Var bärsärken en shaman?

  Myten om de gamla bärsärkarna kan än idag sägas vara högst levande. Forskarna har dock länge tvistat om vilka dessa elitkrigare egentligen var. Medan vissa menar att de bör ...

Av: Thomas Jonsson | 08 mars, 2010
Essäer om religionen

Familjeförvecklingar kring en hund

 För många år sedan deltog jag i en ambitiöst upplagd fortbildningskurs om aktuell brittisk litteratur. Det var på University of Surrey i Guildford, någon timme med tåg sydväst om London.  Två ...

Av: Ivo Holmqvist | 19 augusti, 2014
Essäer om litteratur & böcker

Det förlorade paradiset Om Marcel Prousts incestuösa madeleinekakor

Insvept i klädbylten sittande i sin mentala krypta i den korkvadderade sängkammaren arbetar den sjuke Marcel Proust nätterna igenom med sitt mästerverk. Sönderhostad av en tuberkulös hosta, drogad av tunga ...

Av: Benny Holmberg | 26 juli, 2010
Essäer om litteratur & böcker

Narcissus pseudo-Narcissus på sankt Görans trädgård

För det första, snål spar och fan tar, det vill säga om man blir fast eller vill låta måla bilen. Ville inte betala parkeringsavgift som vanligt, så åkte till gratisstället ...

Av: Stefan Hammarèn | 15 juni, 2014
Stefan Hammarén

Vareestetikk, globalisering og menneskeverd. Del II



Bløffen om menneskenes natur

William BlakeNår sant skal sies, så er det med vareestetikken og globalisering som det er med Pave Benedict: At Paven er Guds vikar på jorden, hvilket ikke er annet enn den rene propaganda. Ja, en bare undres om det gis en Gud som bekymrer seg om all den pomp og prakt som omgir en pave. La oss heller drømme våre drømmer om en Gud som lar være å blande seg inn i tarvelige anliggender, der det er dansen rundt gullkalven og dyrkingen av mammon som rår. Er disse ordene om paven og hans formodede vikartjeneste, hårde ord? Ikke i det hele tatt. Grunnen til at det er slik, er at bløffen om vikartjenesten er lett gjennomskuelig for hvert eneste normalt begavet menneske.

Det forholder seg langt mer ugjennomsiktig med henblikk på vareesteikk og dens ideologi: vareestetikken har som grunnpillar at overalt på jorden, uansett hvor det er, når det er og hvem det gjelder, så har menneskene i seg drømmer og lengsler om et helt annet liv enn det de faktisk har. Underforståtte premisser er at liv er utvikling, bevegelse og forandring, og om utviklingen, bevegelsen og forandringen uteblir, så står en overfor frustrerte, bedrøvelige og miserable liv. M.a.o., følgende antakelse, og menneskene antar jo så mye om så mangt, synes dermed å ha fått en naturlovs form, fasthet og uforanderlighet, eller at antakelsen trer fram som konstant faktor, som om det er uttrykk for en tidløs sannhet, en sannhet som aldri forgår, uavhengig av at tidene, stedene og omstendighetene skifter: 'at hver og en av oss går rundt og bærer på hemmelige drømmer om å framstå, såvel i egne som i alle andres øyne, som rask, stor og sterk, vakker, intelligent, vellykket, framgangsrik, og ikke som et menneske som er treg, liten og svak, stygg, dum, mislykket, mistilpasset'. Ja, les det en gang til.

Er dette selve formularet eller mantraet, for en naturlov: at ut fra vår natur og de naturgitte forhold vi lever under, er det slik at vi tenderer i retning av kultur, gitt at det som lagt ned i oss av positiv art får utfolde seg i frihet? Den politiske teoretiker(og ikke filosofi), Hannah Arendt trodde og mente det. Imidlertid, synet på hvilke naturgitte inklinasjoner, tendenser og disposisjoner mennesker har, ut fra menneskenes 'natur' og naturgitte forhold er langt på vei produkt av sosial – og politisk ideologi, der 'behovene' er resultanter av at de i forveien har blitt produsert av markedstingsfolk og spredt via reklame, dvs. at det bygger på den til enhver tid dominerende sosio-politiske retorikken. Naturligvis, en kan krangle om hvorvidt menneskene blir determinert og influert av massemedienes påtrykk: at reklame og markedsføring har en høyst subtil karakter, og at å utsette seg for dens massive påtrykk, uten at det som sendes ut når inn i den som blir gjenstand for utsendelsen, er mer sikkert enn omvendt. For å sette det på spissen: Om du plutselig blir stående med en vare i hånden, og sammenhengen er at du er inne på en dagligvarebutikk, så skal du ikke se bort fra at markedsføringen har gjort jobben sin. I alle fall, ingen som lever i konsumsamfunn går helt fri fra markedsføringshysteriet: å bli satt inn i et partikulært samfunn og en viss kultur, er likeledes å bli formet av den partikulære samfunnskulturens skjulte maktmekanismer: mennesker er sterkt beroende av alt som strømmer inn i dem fra utsiden, i form av diverse oppfattelser om hva og hvem vi er, der utsiden er det omgivende samfunn, om det er familien og slekten, venner av huset, lærere, kameratflokken i skoletiden, venner i fritiden: impulsene er der, og i barndoms – og ungdomsårene har de en kraft og styrke som avtar med årene. Det vil si at det er sjelden at vi får nye impulser i voksen alder, impulser som er så sterke at de gir opphav til et helt annet liv, eller at det er starten på et helt nytt liv. Følgelig, barne-og ungdomsårene er de fasene i livet der vi blir formet og preget – av omgivelsene.

Et annet aspekt ved problematikken er slik. Om en hevder at menneskene trår etter å bli oppfattet som raske, store og sterke, vakre, intelligente, vellykkete, framgangsrike eller karrierebevisste, og at de nærer en stor uvilje overfor å bli oppfattet som liten og svak, stygg og dum, mislykket og mistilpasset, eventuelt, at en er fysisk spenstig, utholdene og at en tenker godt, så beveger en seg på et så abstrakt plan at det er vanskelig å forstå å la være å beskrive og tyde det i termer av iscenesatt propaganda: det som faktisk er tilfelle, er at ingen mennesker blir mer vakker og formfullent, intelligent og mer vellykket om hun anskaffer seg de ting som vareestetikken fører til torgs. Tvertimot, for hver og en som utsettes for vareestetikken og dens fabrikkering av faantasiverdener, får kjenne på kroppen at hun ikke er bra nok som hun er, eller at hun ikke er på høyde med en av tidens fikse idéer, og som er avskaffelsen av døden – tilintetgjørelsen.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Med henblikk på en mulig forklaring på at det skjer en tildekking av døden, og at istedenfor snakker om den avdøde som vakker, er at forsøket på realiseringen av strømlinjeformetheten og formfullentheten strekker seg helt inn til det menneske som ikke lenger hører til blant og mellom de som lever, og, for å parafrasere Sigmund Freud, at fortrengningen er i ferd med å bli fullstendig: i menneskenes tankeforestilling trer tilintetgjørelsen fram som en nektelse av livet; ifølge en av logikkens lover, e.g når en står overfor negative ytringer, som at Sæterbakken er død, dvs, at Sæterbakken er ikke til lenger blant og mellom de levende., så har en å nekte nektelsen(non eller ikke, dvs. at en plassereer nektelesn ikke foran ikke, slik at en får ikke ikke). Det perfekte reultat synes å følge fra metoden ved at nektigen av nektingen er en nekting av dødens realitet eller døden forstått som nektelse av det posotive, nemlig livet; likevel er det foregående en defintiv nektelse av det som skal affirmes: livet selv; livet har dødens realitet bygd inn i seg: der hvor det gis liv, gis det død, og uten det ene, ikke det andre.

Å leve er å elske, skjønt hva menes med «å elske»? Svaret mitt er å elske betyr å elske livet, eller at en sier ja til livet, om du er advokat, lege eller forfatter, og ikke at en nekter nektelsen, for ingen vitenskapelige framskritt og teknologisk effektivitet, kan hindre at livet har det negative, det dystre, bygd inn i seg, e.g. at det henviser til «det ontologiske hull» - endeligheten vår. 

For øvrig, ut fra Jesus Kristus så heter det at jeg er veien, sannheten og livet, og at hver den som tror på meg, skal få evig liv; hver og en av oss lever endelige, temproalt strukturerte liv, og når døden er der, er det, i beste fall, hva vet jeg om det, med henvisning til det andre livet, livet «etter» livet; å snakke om det andre livet, er en helt annen historie enn å snakke om livet vårt i verden, og som det eneste livet jeg kjenner til. Ja, det gis begrensningen med henblikk på forestillingsevnen: at ingen av oss er i stand til å forestille oss hva døden betyr, e.g. at tilstanden er ekvivalent med tilstanden at en er død. Kanskje er dette grunnen jeg har for å håpe at det aldri kommer til å ta slutt, nemlig at jeg elsker livet, enda jeg vet at alt har og får sin slutt: døde mennesker sykler ikke, de spiser ikke, de ser ikke, hører ikke, m.m., og de skriver slettes ikke bøker.

Om dette er lettvintheter, så la det være: at når livet er hos deg, så er døden ennå ikke inntruffe, og, omvendt, når du har 'dødd døden', så er du ikke lenger tilstede blant og mellom de levende.

Kosmologi vs. filosofi

kosmosMennesker lager mange saker, så som at de utformer kosmologier, og hver eneste kosmologi er tuftet på mange ulike forsøk på å overvinne det uovervinnelige, så som den skjønne, vil noen si og mene, at livet er evigvarende, tross eller på grunn av, at døden springer rundt i gatene og langsetter landeveiene:.

Dermed er det slettes ikke dumt å hevde at det gis sammenhenger mellom kosmologi og livsfilosofi: drive med filosofi, er å ta skrittet over fra «The Philosophy of Life» til «The Life of Philosophy», uavhengig hvor innbydende en eller annen verdensankuelse eller livssyn, og som du får servert på nærmeste gatehjørnet i hver eneste by på vår klode.

Realiteten er en helt annen enn det teknisk – vitenskapeliggjorte samfunnets fåfengte forsøk på avskaffingen av tilintetgjørelsen og døden, for, etter som dager føyes til dager, og at dagene blir til uker, ukene til måneder, og måneder blir til år og ti-år, så betyr tidens irreversible gang at du får rynker rundt øynene, og at stundom verker det både her og der, og om en har barn, så merker du på dem at tiden har løpt av sted ved at barna nå har blitt store, selvstendige og myndige personer, og at de har deres egne liv å leve.

Vareestetikk og globalisering er som tvillinger, og den som åpner seg for det ene, har allerede åpnet seg for det andre; vareestetikken og globaliseringen er om å tråkke andre under sin fot. Hvert eneste tenksomme menneske har skjønt at disse to tankestørrelser bygger på en titanisk bløff, og som er like så stor som den gang menneskene trodde på Jupiter eller på Odin, det vil si den gang fantasi og imaginasjon løp sammen med realiteten, eller da realiteten var fantasien og imaginasjonens tvilling.

Vareestetikken har svært mange groteske aspekt, for reklamens makt er stor, og dens makt virker dypt nede i menneskene psyko-somatiske struktur, e.g. at den former deres karakter, og at den stiger fram som anskaffelser av markedsting, og at en derigjennom starter opp med å geberde seg som en vare: før kunne en si at den og den personen hadde visse likhetstrekk med en Coca Cola boks, nå har en å si til seg selv at det jeg har foran meg er et menneske, og ikke en Coca Cola boks. Slik er det: i det 21. århundre er det å farte rundt i raske biler, og å kle seg i det en tror er det siste skrik, langt viktigere enn å være opptatt av kunst og kultur, litteratur og filosofi.

En kan alltids ta opp spørsmålet: består de foregående beskriveler og vurderinger bare av hyperbolisk ansvendel av språket, det vil si at det er opphopning på opphopning av overdrivelser: riktignok synes det stemme at mennesker har en tendens til å ta ekstra hardt i, e.g. at de overdriver. Vel, noen ganger stemmer det at en overdriver; å slutte fra at overdrivelser forekomme og til at hver eneste ytring er en overdrivelse, fortjener, i alle fall, ikke at jeg bifaller det: noen ganger stemmer vår oppfatning om ting og forhold langt bedre enn vi selv trodde og mente. Slik er det.

Hva angår landområder utenfor Europa, for eksempel på det afrikanske kontinent, det vil si i de såkalte underutviklete land, og hvor de som er redd for å bli oppfattet som annerledes enn oss hvite og blåøyde folk bor, fins det traktorer og slåmaskiner, og som bare står der, og de ruster ned. Traktorene og slåmaskinene er produkt fra maskinjordbrukskulturen.

At ulandshjelpen har slått feil, om ikke overalt i verden, er det ingen tvil om, og det er mange observante og reflekterte mennesker som har ytret seg om det.

James Baldvin Foto WikepediaEn av de forfatterfatterne, og som har gjort et uutslettelig inntrykk på meg, er den afro-amerkikanske forfatteren og essayisten James Baldvin(1924-1987), og i egenskap av farget menneske har han skrevet bok på bok og holdt mange foredrag om hvordan det er å tilhøre de underlegne folkeslag, eller om folk som har blitt sett på som annerledes enn oss alminnelige mennesker, det vil si oss hvite og blåøyde mennesker. Dermed er det ikke så mange år tilbake i tid siden det var alminnelig utbredt å tenke om fargede mennesker i termer av at de var annenrangsmennesker, e.g. skapninger som levde mer ut fra (irrasjonelle) pasjoner enn i lys av rasjonalitet: det var ikke, og er ikke, bare om at fargedes fysiognomi, deres kroppsbygning og utseende, og som er forskjellig fra de hvites fysiognomatiske trekk, for det har også blitt sagt og skrevet tykke bøker om at de markante ulikhetene viser hen til de fargedes indre liv, deres selv, og deres tankeliv, og som har blitt beskrevet på det viset at fornemmelsene, følelser, tanker, handlemåter og karakter avviker så sterkt fra de hvites fornemmelser, følelser, tanker, handlemåter og karakter at det er vanskelig å forstå at de i det hele tatt er som oss andre.

Mange steder på jorden er det slik at fargende har oppnådd formell likestilling med non-fargede; likevel, det er langt fram til full anerkjennelse av deres jevnbyrdighet med hvite folk, og en av de ting som har å bli rettet opp, er at svarte folk som begår lovbrudd har ikke fordring på noen som helst støtte og hjelp for å komme seg videre i livet, så som fortsatt skolegang, stipend og arbeid. Det er svært trist, og store forbedringer er påkrevet, og presidenten i USA, Barach Obama, har store oppgaver foran seg, der det er langt mer fruktbart å sette inn tid og energi på ting som kan finne deres akseptable løsninger, istedenfor å bruke den kostbare tiden på å blande seg inn i konflikter og kriger som finner sted langt borte fra det amerikanske kontinent.

Pygmeene ble utryddet i Afrika, aborigenes i Australia var et primitivt, tilbakestående folkeslag, og som trodde om seg selv at de stammet fra krokodiller: med så mye villskap i seg, hadde de, ute fra nevnte logikkk, å bli disiplinert, holdt i sjakk, på liknende vis som urinnvånderne i Nord-Amerika, indianerne, og som ble nedkjempet med brennevin og gevær, og at deretter ble plassert i reservat ved at de var for farlig til å vandre ute i samfunnet, alt etter at de hvite og blåøyde hadde usurpert landområdene de levde på og av og for.

Tilsvarende forhold kjenner en likeledes til for urbefolkningen på Nord-Kalotten, som samer, lapper og ennuitter, eller urbefolkningen på Grønland; storsamfunnet eller det globale samfunnet, har ikke bare begått overgrep overfor etniske grupper innenfor sitt juridiske territorium, og at de fortsetter med det, for det skjer mer enn gjerne overfor andre utsatte og sårbare grupper i befolkningen, så som de er nederst på rangstigen: sjøfolk, og, idag, folk med lang og svært høy utdanning, og hvor de sistnevnte grupper hører med til de med lavest inntekt i en gitt popopulasjon av mennesker.

På den annen side, globaliseringen stikker langt dypere enn til konstateringen av overgrep, for det er om grunnlaget for den fortsatte eksistens det står om: enten har en å flytte på seg eller så får en nøye seg med svært kummerlige kår, for kompensasjonen fra statlige myndigheter er elendig, e.g. for de mennesker som ikke er villige til å skjære over røttene, og som er om personlig kontinuitet, integritet og identitet over tid.

Uttrykt med andre ord: et menneske kan bekrefte overfor seg selv og andre at det var ok å bryte opp fra stedet hvor en kom fra; glemme det kan det ikke, og derfor opprettholder det singulære individet forbindelsen med «folket sitt». Ja, i den grad det er mulig.

Én av hovedtesene for globaliseringen er at den er uten grunnlag, mens den andre hovedtesen er at globaliseringen er verdensomspennende – at den har hele jordkloden som dets virkefelt. Således synes det å bli absurd, og det er den tredje hovedtese, å vise hen til at globaliseringen er en lokaliserbar ting, at den er operativ på visse steder på jorden vår, eller at globaliseringen er betinget av en viss tidsforståelse, nemlig den lineære tid. Eventuelt, at klokketiden og kalendertiden anses å være langt overlegen syklisk tid, som er naturens tid, årstidenes veksling, generasjonstid og biografisk tid.

Distinksjonen mellom kulturenes utside og innside tilsløres under globaliseringen

Jeg går nå over til å se litt nærmere på det jeg har snakket om over, især med henblikk på å hevde at utside og innside har blitt utvisket under globaliseringen, og at motsetninger og spenninger mellom ulike verdensdeler, regioner, nasjoner og folk ikke lenger kan bli beskrevet og tydet i termer av polare motsetninger, og hvor det som er godt og bra for den ene parten, er ondt og dårlig for den andre parten, og vice versa, at det som er godt og bra for den andre nasjonen, er ondt og dårlig for den egne nasjonen; begrepet om globalisering er flertydig, og dermed har en å foreta grenseoppganger mellom lokal globalisering, regionalglobalisering og den internasjonale globalisering: den konkrte sammenhengen for det første nivået er folk som lever innenfor en viss nasjonalstat, det andre nivået har validitet for europeiske nasjonalstater, mens det tredje nivået angår kloden vår som helhet, e.g. at en viss livsform spres til flest mulige av de ca. 2000 tusen samfunn og 200 nasjonalstater som, i og for øyblikket fins i verden.

Globaliseringsprosesser betyr ikke det samme i New York som i Paris, eller at det er de samme ting en står overfor Beijing som i Lhasa: New York vokste fram som by uten en overordnet plan for utviklingen, mens utbyggingen av Paris, slik vi kjenner den fra Ludwikenes tid, ble tuftet på det matematisk-geometriske verdensbilledet.

Lhasa er tibetanerkulturens hovedstad, og som er bygd opp som midtpunktet i en særegen kloster - og munkekultur: det er ingen tvil om at Beijings globaliseringsprosjekt vil komme til å bety død og tilintetgjørelse for store deler av Tibets mange tusenårige kultur. Den buddistiske kultur og globaliseringskulturen, er to uforenelige kulturer, for de bygger på diamentralt motsatte idéer og verdier.

Bevaringen av den tibetanske kulturen er et legitimt prosjekt, og legitime prosjekt er hinsides det kineserne er villige til å innrømme, såvel overfor seg selv som overfor Tibets buddister og overfor verden utenfor den kinesiske stat.

GlobalismKarakteristisk for globaliseringen, uansett nivå og sammenheng, er tilsidesettingen av vår egen livshistorie, vår egem fortid, der det er frykten for å bli til den andre, den fremmede, «outsideren», eller som den som er annerledes enn «oss», det vil si beveggrunnen for tilpasningstrategien er at den som avviker i forhold til den dominerende livsformen blir a-normal, for den dominerende livsformen antas å bestå av helt normale mennesker, og dermed blir det mulig å føre flere og flere mennesker inn i en svært så uhyggelig verden, og som er historieløse menneskers verden, en verden fylt av barn, kvinner og menn uten fortid, slik Aldous Huxley skrev om i boken sin Brave New World, og som han fikk publisert i1932.

Det gis folk som har større intensjonsdybde enn andre mennesker, og som er langt bedre rustet til å observere visse tendenser i tiden de lever i, og Huxley var et slik menneske som så dypt inn i sin egen samtiden, og hvis observasjoner munnet ut i diverse skrifter. Således fikk boken fra 1932 en oppfølger - Brave New World Revisited(1958)(Gjensynet med Den vidunderlige nye verden), og som er et tilbakeblikk på årene som har forløpt siden mellomkrigstiden mens Den vidunderlige nye verden er en roman: Huxleys tanker synes å bli mer og mer aktuelle for hvert år, især med tanke på at den materialistiske kulturen har blitt til en eksportvare, og som settes som standard for vellykkkede liv, gitt at en får tak i de rette varene med de rette symbolverdier; det er misjonærer som står for vareestetikk og globalisering, og for misjonærer står Gud bakom det hele – uten Gud faller hele misjonstanken i grus: Det dreier seg, altså om framstillbarhet, en tanke som heller har en hedensk opprinnelse enn at den har røtter tibake til kristendommen, og som er en tjenende tro, og ikke at menneskene tror at de er «med-skapere», for å være «med-skaper» kan føre til at en fjerner «med», og så får en at mennesket står over skaperen, eventuelt, at det ikke er plass til tanken om skaperen innenfor det univers menneskene utforsker.

I alle fall, skjønt teknologi var lite påaktet i den greske kultur, især hos filosofen Platon, så gjaldt det om å utvikle den, og grunnlaget for denne utvikling ble lagt gjennom etableringen av logikken som verktøy, samt idéen om den bevirkende årsak, på tross eller på grunn av, at begrepet ble forstått ut fra naturens antatte biologiske determinisme, hvis telos, ifølge aristotelisk logikk, en finner fram til gjennom å erkjenne tingens essens: Å erkjenne tingens «vesensegenskaper» ble så til «å fraviste naturen dens hemmeligheter», og hva er vel dette annet enn å oppnå kontroll over tingen – i egeninteressen, eller ut fra menneskenes fellesinteresser som dyr som lever i samfunn med andre dyr, og som er det politiske samfunnsdyret – mennesket.

Kontrollen over tingen betegnet Aristoteles og aritstotelikerne med techné, e.g. å ha oppnådd teknisk kunnskap. Systematisk klassifisering av techné er teknologi, og som er en samling av verktøy som mennesker rår over med henblikk på naturbeherskelse, hvilket en trengte når en bygde bro over en elv eller en flod, der festepunktene på hver side av elven/floden er sentral for å få til et holdbart spenn over det rennende vannet under broen. Til og med under konstuksjon av hengebroer, ved hjelp av liner, så trengte konstruktørene materialkunnskap, slik at hengebroene ikke brast straks det kom en viss vekt på broen, eller at den ble revet vekk av være og vind.

Teknologi betyr forskjellige ting, og en av disse betydninger er «humanteknologi», og hvor det er om kontroll over og styring på store opphopninger av folkemasser, og som lever tett innpå hverandre, for eksempel i byer: Pace Skinner taler en om betinget atferd, eller at atferd som er posiitiv blir forsterket gjennom ulike former for premiering av den ønskede atferden mens uønsket atferd blir straffet: Sannsynligvis er prrinsippet for betinget atferd like gammelt som menneske selv.

Om forsterkningene av den ønskede atferd er vellykket, og at den negative effekt er virksom ved at den bidrar til å senke andelen av uønsket atferd, gitt at en forstår hva begrepet om atferd går ut på, så kan en dermed snakke om forming av mennesker, eller at den som behersker teknikken også er istand til å frambringe det nye og bedre menneske, og som er mer forutsigbart enn det gamle menneske, idet det har blitt utsatt for betinging av atferden.

En kan gå ut fra at Thales fra Milet – den første naturfilosofen – rådde over en rekke ferdigheter og kunnskaper, og at dette ikke bare var begrenset til bygging av vinpresser, og at de ble satt på visse steder, grunnet at det ordinære løpet i elva hadde blitt eller kom til å bli forstyrret, for Thales bygde broer, konstruerte politiske styringsorgan, og når han hadde gjort alle disse ting, så samlet han seg om sin dynamuiske beskrivelse og tydning av naturen, der proposisjonen «'at alt er vann'», har å bli supplert med at Thales trodde og mente at naturen er fylt av guder, og at det er gudene som har makt over og som derigjennom styrer alt som skjer i naturen, hvilket, ut fra samme terminologi, betyr at det er gudene som generer og re-genererer naturen som natur.

ThalesDerigjennom er framstillingstanken en av de tanker som er bygd inn i globaliseringsprosjektet, og selve tanken er således ikke av ny dato, siden det har vært mer enn nok av folk som har kretset og rullet rundt tanken om produksjon av det nye mennesket: det nye mennesket, angiveligvis, tenker mye bedre, føler mer enn det gamle mennesket, og det er, angivelig, et langt bedre menneske enn de mennesker som ble født, levde og virket i fortiden. Det som er virkelig og sant er at anstendighet og anstendige liv ikke er en eksportvare; en av de land i verden og som misjonerer for anstendige liv, er Amerika: anstendigheten har ingen pris, slik det er med varer som har en viss markedsverdi, og som kan kjøpes og selges til en viss pris, og som er det en har å betale for varen, uavhengig om den selges under markedsverdi, til markedsverdi eller over markedsverdi.

Om en kjøper en vare til en viss pris, og som er under markedsverdiet, eller det en kan få ved å selge den videre til andre kjøpere, så kan en selge tingen/varen til den som ønsker og vil by mest for den: i dag kjøpes og selges såvel mennesker som sannhet, skjønt menneskeværen har en uendelig verdi, og som går langt utover det som et hvilket som helst marked kan åpne opp for av pris og prissetting, mens sannhet hører ikke med til klassen av salgbare objekt ved at sannhet er en størrelse av logisk-metafysisk art.

Gitt at det fins to sannhetsverdier, der den ene er sann, mens den andre er falsk/usann, og at vi holder omtrentlige sannheter, eller det som har blitt betegnet med «grue», og som er om slikt som verken er helt sant eller helt falskt, så utgjøres sannhet-falskhet av verdier, og å snakke om verdier, er ikke å henvise til entiteter som mennesker, tider, steder, ting og omstendigheter. Dermed fortjener diskurser om sannhet/falskhet, som verdier, en annen diskurs enn diskursen om mennesker, tider, steder, ting og omstendigheter: med andre ord, det som eksportert er slikt som er av ånd, og som er om sansemening(konfigurasjoner), forbindtligheter og mål, og det er underlig, for da er det om intensjon eller om de uutstrakte ting, og som hører med til sjelen og sjelens bevegelser.

Det som følger som konsekvens er at folk får stener for brød ved at moteriktige klær er okei å ha på seg, og at å være moderne er å sitte på MacDonalds og ta til seg fastfood: å leve slik at det er øyblikkets ting som er av stor betydning i et liv, har mistet proposjonene for at det gis visse sammenhenger, og at den som taper på at det er slik er både den som tjener store penger på at folk nøyer seg med som er lettvint og den som lever lettvint. I tekstuniverset til Aldous Huxley er det alle dem som pukker på historiens lange linjer, og de singulære menneskenes plass og rolle innenfor den, som blir gjenstand for forfølgelse fra den sterile, hygeniske kulturen: det som står på spill, er travelhetskulturen, versus, kulturen for langsomhet. Å snakke om travelhet og langsomhet, er å snakke om verdi, eller om vekting av hva som teller i et liv, for å skape ting, ting som består over tid, forlanger å ta seg tid, og at den intensivt konsentrerte oppmerkomheten er i fokus for det en tar fatt på: I vår tid prates og prates det, om mangt og mye, skjønt det blir lite eller ingenting gjort – av det som varer ved over tid, sted og omstendigheter.

Jeg tenker slik om kultur og verdi: Kultur og verdi hører sammen, der kultur henviser til alt det menneskene selv får i stand eller som de skaper, om det er kulturlandskap eller om det er poetisk teologi, så oppstår kulturlandskapet eller den poetiske teologi ved at menneskene utnytter deres skapende potensiale. Naturligvis, det gis ulikheter og forskjeller mellom nomadens liv og bondens liv, for bonden og hans folk ble stasjonære eller fastboende, der livet deres bestod av å rydde skogen for stubber og stein, og at de, etterhvert, konstruerte plogen og ved hjelp av den pløyde de jorden Livsformen for nomaden er beroende av til stadighet å flytte fra sted til sted, sammen med bølingen.

Pace Imannuel Kant førte disse to ulike livsformer til sterke konfrontasjoner mellom nomaden og bonden, og hvor den sistnevnte vant fram gjennom reguleringer, lov og rett, slik at jordbruket og det stasjonære krøtterholdet ikke skulle lide overlast fra omvandrende nomader. Imdilertid, vi har å grave dypere ned i materien: Hvordan gikk det hele for seg, e.g. om de første mennesker levde i huler og grotter, så måtte det ha skjedd et eller annet, og som medførte at de kom ut av hulen sin og ut i åpent lende, og at de fortsatte å oppholde seg der, enten som nomader, samlere, jegere, fiskere, eller som bønder – fastboende. Dernest at menneskene å bygget opp små bysamfunn, e.g. at de ikke bare at de løp omkring i de dype skogene og fanget fugl og dyr, eller at de fisket i elver og vann, og at de fortærte byttet eller fangsten, når de kom tibake til hulen/grotten.

Det er ikke usannsynlig at flest mulig av de første menneskene hadde å ta del i den materielt oriebterte kulturen, og at de differensierte arbeidsformer, slik vi er kjent med, var utenfor deres horisont.

Bløffen om menneskenes natur

William BlakeNår sant skal sies, så er det med vareestetikken og globalisering som det er med Pave Benedict: At Paven er Guds vikar på jorden, hvilket ikke er annet enn den rene propaganda. Ja, en bare undres om det gis en Gud som bekymrer seg om all den pomp og prakt som omgir en pave. La oss heller drømme våre drømmer om en Gud som lar være å blande seg inn i tarvelige anliggender, der det er dansen rundt gullkalven og dyrkingen av mammon som rår. Er disse ordene om paven og hans formodede vikartjeneste, hårde ord? Ikke i det hele tatt. Grunnen til at det er slik, er at bløffen om vikartjenesten er lett gjennomskuelig for hvert eneste normalt begavet menneske.

Det forholder seg langt mer ugjennomsiktig med henblikk på vareesteikk og dens ideologi: vareestetikken har som grunnpillar at overalt på jorden, uansett hvor det er, når det er og hvem det gjelder, så har menneskene i seg drømmer og lengsler om et helt annet liv enn det de faktisk har. Underforståtte premisser er at liv er utvikling, bevegelse og forandring, og om utviklingen, bevegelsen og forandringen uteblir, så står en overfor frustrerte, bedrøvelige og miserable liv. M.a.o., følgende antakelse, og menneskene antar jo så mye om så mangt, synes dermed å ha fått en naturlovs form, fasthet og uforanderlighet, eller at antakelsen trer fram som konstant faktor, som om det er uttrykk for en tidløs sannhet, en sannhet som aldri forgår, uavhengig av at tidene, stedene og omstendighetene skifter: 'at hver og en av oss går rundt og bærer på hemmelige drømmer om å framstå, såvel i egne som i alle andres øyne, som rask, stor og sterk, vakker, intelligent, vellykket, framgangsrik, og ikke som et menneske som er treg, liten og svak, stygg, dum, mislykket, mistilpasset'. Ja, les det en gang til.

Er dette selve formularet eller mantraet, for en naturlov: at ut fra vår natur og de naturgitte forhold vi lever under, er det slik at vi tenderer i retning av kultur, gitt at det som lagt ned i oss av positiv art får utfolde seg i frihet? Den politiske teoretiker(og ikke filosofi), Hannah Arendt trodde og mente det. Imidlertid, synet på hvilke naturgitte inklinasjoner, tendenser og disposisjoner mennesker har, ut fra menneskenes 'natur' og naturgitte forhold er langt på vei produkt av sosial – og politisk ideologi, der 'behovene' er resultanter av at de i forveien har blitt produsert av markedstingsfolk og spredt via reklame, dvs. at det bygger på den til enhver tid dominerende sosio-politiske retorikken. Naturligvis, en kan krangle om hvorvidt menneskene blir determinert og influert av massemedienes påtrykk: at reklame og markedsføring har en høyst subtil karakter, og at å utsette seg for dens massive påtrykk, uten at det som sendes ut når inn i den som blir gjenstand for utsendelsen, er mer sikkert enn omvendt. For å sette det på spissen: Om du plutselig blir stående med en vare i hånden, og sammenhengen er at du er inne på en dagligvarebutikk, så skal du ikke se bort fra at markedsføringen har gjort jobben sin. I alle fall, ingen som lever i konsumsamfunn går helt fri fra markedsføringshysteriet: å bli satt inn i et partikulært samfunn og en viss kultur, er likeledes å bli formet av den partikulære samfunnskulturens skjulte maktmekanismer: mennesker er sterkt beroende av alt som strømmer inn i dem fra utsiden, i form av diverse oppfattelser om hva og hvem vi er, der utsiden er det omgivende samfunn, om det er familien og slekten, venner av huset, lærere, kameratflokken i skoletiden, venner i fritiden: impulsene er der, og i barndoms – og ungdomsårene har de en kraft og styrke som avtar med årene. Det vil si at det er sjelden at vi får nye impulser i voksen alder, impulser som er så sterke at de gir opphav til et helt annet liv, eller at det er starten på et helt nytt liv. Følgelig, barne-og ungdomsårene er de fasene i livet der vi blir formet og preget – av omgivelsene.

Et annet aspekt ved problematikken er slik. Om en hevder at menneskene trår etter å bli oppfattet som raske, store og sterke, vakre, intelligente, vellykkete, framgangsrike eller karrierebevisste, og at de nærer en stor uvilje overfor å bli oppfattet som liten og svak, stygg og dum, mislykket og mistilpasset, eventuelt, at en er fysisk spenstig, utholdene og at en tenker godt, så beveger en seg på et så abstrakt plan at det er vanskelig å forstå å la være å beskrive og tyde det i termer av iscenesatt propaganda: det som faktisk er tilfelle, er at ingen mennesker blir mer vakker og formfullent, intelligent og mer vellykket om hun anskaffer seg de ting som vareestetikken fører til torgs. Tvertimot, for hver og en som utsettes for vareestetikken og dens fabrikkering av faantasiverdener, får kjenne på kroppen at hun ikke er bra nok som hun er, eller at hun ikke er på høyde med en av tidens fikse idéer, og som er avskaffelsen av døden – tilintetgjørelsen.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Med henblikk på en mulig forklaring på at det skjer en tildekking av døden, og at istedenfor snakker om den avdøde som vakker, er at forsøket på realiseringen av strømlinjeformetheten og formfullentheten strekker seg helt inn til det menneske som ikke lenger hører til blant og mellom de som lever, og, for å parafrasere Sigmund Freud, at fortrengningen er i ferd med å bli fullstendig: i menneskenes tankeforestilling trer tilintetgjørelsen fram som en nektelse av livet; ifølge en av logikkens lover, e.g når en står overfor negative ytringer, som at Sæterbakken er død, dvs, at Sæterbakken er ikke til lenger blant og mellom de levende., så har en å nekte nektelsen(non eller ikke, dvs. at en plassereer nektelesn ikke foran ikke, slik at en får ikke ikke). Det perfekte reultat synes å følge fra metoden ved at nektigen av nektingen er en nekting av dødens realitet eller døden forstått som nektelse av det posotive, nemlig livet; likevel er det foregående en defintiv nektelse av det som skal affirmes: livet selv; livet har dødens realitet bygd inn i seg: der hvor det gis liv, gis det død, og uten det ene, ikke det andre.

Å leve er å elske, skjønt hva menes med «å elske»? Svaret mitt er å elske betyr å elske livet, eller at en sier ja til livet, om du er advokat, lege eller forfatter, og ikke at en nekter nektelsen, for ingen vitenskapelige framskritt og teknologisk effektivitet, kan hindre at livet har det negative, det dystre, bygd inn i seg, e.g. at det henviser til «det ontologiske hull» - endeligheten vår. 

For øvrig, ut fra Jesus Kristus så heter det at jeg er veien, sannheten og livet, og at hver den som tror på meg, skal få evig liv; hver og en av oss lever endelige, temproalt strukturerte liv, og når døden er der, er det, i beste fall, hva vet jeg om det, med henvisning til det andre livet, livet «etter» livet; å snakke om det andre livet, er en helt annen historie enn å snakke om livet vårt i verden, og som det eneste livet jeg kjenner til. Ja, det gis begrensningen med henblikk på forestillingsevnen: at ingen av oss er i stand til å forestille oss hva døden betyr, e.g. at tilstanden er ekvivalent med tilstanden at en er død. Kanskje er dette grunnen jeg har for å håpe at det aldri kommer til å ta slutt, nemlig at jeg elsker livet, enda jeg vet at alt har og får sin slutt: døde mennesker sykler ikke, de spiser ikke, de ser ikke, hører ikke, m.m., og de skriver slettes ikke bøker.

Om dette er lettvintheter, så la det være: at når livet er hos deg, så er døden ennå ikke inntruffe, og, omvendt, når du har 'dødd døden', så er du ikke lenger tilstede blant og mellom de levende.

Kosmologi vs. filosofi

kosmosMennesker lager mange saker, så som at de utformer kosmologier, og hver eneste kosmologi er tuftet på mange ulike forsøk på å overvinne det uovervinnelige, så som den skjønne, vil noen si og mene, at livet er evigvarende, tross eller på grunn av, at døden springer rundt i gatene og langsetter landeveiene:.

Dermed er det slettes ikke dumt å hevde at det gis sammenhenger mellom kosmologi og livsfilosofi: drive med filosofi, er å ta skrittet over fra «The Philosophy of Life» til «The Life of Philosophy», uavhengig hvor innbydende en eller annen verdensankuelse eller livssyn, og som du får servert på nærmeste gatehjørnet i hver eneste by på vår klode.

Realiteten er en helt annen enn det teknisk – vitenskapeliggjorte samfunnets fåfengte forsøk på avskaffingen av tilintetgjørelsen og døden, for, etter som dager føyes til dager, og at dagene blir til uker, ukene til måneder, og måneder blir til år og ti-år, så betyr tidens irreversible gang at du får rynker rundt øynene, og at stundom verker det både her og der, og om en har barn, så merker du på dem at tiden har løpt av sted ved at barna nå har blitt store, selvstendige og myndige personer, og at de har deres egne liv å leve.

Vareestetikk og globalisering er som tvillinger, og den som åpner seg for det ene, har allerede åpnet seg for det andre; vareestetikken og globaliseringen er om å tråkke andre under sin fot. Hvert eneste tenksomme menneske har skjønt at disse to tankestørrelser bygger på en titanisk bløff, og som er like så stor som den gang menneskene trodde på Jupiter eller på Odin, det vil si den gang fantasi og imaginasjon løp sammen med realiteten, eller da realiteten var fantasien og imaginasjonens tvilling.

Vareestetikken har svært mange groteske aspekt, for reklamens makt er stor, og dens makt virker dypt nede i menneskene psyko-somatiske struktur, e.g. at den former deres karakter, og at den stiger fram som anskaffelser av markedsting, og at en derigjennom starter opp med å geberde seg som en vare: før kunne en si at den og den personen hadde visse likhetstrekk med en Coca Cola boks, nå har en å si til seg selv at det jeg har foran meg er et menneske, og ikke en Coca Cola boks. Slik er det: i det 21. århundre er det å farte rundt i raske biler, og å kle seg i det en tror er det siste skrik, langt viktigere enn å være opptatt av kunst og kultur, litteratur og filosofi.

En kan alltids ta opp spørsmålet: består de foregående beskriveler og vurderinger bare av hyperbolisk ansvendel av språket, det vil si at det er opphopning på opphopning av overdrivelser: riktignok synes det stemme at mennesker har en tendens til å ta ekstra hardt i, e.g. at de overdriver. Vel, noen ganger stemmer det at en overdriver; å slutte fra at overdrivelser forekomme og til at hver eneste ytring er en overdrivelse, fortjener, i alle fall, ikke at jeg bifaller det: noen ganger stemmer vår oppfatning om ting og forhold langt bedre enn vi selv trodde og mente. Slik er det.

Hva angår landområder utenfor Europa, for eksempel på det afrikanske kontinent, det vil si i de såkalte underutviklete land, og hvor de som er redd for å bli oppfattet som annerledes enn oss hvite og blåøyde folk bor, fins det traktorer og slåmaskiner, og som bare står der, og de ruster ned. Traktorene og slåmaskinene er produkt fra maskinjordbrukskulturen.

At ulandshjelpen har slått feil, om ikke overalt i verden, er det ingen tvil om, og det er mange observante og reflekterte mennesker som har ytret seg om det.

James Baldvin Foto WikepediaEn av de forfatterfatterne, og som har gjort et uutslettelig inntrykk på meg, er den afro-amerkikanske forfatteren og essayisten James Baldvin(1924-1987), og i egenskap av farget menneske har han skrevet bok på bok og holdt mange foredrag om hvordan det er å tilhøre de underlegne folkeslag, eller om folk som har blitt sett på som annerledes enn oss alminnelige mennesker, det vil si oss hvite og blåøyde mennesker. Dermed er det ikke så mange år tilbake i tid siden det var alminnelig utbredt å tenke om fargede mennesker i termer av at de var annenrangsmennesker, e.g. skapninger som levde mer ut fra (irrasjonelle) pasjoner enn i lys av rasjonalitet: det var ikke, og er ikke, bare om at fargedes fysiognomi, deres kroppsbygning og utseende, og som er forskjellig fra de hvites fysiognomatiske trekk, for det har også blitt sagt og skrevet tykke bøker om at de markante ulikhetene viser hen til de fargedes indre liv, deres selv, og deres tankeliv, og som har blitt beskrevet på det viset at fornemmelsene, følelser, tanker, handlemåter og karakter avviker så sterkt fra de hvites fornemmelser, følelser, tanker, handlemåter og karakter at det er vanskelig å forstå at de i det hele tatt er som oss andre.

Mange steder på jorden er det slik at fargende har oppnådd formell likestilling med non-fargede; likevel, det er langt fram til full anerkjennelse av deres jevnbyrdighet med hvite folk, og en av de ting som har å bli rettet opp, er at svarte folk som begår lovbrudd har ikke fordring på noen som helst støtte og hjelp for å komme seg videre i livet, så som fortsatt skolegang, stipend og arbeid. Det er svært trist, og store forbedringer er påkrevet, og presidenten i USA, Barach Obama, har store oppgaver foran seg, der det er langt mer fruktbart å sette inn tid og energi på ting som kan finne deres akseptable løsninger, istedenfor å bruke den kostbare tiden på å blande seg inn i konflikter og kriger som finner sted langt borte fra det amerikanske kontinent.

Pygmeene ble utryddet i Afrika, aborigenes i Australia var et primitivt, tilbakestående folkeslag, og som trodde om seg selv at de stammet fra krokodiller: med så mye villskap i seg, hadde de, ute fra nevnte logikkk, å bli disiplinert, holdt i sjakk, på liknende vis som urinnvånderne i Nord-Amerika, indianerne, og som ble nedkjempet med brennevin og gevær, og at deretter ble plassert i reservat ved at de var for farlig til å vandre ute i samfunnet, alt etter at de hvite og blåøyde hadde usurpert landområdene de levde på og av og for.

Tilsvarende forhold kjenner en likeledes til for urbefolkningen på Nord-Kalotten, som samer, lapper og ennuitter, eller urbefolkningen på Grønland; storsamfunnet eller det globale samfunnet, har ikke bare begått overgrep overfor etniske grupper innenfor sitt juridiske territorium, og at de fortsetter med det, for det skjer mer enn gjerne overfor andre utsatte og sårbare grupper i befolkningen, så som de er nederst på rangstigen: sjøfolk, og, idag, folk med lang og svært høy utdanning, og hvor de sistnevnte grupper hører med til de med lavest inntekt i en gitt popopulasjon av mennesker.

På den annen side, globaliseringen stikker langt dypere enn til konstateringen av overgrep, for det er om grunnlaget for den fortsatte eksistens det står om: enten har en å flytte på seg eller så får en nøye seg med svært kummerlige kår, for kompensasjonen fra statlige myndigheter er elendig, e.g. for de mennesker som ikke er villige til å skjære over røttene, og som er om personlig kontinuitet, integritet og identitet over tid.

Uttrykt med andre ord: et menneske kan bekrefte overfor seg selv og andre at det var ok å bryte opp fra stedet hvor en kom fra; glemme det kan det ikke, og derfor opprettholder det singulære individet forbindelsen med «folket sitt». Ja, i den grad det er mulig.

Én av hovedtesene for globaliseringen er at den er uten grunnlag, mens den andre hovedtesen er at globaliseringen er verdensomspennende – at den har hele jordkloden som dets virkefelt. Således synes det å bli absurd, og det er den tredje hovedtese, å vise hen til at globaliseringen er en lokaliserbar ting, at den er operativ på visse steder på jorden vår, eller at globaliseringen er betinget av en viss tidsforståelse, nemlig den lineære tid. Eventuelt, at klokketiden og kalendertiden anses å være langt overlegen syklisk tid, som er naturens tid, årstidenes veksling, generasjonstid og biografisk tid.

Distinksjonen mellom kulturenes utside og innside tilsløres under globaliseringen

Jeg går nå over til å se litt nærmere på det jeg har snakket om over, især med henblikk på å hevde at utside og innside har blitt utvisket under globaliseringen, og at motsetninger og spenninger mellom ulike verdensdeler, regioner, nasjoner og folk ikke lenger kan bli beskrevet og tydet i termer av polare motsetninger, og hvor det som er godt og bra for den ene parten, er ondt og dårlig for den andre parten, og vice versa, at det som er godt og bra for den andre nasjonen, er ondt og dårlig for den egne nasjonen; begrepet om globalisering er flertydig, og dermed har en å foreta grenseoppganger mellom lokal globalisering, regionalglobalisering og den internasjonale globalisering: den konkrte sammenhengen for det første nivået er folk som lever innenfor en viss nasjonalstat, det andre nivået har validitet for europeiske nasjonalstater, mens det tredje nivået angår kloden vår som helhet, e.g. at en viss livsform spres til flest mulige av de ca. 2000 tusen samfunn og 200 nasjonalstater som, i og for øyblikket fins i verden.

Globaliseringsprosesser betyr ikke det samme i New York som i Paris, eller at det er de samme ting en står overfor Beijing som i Lhasa: New York vokste fram som by uten en overordnet plan for utviklingen, mens utbyggingen av Paris, slik vi kjenner den fra Ludwikenes tid, ble tuftet på det matematisk-geometriske verdensbilledet.

Lhasa er tibetanerkulturens hovedstad, og som er bygd opp som midtpunktet i en særegen kloster - og munkekultur: det er ingen tvil om at Beijings globaliseringsprosjekt vil komme til å bety død og tilintetgjørelse for store deler av Tibets mange tusenårige kultur. Den buddistiske kultur og globaliseringskulturen, er to uforenelige kulturer, for de bygger på diamentralt motsatte idéer og verdier.

Bevaringen av den tibetanske kulturen er et legitimt prosjekt, og legitime prosjekt er hinsides det kineserne er villige til å innrømme, såvel overfor seg selv som overfor Tibets buddister og overfor verden utenfor den kinesiske stat.

GlobalismKarakteristisk for globaliseringen, uansett nivå og sammenheng, er tilsidesettingen av vår egen livshistorie, vår egem fortid, der det er frykten for å bli til den andre, den fremmede, «outsideren», eller som den som er annerledes enn «oss», det vil si beveggrunnen for tilpasningstrategien er at den som avviker i forhold til den dominerende livsformen blir a-normal, for den dominerende livsformen antas å bestå av helt normale mennesker, og dermed blir det mulig å føre flere og flere mennesker inn i en svært så uhyggelig verden, og som er historieløse menneskers verden, en verden fylt av barn, kvinner og menn uten fortid, slik Aldous Huxley skrev om i boken sin Brave New World, og som han fikk publisert i1932.

Det gis folk som har større intensjonsdybde enn andre mennesker, og som er langt bedre rustet til å observere visse tendenser i tiden de lever i, og Huxley var et slik menneske som så dypt inn i sin egen samtiden, og hvis observasjoner munnet ut i diverse skrifter. Således fikk boken fra 1932 en oppfølger - Brave New World Revisited(1958)(Gjensynet med Den vidunderlige nye verden), og som er et tilbakeblikk på årene som har forløpt siden mellomkrigstiden mens Den vidunderlige nye verden er en roman: Huxleys tanker synes å bli mer og mer aktuelle for hvert år, især med tanke på at den materialistiske kulturen har blitt til en eksportvare, og som settes som standard for vellykkkede liv, gitt at en får tak i de rette varene med de rette symbolverdier; det er misjonærer som står for vareestetikk og globalisering, og for misjonærer står Gud bakom det hele – uten Gud faller hele misjonstanken i grus: Det dreier seg, altså om framstillbarhet, en tanke som heller har en hedensk opprinnelse enn at den har røtter tibake til kristendommen, og som er en tjenende tro, og ikke at menneskene tror at de er «med-skapere», for å være «med-skaper» kan føre til at en fjerner «med», og så får en at mennesket står over skaperen, eventuelt, at det ikke er plass til tanken om skaperen innenfor det univers menneskene utforsker.

I alle fall, skjønt teknologi var lite påaktet i den greske kultur, især hos filosofen Platon, så gjaldt det om å utvikle den, og grunnlaget for denne utvikling ble lagt gjennom etableringen av logikken som verktøy, samt idéen om den bevirkende årsak, på tross eller på grunn av, at begrepet ble forstått ut fra naturens antatte biologiske determinisme, hvis telos, ifølge aristotelisk logikk, en finner fram til gjennom å erkjenne tingens essens: Å erkjenne tingens «vesensegenskaper» ble så til «å fraviste naturen dens hemmeligheter», og hva er vel dette annet enn å oppnå kontroll over tingen – i egeninteressen, eller ut fra menneskenes fellesinteresser som dyr som lever i samfunn med andre dyr, og som er det politiske samfunnsdyret – mennesket.

Kontrollen over tingen betegnet Aristoteles og aritstotelikerne med techné, e.g. å ha oppnådd teknisk kunnskap. Systematisk klassifisering av techné er teknologi, og som er en samling av verktøy som mennesker rår over med henblikk på naturbeherskelse, hvilket en trengte når en bygde bro over en elv eller en flod, der festepunktene på hver side av elven/floden er sentral for å få til et holdbart spenn over det rennende vannet under broen. Til og med under konstuksjon av hengebroer, ved hjelp av liner, så trengte konstruktørene materialkunnskap, slik at hengebroene ikke brast straks det kom en viss vekt på broen, eller at den ble revet vekk av være og vind.

Teknologi betyr forskjellige ting, og en av disse betydninger er «humanteknologi», og hvor det er om kontroll over og styring på store opphopninger av folkemasser, og som lever tett innpå hverandre, for eksempel i byer: Pace Skinner taler en om betinget atferd, eller at atferd som er posiitiv blir forsterket gjennom ulike former for premiering av den ønskede atferden mens uønsket atferd blir straffet: Sannsynligvis er prrinsippet for betinget atferd like gammelt som menneske selv.

Om forsterkningene av den ønskede atferd er vellykket, og at den negative effekt er virksom ved at den bidrar til å senke andelen av uønsket atferd, gitt at en forstår hva begrepet om atferd går ut på, så kan en dermed snakke om forming av mennesker, eller at den som behersker teknikken også er istand til å frambringe det nye og bedre menneske, og som er mer forutsigbart enn det gamle menneske, idet det har blitt utsatt for betinging av atferden.

En kan gå ut fra at Thales fra Milet – den første naturfilosofen – rådde over en rekke ferdigheter og kunnskaper, og at dette ikke bare var begrenset til bygging av vinpresser, og at de ble satt på visse steder, grunnet at det ordinære løpet i elva hadde blitt eller kom til å bli forstyrret, for Thales bygde broer, konstruerte politiske styringsorgan, og når han hadde gjort alle disse ting, så samlet han seg om sin dynamuiske beskrivelse og tydning av naturen, der proposisjonen «'at alt er vann'», har å bli supplert med at Thales trodde og mente at naturen er fylt av guder, og at det er gudene som har makt over og som derigjennom styrer alt som skjer i naturen, hvilket, ut fra samme terminologi, betyr at det er gudene som generer og re-genererer naturen som natur.

ThalesDerigjennom er framstillingstanken en av de tanker som er bygd inn i globaliseringsprosjektet, og selve tanken er således ikke av ny dato, siden det har vært mer enn nok av folk som har kretset og rullet rundt tanken om produksjon av det nye mennesket: det nye mennesket, angiveligvis, tenker mye bedre, føler mer enn det gamle mennesket, og det er, angivelig, et langt bedre menneske enn de mennesker som ble født, levde og virket i fortiden. Det som er virkelig og sant er at anstendighet og anstendige liv ikke er en eksportvare; en av de land i verden og som misjonerer for anstendige liv, er Amerika: anstendigheten har ingen pris, slik det er med varer som har en viss markedsverdi, og som kan kjøpes og selges til en viss pris, og som er det en har å betale for varen, uavhengig om den selges under markedsverdi, til markedsverdi eller over markedsverdi.

Om en kjøper en vare til en viss pris, og som er under markedsverdiet, eller det en kan få ved å selge den videre til andre kjøpere, så kan en selge tingen/varen til den som ønsker og vil by mest for den: i dag kjøpes og selges såvel mennesker som sannhet, skjønt menneskeværen har en uendelig verdi, og som går langt utover det som et hvilket som helst marked kan åpne opp for av pris og prissetting, mens sannhet hører ikke med til klassen av salgbare objekt ved at sannhet er en størrelse av logisk-metafysisk art.

Gitt at det fins to sannhetsverdier, der den ene er sann, mens den andre er falsk/usann, og at vi holder omtrentlige sannheter, eller det som har blitt betegnet med «grue», og som er om slikt som verken er helt sant eller helt falskt, så utgjøres sannhet-falskhet av verdier, og å snakke om verdier, er ikke å henvise til entiteter som mennesker, tider, steder, ting og omstendigheter. Dermed fortjener diskurser om sannhet/falskhet, som verdier, en annen diskurs enn diskursen om mennesker, tider, steder, ting og omstendigheter: med andre ord, det som eksportert er slikt som er av ånd, og som er om sansemening(konfigurasjoner), forbindtligheter og mål, og det er underlig, for da er det om intensjon eller om de uutstrakte ting, og som hører med til sjelen og sjelens bevegelser.

Det som følger som konsekvens er at folk får stener for brød ved at moteriktige klær er okei å ha på seg, og at å være moderne er å sitte på MacDonalds og ta til seg fastfood: å leve slik at det er øyblikkets ting som er av stor betydning i et liv, har mistet proposjonene for at det gis visse sammenhenger, og at den som taper på at det er slik er både den som tjener store penger på at folk nøyer seg med som er lettvint og den som lever lettvint. I tekstuniverset til Aldous Huxley er det alle dem som pukker på historiens lange linjer, og de singulære menneskenes plass og rolle innenfor den, som blir gjenstand for forfølgelse fra den sterile, hygeniske kulturen: det som står på spill, er travelhetskulturen, versus, kulturen for langsomhet. Å snakke om travelhet og langsomhet, er å snakke om verdi, eller om vekting av hva som teller i et liv, for å skape ting, ting som består over tid, forlanger å ta seg tid, og at den intensivt konsentrerte oppmerkomheten er i fokus for det en tar fatt på: I vår tid prates og prates det, om mangt og mye, skjønt det blir lite eller ingenting gjort – av det som varer ved over tid, sted og omstendigheter.

Jeg tenker slik om kultur og verdi: Kultur og verdi hører sammen, der kultur henviser til alt det menneskene selv får i stand eller som de skaper, om det er kulturlandskap eller om det er poetisk teologi, så oppstår kulturlandskapet eller den poetiske teologi ved at menneskene utnytter deres skapende potensiale. Naturligvis, det gis ulikheter og forskjeller mellom nomadens liv og bondens liv, for bonden og hans folk ble stasjonære eller fastboende, der livet deres bestod av å rydde skogen for stubber og stein, og at de, etterhvert, konstruerte plogen og ved hjelp av den pløyde de jorden Livsformen for nomaden er beroende av til stadighet å flytte fra sted til sted, sammen med bølingen.

Pace Imannuel Kant førte disse to ulike livsformer til sterke konfrontasjoner mellom nomaden og bonden, og hvor den sistnevnte vant fram gjennom reguleringer, lov og rett, slik at jordbruket og det stasjonære krøtterholdet ikke skulle lide overlast fra omvandrende nomader. Imdilertid, vi har å grave dypere ned i materien: Hvordan gikk det hele for seg, e.g. om de første mennesker levde i huler og grotter, så måtte det ha skjedd et eller annet, og som medførte at de kom ut av hulen sin og ut i åpent lende, og at de fortsatte å oppholde seg der, enten som nomader, samlere, jegere, fiskere, eller som bønder – fastboende. Dernest at menneskene å bygget opp små bysamfunn, e.g. at de ikke bare at de løp omkring i de dype skogene og fanget fugl og dyr, eller at de fisket i elver og vann, og at de fortærte byttet eller fangsten, når de kom tibake til hulen/grotten.

Det er ikke usannsynlig at flest mulig av de første menneskene hadde å ta del i den materielt oriebterte kulturen, og at de differensierte arbeidsformer, slik vi er kjent med, var utenfor deres horisont.

Sida 2

Om menneskenes for-historie, pace Giovanni Battista Vico (1668 – 1744), der den norrøne mytologi likeledes lar seg føye inn i Vicos framstilling, som, for eksempel guden over alle guder: Odin.

Giovanni Battista VicoFølger en Vico, så er for-historien eller urhistorien for urmenneske slik, en utvikling som synes å ha unverselle karakteristikka, skjønt den får et særskildt preg, og som har å gjøre med ulikheter hva angår forhold som geografi, klima, naturens rytme, så som vekslingen mellom sommer, høst, vinter og vår, og hvor likeledes sinnelaget spiller inn på den lokale utformingen: at det hele startet med skriket og den påfølgende frykten, eller med bønnen, pace Malebranche, idet den som ble satt inn i verden kom fra mørke til lys, fra en tilværelse uten farger og skygger, lyd og naturlige lukter, og overgangen fra mørke til lys var overveldende, ja, som et sjokk, og som truet med å sette hele livet på spill, idet det var skygger og skyggespill overalt, og som de trodde kom fra gigantene, hvis størrelse var kolossal i forhold til deres egen: resultatet ble skriket – ropet. Eventuelt, at skriket var en form for påkallelse om hjelp – en bønn. I realiteten, og slik ble det, muligens, oppfattet av de første menneskene, var det hele om død og tilintetgjørelse: enten overlever jeg eller så blir jeg blir slukt av gigantene. Det som var virkelig og sant, var at gigantene – som var tre ganger så store som den nyfødte, var barnets kjærlige foreldre, og som søkte å trøste og hjelpe. Dermed satte kulturen og kulturskapingen inn ved at den bygget på en titanisk illusjon om realiteten: at gigantene var farlige, og at de stod for død og tilintetgjørelse. For å gjøre for-historien så kortfattet som det går an: At litt ett litt oppstod den poetiske hedenskapen hos urmenneskene, der primus motor for endringene i livsform skyldtes frykten, med fantasien som dens ledsagende moment, for hos menneskene er frykten og fantasien tvillinger; på grunn av frykten som herjet hos menneskene, og som rev og slet i dem, ble fantasien aktivert, og ut fra imaginasjon og fantasien og i kraft av imaginasjonen og fantasien, steg hjelpen og hjelperen fram: Odin(germansk = Votan), skaperen av alt.Odin var guden over alle guder, og det var Odin som bestemte over alt mellom himmelen og på jorden, liv og død, krig og fred.

Forut for fantasifiguren Odin, og som ble holdt for å utgjøre realiteten, var det den store redselen som styrte, e.g. naturfenomen som lyn og lynglimt, torden og tordenskrall førte til at redselen for det fremmede og mektige oppstod i deres sinn: i og med den poetiske transformasjonen, det vil si skapelsen av den fiktive skikkelsen Odin, ble frykten dempet. Skapelsen av den fiktive skikkelsen Odin kan derigjennom bli betraktet som en urhandling. Urhandlingen innebar at datiden mennesker ble berget fra den store fortapelsen, for ut fra seg selv var urmenneskene ingenting: Om Odin er alt, og alt er i Odin, så dukket tanken opp at å lære naturen å kjenne, er å få del i kraften som Odin står for, og dermed oppstod troen på Odin, «odinismen», for Odin var både den som fikk himmelen til å lyse opp(lyn, torden og tordenskrall) og at elvevannet steg og fløt over sine bredder, og at vinteren ble kald, lang og hard; således måtte menneskene lære seg å omgås det de betraktet som «den frie kausaliteten», e.g. at beskrivelsen og tydningen til urmenneskene av naturen hvilte på en uriktig forklaring eller forståelse av naturen, for det gis ingen agent/forfatter bakom naturfenomen: for urmenneskene var Odin alt, og Odin var den store beskytteren, og det var Odin som var den først til å gi menneskene deres egenverdi, skjønt verdien ble utledet fra en falsk tro på en størrelse som ikke fins i realiteten, annet enn i menneskenes fantasi og imaginasjon.

Naturfenomen er tvetydige; havet gir og havet tar; det ene året er rik på grøde, det påfølgende år er den rene nød og sult; havet er fylt av fisk det ene året, mens det neste året er det kun svart hav, e.g. at fisket slår feil.

Urmenneskene både beundret og fyktet Odin, for den som står over alle andre Guder, kan opprtre slik han selv ønsker og vil, og om Odin ønsket og villet det, så kunne han tilintetgjøre menneskene, og det var grunnlaget for å holde seg inne med Odin, slik at han ikke slapp de veldige, ødeleggende, kreftene løs på menneskene og deres bosteder: alt var i guddommen(Odin) og Odin var i alt, og dermed var hele naturen i Odins eie.

Odin var en sjalu Gud, sjalu på menneskene, som tok fra ham; dermed fordret han(trodde menneskene) at de måtte gi tilbake det de hadde tatt fra ham, i fom av fugler og dyr, fisk og krabbedyr: frykten for hevnen fra Odin, den fryktelige utslettelsen, drev urmenneskene til å bygge offersteder, og som var urmenneskenes hellige steder for utveksling av gaver til Odin. Helligheten berodde på at Odin står for det som er høyest og mektigst, og det som er høyest og mektigst har å bli aktet som det om er urørlig, e.g. at Odin har ingen interesse å beskytte dem som forgriper seg på det som han, ikraft av den han er som den som bestemmer over liv og død, medmindre de forpliktet seg til å omgås med naturen på akseptabelt vis: urmenneskene har vandret fra mørke til lys(tanke) ved at det de gjør gjør det så vel med hensyn til Odin som med hensyn til det som befordrer og fremmer deres eget ve og vel, deres totale velferd(mat og drikke, husly, bevaring av arbeiddelingen, eller ursamfunnet – at nå lever menneskene sammen i små byer og i klynger av hus og bygninger – i grendelag.

Norge, før og nå: for vel 100 år siden bodde de aller fleste norske borgere på landsbygda

odinÅ skrive om Norge, når sammenhengen er metafilosofi, er en utfordrende oppgave, og det er flere grunner til det. Den første grunnen er om språk: at Norge har ett språk: Norsk, skjønt i landet vårt gis det to språkformer – bokmål/hovedmål og nynorsk/sidemål, hvilket betyr at i enkelte strøk av landet er nynorsk hovedmålet, mens bokmål er sidemålet.

Det sistnevnte, at landet har to språkformer, synes å gjøre Norge til et svært sjarmerende land; sjarmen er tilsynelatende, for om du så mye antyder at det er på sin rette plass å normere det norske språk, slik at landet får ett språk, så er hundre og ett ute, og beserkeren er straks ute av skapet.

Norge er et svært splittet land, og språkfreden er påtvungen, ovenifra, eller som den så flott heter: at det er obligatorisk med to skriftspråk i Norge. Punktum. Dermed er det relevant å ta opp følgende sprørsmål: har menneskene som bor i Norge, og hvis aner er norske, noen gang kjent frihetstrang; norske kvinner og menn er svært tålmodige – av lynne: spørsmålet er om frihetstrang og stor grad av tålmodighet, i retning av at en finner seg i det meste, og om det er rett eller galt, godt eller dårlig, synes å være irrelevant, for vi – nordmenn – holder ut. Om sentralmyndighetene erklærer at fra og med en viss dato så skal det offisielle skriftspråket være engelske, og ikke norsk, så tenker nordmenn at det er ikke bra å kunne ut morsmålet vårt; protestene uteblir.

Om en spør etter begrunnelsen for skiftet fra norsk til engelsk, så få en til svar, tenker jeg, at engelsk er et verdenspråk, mens det er nesten ingen som forstår norsk, i alle fall ikke de som skriver og snakker engelsk.

Halvspøker til side: norsk språk har endret seg fra vikingtiden og fram til idag, og det norrøne språket er et dødt språk, normering av språket satte inn svært sent, dansken dominerte i «den lange natten»(fa 1400-tallet og fram til 1814), riksmålet var normen fram til 1917; strid og splid mellom bokmål og sidemål(nynorsk) er et sjeldent fenomen, e.g. at det har ført ut i sanden, eller at det befinner seg i ingenmannslandet.

De demokrafiske forhold i landet er annerledes enn for ca. hundre år siden, den gang bodde 80 % av befolkningen i Norge ute på landsbygden, og de øvrige 20% bodde i byer og tettsteder; i 2011 er det omvendt: at vel 80 % bor i byer og tettsteder, mens 20 % lever deres liv ute på landet – i grisgrendte strøk.

Det sistnevnte betyr, selv om dansker synes at det er en hyperbol, at vi er et urbanisert folk: den lokale globaliseringen er den dominerende makten, mens tradisjonsbundne samfunn er på vikende front ved at de små samfunn blir til rekreasjonsområder for byene og stressede byfolkene.

Det var oljerigger og oljebrønner som gjorde Norge til det som beskrives som det rikeste og det beste landet å bo og leve på jorden; overdrivelsen hører med til den norske folkekarakteren, og alt skrytet om hvor flott det er i Norge, er bare en forlengelse av protagonistens tanker om seg selv i skuespillet Peer Gynt(Henrik Ibsen), han som alltid møtte bøygen – Peer Gynt: en kan undres på om det gis verdilover, og som er slik at når den materielle kulturen utvikler seg fra middels til meget bra, og fra meget bra til særdeles bra, så forsemres verdiaspektet i takt med endringene av den materielle kulturen.

Naturligvis, det foregående er en falsk tro og en dårlig begrunnet dom, siden moralen og det moralske liv kan trives, og utvikles, selv under de verste omstendigheter, og omvendt, at i materielle oppgangstider trenger ikke moralen og det moralske lide nevnelig under at det er det legemlige som fører an: det er ingen begrepsmessig sammenheng mellom materiell kultur og den aksiologiske dimensjon.

Et annet aspekt er sedenes og skikkenes forfall, nedgang og oppløsning hos den mest velstående del av en gitt populasjon av mennesker: at begjæret etter materiell velstand synes å være umettelig, når det først har våknet til live, og at det flerdobles når velstanden stiger, og at det er slik, er en ond spiral: for har du mye penger, og at du starter opp en forretning, og ved at du selger ting som appellerer til menneskenes forfengelighet, så har du derigjennom fått ganske stor makt over dem som tror at de blir som baronesser, om de bare går kledd som en baronesse.

Sida 3

Verdier og verdiskaping

TidenI den globaliserte verden. e.g. innenfor den materielle kulturen, er agendaen for det som teller som verdier koblet til økt materiell, fysisk, produksjon, for det er den fysiske produksjonen som fører til verdiskaping eller verdivekst, og som betyr, i alle fall i teorien, flere arbeidsplasser enn i fortiden og langt flere materielle tjenester, varer og goder i omløp enn om veksten uteblir. En agenda defineres som en liste eller et langtidsprogram for hva for ting som skal gjøres eller som skal tas i betraktning.

Således er verdivekst, i form av diverse tjenester, varer og goder på programmet i den globaliserte verden. Utitfra gjeldende logikk betyr lykke flere konsumvarer, og av den grunn at lykke blir koblet til forbruk av varer, og her har en trekke inn at også bolighus, leiligheter regnes med som konsumvare, eller flyttbart gods, så synes følgende kondisjonalis å ha gyldighet: desto mer du konsumerer, jo lykkeligere er du. Imidlertid, en svært alvorlig innvending overfor materiell verdiskaping, er at verdier er ikke slike ting som er gjenstand for produksjon, som kan framstilles. Å mene at du er i stand til å produsere(framstillle) verdier, er som å mene at mennesker er i stand til å produsere sin egen personlighet, minnene og livserfaringene sine.

I vår tid heter det at en ikke bare velger sine verdier; en skaper, framstiller, eller produserer, sine verdier. La oss se litt nærmere på det. Jeg starter opp med begrepet om å velge, og at valg og å velge. er sentralt, viktig og verdifullt for oss mennesker. Uten å gå i detaljer: at det er mye som trekker i retning av at å ha ett liv å leve og ett liv å føre er beroende av et grunnleggende valg av livsretning. Imidlertid, hva en bør ha klart for seg, er at med all rimelighet er det slik at det grunnleggende valget finner sted uten at det fremstilles, eller at det produseres nye verdier. Tankegangen min er slik. Om valget, qua et grunnleggende valg, også ville foranledige at det fulgte som konsekvens fra valget at det ble framstilt en «ny» verdi, e.g. en verdi som ikke fantes forut for valget, ville det ha som betingelse at den som velger ikke bare våger å velge, eller at hun går inn på en viss akt, og at hun tar hånd om akten til den er brakt til ende: tankegangen foranlediger at den velgende qua velgende frambringer mulig vilkår for å velge, hvilket ikke gir god mening: enten er vilkåret for å velge forutgitt eller så er det ikke forutgitt, tertium non datur.

En kan, naturligvis, tro og mene at selve valget er en verdi, skjønt da tøyer en begrepet om verdi så langt at det blir høyst uklart hva som faller inn under begrepet og hva som faller utenfor. Eventuelt, at en foreslår at heretter skal 'valg', 'å velge', 'valget' telle med som verdi.

Eksempler på vedier er bestandighet, mot, rettferdighet, visdom, sannferdighet og sannhet, renhet, offerberedskap, loyalitet/troskap, ydmykhet, vennskap og kjærlighet(hengivenhet).

Det gis såvel faktautsagne som verdiutsagn, så som «'at 2+2=4'», er et faktutsagn, mens utsagnet «hester er vakre dyr». Imidlertid skillet mellom fakta og verdi er et kunstig skille, og følgende utsagn er et eksempel som trekker i tvil at det er et vanntett skille mellom fakta og verdi: At helheten er mer enn summen av helhetens deler, er både et faktautsagn og et verdiutsagn, for realitet en mener når en taler om menneskeværen, er ikke noe en kommer fram til gjennom å ramse opp de ulike delene for menneskeværen, eller at menneskeværen oppstår ved å addere de delene hver eneste menneske – i alminnelighet er det så - består av: to føtter, to ben, ti fingre, to hender, rygg, skuldre, hals, hode; en nese, en munn, to øyne, to ører. Desutten hjerne og hjernevinninger, hjerte, lunger, nyrer, lever, osv. Sjel og sinn er ikke identisk med hjernemasse, nervetråder, nervebaner, synapser, og et hjerte som slår og slår, og som pomper blodet rundt i den menneskelige organisme.

Om verdiproduksjonens sosiopolitiske dimensjon

Adam Smith og Karl MarxArgumentet en påberober seg i relasjon til verdier som forankret i den materielle, fysiske produksjon er av den velkjente sorten: at økningen i den fysiske produksjon fører fram til «verdiskaping», «verdiproduksjon».

Det sistnevnte er ekvivalent med profitt, eller økonomisk lønnsomhet.

I praksis betyr det foregående at i regelen er det slik at tekniske innovasjoner også skal foranledige produksjonsgevinster: kostnadene holdes på lavest mulig nivå og, om det fungerer som det skal fungere i følge markedslogikken, skal gevinsten kunne føres tilbake til dem som investerte midler i omleggingen av den fysiske realiteten, i form av bygninger, veier, jerbaner, flyplasser, skoler og sykehus, eller hva det nå enn måtte være at noen investerorer setter sine midler(penger) inn i.

I realiteten er det slik at produksjonsgevinstene tar veien tilbake til en minoritet av en gitt populasjon av folk, hvilket betyr mennesker som driver med finans og deres forretningsførere, og det betyr folk som er svært glad i kremata – penger.

I vår tid har det jo blitt slik at 'å leve av' er ensbetydende med skattbar inntekt og betaling av skatt, at en har lønnet arbeid, som betyr penger i lommeboken eller, mer nøyaktig uttrykt, at en til stadighet har penger på kontoen; det er svært mye som ikke kan måles i penger(elektroniske sådanne): fra trivsel og glede til tro, håp og kjærlighet, fra å ha et kall til å vandre sin egen vei gjennom livet, som består i å ha vinket farvel til all slags bornerthet, fordomsfullhet og blind tiltro til hva penger og stadig mer penger kan utrette.

I dag spares det og kuttes ned på alt som kan spares og kuttes ned, og statsapparatet sørger for å skattlegge alt som kan skattlegges, for kassa må stemme mens moralen for lengst har blitt noe en har lagt bak seg slik en kvitter seg med uproduktivt skrot, eventuelt at en resirkulerer det som kan resirkuleres, slik at ingenting går tapt under konsumistdansen, som blir villere og villere, for hvert eneste år: Kapitalisme er statskapitalisme, der all slags kapital er tett sammenvevet med staten og statsapparatet, fra topp til bunn, eller ovenfra og ned, nedenfra og opp. Det er slettes ikke om korrupsjon, eller om sammensvergelser, men det er om at hos mennesker er preferansene så svært ulike, på samme måte som ressursene er det. De store og sterke folk som driver med monetære ting sørger for at det er i deres interesse å ta vare på slike interesser som er om opphopning av kapital i form av elektroniske penger. I motsatt fall, eller om det oppstår ulike hindringer i finansmarkedet, og det gjør det ofte, er de henvist på hjelp og støtte i form av overføringer fra statlige organer. Forbindelsene mellom næringsliv og statlige organer er tettere enn som så, for kapitalen skal jo flyte, slik at den kan forrente seg, og om det er slik at enkelte foretak går konkurs, kan en alltids kjøpe opp det aktuelle foretaket og selge det videre til en god pris, og dermed beriker en seg: Om det er oppgangstider eller nedgangstider, så er tiden inne for å gjøre en lønnsom handel. Ifølge kapitalismen.

Ja, det foregående er uttrykk for statskapitalismen på høygir, der sammenhengene mellom statlige organer og det som beskrives i termer av næringliv, ikke er slike ting en kan opplyse borgerne om i det globale elektronisk funderte pengesystemet, for det ville bety at det som skal være skjult kommer opp til overflaten, slik at alle og enhver forstår at den frie kapital og den frie kapitalbevegelse av varer, IT, ideer, folk, ja hele kulturer i omløp og bevegelse slettes ikke er så fri som den gir seg ut for å være. Det sistnevnte, om det er virkelig og sant, ville bety at det på den ene side gis et privatnæringsliv og på den annen side at det gis statlige organer, statlige apparat, hvis hoedoppgave det er å tøyle den anarkistiske virksomheter til alle de som befinner seg utenfor statsmyndigheten og som streber etter å holde seg klar fra deres, skadelige, innflytelse, kontroll: Slikt er mytologi, ideologisk propaganda, og det tjerner kun til å ta vare på makten, uavhengig av hvor hen den er lokalisert.

Med andre ord, realiteten er langt mer subtil, kompleks.

Samfunnsfilosofen Adam Smith behandlet også nevnte problematikker i sine skrifter: at handelsdrivende og fabrikkeiere kun er opptatt av at det går godt og bra med deres egne firmaer, og at de ikke bryr seg det minste om framgangen for deres firmaer har negative følger for systemet de selv fungerer innenfor eller at virksomheten har tunge og svært negative effekt på et stort antall av mennesker, så vel i hjemlandet som ute i verden.

Naturligvis, det gis mennesker som tror at det gis en indre sammenheng mellom økonomisk vekst og profitt/merverdi ved at overskuddet kan distribueres til den jevne mann og kvinne: at i bunn og grunn tjener alle mennesker på at det gis en minoritet av mennesker som styrer verdensøkonomiene.

Tankegangen er at det som gagner næringslivet, gagner menneskene og deres liv. Det er ikke opplagt at det gis en så tett sammenheng mellom økonomisk vekst og egen fortjeneste, på den ene side, og menneskenes ve og vel på den annen side, det vil si velferdstaten.

Imidlertid, det som er virkelig og sant, er at velferdsstaten for lengst har blitt beskåret så sterkt at den knapt nok eksisterer, i alle fall ikke i Norge og Sverige.

En inngangsport til tanken om økonomisk vekst og teknologisk innovasjon og at dette gagner en viss populasjon av mennesker, er at det foreligger en sammenblanding av en rekke forhold, sammen med hva for preferanser som styrer finansverdens folk, om det er banker eller konserner, betyr svært lite, eller ingenting.

Resonnementet er slik at referansen for de begrep som inngår i den oppstilte kondisjonalen(«Om det det finner sted verdiforøkning»)hører til i varenes verden(«verdiskaping», «verdiforøkning» og «verdiproduksjon») for hva det er om, er framstilling av materielle ting, kjøp og salg, vedlikehold av materielle ting: «verdi» betyr her det en må betale for varen på et marked», eventuelt, «hva en får for varen om en selger den på et marked». Ja, referansen er «pris», og en vares pris, er det en må betale for varen – i cash.

Det å selge grønnsaker og poteter, er ikke ett og det samme som salg av bøker – poesi, skuespill, romaner, essays, eller bøker med filosofisk tilsnitt, selv om kulturarbeid også har blitt til vare, som del i den allmenne varesirkulasjon, det vil som gjenstand for kjøp og salg.

Før i tiden fantes det folk som beskyttet og skjermet om kulturens mange ting: Dette er det ikke mye av i den moderne verden, ja, det er vel mer enn femti år siden at de støste sponsorer til filosofisk-litterære møter ble sponset av industrimagnater, som gjerne vil treffe filosofer og litterater, ja, som kanskje hadde lest en av deres bøker, og som ville vite mer om den eller om andre bøker forfatteren hadde skrevet. Riktignok er det slik at forfatter og leser treffes, på dertil egnede steder og arrangement; sponsorvirksomheten for skrivende filosofer tilhører fortiden.

Idag gis det ut langt flere bøker enn det fins lesere, for tiden er en travel tid, og hvem har vel anledning og ro til å sette seg ned og lese en bok som forlanger at selve lesingen går langsomt, svært langsomt for seg: at det er slik at det er få lesere eller at en ikke vet hvem en skriver for, er ingen god grunn til å avstå fra å skrive, som har en verdi i seg selv, og, en håper på at det gis lesere der ute som verdsetter det en skriver om.

Forfatterskap er en heltidsgeskjeft, skjønt det gis folk som skriver bøker bare når de ikke er i ordinært lønnsgivende arbeid, og da må de skrive på harde livet, for snart er tiden der, og de er pånytt tilbake i stilling, og i en alminnelig stilling er det strukturene som styret arbeidet ditt, og under slike forhold blir det liten eller ingen anledning til å ta vare på dine egne interesser og verdier – preferanser. Å bli til som en menneskelig person, er ikke bare å gå opp i samfunnskroppen, eller å leve som hver eneste en gjør som driver med det du driver med, det vil si at uniformisme og konformisme er det som styrer livet, for det er å bli klar over hva dine personlige prosjekt er, og å prøve å realisere disse – hva de nå enn måtte være. Personlige prosjekt er knyttet til individualiteten til et menneske på den måten at de er uttrykk for hva og hvem du er som person, for hva du er og hvem du er, og hva du er og hvem du er, springer ut av de forestillinger og begrep du har om deg selv.

Det å gi uttrykk for at begrepet om verdi er noe som bare viser hen til den materielle, fysiske realitet og til den sosiale verden med sosialt aksepterte normer, er helt klart en politisering av ord og uttrykk som inneholder ordet og begrepet verdi: Jo mer en slik talemåte spres og blir en fast bestanddel av et gitt språk, desto mer tømmes språket for betydning og mening: En annen konsekvens(negativ verdi) som følger, er at menneskene i en slik verden blir fattigere, men ikke nødvendigvis i betydningen at de får mindre penger mellom hendene og i portemoneen, men at deres forestillingsverden blir fattig, for en «rik» forstillingsverden er det ikke dumt å ha, for det gjør en i stand til å velge mellom ulike måter å fortolke livet og verden, hvorav noen av disse tydninger er bedre enn andre mens andre er dårlig, og atter andre er noen en bør strebe etter å kvitte seg med.

Grunnen til at en bør kvitte seg med enkelte fortolkninger, er at det ikke lenger er levende i liv i dem, selv om det sikkert er slik at ord og vendinger som har vært borte en stund, kommer tilbake igjen. Nevnte bestemmelse – at det er tale om materielle verdier, i foregående betydnig, er også en adjektivistisk bestemmelse til et substantiv, et fellesnavn, et nominal. Det gis unevnelig mange ting som verdsettes høyt eller som teller mye for de aller fleste mennesker, i alle fall her i vestlig orienterte land. En kan formulere det slik at mennesker er komplekse dyr, og at hos sammensatte dyr, gis det et mylder av aspekt og dimensjoner, for eksempel den sanselige og kroppslig dimensjonen, pasjoner eller lidenskaper og drifter, moralske, estetiske, språklige, private, personlige og offentlige aspekt, som, på sin side, har bygd inn i seg kulturelle, historiske og religiøse aspekt. Til hver av disse sider ved mennesker, deres liv og verden, hører det ulike verdiområder – verdisfærer. Dermed er det slik at 'verdi' også viser hen til de spesifikke intellektuelle verdier, og moralske, estetiske, kulturelle eller religiøse verdier.

En umiddelbar fordel, om det er en fordel, er at det antas at om en setter en adjektivistisk bestemmelse foran et fellesnavn(substantiv), bidrar dette til at en kan kvantifisere verdien, beregne den mer eksakt om en hadde vært uten en slik mengdemessig tilnærmning til objektet som tilskrives verdi, som verdsettes, som takseres. I slike tilfelle er det ikke bare tenkbart at en gjør bruk av statistikk, grafer, skjema, kurver, tall og relasjoner mellom tall, for en tar også i bruk slikt når en skal beregne hva visse verdiobjekt er verdt – gitt at en rår over en økonomisk teori, hypoteser, data, observasjoner og realiteten, der det minst sikre er hypoteser, for det er i deres natur at de er tentative, og at de således ofte viser seg å være usanne, mens teorier er jo det en strever med å få fram som de som er best til å forklare hva realiteten er(den økonomiske realiteten).

Spørsmålet er bare om ulike kvantitative moduser er de beste framgangsmåter en kan ta i bruk for å bringe verdier på begrep, det vil si at det blir mer begripelig om en går fram ved hjelp av diverse representasjonsformer som kurver, grafer, statistikk, matematiske beregninger og tallmessig takseringer. I alle fall, om en støtter seg på slikt, er det temmelig sikkert at en også kaster begreper som betydning og mening over bord i samme slengen, og det kan vel knapt nok sies å ha så svært mye for seg om en ønsker og vil uttale seg om meningsspørsmål.

Ett rimelig svar fra folk som steller med økonomi, i nevnte forstand, er at spørsmål om betydning og mening, gjerne er ting som er av stor vekt for mennesker som driver med filosofi, skjønt relevansen for de tunge disipliner er vanskelig, eller bent ut umulig å skjønne.

Oversatt til ordinært språk, betyr dette at om en hadde befattet seg med meningspørsmål innen natur-og sosialvitenskapene, så ville en ha havnet med på meningsplanet, der filosofer, uansett hva for disiplin en viser hen til i filosofi, befinner seg. I skarp motsetning til nevnte meningsunivers, er det en driver med i fagvitenskapene om viten, og ikke om hva for forestillinger, meninger, en har om realiteten(virkeligheten).

Min egen kommentar til det foregående, er at i blant stiger et svært gammelt tema opp, som for eksempel om hvilke grupper innenfor en sivilisasjon/kultur som driver med tunge, alvorlige saker, som er anvist på erkjennelse, på viten om realiteten, og hvilke grupper som driver med meningspredning, uten støtte i realiteten selv, og med basis i fagvitenskap.

Slik det noen ganger blir formulert: om det gis folk som undres over «livets mening», så kan en være sikker på om dette tas hånd om av en nåtidig filosof, som arbeider kritisk, så vil han resonnere slik at spørsmålet er meningsløst, for en vet slettes ikke hva som menes med det språklige uttrykket «livets mening», og følgelig er det beste å hevde at det vet en ingen ting om, eller at spørsmålet, i utgangspunktet, anses for tøvete til at en skal bruke tid på å finne ut av det.

Dessuten, det fins en rekke andre alvorlige spørsmål, som 'viljens frihet', spørsmål om 'valgfrihet', det vil si om hva som etablerer mulige vilkår for å hevde at det gis noe som fortjener å bli omtalte i nevnte termer. Utover dette gis det semantiske, ontologiske og epistemiske teorier, så vel om moral som om etikk.

Det fins nok ennå folk som mener at spørsmål om viljen er fri eller ikke, er spørsmål som politikere og andre idealister har konstruert, og at hele spørsmålstillingen kan kokes ned til ytringer om at viljesfrihet beror på forutgående innflytelser, press og trykk fra de sosiale omgivelsene, sammen med den genetiske arv.

Aldous HuxleyEnkelte filosofer, som Jûrgen Habermas, vil hevde og mene at i streng forstand er det slik at ytterste spørsmål er interessante, som språklige fenomen, skjønt de har ingen sannhetsverdi, eller realitetsverdi, for uttrykk som gis i form av ortodoksi, dogmer og doktriner innenfor de ulike religioner, er ikke annet enn uklare forestillinger om realiteten. I følge Habermas er slikt ikke egnet til seriøse diskurser, der argument blir prøvd overfor andre argument, og hvor det sterkeste argument går av med seieren. Det beste som kan gjøres ut av religiøse ting, er at en kan føre samtaler med folk som representerer en viss retning, som for eksempel med Paven Benedictus. Vel å merke: at en passer på å erklære hvor en divergerer fra religiøst sinnete mennesker ved at en ikke kan gå inn for ting som holder mål i en filosofisk diskurs: Det er svært uklart hva Habermas mener når han uttaler seg om religiøse spørsmål: Om han mener at religiøse forestillinger er logisk selvmotsigende, pragmatisk selvmotsigende, om det er fantasier, diverse typer av ideologi som setter seg gjennom tross eller på grunn av at vi som lever i dag også lever i et post-metafysisk univers, der referansen til det hellige er en referanse som er tømt for mening, slik Ayer hevdet om moralske utsagn: At disse var kun uttrykk for diverse affektive tilstander og sterke emosjoner(følelser). På den annen side, det er ikke dermed sagt og ment at verdier som uttrykk for globale oppfatninger om post-metafysiske univers, er det eneste en kan hevde om verdier, for spørsmålene er ennå ikke besvart: Hva er verdier? Hvordan kommer en til klarhet om dem? Er verdier subjektive, objektive, eller er de absolutte? Hva skulle kunne utgjøre en teori om verdier?

Samfunn som møtested

Å konseptualisere samfunn som møtestedfor opprettholdelsen, bevaringen og viderutvikling av idéer, ideal, verdier, tradisjoner, praksisser og erfaringer, er ikke dumt; i vår tid er det om å være i fart og bevegelse, der livet kommer, slik jeg ofte har snakket om, haltende etter. I alle fall i kraft av de turbokapitalistiske vognene, og som innbefatter de sosiale relasjonen mellom menneskene, er hastigheten svært stor, der vognene blir styrt av folk som er svært opptatt av å tjene penger på alt som er, såvel kunst som kultur, sammen med spredning av idéer, ideal, verdier, folk og hele levesett.

Det gis en hake ved det hele, og det er at begrepet om sannhet er ikke til salgs for penger, skjønt gang på gang er det folk som geberder seg på måter som trekker i retning av at de tror og mener at at begrepet om sannhet har blitt til en vare mellom og andre varer; det er usant, for når en har som intendert intensjon å gjøre det som pr, definisjon unndrar seg varelogikken, blir resultatet at det som lider et tentativt nederlag, nettopp er begrepet om sannhet, uavhengig av hva for teori en forfekter om sannhet.

I hvert eneste samfunn sirkulerer det visse idéer, ideal, verdier, tradisjoner, praksisser og erfaringer, og hvor språk, historie og institusjoner, er den ytre ramme omkring «totaliteten av idéer, ideal, verdier, tradisjoner, praksisser og erfaringer», og som er det en i alminnelighet forstår med «kultur». Om en føyer til at diverse fornemmelsesmodi og tenkemåter, levesett eller livsstiler, er sentrale element i globaliseringen, så har en fått med seg mye av det er om.

Hver eneste livsform er materielt fundert, livsformer har en basis – en grunn eller et grunnlag. Således følger det at markedsføring av varene og tjenestenr, og som antas å legemliggjøre den symbolske mening til den partikulære livsformen, er en nødvendig betingelse for å få varen solgt, for ingen kan kjøpe en vare som ingen vet om, e.g. at den har å bli gjort kjent – på markedet.

Det som er utslagsgivende, i den mening at kjøpet kommer i gang, er flere faktorer, så som at den potensielle kjøper, det singulære menneske, kjenner seg usikker overfor den identiteten hun har, eller at den er upassende, umoderne, gammeldags, og hvis mening er at den gamle identiteten har å bli skiftet ut med det som er langt mer tilpasset tiden og verden hun lever i. Dermed fremstår det å bevare den egne identiteten, og som den aktuelle personen har vokst opp og inn i, er å ta vare på det som er primitivt, avlegs, utidsmessig, og som, ut fra i lys av gjeldende vareestetikk er ett og det samme som å opprettholde, bevare og viderføre idéen om tilbakeståendeheten, e.g. at en beholder pukkelen og klumpfoten, selv når kun et lite kirurgisk inngrep fjerner den legemlige defekten.


Thor Olav Olsen Dr. Philos. i filosofi
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress        Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den. 

 

Ur arkivet

view_module reorder

Två av senhöstens mäktigaste kulturupplevelser i Stockholm: Almqvist respektive Strindberg – på Forum…

 25-årsjubilerande Forum, som drivs av Jean-Claude Arnault och Katarina Frostenson och som utgör ett av Stockholms mest spännande kulturställen, bjöd nyligen på en helafton med tema C J L Almqvist ...

Av: Björn Gustavsson | Gästkrönikör | 01 december, 2014

Anna Berg och den svenska naivismen

Modernismen som konstriktning speglar en dynamisk tid präglad av industrialismen och det moderna livets framfart. Synen på verkligheten förändras i början av 1900-talet inte minst genom alla tekniska innovationer som ...

Av: Lena Månsson | Konstens porträtt | 15 december, 2013

Likt alvsmederna och dvärgamästarna från svunna tider

Med tanke på att den sista filmen i Hobbittrilogin just haft premiär, passar en återblick till sommarens Medeltidsvecka och då speciellt föredraget med Peter Lyon bra. Peter Lyon är numera en ...

Av: Jessika Ahlström & Alexander Sanchez | Kulturreportage | 27 december, 2014

Älskade trädgårdar! - Nu blommar det i bokhyllan!

Det finns många sätt att uppleva trädgårdar på. Att arbeta i en trädgård (egen eller andras). Att laga mat från trädgården – och att äta ute. Att skapa en egen ...

Av: Belinda Graham | Essäer om samhället | 29 maj, 2013

Född till liv – Vigd åt död

TEMA FINLAND Ett sekel sedan ”ett ljus tänt i livets fördumningsanstalt”; släckt i förtid av meningslöshet. Krossad av tomheten i de förlorade idealen, begraven i totalitarismens gapande och rullande stupiditet ...

Av: Oliver Parland | Litteraturens porträtt | 09 juni, 2008

Loserförfattarfabriken III

Ny sen årstid på loserförfattarfabriken. Den varma tredjedelslängre sommarén av få ord förbyttes till höstens meningslösa tystnad först. Loserförfattarna hade för det mesta glömt sin första iver att skriva enahanda ...

Av: Stefan Hammarèn | Stefan Hammarén | 11 augusti, 2011

Kvinna, 1969. Foto: Anne Edelstam

Det sprakar av färger på Waldemarsudde

Vardagslivets poesi kallas utställningen (t.o.m 4 juni 2017) med verk av den spanske surrealisten Joan Miró - en av 1900-talets mest uppmärksammade konstnärer. Besökaren möter skulpturer, tavlor och affischer med ...

Av: Anne Edelstam | Kulturreportage | 03 mars, 2017

Från feministiskt ramaskri till ungdomspjäser

Robert Fux som Gert van der Graaf i pjäsen Fans. Foto: Christian Hagward Från feministiskt ramaskri till ungdomspjäser På Orionteaterns varietéscen kan vad som helst hända. Här blandas världskända artister med ...

Av: Agneta Tröjer | Porträtt om politik & samhälle | 18 september, 2007

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.