksammats av UNESCO och platsen har tagits upp som Världskulturarv för sitt unika landskap. Här har man ...

Av: Ann-Marie Svensson | Resereportage | 21 juli, 2012

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.

Cron Job Starts