Arne Sucksdorff

Ett stort äventyr med en stor filmare!

Vilken var den förste svensk som belönades med en Oscar? Rätt svar på denna TP fråga är inte Ingmar Bergman. Rätt svar är Arne Sucksdorff. För första gången går det ...

Av: Belinda Graham | 22 april, 2017
Filmens porträtt

Hermann Hesse

Hermann Hesses klassiker: Narziss och Goldmund

I Klas Östergrens nya roman I en skog av Sumak finns en parafras på kastanjeträdet i Herman Hesses roman Narziss och Goldmund. Precis som Östergrens roman som gått som följetong ...

Av: Ulf Nygren | 27 augusti, 2017
Essäer om litteratur & böcker

Bland alla dessa nya deckardrottningar och kriminalkungar.

Det är tur att man kan simma. Annars hade jag för längesedan dränkts av den svenska deckarvågen som vuxit sig stor och blivit till ett eget litet innanhav. Idag, fyrtiofem ...

Av: Crister Enander | 31 Maj, 2011
Crister Enander

Metaltown 2013 – en nära-döden-upplevelse?

Årets Metaltownfestival bjöd på allt man kan önska sig av en festival: Bra musik, sol, glada festivalbesökare och god mat! I detta festivalreportage beskriver Linda Olsson varför Metaltown är en ...

Av: Linda Olsson | 03 augusti, 2013
Essäer om musik

Filosofi og metafilosofi



ApokalipsisInnledning

Fra min tid som universitetslærer i filosofi var det helt alminnelig å henvise til Platon som 'filosofenes filosof: Hvilken grov fornærmelse overfor den største av dem alle, nemlig Sokrates. Platon var talsperson for den greske overklassen og denne overklassens tankeforestillinger, mens Sokrates var filosofen til det greske proletariat Således hadde Platon mektige venner, og når livet kjentes for ubekvemt for Platon, så assisterte de ham, slik at han kunne komme seg ut av klemma. Platon var elev av Sokrates; det som faktisk skjedde med Platon var at han ble altfor opptatt av tall og tallmystikk. Tallmystikken ble Platons fatum(skjebne). Det er, så langt en vet, lite eller ingenting, av tallmystikk hos Sokrates.

Typiske filosofiske anliggender

Hvordan kommer en inn i filosofi? Første skritt henimot filosofi og metafilosofi er at en kjenner en viss dragning overfor filosofiske anliggender, der streben etter forståelse er primus motor for all filosofisk virksomhet, og ikke opphopning av kunnskap, som er vitenskapenes domene.

Å drive med filosofi, i termer av metafilosofi, er å ta opp radikale spørsmål om den radikale realitet.

Med mindre spørsmålstillingen er radikal og at den er anvist på den radikale realiteten, faller spørsmålene utenfor metafilosofi og metafilosofisk refleksjon, og de blir til spørremåter for en eller annen vitenskapsgren, om for eksempel etikk, sosialfilosofi eller politikk(statslære).

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Å drive med metafilosofi, er å prøve ut finne ut av 'hvordan livet henger sammen', og da skal 'henge sammen' forstås i bredest mulig forstand og på en bredest mulig måte. Å snakke om liv, er i denne sammenheng, å snakke om singulære liv, livet i sin alminnelighet og den universelle rammen omkring menneskeliv og singulære liv: menneskelivet. Menneskelivet er den fundamentale kategorien, og som danner livets form eller dets ytterste grense, dvs. at kategorien menneskelivet er livets a-prioriske horisont(synsrand). Vel å merke: at menneskelivets universelle struktur eller dets a-prioriske form, er taus om hva for substansielt innhold som gis i strukturen, som, for eksempel, hva for agentrelaterte kapasiteter av kognitiv, konativ, sosial, kulturell og perseptuell art som er nødvendig for at en skal kunne betegne dette livet som «menneskeliv»; noen mennesker er svært fordomsfulle, noen er voldelige og aggressive, og atter andre er svært sjalu og misunnelig: det betyr ikke at de dermed blir ekskludert fra begrepet om menneskeliv. Dermed er diskursen om menneskelivet ikke om en abstrakt idé om menneskenaturen, skjønt det peker i retning av at visse stater og land er mer aggressive enn andre stater og land, og at visse stater og lamd står i et vedvarende konkurrerende og aggressivt forhold til hverandre.

Når diskursen er om 'mitt' eller 'ditt' liv, i kontradiksjon til den generelle termen «menneskeliv»,¨så opererer en med en helt annen dimensjon, i og med at det har som forutsetning og betingelse at en har klarert betydningen til notasjonen om 'biografiske' liv, der 'biografisk' liv verken faller sammen med 'autobiografi' eller med 'biografi'. Hva betyr det? Betydningen er at det verken er den som skriver om sitt eget liv eller den som skriver om andre menneskers liv, som holder pennen når metafilosofi er med referanse til 'biografisk liv'. Livet er omstendighetsrelatert, det er dynamisk og dramatisk. Jeg nærmer meg konsepsjonen om 'dynamisme' slik. Gitt at et menneske setter seg som mål og formål å oppnå den og den agentstatusen, eller de og de kvalifikasjoner; når kvalifikasjonene er oppnådd, så er det videre spørsmålet: Hva gjør det singulære individet ut av det.

Å finne fram til hva en skal gjøre med og ut av livet sitt, er å finne fram til når livet er på det mest intense; for mitt vedkommende er saken klar: At jeg foretrekker å leve skapende og produktivt, framfor å nøye meg med å gå opp og inn i den sosiale strukturen i samfunnet jeg er en del av.

Med henblikk på 'omstendigheter', som, i bredeste forstand av begrepet, er alt som står eller finnes rundt singulære individ, så forandres omstendighetene over tid og sted; i enkeltvitenskapene, så som i vitenskapsetikk og i politisk filosofi, tar en opp spørsmål om 'forandring', og dermed er sammenhengen begrenset til vitenskapsetikk eller til politisk filosofi: en metafilosof er ikke opptatt av hvordan de enkelte forandringer kommer i stand: hovedanliggendet for en metafilosof er spørsmålet om å forstå hvordan det har seg at forandring finner sted, eller at forandring i det hele tatt er mulig.

Den dramatiske dimensjonen ved livet kommer inn på ulikt vis; den primære betydningen til 'drama' og 'dramatisk', er at livet er en 'hendelse', og hvor ytterpolene for hendelse er 'fødsel' og 'død'. I basal forstand står 'hendelse' for 'tildragelse'. For zynisisten eksisterer ikke begrepet om livets dramatiske aspekt, med unntak av vedkommende kan avlegge et besøk på et teater: zynisten sier til seg selv og til andre mennesker, at jeg er forberedt på alt, og at alle skal dø. Punktum. Deretter haster zynisisten av sted til jobb eller et eller annet møte, gitt at vedkommende har en jobb eller at den eneste dette menneske møter på sin vei gjennom livet, er seg selv.

Kanskje er det slik at zynisisten tror og mener at hva det kommer an på, er at en blir frisatt fra livets realiteter, og jo mer en klarer å kvitte seg med det som bekymrer andre mennesker, desto friere er en.

Dermed er jeg framme ved begrepet om frihet, skjønt jeg innfallsvinkelen min til dette besværelig emnet ikke er helt alminnelig. Det har seg slik at i de mange enkeltvitenskapene tar en opp spørsmål om 'frihet', og da er gjenstandområdet gitt via rekkevidden for den aktuelle disiplinen eller faget; i metafilosofi er en opptatt av hva som menes med 'frihet', og ikke bare i den brede betydningen 'at en velger den ene eller den andre handlingskursen'; å ta opp spørsmålet om frihet, er å gå grunndiger tilverks ved at en søker etter de faktorer eller determinasjoner, som bidro til at en valgte slik en faktisk valgte. Gitt et menneske som har blitt født inn i en viss samfunnskultur, at det har vokst opp i en viss familie, har fått seg den og den utdanningen, med påfølgende relevante yrket, e.g. ut fra bakgrunn og kvalifikasjoner. Nåvel. Gitt at dette individet står i valgsituasjonen s og at det velger handlingskursen h1, istedenfor h2 eller h3: kunne dette individet, gitt at det ønsket og ville utføre h1, ha valgt h2 eller h3? I alle fall, det synes om, bakgrunn, oppdragelse, skolering og det å inneha en viss sosial rolle i et partikulært samfunn, langt på vei er slik at det determinerer og influerer dets faktiske valg av handlingskurs.

Dermed er det sentrale spørsmålet, gitt at konkrete valgsituasjoner er betinget av sett av diverse betingelser: kunne kunne dette individet ha valgt annerledes enn en faktisk gjorde? Om svaret er nei, hva mener en dermed med begrepet om frihet, i betydningen 'valgfrihet', e.g. at det synes rimelig å hevde at en ikke kunne ha valgt annerledes, eller at en valgte en annen handlingskurs.

ApokalipsisInnledning

Fra min tid som universitetslærer i filosofi var det helt alminnelig å henvise til Platon som 'filosofenes filosof: Hvilken grov fornærmelse overfor den største av dem alle, nemlig Sokrates. Platon var talsperson for den greske overklassen og denne overklassens tankeforestillinger, mens Sokrates var filosofen til det greske proletariat Således hadde Platon mektige venner, og når livet kjentes for ubekvemt for Platon, så assisterte de ham, slik at han kunne komme seg ut av klemma. Platon var elev av Sokrates; det som faktisk skjedde med Platon var at han ble altfor opptatt av tall og tallmystikk. Tallmystikken ble Platons fatum(skjebne). Det er, så langt en vet, lite eller ingenting, av tallmystikk hos Sokrates.

Typiske filosofiske anliggender

Hvordan kommer en inn i filosofi? Første skritt henimot filosofi og metafilosofi er at en kjenner en viss dragning overfor filosofiske anliggender, der streben etter forståelse er primus motor for all filosofisk virksomhet, og ikke opphopning av kunnskap, som er vitenskapenes domene.

Å drive med filosofi, i termer av metafilosofi, er å ta opp radikale spørsmål om den radikale realitet.

Med mindre spørsmålstillingen er radikal og at den er anvist på den radikale realiteten, faller spørsmålene utenfor metafilosofi og metafilosofisk refleksjon, og de blir til spørremåter for en eller annen vitenskapsgren, om for eksempel etikk, sosialfilosofi eller politikk(statslære).

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Å drive med metafilosofi, er å prøve ut finne ut av 'hvordan livet henger sammen', og da skal 'henge sammen' forstås i bredest mulig forstand og på en bredest mulig måte. Å snakke om liv, er i denne sammenheng, å snakke om singulære liv, livet i sin alminnelighet og den universelle rammen omkring menneskeliv og singulære liv: menneskelivet. Menneskelivet er den fundamentale kategorien, og som danner livets form eller dets ytterste grense, dvs. at kategorien menneskelivet er livets a-prioriske horisont(synsrand). Vel å merke: at menneskelivets universelle struktur eller dets a-prioriske form, er taus om hva for substansielt innhold som gis i strukturen, som, for eksempel, hva for agentrelaterte kapasiteter av kognitiv, konativ, sosial, kulturell og perseptuell art som er nødvendig for at en skal kunne betegne dette livet som «menneskeliv»; noen mennesker er svært fordomsfulle, noen er voldelige og aggressive, og atter andre er svært sjalu og misunnelig: det betyr ikke at de dermed blir ekskludert fra begrepet om menneskeliv. Dermed er diskursen om menneskelivet ikke om en abstrakt idé om menneskenaturen, skjønt det peker i retning av at visse stater og land er mer aggressive enn andre stater og land, og at visse stater og lamd står i et vedvarende konkurrerende og aggressivt forhold til hverandre.

Når diskursen er om 'mitt' eller 'ditt' liv, i kontradiksjon til den generelle termen «menneskeliv»,¨så opererer en med en helt annen dimensjon, i og med at det har som forutsetning og betingelse at en har klarert betydningen til notasjonen om 'biografiske' liv, der 'biografisk' liv verken faller sammen med 'autobiografi' eller med 'biografi'. Hva betyr det? Betydningen er at det verken er den som skriver om sitt eget liv eller den som skriver om andre menneskers liv, som holder pennen når metafilosofi er med referanse til 'biografisk liv'. Livet er omstendighetsrelatert, det er dynamisk og dramatisk. Jeg nærmer meg konsepsjonen om 'dynamisme' slik. Gitt at et menneske setter seg som mål og formål å oppnå den og den agentstatusen, eller de og de kvalifikasjoner; når kvalifikasjonene er oppnådd, så er det videre spørsmålet: Hva gjør det singulære individet ut av det.

Å finne fram til hva en skal gjøre med og ut av livet sitt, er å finne fram til når livet er på det mest intense; for mitt vedkommende er saken klar: At jeg foretrekker å leve skapende og produktivt, framfor å nøye meg med å gå opp og inn i den sosiale strukturen i samfunnet jeg er en del av.

Med henblikk på 'omstendigheter', som, i bredeste forstand av begrepet, er alt som står eller finnes rundt singulære individ, så forandres omstendighetene over tid og sted; i enkeltvitenskapene, så som i vitenskapsetikk og i politisk filosofi, tar en opp spørsmål om 'forandring', og dermed er sammenhengen begrenset til vitenskapsetikk eller til politisk filosofi: en metafilosof er ikke opptatt av hvordan de enkelte forandringer kommer i stand: hovedanliggendet for en metafilosof er spørsmålet om å forstå hvordan det har seg at forandring finner sted, eller at forandring i det hele tatt er mulig.

Den dramatiske dimensjonen ved livet kommer inn på ulikt vis; den primære betydningen til 'drama' og 'dramatisk', er at livet er en 'hendelse', og hvor ytterpolene for hendelse er 'fødsel' og 'død'. I basal forstand står 'hendelse' for 'tildragelse'. For zynisisten eksisterer ikke begrepet om livets dramatiske aspekt, med unntak av vedkommende kan avlegge et besøk på et teater: zynisten sier til seg selv og til andre mennesker, at jeg er forberedt på alt, og at alle skal dø. Punktum. Deretter haster zynisisten av sted til jobb eller et eller annet møte, gitt at vedkommende har en jobb eller at den eneste dette menneske møter på sin vei gjennom livet, er seg selv.

Kanskje er det slik at zynisisten tror og mener at hva det kommer an på, er at en blir frisatt fra livets realiteter, og jo mer en klarer å kvitte seg med det som bekymrer andre mennesker, desto friere er en.

Dermed er jeg framme ved begrepet om frihet, skjønt jeg innfallsvinkelen min til dette besværelig emnet ikke er helt alminnelig. Det har seg slik at i de mange enkeltvitenskapene tar en opp spørsmål om 'frihet', og da er gjenstandområdet gitt via rekkevidden for den aktuelle disiplinen eller faget; i metafilosofi er en opptatt av hva som menes med 'frihet', og ikke bare i den brede betydningen 'at en velger den ene eller den andre handlingskursen'; å ta opp spørsmålet om frihet, er å gå grunndiger tilverks ved at en søker etter de faktorer eller determinasjoner, som bidro til at en valgte slik en faktisk valgte. Gitt et menneske som har blitt født inn i en viss samfunnskultur, at det har vokst opp i en viss familie, har fått seg den og den utdanningen, med påfølgende relevante yrket, e.g. ut fra bakgrunn og kvalifikasjoner. Nåvel. Gitt at dette individet står i valgsituasjonen s og at det velger handlingskursen h1, istedenfor h2 eller h3: kunne dette individet, gitt at det ønsket og ville utføre h1, ha valgt h2 eller h3? I alle fall, det synes om, bakgrunn, oppdragelse, skolering og det å inneha en viss sosial rolle i et partikulært samfunn, langt på vei er slik at det determinerer og influerer dets faktiske valg av handlingskurs.

Dermed er det sentrale spørsmålet, gitt at konkrete valgsituasjoner er betinget av sett av diverse betingelser: kunne kunne dette individet ha valgt annerledes enn en faktisk gjorde? Om svaret er nei, hva mener en dermed med begrepet om frihet, i betydningen 'valgfrihet', e.g. at det synes rimelig å hevde at en ikke kunne ha valgt annerledes, eller at en valgte en annen handlingskurs.

Sida 2

Jeg bskriver og tyder de foregående problemstillinger og problemområder med typiske metafilosofiske anliggender.

Eksempler på filosofiske anliggender er å ta opp spørsmål som 'sannhet og erfaring', ' kunnskapen om sannhet og erfaring', 'ulike former for tro', så som 'alminnelig' tro, 'sann' vs. 'falsk' tro, 'vitenskapelig basert' tro', 'religiøs' tro, m.m. Dessuten gis det en rekke typiske filosofiske anliggender, og som er av epistemisk og ontologisk art: 'omverdensproblemet', eller 'problemet om den ytre verdens eksistens', samt spørsmål om den andres eksistens og hvordan en oppnår kunnskap om den andre. 'Kroppsligheten' har heller ikke funnet sin definitive løsning, dvs. det som Gabriel Marcel betegnet med eksistensens 'mysterium'. I en kategori for seg gis det anliggender som er knyttet opp til spørsmål om 'hva vi er og hvem vi er', dvs. at det er om personlige eksistensen, der visse 'grenserfaringer', så som angst og lidelse, setter vår kapasitet som agent/forteller ut av spill.

ConiuctioAv stor interesse er likeledes utforskningen av det som faller inn under 'sluttfaseproblem', problem som gjerne oppstår i singulære menneskers senere livsfase, så som aldring, alderdom, sykdom og død: å relatere seg til mennesker med store og tunge lidelser reiser problem som faller inn under kategorier som etikk/moral, det sosiale, det politiske, lov og rett.

Av andre problemområder nevner jeg relasjonene mellom det poetiske språket og den alminnelige erkjennelsens språk, dvs. med henblikk på medieringen mellom det billedlige språket og det bokstavelige språket: spørsmåelet er jo om det billedlige språket er et særskilt språk for seg, eller om det lar seg gjøre å oversette det til sakprosaspråket, og hvor oversettelsen er slik at det ikke medfører tap av mening, relativt til det poetiske språket: 'oversettelsesproblemet' har en universell rekkevidde, i og med at i verden gis det en rekke svært ulike språk, og som ikke er gjensidig forståelige: spørsmålet som melder seg for den som er opptatt av kommunikasjon og interaksjon, er om det virkelig lar seg gjøre at en oversetter det norske språket til det engelske språket, eller vica versa, at det engelske språket, in toto, oversettes til norsk; hvert eneste språk har sine ideomer, og et ideom er særskildt for hvert enkelt språk. Merk: At å høre til en særskilt språkgruppe, er å være medlem av denne språkgruppen, og hvor 'medlemsskapet' ikke beror på om en har søkt om medlemsskap eller at en annen person har gjort det på vegne av deg selv. Det forholder seg på en helt annen måte, i og med at straks et individ har blitt født eller satt inn i verden, blir det, språklig sett født inn i en viss språkgruppe, en dialekt eller en sosiolekt, der det sistnevnte peker i retning av at det er om et visst lag eller sjikt, i den bestemte språkgruppen, mens dialekten synes å være distribuert til hvert eneste medlem innenfor en viss språkgrupppe, uavhengig av hva for sjikt, lag eller klasser, individet tilhører, eller som utgjør dets konkrete sosiokulturelle bakgrunn.

Dermed er fortrolighet med det særskildte språket en nødvendig betingelse for å forstå de enkelte ord og uttrykk, der denne fortroligheten kommer inn ved at en har vokst opp med språket, og at det dermed har blitt til en del av en selv, og det som er en del av en selv, er en del av ens egen identitet, eller en selvforståelse.

I min egen dialekt, og jeg lever og bor i Vestfold, har en ord som «pælær» eller «robberser», og som står for «gummistøvler». Et annet ord er «svaberg», og som henviser til en «stein som skråner ned i vannet eller sjøen». Vestfold er jo et fylke for yrende badeliv, samtidig som tilknytningen til havet er umiskjennelig.

Det reiser seg et særskilt problem i forbindelse med språk, språklighet og forståelse, er 'selvforståelsens' problem. Det har seg nemlig slik at for å kunne forstå meg selv, så er jeg anvist på å uttrykke meg; om jeg ikke makter å uttrykke meg selv, så er jeg heller ikke i stand til å forstå meg selv.

Streben etter lykke og å ha et lykkelig liv, er typiske metafilosofiske anliggender. Uten å inkludere den 'ytterste realiteten', er listen over typiske metafysiske anliggender inkomplett, og således hevder jeg at spørsmål om religion og det religiøse har å bli trukket inn som sentrale punkt på en slik liste. Dermed er det slik at for den som har undret seg over spørsmålet om liv og død, er det spesielt to tungveiende sprørsmål som står i fokus for en videre undersøkelse, nemlig disse to spørsmål: 1. Har menneskene skapt Gud? 2. Har Gud skapt menneskene?

Filosofi og filosofisk reflkeksjon har seg selv som sitt eget tema eller problem, og hvor det er slik at ingen filosofer, med aktelse for seg selv, er noensinne villig til å tro og mene at filosofi får sine problem levert på trappen, som om det er melkemannen som setter fra seg et meieriprodukt.

Neste steg henimot filosofi, der det forblir uavklart med hensyn til fortsettelsen, er at det gis en viss lidelse, eller passivitet, hos den som blir ført inn i filosofi, i og med at hver og en som har som intendert intensjon å drive med filosofi, har å gå i lære hos en som allerede er mester i filosofi. Grunnene er, m.a., at hver eneste filosofi har sin egen faglige terminologi, der noen av disse er mer å regne som 'sjargong – filosofi' enn fagfilosofi. Eksempler på det siste, er visse deler av tysk filosofi og franske filosofi, som, for eksempel, Martin Heidegger og Jean Paul Sartre, respektivt. Den østerriske filosofen Ludwig Wittgenstein var en stor kritikere av all slags ordspill(filosofiske sjargonger). 

Å lære seg å forstå filosofi, er å oppdage at en alt allerede har kjennskap til visse faglige terminologier, og, ikke minst, at en har fått hjelp og støtte til å tenke på sin egen måte, slik at måten en tenker på, er din egen måte å ta hånd om de mange kontroverser som gis i filosofi.

La oss se hvorhen dette fører oss: at å ha bundet seg til filosofi har som nødvendig forutsetning og betingelse at en har blitt ført inn i filosofi. Gitt at det stemmer at det gis ulike veier som fører deg inn i filosofi, og, gitt at det gis veier som fører deg videre fra stedet du kom fram til da du ble ført inn i filosofi, så følger det dermed ikke fra forutsetningene at nå kan en bare kan trekke pusten, idet en sier og mener at nå er det gjort, at nå forløper det hele av seg selv, i og med at fra nå av driver en bare med studier av studiet filosofi? Således kjenner en har å prøve å besvare følgende spørsmål: er meta-filosofi ikke annet enn studier av studiet av filosofi? Svarene på det første spørsmålet er nei, for straks en har kommet seg gjennom innføringsfasen, og ut av den, så har en å ta stilling til et grunnleggende valg, et valg som har slik kraft og styrke i seg at det blir meningsløst å ta opp spørsmålet om tilbaketrekking: enten fortsetter en langsetter veien som har blitt staket ut, og som blir til mens en lager den, eller så har hun å trekke seg fra alt som har å gjøre med filosofi. Derfor er det slik at filosofi har seg selv som sitt eget emne og sitt eget problem; å drive med filosofi er ingen spøk, og den som ivrer for å popularisere metafilosofi gjennom å spre den til flest mulige mennesker har allerede sviktet kallet sitt som filosof: Metafilosofiske anliggender er tunge anliggender, og, om en liker det eller ikke, filosofi eller metafilosofi er ikke for hver kvinne og hver mann.

Ut fra det lange resonnementet over, er metafilosofi 'kall', 'lodd' eller 'skjebne', dvs. at det er resultatet av et grunnleggende valg, og det er nettopp hva som i alminnelighet betegnes med 'å ha et kall'.

Ulike tilnærmingsmåter til filosofi

Filosof kan studeres fra et sosiologisk perspektiv, og i og for seg er det et ok prosjekt, skjønt det er ikke et filosofisk prosjekt å vinkle filosofi på den måten at det som er i fokus for oppmerksomheten er sosiologiske betraktninger og refleksjoner om filosofi.

Medier for filosofisk refleksjon er dermed verken en tilsiktet eller en utilsiktet obskuranstisme, eller at det er på linje med forgudelse av menneske som arts- eller slektsvesen, for å operere med substansielle former, altså mennesket som art eller slekt, er nettopp effekten av å sette mennesket som høyeste gode, og at alt annet, inkludert medfølelsen med dyrene, er medreflektert som resultat av at mennesket som sådan er den eneste i universet, så langt vi vet, som er frie og ansvarlige værender, og som kan trekkes til ansvar for måtene vi håndterer andre værender enn oss selv.

Å tenke langsetter de nevnte baner var typisk for den tyske tenkeren Kant, og som argumenterte for at moralsk inakseptabel relatering overfor dyrene foranlediger at et menneske gjør seg mindre enn det faktisk er, idet dette betyr å handle i strid med moralloven og som Kant betegnet med det obskure begrepssammensetningen 'aktelsen for moralloven', der både begrepet om at moralen er på linje med en moral og at for den som agerer er det at agenten har 'aktelse' for loven.

Dyrene har sine egne liv å leve, og din eller min relatering overfor dem, springer ut av at det nettopp er slik at de har deres egne liv, skjønt dette ikke innebærer at de er i stand til å legge planer og utvikle diverse prosjekt, og som de søker etter å aktualisere gjennom å finne fram til veier og stier som muliggjør at måloppnåelse finner sted, eventuelt, at de endrer målene når den helhetlige situasjonen endrer seg: det som er virkelig og sant, er at ingen andre dyr enn menneskedyret beskriver og fortolker deres situasjonen som en helthetlig situasjon. Imidletid, mennesker vet ut fra seg selv hva det betyr å påføre levende værender store smerter, og at store smerter er fryktelig ubehagelig, og at en unngår å påføre seg selv slike ting som forvolder det som er fryktelig ubehgelig. Gitt at levende værender, av en viss kompleksitet, så som katter, hunder, for eksempel, er sårbare og utsatte overfor store smerter, slik vi selv er det, og at vi selv skyr smerter, så følger det at vi likeledes unnlater å påføre dyr store smerter. Imidlertid, Kants begrunnelse for at mennesker skal avstå fra å påføre dyrene store smerter, er med henvisning til oss selv, og ikke ut fra dyrenes ve og vel – deres velferd.

Sida 3

Filosofisk refleksjon står fritt i forhold til den universitære filosofi

I want to be thereTilbake til obskurantisme og ren spekulasjon, om det er moralloven, plikten, det kategoriske imperativet, eller andre urimelige ting, og som er forenelige med de verste ugjerninger på jord, så ...

Uendelig mange skrifter fra fortiden har gått tapt, om grunnene var ildspåsettelse ved at hele bibliotek ble satt i brann, eller at det skjedde gjennom plyndring. Imidlertid, det gis mye som ennå ikke har sett dages lys, og grunnene er legio: at visse skrivende folk ble favorisert ved at de ble løftet fram i datidens samtid, mens andre ble betraktet som annnenrangs forfattere, der de førstnevnte higet etter en ærefull nåtid og at deres gjerninger skulle omgis av en aura, som de, etter alminnelige gjeldende betraktninger, ikke fortjente: det er slettes ikke opplagt at de som nøt mest popularitet i fortidens samtid dermed var de beste tenkere. I realitetet var det slik at mange av de fremste filosofene verken hadde fast stilling ved et universitet eller at de oppholdt seg i nærheten av det universitetet som hadde kreert dem til doktor i filosofi. Fast ansettelse, høy lønn og mange utgivelser er knapt nok kriterier for å dømme om viktigheten av hva en filosofi presenterer av idéer og tanker, e.g. om det er med referanse til en «stor» filosof. Det er heller ikke nevneverdig informativt om filosofens verker blir stående over tid, for det gis alltids folk som har visse preferanser og strategier, og som nettopp går ut på å bevare den enkeltes ffilosofiske verk for ettertiden.

Arthur Schopenhaer, for eksempel, var langt bedre skolert innenfor vitenskapene enn Immanuel Kant og Schopenhauer syntes å være langt mer orientert om allmenne forhold enn Kant. Kant var av den oppfatning at det gis følgende «menneskeraser»: hvite, sorte, gule og røde, og mer raffinert var Kant ikke, hva angikk de ulike folkeslagenes hudfarge!

Uttrykt i vår tids terminologi: Menneskeraser fins ikke, og å tro og mene at det finnes ulike menneskeraser, er som å tro på den avskyelige snømannen i Himalaya.

Dermed er bindingen til filosofi – i prinsippet – verken beroende av at en befinner seg på et universitet eller i nærheten av et universitet, og det er defintivt ikke slik at hver eneste filosof som verken har vært innehaver av et profesorat i filosofi eller som har fungert som fast lærer på en eller annen høyskole eller et universitet, er uten de nødvendige og tilstrekkelig betingelser for å holde på med filosofi som heltidsvirksomhet; for de førstnevntes vedkommende er det ikke alltid slik at de fortsetter med filosofi etter at de har trukket seg tilbake fra stillingen som professor, og for de sistnevnte kan det fort bli slik at den filosofiske gnisten har forsvunnet lenge før de er rede til å pensjonere seg. Imidlertid, for den hvis filosofiske nerve er intakt, er situasjonen en helt annen, for nå kan vedkommende endelig får anledning til å samle seg om de ting som, i mange tilfelle, måtte settes tilside på grunn av diverse administrative plikter og, i det hele tatt, at livet på universitet er å være henvist til de aktuelle universitets tilpasningsstrategier. Slik er det. Derfor har de ikke lenger noen unnskyldning for å la være å virke som filosof: At filosofiværen er et globalt og personlig prosjekt.

Undringen er over hva diskursen er om når den er om metafilosofi: Det gis så mange ulike innstillinger overfor filosofi, e.g. at det som er felles og allment for filosofi og metafilosofi, er at en støtter seg på logos, som står for fornuft og fornuftighet, sammen med at det er om de sterkeste følelser, og som er bindingen til livet vårt i verden.

Om en undres over hva filosofi er eller ikke er, så har en verken blitt ført inn i filosofi eller i metafilosofi; om det er en form for resignert filosofi ved at det blir betraktet som en ren post-estetisk virksomhet, det vil si at det beskrives som at en driver på med filosofi i en tid som antas å følge etter at idéen om og begrepet om filosofi ble tatt på alvor, så står det dårlig til med det aktuelle mennesker, tross ytringer om det motsatte.

Å ha et globalt og personlig prosjekt

At filosofi er et globalt og personlig prosjekt, betyr, mellom annet, at den som har blitt ført inn i filosofi, har å våge å ytre seg i første person entall ved at hun gir uttrykk for hva hun selv støtter seg på, hva hun tror på, og hvorfor, og det betyr at den tid er forbi der hun kunne hjemme seg bak et skinn av nøytralitet, og hvor hun hadde blitt opplært til å tro at nøytralitet er hva filosofi er om, e.g. at saklighet, nøkternhet, eller objektivitet, er ensbetydende med at deiktiske ord og begrep som jeg og meg har å bli utradert fra det filosoofiske språket: filosofi er om å prøve å forstå det en selv uttrykker, og at dette finner sted uten at en forveksler det med «standpunktfilosofi», «programmatisk filosofi». Dermed er filosofi verken bare om å ta opp spørsmål, der svarene blir hengende i luften eller at de rett og slett blir overlatt til leseren, skjønt det sistnevnte er et godt skritt på veien bort fra den dogmatiske filosofi, der en en orienterer seg ut fra en sinnstilstand der en alt allerede tror og mener at en vet beskjed om det en trenger å vite noe om; filosofi er en åpen, uferdig og ufullbyrdet virksomhet: det som særpreger filosofi, qua kritisk virksomhet, er at den som står for undersøkelsen – undersøkeren - streber etter å forstå, og forståelsen trer fram eller ikke, som utfallet av tenkerens vedvarende anstrengelser for å bringe inn orden og mening, form og struktur, i arbeidene sine. Ut fra nevnte bakgrunn, er det rimelig å hevde at veien inn til spørsmålet om og etter metafilosofi, er om menneskelivets forutsetninger og betingelser, dets grunn og grunnlag, e.g. at det er om alle de ting som fins innenfor omstendighetene våre, og hvor det er slik at når omstendighetene skifter, så foranlediger dette at livet vårt likeledes endrer seg, sammen med tingene som er i bevegelse, utvikling og forandring. Dermed stiger følgende spørsmål fram for og i sinnet vårt: at vi spør oss selv om hva og hvem vi selv er, eller hva for forklaringen vi skal kunne gi på at vi har en identitet, og at denne identitet, som er hva og hvem vi er, er, relativt, stabil, tross eller på grunn av at nåtidens omstendigheter er forskjellig fra hva den var i fortiden, og at de tingene vi relaterte oss til i fortiden, ikke lenger er.

Signum arboreumMenneskeværen, i egenskap av singulære værende, betyr å leve over tid, sted og innenfor deres konkrete omstendighet, og når tidspunktene skifter, stedet er et annet enn det var i før, og at de konkrete omstendighetene har endret seg, så har også den eksisterende tenkeren å endre seg, gitt at hun fremdeles ønsker og vil forstå sitt eget og andre kår.

Det er likeledes slik at hver eneste eksisterende entitet er lokaliserbar innenfor et visst arrangement eller en spatio-temporal akse, og hvor henvisning til tid, sted og omstendigheter er ufravikelig for å kunne fastslå eller bestemme egenskapene til de aktuelle eksisterende entitet: kausal regularitet er operativ innenfor nevnte akser, og det som har vært eller det som eksisterte i fortiden, er ikke lenger til innenfor den eksisterende orden; det har gått over til en annen modus enn nåtidsmodus, der nåtidsmodusen angir at de entiteter som ennå er, er, mens de ting som verken tilhører den forgangne modus eller modusen for eksisterende entiteter, viser hen til modusen for framtidige entiteter, eller at framtidsmodusen er om entiteter som ennå ikke har blitt aktualisert.

Problemstillingen min har jeg holdt slik at jeg tar høyde for at det gis ulike teorier om tid, tiden og tidens ulike dimensjoner, e.g. med henblikk på 'tidens kausalitet eller dens retning', og det foranlediger at det er med henblikk på så vel ulike typer av hendelser i tidsløpet som hva som kommer først og hva som kommer senere i en sekvens av temporalt strukturerte hendelser.

Poengene mine er: at hva som er før noe annet, og som dermed antas å følge etter, er ikke helt selvinnlysende, og at ordinære kausalitetskategorier ikke er i stand til å ta vare på uklarheten som hevfter ved begrep som 'før', respektivt 'etter'. Spørsmålet er: hva menes det med de nevnte begrep? Naturligvis, et slikt spørsmål har også validitet for begrepet 'nå'. Dermed velger jeg følgende rute inn til metafilosofi, idet jeg gjør oppmerksom på at det er ganske trivielt fenomen jeg søker å kaste lys over, skjønt det kan ha så mye i seg at det kan anspore leseren til å tenke over og gjennom hva som kan menes med å drive med metafilosofi.

Sida 4

Filosofi som verktøy, dvs. i klarhetens tjeneste, og ikke på grunnlag av eksterne stimuli

I vår tid gis det unevnelige mange folk som ikke går i gang med et større filosofisk-vitenskapelig prosjekt med mindre det vinker et professorat der framme eller at en får en klekkelig sum med penger for å gjennomføre prosjektet: intellektuell og moralsk dygd tar vare på seg selv: den som er dygdig trenger ikke eksterne stimuli, i form av en prestisjetung stilling eller uforskammede store stipend. Hva angår verden vi lever i, så skrev den franske filosof Gabriel Marcel(1889-1973) et sted at et godt bilde på den moderne tid eller den moderne verden, er at har og får vansker med å sove, og at en bare ligger og vrir seg rundt i sengen. Naturligvis, Marcel vokste opp i en annen tid og en annen verden enn vår verden, uten at det forringer hans store innsikt om menneskenes bekymrethet og hva den er om, idet ingen lever i et vakum. Innvendingen går ut på at det gis tider med stor uro, mindre uro, og at det gis tider hvor det meste flyter greit og rolig av sted: vår tid er ikke en slik verden der det meste er i orden som det er: å føre en diskurs der det er om bombing av folk til frihet, menneskerettigheter, demokrati og velstand, er knapt nok å ha fattet hva vår tids intellektuelle og moralske krise er om.

Gabriel MarcelDette at en ikke er i stand til å frambringe nevnte, antatte goder, gjennom å tråkke andre under sin fot, foranlediger ikke at en skal forsvare tyranni og despotisme: den som forsvarer liberale stats-og samfunnsordninger, har også å vurdere sitt eget kulturelle verdi – og normgrunnlag, slik at det blir et visst samsvar mellom mål og midler – at legitimiteten for den og den kampanje eller aksjon, er i orden, sett ut fra høye moralpolitiske standarder.

Således er uro og bekymrethet en av hovedkjennetegnene for den som har vandret inn i filosofi ved at det filosoferende mennesket tar menneskenes vilkår innover seg, vilkår som teknokratiet og underholdningsindustriet søker å dekke til gjennom å gjøre det meste til gjenstand for informasjon eller til noe en kan le av: ut fra ståstedet mitt er det et første et manifest uttrykk for at den teknisk-vitenskapelige fornuft er nåtidens fornuftsform, eller en av gudene i tiden, mens det sistnevnte – underholdningsindustrien, og her inkluderer jeg nyhetssendinger i radio og tv, og i aviser, ja hele den mediakonstruerte realiteten – er krampaktige forsøk på å holde det som er skremmende på en armlengdes avstand fra oss selv.

Det sistnevnte fortjener en ytterligere kommentar: at tomheten i den mediaproduserte tydningen og framstilling av realiteten, blir en ubetydelig ytring om en legger følgende avgrensning til grunn for observasjon og tydning av det en forstår med 'menneskeværen': at latterevnen er en av menneskenes særkjennetegn.

Avgrensningen over har en svært alvorlig svakhet: Hva vi mennesker ler av er ikke demokratisk distribuert, for vi ler av svært forskjellige ting, og det gis mennesker som knapt nok trekker på smilebåndet: mye av det som serveres i mediene i dag er svært smakløst, og det beholder sin validitet uavhengig om en snakker med referanse til intelligent humor. I alle fall, siden et filosofisk prosjekt, forstått som et personlig og globalt prosjekt, og som pågår over tid – ja for et helt liv, om det ikke blir så langt eller at en lever fram til oldingealder, så er det å sette sitt eget liv på spill, uten at det nødvendigvis skjer slik det gjorde for Walter Benjamin, en filosof som leverte tibake de kortene han hadde fått utdelt, istedenfor å bli henrettet av nazistene, som avskydde alt det Benjamin stod for: bakgrunnen og forutsetningene for at filosofi betyr å sette sitt eget liv på spill, er at ingen forhåndsgarantier for at en vil lykkes med det en gir seg inn på når en gir seg inn på filosofi; det verste som kan skje, er vel at en er stolt over å tro og mene at det ikke har ført fram til noe som helst – annet enn at det ledsages av frustrasjoner og at en forstår det slik at menneskeværen er en bortkastet lidenskap.

En kan spørre seg selv, er det foregående om tomme ord, utrykk og fraser, eller at det avgjørende er hva for slags språk den aktuelle tenker betjener seg av i sin tenkning om realiteten, e.g. det partikulære språket en har blitt ført inn i, og som virker inn på det en tenker om realiteten og hvordan en oppfatter den? Svaret mitt er slik: at realitetet er ikke av språklig karakterer, slik at en analyse av språkets generellle struktur dermed får fram hva for generell struktur verden har; verden har ingen fast struktur: det er livet som har en struktur.

For menneskene er grunn og grunnlag, eller om du vil, det fundamentale, livet selv: språk og språklighet er sentralt og viktig: i den grad og utstrekning språk og språklighet blir til leksikon eller leksikalsk struktur, har en alt allered tapt overfor realiteten: realiteten er verken substantiv, adjektiv eller verb; såvel syntaks som pragmatikk er ok, og det gis både semantiske, syntaktiske og pragmatiske realiteter; å hevde at realiteten er ekvivalent med de nevnte aspekt er å begå et kategorimistak ved at de nevnte aspekt er deler av det hele, som er realiteten. Realiteten som helhet er mer og annet enn summen av dets deler ved at alle ting og alt som er, er gjennomtrukket av realiteten, uten at en dermed kan peke ut to eller tre aspekt av denne totaliteten, og så fortsette med å hevde at her har du realiteten – hele realiteten.

Ut fra dets betydning er det ikke slik at 'fundamental' er et rent negativt begrep

Herbert Spencer«Fundamental» står for «grunnleggende», og, følgelig, en «fundamentalist», er en person som er tilhenger av det som er grunnleggende, i den betydning at det gis en retning, og som betegnes med «fundamentalisme»: det gis andre beskrivelser og tydninger av 'fundamental' enn at en tilslutter seg en eller annen religiøs retning, der en ikke stiller spørsmål vedrørende forutsetningene og det en har kommet fram til som resultat at en har unnlatt å se nærmere på utgangspunktet for sine resonnement, eller at en har blitt ført inn i en viss tanketradisjon, og som er fylt av ortodoksi, dogmer og doktriner. Disse begrep står for 'fundamental', så godt som andre begrep: 'basal' eller 'elementær'

Naturligvis, en snakker likeledes om primitive folkeslag, i kontradiksjon til 'folkeslag som befinner seg på høyere utviklingsnivå: pygmeene i Afrika, og som nå er utryddet, ble regnet som et primitivt folkeslag, e.g. at de var laverestående som mennesker: jeg tar sterkt avstand fra å referere til mennesker i termer av lavstående og høytstående folk.

Innenfor malerkunsten snakker en om primitivisme, og da er referansen folk som har levd i utkanten av den vitenskapelige – teknologiske og byråkratiske sivilisasjonen/kulturen; 'primitiv i første betydning refererer til folk som, ut fra betingelsene, står eller stod, på et annet utviklingstrinn enn oss hvite og blåøyde mennesker. Å snakke om primitive folkeslag var populære tankeforestillinger i det sekstende og det syttende århundre ved at Charles Darwin(1809-1882) kunngjorde sine ting om artenes opprinnelse – evolusjonsteorien. Naturligvis, sammen med Herbert Spencer(1820-1903) og andre folk, som sværmet for sosialdarwinismen, e.g. de stor og sterkes rett til å styre, og at de små og svake har å adlyde. Naturligvis, i det 21. århundre er de små og svake kapable til å slå seg sammen ved at det alltid gis folk som appellerer til sinnstilstander som resentiment – hat og hevn – og dermed fortsetter det ubagelige showet.

Den grunnleggende realitet er livet selv

Likevel, det jeg fører til torgs er livet selv, i egenskap av den grunnleggende realitet, og som er vår egen realitet, slik den også er din realitet: er betydningen at jeg, i en eller annen forstand, er fundamentalist, for «fundamentalisme» står for uhyggelig ting, i alle fall om en legger den militante, aggressive, versjonen til grunn for begrepet, og om det er slik at det er den intolerante strømningen i tiden som blir ment, er det virkelig og sant at det er svært klanderverdig for en menneskelig person å identifisere seg med en bevegelse, eller et nettverk, som ser det som sin hovedoppgave å spre død og undergang overalt, og hvor de motiverende strukturer for aggressiv utagering er sentrert rundt hat og hevn. 

Vi ber filologen om assistanse

Kanske er det slik at filologien kan hjelpe til med henblikk på å forstå hva begrepet om fundament står for, og hva som måtte menes med «fundamentalisme», det vil si at den som tilslutter seg retningen fundamentalisme, er en fundamentalist.

Ut fra alminnelig språkbruk står (begreps)sordet «filolog» for følgende ting: (a) en person som er utdannet innenfor et eller flere språkfag, og (b) at hennes virksomhet går ut på (c) å lære ut de ting hun har lært eller som hun har (d) tilegnet seg i løpet av sitt høyskole eller universitetsstudium. Med andre ord, i en slik tydning og beskrivelse av læreren og hennes virksomhet, er det bygd inn så vel pedagogikk så vel som didaktikk. Det sistnevnte står for tilrettelegging og utførelse av selve undervisningen, mens det førstnevnte har å gjøre med undervisningens hovedidéer, eller for hvis skyld det i det hele tatt drives med systematisk undervisning e.g. at mennesker er anvist på skolering, opplæring eller undervisning.

Imidlertid, begrepet fundament står for grunn og grunnlag, dvs. for hvis skyld og med henblikk på hva en ting, en gjenstand eller et objekt, i det hele tatt har blitt til og at denne ting, denne gjensstand eller objekt, fortsetter å være til i nåtiden og innover i framtiden. Grunn og grunnlag er likeledes med henblikk på at noe skjer, i motsetning til at ingenting skjer, og at noe overhodet blir gjort: vår tid har vendt ryggen til fundamentet, eller at livet har et fundament - en grunn og et grunnlag. Om livet har en grunn og et grunnlag, så er det grunnlaget som bærer og holder oss oppe, eller at det er den kraft og makt som fins i alt som er og som bevirker at alt som eksisterer over tid, rom og innenfor omstendighetene, fortsetter i sin eksistens – fra sekund til sekund. Dermed er det grunnleggende spørsmålet slik: hvorfor fins noe heller enn at ingenting fins? For det er ikke bare slik at det som eksisterer går mot sin avslutning; det er likeledes slik at det kunne ha vært slik at det overhodet ikke hadde eksistert.

Filosofi er streben etter forståelse: kritisk refleksjon

Om det som er beroende av andre ting, og som selv er beroende av noe annet, så synes det å føre ut i en uendelig regress, og således har det som forutsetning og betingelse at det som er beroende avhenger av noe som selv ikke er beroende av noe annet ved at det er mulige vilkår for at det fins noe som er beroende, og dette betegner jeg som det «uberoende»; hva kan en filolog tro og mene om distinksjonen mellom beoende og uberoende? At det er sofistikk – flisespikkeri, eller at det ikke er annet enn ordgyteri, eller en lek med ord? «Filologi står for 'forskning', 'lære' og 'fomidling'(undervisning; opplæring, skolering, å lære ut); filosofi er ingen lære, like lite som at filosof er ett og det samme som vitenskap: filosofi er streben etter forståelse: kritisk refleksjon; når det opprettes læreseter i filosofi, om det er om lektorstillinger, amanuensisstillinger eller profossorat, så er det i svært mange tilfelle om penger og livsopphold, slik at den som har involvert seg i denne noble virksomheten, som filosofi faktisk er, ikke lenger trenger å drive med andre saker, saker som er irrelevant for den som har viet seg til filosofi, og som derigjennom har fått et filosofisk kall – en skjebne.

Karl PopperÅ snakke om kall og skjebne i det tredje millennium vekker gjerne til live tankeforestillinger som stammer fra en fjern fortid , der en eller annen metafysisk – teleologisk determinisme var utbredt, e.g. at verden og verdensforløpet var forutgitt, om det så var Gud, staten/samfunnet som stod bakom en slik skjebnetro(fatum), er uten betydning, og den som reiser innvendingen at livet ikke har en slik karakter at det er om å lese i glasskugler eller at en oppsøker en sjaman, så er jeg den første til å stadfeste at den som hevder at livet er forutbestemt, slik en til daglig forstår det om en konsulterer en eller annen klok gammel kvinne eller mann, er usant.

Det begynner å bli ganske mange år siden at filosofi, rent formalt, skilte lag med teologi, i alle fall om en holder seg til de tradisjonelle framstillinger av filosofi og teologi. Uavhengig av spørsmålet om relasjonene mellom filosofi og teologi, der grenseoppgangene mellom disse to fagområder neppe er slik at de kan deles i to båser med hver deres heading eller overskrift: A. Filosofi. B. Teologi. Å tenke langsetter nevnte gater og veier, eller langsetter slik mønstre som at det gis en klar grenseoppgang mellom dem, er heller til skade enn til gagn for såvel filosofi som teologi.

Spørsmålet mitt er ikke om filosofi, respektivt, teologi, for det er om å bli ført inn i metafilosofi, og siden «meta», i og for seg selv, ikke betyr annet enn det som kommer etter eller som blir plassert etter noe annet, gitt en viss klassifisering, er det ikke mye en har sagt og ment om hva metafilosofi er om.

Om en snur på problemstillingen eller temaet, så synes det relevant å hevde at det ennå gis folk som drømmer om en form for enhetsvitenskap, og hvor filosofi, i vid forstand, er inkludert som et verktøy eller et hjelpemiddel for tanken.

Enhetsvitenskapelig orientering, med utspring i den logiske empirismen, bygger på tanken at i første og siste rekke gis det kun en vitenskap – naturvitenskapen. Dessuten at det gis logikk, og derav den adjektivistiske beskrivelsen av empirisk vitenskap, nemlig logisk empirisme (Sir Karl Raimond Popper, 1902-1994).

Om en finner sammensetningen av begrep anstøtelig for tanken, så kan en skifte den ut med den «vitenskapelige fornuft», og derigjennom synes en å bli satt på sporet av en tenkning som plasserer vitenskap på linje med Hegel og forestillingen hans om filosofi som vitenskapenes vitenskap, homologt til tanken om filosofi som viten om viten, eller som streben etter å vite at en vet.

Den sistnevnte innstillingen overfor filosofi er å ta et skritt tilbake i tid, for i det forgangne fantes det folk som betraktet filosofer som visergutter for teologien, e..g. at filosofi var underlagt teologien og det teologiske, og at filosofi, ut fra og i seg selv, er maktesløs, med mindre at visse deler av filosofi blir tatt i tjeneste av de ulike vitenskaper, og det øvrige? På bålet med det. Det er ikke bare hekser og kjettere som har blitt brent på bålet: det gjelder for skrifter og bøker som er skrevet av filosofer, og om de inneholder ord og fraser som idéer og substanser, og som ikke kan føres tilbake til den sansbare realitet, så er det kjettersk virksomhet, eller at det ikke lenger er uttrykk for kontroversielle saker(doxa- meninger; ideologi).

Med henblikk på de ytterste anliggender, så trenger en ikke å være teolog for å ytre seg om det, for opp gjennom menneskenes historie har det alltid vært slik at alminnelige filosofer, og som, enten de er skolerte i teologi eller ikke, har undret seg om livet «etter» livet, e.g. om døden har det siste ordet i alt som er. Om en godljenner at livet er sterkere enn døden, så synes det at en likeledes har å godkjenne at det som er sterkere har en tendens i seg til å gå videre enn det som er svakere, og om livet er det som er sterkere enn døden, så går livet videre enn døden.

Det sistnevnte har ingen verdens ting å gjøre med «at hver og en av oss har å dø»; det har å gjøre med relasjonene mellom begrep, det vil si at det er om logikk, eller om det filosofiske logos – dialektikken.

Dermed blir ytringer som at i fortiden var filosofi kun et verktøy for teologien til en usurpering av filosofi som filosofi, og det er, mildt uttrykt, lite å spore av ydmykhet eller intellektuell forsiktighet om en tror og mener at all filosofi som ble frambrakt i middelalderen ble tenkt ut og nedtegnet for å opprettholde, bevare og videreføre kirkens makt over de menneskelige sinn.

Uavhengig av hvordan det var bestilt i den perioden som betegnes med «middelalderen», så er inkluderingen av filosofi i vitenskapsteori eller i vitenskapsfilosofi, og at det skjer med henblikk på at filosofi som aktivitet og virksomhet blir transformert til et nyttig verktøy for tanken, er å bryte med hele idéen om at filosofi er en virksomhet som drives for sin egen skyld, og ikke for noe annet enn det. Følgelig er poengene mine med å trekke opp et skille mellom filosofi som vertøy for tanken, det vil si i relasjon til vitenskapsteori og vitenskapsfilosofi, eller teologi, for den slags skyld, flere: Det betyr ikke at jeg deler hvert eneste synspunkt jeg tar opp, og heller ikke at jeg tilslutter meg hver eneste begrunnelse for disse synspunkt. Sentralt i framstillingen min er det såkalte skillet mellom kvantitativ forskning, på den ene side, og kvalitative undersøkelser, på den annen side: ut fra gjengse forestillinger er det bare det førstnevnte som teller som vitenskapelig forskning; det sistnevnte erklæres om synsing, eller som det å ha meninger, i motsetning til å bygge ytringer om et bestemt emne eller et bestemt susjett, på det som det er evidens for. Jeg holder opposisjonen mellom kvantitativ forskning og kvalitative undersøkelser for å være en falsk opposisjon.

Gitt at du involverer deg i en viss aktivitet, som, for eksempel, å lese en eller annen innføringsbok i filosofi, og dette trenger ikke å ha å gjøre med boken du leser, så er det ikke sikkert at du blir ført inn i filosofi. Det skal mer til enn lesing av populært skrevne innføringer i hva filosofi er om, for å fortsette med filosofi som livsform. På den annen side, om du har blitt ført inn i filosofi, og at du er blant dem som avanserer til professor i filosofi, det vil si at du etter noen år som 1. amanuensis i filosofi blir utnevnt til professor i filosofi, eller at du søker på en stilling som professor i filosofi, og at du får stillingen du søkt på. Eventuelt, at du får oppnevnet en komitée, hvis oppgave går ut på å bedømme om arbeidene dine har en slik kvalitet, at de innfrir betingelsene for å bli tilkjent professorkompetanse filosofi.

Ut fra det foregående følger det ikke at fra nå av driver du med meta-filosofiske refleksjoner, eller, bent ut sagt: at du er metafilosof. Følgelig, med 'metafilosofi' skal det forstås et 'singulært individ, et menneske, og som er høyt skolert i en eller annen gren som faller inn under filosofi(som ontologi, epistemologi, språkfilosofi, etikk, etc.) og som har gitt seg i kast med filosofiske refleksjoner over en rekke begrep som inngår i filosofers vokabular og deres filosofiske synspunkt på emner som kognitiv filosofi versus non-kogmtiv filosofi, realisme versus anti-realisme, naturalisme versus non-naturalisme, samt ulike versjoner av expressivisme innenfor filosofi.

Nevnte saker og ting er svært relevant med henblikk på så vel teoretisk filosofi som praktiske filosofi, men også hva angår teorier om moral, etikk, det vil si det som beskrives i termer av 'moralitet', som er spørsmål om godt og ondt, rett og galt, og disse begrepenes status.

 

Thor Olav Olsen Dr. Philos. i filosofi
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress         Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den. 

 

(De abstrakta bilderna är av Hebriana Alainentalo) 

 

Ur arkivet

view_module reorder

Svenskan som driver en av Europas ledande dansutbildningar

Det var med mycket envishet och en portion mod som Jessica Iwanson för 35 år startade sin skola för nutida dans i München. I dag räknas Iwanson International School of ...

Av: Linda Karlsson Eldh | Övriga porträtt | 04 januari, 2010

Brott och straff I. Brottets relativitet - straffets exekutivitet

Det är icke allt sant som sanning är likt (ur Domarreglerna) Lagarna var nyktra och definitiva. Uttömmande och sakliga. Där fanns inga promenadstråk, eller blombeströdda ängar insprängda mellan lagarna, inga ...

Av: Benny Holmberg | Essäer om konst | 20 oktober, 2009

Levittown i Pennsylvania   1959

Magnolia och förgätmigej

Som jag nyss skrev handlar en av berättelserna i Robert McCloskeys ”Han hette Homer” om hur man byggde amerikanska sovstäder med expressfart, tack vare färdiga byggelement. I bild och text ...

Av: Ivo Holmqvist | Kulturreportage | 28 Maj, 2016

Joseph Conrad

Joseph Conrad som människa och författare

Nämns Joseph Conrad i Sverige idag? Möjligen pliktskyldigast i grundskolan eller på gymnasiet (jag vet inte). Då dock troligen som författare av sjöäventyr eller som författaren till Mörkrets hjärta (som ...

Av: Carsten Palmer Schale | Essäer om litteratur & böcker | 14 oktober, 2017

Läkande kraft

En vän skriver till mig om sin tonårsdotter. Han skriver: "A hade panikångest här på morgonen, har varit för mycket för henne i helgen, träning och en kompis som fyllde ...

Av: Sofia Sandström | Gästkrönikör | 23 Maj, 2014

Fågelmataren, dokumentär-novell kring Svartån

  Bild: Hebriana Alainentalo En vit pickup krypkör på cykelbanan. Nedanför den snötäckta åbädden rasslar det sprött som glas när tunna flak törnar emot uddar av nyis. I klungor vid iskanten står ...

Av: Staffan Ekegren | Utopiska geografier | 09 februari, 2009

Omöjliga intervjuer. Benny Holmberg intervjuar Öyvind Fahlström

De omöjliga intervjuerna är en artikelserie där huvudrollen spelas av de döda. Döda författare, bildkonstnärer, filosofer, poeter, regissörer, musiker, tonsättare, skådespelare, men också historiska personligheter, mytomspunna gestalter, gudar och släktingar ...

Av: Benny Holmberg | Litteraturens porträtt | 04 mars, 2012

Robert Warrebäck. Foto: Joel Krozer

En novell av Robert Warrebäck

Robert Warrebäck skriver dikter, prosa och artiklar. Han har publicerat poesi i Post Scriptum, noveller i diverse skönlitterära antologier och skrivit artiklar åt olika webmagasin och tidskrifter. Han jobbar om ...

Av: Robert Warrebäck | Utopiska geografier | 28 september, 2015

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.