Carl Abrahamsson Foto Andrew McKenzie

All konstnärlig verksamhet bottnar i en neuros

Tidningen Kulturens Thomas Wihlman intervjuar den mångsidige regissören Carl Abrahamsson.

Av: Thomas Wihlman | 22 april, 2016
Filmens porträtt

Där vår hjärna möter världsalltet – om Wassily Kandinsky

”Måleriets innehåll är måleri. Här behöver ingenting dechiffreras: Innehållet talar glädjefyllt till den för vilken varje form är levande, det vill säga innehållsrik.” Med de orden sammanfattade Wassily Kandinsky sin syn ...

Av: Thomas Notini | 30 januari, 2013
Konstens porträtt

En mademoidame som går sin egen väg

Den franska traditionen och allmänna regeln säger att man av hövlighet skall titulera personer och ge dem epitet som monsieur, madame och mademoiselle. Den franska författarinnan Isabelle Sojfer ifrågasätter denna ...

Av: Anna Nyman | 05 oktober, 2011
Litteraturens porträtt

Milosz 100 år

"Utan tvekan vill jag hävda att Czesław Miłosz är en av de största poeterna - kanske den störste - i vår tid."(Joseph Brodsky) Den 30 juni 1911, för 100 år sedan ...

Av: Gregor Flakierski | 30 juni, 2011
Litteraturens porträtt

Massemenneske og liberale demokratier



Ortega Y Gasset Innledning

 

I året 1923 ble det utgitt en svært betydningsfull bok i Spania, nemligLa rebelíon de las mases, bokens forfatter er den spanske litterat og professor i filosofi, Ortega Y Gasset (1883 – 1955). Den norske oversettelsen, Massenes opprør, forelå i 1934.

Hvorfor er Massenes opprør en svært viktig bok? Hva er boken om – hva går den ut på? Er Massenes opprør om alminnelige mennesker som har helt vanlige liv å leve, og som gjør opprør overfor et repressivt regime? Om dét hadde vært tilfelle, at boken tok opp arbeiderklassens sak, i konvensjonell forstand, så ville Ortegas bok kretset om arbeiderklassens vilkår under kapitalismen, og som reiser seg opp i mot den arbeidsfrie klasse, de store utbytterne, e.g. at bokens hovedfokus ville ha vært klassekamp. Det er ikke tilfelle. Imidlertid, tretten år etter at boken ble publisert, brøt den spanske borgerkrigen ut, der striden stod mellom anarkister og kommunister, på den ene side, og tilhengerne av fascisten Franco, på den annen side, en borgerkrig som først stanset opp rundt 1950, og ikke at borgerkrigen varte fra 1936 – 1939, slik det blir presentert i lærerbøker for den videregående skole og i kurs i historie ved universitetene i Norge: Ortega visste naturligvis ingenting om det som ville komme til å skje innover i framtiden. Ortegas sujett er et helt annet enn ordinær regimekritikk; kritikken hans går helt ned til røttene i vår materielle kultur, og ikke at den forflytter seg på overflaten, dvs. at de politiske kritikker er om alternative politiske ideologi, der de som opponerer ikke sjelden har en likeså stivbent og autoritær agenda som de som sitter ved og med makten. Med andre ord: at de som kjemper for regimeskifte, ut fra erfaring og kunnskapen om den, vil komme til å føre den samme repressive politikken som forgjengernes politikk.

Årene like etter den første verdenskrig var en vanskelig tid, og hvor autoritære samfunnsforhold ikke hadde opphørt i og med at krigen var over; tvertimot, uroen i Europa hadde ikke falt til ro, for det som kom i fokus var den politiske nihilismen, en form for nihilisme som har å bli holdt atskilt fra verdinihilismen, der den sistnevnte -isme står for en retning i filosofi, mens den førstnevnte -isme, nemlig de politiske nihilismen, går ut på at den som arbeider for framtiden og det framtidige samfunn har å ta et generaloppgjør med alle slags politiske teorier og hver eneste politiske filosofi, så som de ulike former for anarko – syndikalisme, komunisme, sosialisme, konservatisme, liberalisme, samt de traderte former for humanisme: til grunn for hver eneste styresett gis det visse sosio-politiske ideologier, eller om en ønsker og vil, diverse livssyn og verdensanskuelser: i hvert eneste menneskeliv er det om selv å styre det egne livet eller at en selv blir styrt. Eventuelt, at det gis områder i hvert singulært liv der en selv er konge, og ikke at en avgir sin egen røst/stemme til andre mennesker. Betenk at i begrepet om demokrati er stemmeavgivning sentralt. Det betyr at på stedet hvor du selv skulle ha opptrådt som suveren og dermed høyeste autoritet, skal andre komme inn. I praksis betyr det et politisk parti.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Politiske valg er en form for krig, og slagmarken er gitt, e.g. at den som går inn på valget og valgdagen, har å tørre å gå ut i krigen. Således står en overfor to valg: enten kan en gå inn i krigen eller ikke – at en avstår fra å stemme. Ifølge spillereglene er den som lar være å stemme en feiging, for hun tør ikke å gå ut i krigen. Hun er jo fullstendig prisgitt krigen og dens kår, i og med at ingen gir henne en garanti for nettopp hun og hennes stemme vil komme ut som den sierende parten i krigen. Hun har likeledes å stole på at representantene kommer til å gjøre jobben, i hennes sted, e.g.. som hennes stedfortreder, og som er betydningene til «'representant'».

Er dette frihet: at enten vandrer en inn i krigen eller så avstår en fra det? Er dette ansvarsovertakelse – at de som opprettholder og viderefører valgordningen, opprettholder og viderefører valgordningen, uten at de er villig til å overta ansvaret for at det gis en slagmark, der det kjempes om sjeler og kropper – stemmer, røster?

Tilbake til generaloppgjøret med politiske teorier og politisk filosof, der verdier synes å ligge fast, eller at idealene og verdiene – at verdiidealene er der, som om de trær i skogen: det nye samfunnet, med de nye verdiene, har å bli frambrakt – framstilt – og ikke at de bare har grodd fram fra jordsmonnet. Dermed synes tankegangen å bygge på følgende forhold: at suverenen, dvs. den høyeste myndigheten i staten, har å se til at de politiske verdiene ble frambrakt fra skratsj, e.g. at den høyeste myndighetens vilje er rett og liv, ut fra at det er myndighet som ønsker og vil at lov og rett skal strømme ut fra myndigheten selv. I praksis betyr det at myndigheten har å se til at en tar farvel med fortidens samfunnskultur og verdiideal qua ubrukelig tankegods. I og med at det er vitenskap og teknologi som danner basis og forutsetninger for det nye samfunn og det nye menneske, og at vitenskap er uttrykk for intellektuell framstilling av verdifull kunnskap om årsakssammenhenger, og at teknologien er anvendelsen av disse verdifulle kunnskapene om årsakssammengene, så har en å tenke på verdier i termer av produksjonssammenhenger. Med andre ord: at verdier er slikt som den nye statlige organiseringen av samfunnet produserer, om så ved hjelp av tvangsmidler, eller slikt som kan iverksettes via utbygging av et politiapparat og militære styrker.

En kan utfylle skissen over med at før i tiden kranglet de ulike partier og fraksjoner om politiske verdiideal, så som frihet, likhet og samhold, uten at noen av de stridende partene kom overens om hvordan de skulle kunne forene så ulike verdiideal som frihet, likhet og samhold under en og den samme hatt. Ett vesentlig element, som forklaringsutkast til at den nye ordningen synes bedre enn de gamle ordninger, er dermed at i tidligere tider var partene villige til å fly i strupen på hverandre for å få satt i gjennom sin tro og mening om verdiidealene. Dermed synes en slik villet uro i staten og i samfunnet å nødvendiggjøre at en eller annen instans innenfor staten har å skjære tvers igjennom striden om verdiene, og hvor det gis én og bare én løsning på det politiske verdiproblemet, om det så skal skje med våpenmakt. Sentraliseringen av statsmakten synes dermed å ha bli begrunnet ved at delegering av dem sentrale statsmakten til ulike deler av staten vil føre til splittelse, med påfølgende kamper om dominans.

Om leseren finner forklaringsutkastet mitt for et utydelig og ufulstendig forklaringsutkast, så synes det å være på sin rette plass med en påminnelse om at i vår tid gis det naturvitere som hevder at det er mye å lære om organiseringen av livet og dets minste byggeklosser gjennom å studere hvordan maursamfunnet (maurtuen) er oppbygd; personlig holder jeg slike studier for irrelevante studier med henblikk på en dypere forståelse av hva det betyr å leve i samfunn med andre mennesker enn meg selv.

Ja, det jeg har snakket om over er om et fascistisk styresett og at dette er om den rendyrkede voldsforherligelse, i samfunnsverdiskapingens tjeneste, eller at et velordnet samfunnsliv har å bli tuftet på statsorganisert vold, der alternativet til vold og tvang er kaos, anarki, seksuell løssluppenhet, libertinisme, dvs. forfall i seder og skikker.

Jeg vender tilbake til Massenes opprør; boken ble til noen få år etter den første verdenskrig. Likevel er boken av stor relevans for tiden vi lever i. Sagt med andre ord: at skjønt det forholder seg slik at vi som lever idag lever i en helt annen verden enn Ortegas verden, så kan vi lære av å tenke over de tema den spanske filosofen diskuterer i boken sin.

Hva er det som gjennosyrer Massenes opprør? Jo, boken til Ortega står for en sviende kritikk av den materialistiske kulturen, der Ortega så det slik at i de moderne samfunn har menneske, som kulturbærer og historisk værende, rett og slett blitt satt til side til fordel for vitenskapelig vekst, teknologisk effektivitet, økt byråkratisering, sterk utbygging av administrasjonen, sentralt organisert styringen av samfunnskroppen og svært kortsiktig økonomiske gevinst. En har likeledes å betenke at Massenes opprør ble skrevet før idéen om finanskapital satte inn for fullt, der hovedtanken er at finansieringsordningene, via konstruksjon og anvendelse av matematematiske kalkyler, skal se til at de økonomiske strukturene ikke bryter sammen, tross relative tilbakeslag – kriser. Imidlertid, i denne sammenheng er det av stor betydning å få fram at Ortega først og fremst var filosofisk essayist, og ingen filosofisk systematiker, og at sosialøkonomi ikke var hans hovedfelt.

Ortega Y Gasset hadde et stort prosjekt, og dette prosjektet hans gjaldt den pedagogiske utdanningsrealiteten i Spania, et prosjekt som er langt mindre kjent enn hans utsagn om spansk kultur, litteratur og filosofi, sammen med konsepsjonen hans om mennesker, idet Ortega hevdet at mennesker ikke har en «natur»; hva de har, og hva de er, er at de har en historie, og at de blir til som mennesker gjennom denne historien, e.g. at i den forstand menneskene identifiserer seg med sin historie, er menneskene deres historie. Dermed hevdet Ortega om utdanningsrealiteten i Spania, og et slikt perspektiv er ikke bare begrenset til Spania, at hva datidens menneskene først og fremst trengte, var systematisk skolering, opplæring, uttdanning, eg. at utdanningen skulle demokratiseres, det vil si at utdanningen kom ut til dem som virkelig trengte det: de brede lag i det spanske samfunn, eller ut til massene, som Ortega selv uttrykte det. Dermed er den revolusjonerende idé hos Ortega hans usvikelige tro på og det vågale håpet hans om sammenhengen mellom erfaring og ervervelse av kunnskap, det vil si at når kulturarven blir reelt tilgjengelig for massene, oppstår det derigjennom en ny og annen kultursituasjon ved at alle de som var blitt holdt utenfor den kollektivt opparbeidede kulturarven nå får nyte godt av fruktene av den. Med andre ord: At fattige og illiterate folk skulle få anledning og mulighet til å ta skrittet over fra en håpløs situasjon via skolegang, opplæring i et eller annet et håndverk eller at de fikk en profesjonell utdanning. Vi kan formulere det foregående slik. Ortegas pedagogiske hovedtanke er at veien til selvfølelse, stolthet og et anstendig liv, går gjennom fagutdanning, og gjennom å starte opp med det, erverver det singulære menneske seg deler av kulturarven – kulturhistorien.

Således får demokrati og demokratisering først et virkelig innhold når det kommer de mange til gode, uten at dette foranlediget at utdanningen skulle medføre at den som fikk opplæring også ble forsker; ifølge Ortega var det tilstrekkelig at den som var under utdanning fikk kjennskap til grunnmønstrene i vitenskapelig tenkning, vitenskapelige teorier og metodologi, det vil si dets grunnbegrep, hvilken ville få og ha en positiv feedback tilbake til menneske selv, når den tid kom at enkeltindividet skulle få seg en stilling ute i samfunnet.

Den pedagogiske dimensjonen i Ortegas tenkning, og som er om hele utdanningsvirkeligheten, er en dimensjon som er mindre kjent eller som blir glemt, når samtalen kommer inn på Ortega og det han betydde for spansk kultur, litteratur og filosofi.

Imidlertid, poengene miine med å trekke inn Ortega y Gasset og Massenes opprør, er å prøve meg på en form for sammenlikning av verden av i dag med hvordan den var for noen få generasjoner siden. Naturligvis, det er ingen enkelt oppgave, skjønt det ikke betyr at det er logsisk umulig å prøve seg på å få fram visse hovedtrekk i det som har skjedd siden like etter den første verdenskrig.

Mer konkret: At jeg kommer til å se nærmere på den generelle samfunnsutviklingen, der jeg legger vekt på å skrive om kultur og verdi, e.g. hva for om plass og rolle kulturbegrepet har fått i den senere tid, især etter at livet vårt har blitt mer og mer instrumentalisert, og at dette har skjedd via vitenskapelig vekst og teknologisk effektivitet, økt byråkratisering, utbyggingen av administrasjonsapparatet, dvs. at det er med henvisningt til den sentralt strukturerte organiseringen og eksterne forvaltningen(fremmedforvaltningen) av samfunnskroppen.

Ortega Y Gasset Innledning

 

I året 1923 ble det utgitt en svært betydningsfull bok i Spania, nemligLa rebelíon de las mases, bokens forfatter er den spanske litterat og professor i filosofi, Ortega Y Gasset (1883 – 1955). Den norske oversettelsen, Massenes opprør, forelå i 1934.

Hvorfor er Massenes opprør en svært viktig bok? Hva er boken om – hva går den ut på? Er Massenes opprør om alminnelige mennesker som har helt vanlige liv å leve, og som gjør opprør overfor et repressivt regime? Om dét hadde vært tilfelle, at boken tok opp arbeiderklassens sak, i konvensjonell forstand, så ville Ortegas bok kretset om arbeiderklassens vilkår under kapitalismen, og som reiser seg opp i mot den arbeidsfrie klasse, de store utbytterne, e.g. at bokens hovedfokus ville ha vært klassekamp. Det er ikke tilfelle. Imidlertid, tretten år etter at boken ble publisert, brøt den spanske borgerkrigen ut, der striden stod mellom anarkister og kommunister, på den ene side, og tilhengerne av fascisten Franco, på den annen side, en borgerkrig som først stanset opp rundt 1950, og ikke at borgerkrigen varte fra 1936 – 1939, slik det blir presentert i lærerbøker for den videregående skole og i kurs i historie ved universitetene i Norge: Ortega visste naturligvis ingenting om det som ville komme til å skje innover i framtiden. Ortegas sujett er et helt annet enn ordinær regimekritikk; kritikken hans går helt ned til røttene i vår materielle kultur, og ikke at den forflytter seg på overflaten, dvs. at de politiske kritikker er om alternative politiske ideologi, der de som opponerer ikke sjelden har en likeså stivbent og autoritær agenda som de som sitter ved og med makten. Med andre ord: at de som kjemper for regimeskifte, ut fra erfaring og kunnskapen om den, vil komme til å føre den samme repressive politikken som forgjengernes politikk.

Årene like etter den første verdenskrig var en vanskelig tid, og hvor autoritære samfunnsforhold ikke hadde opphørt i og med at krigen var over; tvertimot, uroen i Europa hadde ikke falt til ro, for det som kom i fokus var den politiske nihilismen, en form for nihilisme som har å bli holdt atskilt fra verdinihilismen, der den sistnevnte -isme står for en retning i filosofi, mens den førstnevnte -isme, nemlig de politiske nihilismen, går ut på at den som arbeider for framtiden og det framtidige samfunn har å ta et generaloppgjør med alle slags politiske teorier og hver eneste politiske filosofi, så som de ulike former for anarko – syndikalisme, komunisme, sosialisme, konservatisme, liberalisme, samt de traderte former for humanisme: til grunn for hver eneste styresett gis det visse sosio-politiske ideologier, eller om en ønsker og vil, diverse livssyn og verdensanskuelser: i hvert eneste menneskeliv er det om selv å styre det egne livet eller at en selv blir styrt. Eventuelt, at det gis områder i hvert singulært liv der en selv er konge, og ikke at en avgir sin egen røst/stemme til andre mennesker. Betenk at i begrepet om demokrati er stemmeavgivning sentralt. Det betyr at på stedet hvor du selv skulle ha opptrådt som suveren og dermed høyeste autoritet, skal andre komme inn. I praksis betyr det et politisk parti.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Politiske valg er en form for krig, og slagmarken er gitt, e.g. at den som går inn på valget og valgdagen, har å tørre å gå ut i krigen. Således står en overfor to valg: enten kan en gå inn i krigen eller ikke – at en avstår fra å stemme. Ifølge spillereglene er den som lar være å stemme en feiging, for hun tør ikke å gå ut i krigen. Hun er jo fullstendig prisgitt krigen og dens kår, i og med at ingen gir henne en garanti for nettopp hun og hennes stemme vil komme ut som den sierende parten i krigen. Hun har likeledes å stole på at representantene kommer til å gjøre jobben, i hennes sted, e.g.. som hennes stedfortreder, og som er betydningene til «'representant'».

Er dette frihet: at enten vandrer en inn i krigen eller så avstår en fra det? Er dette ansvarsovertakelse – at de som opprettholder og viderefører valgordningen, opprettholder og viderefører valgordningen, uten at de er villig til å overta ansvaret for at det gis en slagmark, der det kjempes om sjeler og kropper – stemmer, røster?

Tilbake til generaloppgjøret med politiske teorier og politisk filosof, der verdier synes å ligge fast, eller at idealene og verdiene – at verdiidealene er der, som om de trær i skogen: det nye samfunnet, med de nye verdiene, har å bli frambrakt – framstilt – og ikke at de bare har grodd fram fra jordsmonnet. Dermed synes tankegangen å bygge på følgende forhold: at suverenen, dvs. den høyeste myndigheten i staten, har å se til at de politiske verdiene ble frambrakt fra skratsj, e.g. at den høyeste myndighetens vilje er rett og liv, ut fra at det er myndighet som ønsker og vil at lov og rett skal strømme ut fra myndigheten selv. I praksis betyr det at myndigheten har å se til at en tar farvel med fortidens samfunnskultur og verdiideal qua ubrukelig tankegods. I og med at det er vitenskap og teknologi som danner basis og forutsetninger for det nye samfunn og det nye menneske, og at vitenskap er uttrykk for intellektuell framstilling av verdifull kunnskap om årsakssammenhenger, og at teknologien er anvendelsen av disse verdifulle kunnskapene om årsakssammengene, så har en å tenke på verdier i termer av produksjonssammenhenger. Med andre ord: at verdier er slikt som den nye statlige organiseringen av samfunnet produserer, om så ved hjelp av tvangsmidler, eller slikt som kan iverksettes via utbygging av et politiapparat og militære styrker.

En kan utfylle skissen over med at før i tiden kranglet de ulike partier og fraksjoner om politiske verdiideal, så som frihet, likhet og samhold, uten at noen av de stridende partene kom overens om hvordan de skulle kunne forene så ulike verdiideal som frihet, likhet og samhold under en og den samme hatt. Ett vesentlig element, som forklaringsutkast til at den nye ordningen synes bedre enn de gamle ordninger, er dermed at i tidligere tider var partene villige til å fly i strupen på hverandre for å få satt i gjennom sin tro og mening om verdiidealene. Dermed synes en slik villet uro i staten og i samfunnet å nødvendiggjøre at en eller annen instans innenfor staten har å skjære tvers igjennom striden om verdiene, og hvor det gis én og bare én løsning på det politiske verdiproblemet, om det så skal skje med våpenmakt. Sentraliseringen av statsmakten synes dermed å ha bli begrunnet ved at delegering av dem sentrale statsmakten til ulike deler av staten vil føre til splittelse, med påfølgende kamper om dominans.

Om leseren finner forklaringsutkastet mitt for et utydelig og ufulstendig forklaringsutkast, så synes det å være på sin rette plass med en påminnelse om at i vår tid gis det naturvitere som hevder at det er mye å lære om organiseringen av livet og dets minste byggeklosser gjennom å studere hvordan maursamfunnet (maurtuen) er oppbygd; personlig holder jeg slike studier for irrelevante studier med henblikk på en dypere forståelse av hva det betyr å leve i samfunn med andre mennesker enn meg selv.

Ja, det jeg har snakket om over er om et fascistisk styresett og at dette er om den rendyrkede voldsforherligelse, i samfunnsverdiskapingens tjeneste, eller at et velordnet samfunnsliv har å bli tuftet på statsorganisert vold, der alternativet til vold og tvang er kaos, anarki, seksuell løssluppenhet, libertinisme, dvs. forfall i seder og skikker.

Jeg vender tilbake til Massenes opprør; boken ble til noen få år etter den første verdenskrig. Likevel er boken av stor relevans for tiden vi lever i. Sagt med andre ord: at skjønt det forholder seg slik at vi som lever idag lever i en helt annen verden enn Ortegas verden, så kan vi lære av å tenke over de tema den spanske filosofen diskuterer i boken sin.

Hva er det som gjennosyrer Massenes opprør? Jo, boken til Ortega står for en sviende kritikk av den materialistiske kulturen, der Ortega så det slik at i de moderne samfunn har menneske, som kulturbærer og historisk værende, rett og slett blitt satt til side til fordel for vitenskapelig vekst, teknologisk effektivitet, økt byråkratisering, sterk utbygging av administrasjonen, sentralt organisert styringen av samfunnskroppen og svært kortsiktig økonomiske gevinst. En har likeledes å betenke at Massenes opprør ble skrevet før idéen om finanskapital satte inn for fullt, der hovedtanken er at finansieringsordningene, via konstruksjon og anvendelse av matematematiske kalkyler, skal se til at de økonomiske strukturene ikke bryter sammen, tross relative tilbakeslag – kriser. Imidlertid, i denne sammenheng er det av stor betydning å få fram at Ortega først og fremst var filosofisk essayist, og ingen filosofisk systematiker, og at sosialøkonomi ikke var hans hovedfelt.

Ortega Y Gasset hadde et stort prosjekt, og dette prosjektet hans gjaldt den pedagogiske utdanningsrealiteten i Spania, et prosjekt som er langt mindre kjent enn hans utsagn om spansk kultur, litteratur og filosofi, sammen med konsepsjonen hans om mennesker, idet Ortega hevdet at mennesker ikke har en «natur»; hva de har, og hva de er, er at de har en historie, og at de blir til som mennesker gjennom denne historien, e.g. at i den forstand menneskene identifiserer seg med sin historie, er menneskene deres historie. Dermed hevdet Ortega om utdanningsrealiteten i Spania, og et slikt perspektiv er ikke bare begrenset til Spania, at hva datidens menneskene først og fremst trengte, var systematisk skolering, opplæring, uttdanning, eg. at utdanningen skulle demokratiseres, det vil si at utdanningen kom ut til dem som virkelig trengte det: de brede lag i det spanske samfunn, eller ut til massene, som Ortega selv uttrykte det. Dermed er den revolusjonerende idé hos Ortega hans usvikelige tro på og det vågale håpet hans om sammenhengen mellom erfaring og ervervelse av kunnskap, det vil si at når kulturarven blir reelt tilgjengelig for massene, oppstår det derigjennom en ny og annen kultursituasjon ved at alle de som var blitt holdt utenfor den kollektivt opparbeidede kulturarven nå får nyte godt av fruktene av den. Med andre ord: At fattige og illiterate folk skulle få anledning og mulighet til å ta skrittet over fra en håpløs situasjon via skolegang, opplæring i et eller annet et håndverk eller at de fikk en profesjonell utdanning. Vi kan formulere det foregående slik. Ortegas pedagogiske hovedtanke er at veien til selvfølelse, stolthet og et anstendig liv, går gjennom fagutdanning, og gjennom å starte opp med det, erverver det singulære menneske seg deler av kulturarven – kulturhistorien.

Således får demokrati og demokratisering først et virkelig innhold når det kommer de mange til gode, uten at dette foranlediget at utdanningen skulle medføre at den som fikk opplæring også ble forsker; ifølge Ortega var det tilstrekkelig at den som var under utdanning fikk kjennskap til grunnmønstrene i vitenskapelig tenkning, vitenskapelige teorier og metodologi, det vil si dets grunnbegrep, hvilken ville få og ha en positiv feedback tilbake til menneske selv, når den tid kom at enkeltindividet skulle få seg en stilling ute i samfunnet.

Den pedagogiske dimensjonen i Ortegas tenkning, og som er om hele utdanningsvirkeligheten, er en dimensjon som er mindre kjent eller som blir glemt, når samtalen kommer inn på Ortega og det han betydde for spansk kultur, litteratur og filosofi.

Imidlertid, poengene miine med å trekke inn Ortega y Gasset og Massenes opprør, er å prøve meg på en form for sammenlikning av verden av i dag med hvordan den var for noen få generasjoner siden. Naturligvis, det er ingen enkelt oppgave, skjønt det ikke betyr at det er logsisk umulig å prøve seg på å få fram visse hovedtrekk i det som har skjedd siden like etter den første verdenskrig.

Mer konkret: At jeg kommer til å se nærmere på den generelle samfunnsutviklingen, der jeg legger vekt på å skrive om kultur og verdi, e.g. hva for om plass og rolle kulturbegrepet har fått i den senere tid, især etter at livet vårt har blitt mer og mer instrumentalisert, og at dette har skjedd via vitenskapelig vekst og teknologisk effektivitet, økt byråkratisering, utbyggingen av administrasjonsapparatet, dvs. at det er med henvisningt til den sentralt strukturerte organiseringen og eksterne forvaltningen(fremmedforvaltningen) av samfunnskroppen.

Sida 2

 

Om livet i verden i vår tid

1984

Med bakgrunn i de foregående moment, er det rimelig å sette fram følgende utsagn om livet i verden i vår tid: Det som er tilfelle i tiden hver og en av oss lever i, er at handel og kommersalisering har blitt til to sentrale og vesentlige element i alt som har å gjøre med styring av og kontroll over det som gis i oss og rundt oss. Vel å merke: at den tarvelig grådigheten bare tiltar og tiltar, mens viljen til å få til økt sosial rettferdighet, e.g. at det finner sted en langt mer likelig fordeling av den sosiale velstanden, synker henimot null. Det sistnevnte, kampen om knappe ressurser, betyr at såvel luft som vann, jord og jordens ressurser blir dratt med inn i styringsraseriet, og som stikker i den vanvittige idéen at det ikke bare er alt som kan produseres som skal framstilles, for også sinnstilstander som trivsel, velvære og 'god' moral skal framstilles. Dessuten, at de nye biovitenskaper skal sørge for at menneskene, i alle fall de som har økonomisk råd til det, skal løpe hurtigere enn før, at de blir mer utholdende enn tidligere generasjoner og at de tenker bedre enn menneskene før dem.

Med henblikk på den politiske dimensjonen, e.g. det som er om organiseringen av samfunnet, bygd på divere statlige agendaer, lister og program for samfunnet og samfunnsutviklingen, har det å drive med politikk for lengst blitt til et yrke, det vil si til en særskilt levevei eller livsform, og som har fjernet seg mer og mer fra alminnelige folk som lever helt vanlige liv. Såvel i teori som ipraksi, betyr nåtidens politikk at det er den sosio-økonomiske orienteringen som sitter i førersetet for de turbokapitalistiske vognene.

Fouten at det hele drives i termer av forretningsforetak, så er innretningen slik at kun de som er plassert i førersetet, tror og mener at de er de eneste som vet hvor det bærer hen, og som inkluderer hastighet, retning og måloppnåelse, samt hvilke styringsinstrument en har å ta i bruk for å oppnå målsettingene. Uttrykt med andre ord: at det som, i utgangspunkt, var anlagt som parlamentarisk demokrati, har blitt til partistyre og partienes herredømme, der deres politiske legitimitet er truftet på ekspertise, spesialisering(spesialister), samt på mylderet av profesjoner eller yrker, e.g. grupper av folk som driver med interessekamp, og hvor beslutninger, i den grad og utstrekning det finner sted, har en helt klart teknokratisk karakter, og derav navnet «det teknokratiske samfunn».

Følgelig er det ikke en billedlig framstillingsmåte å snakke og å skrive om det teknokratiske samfunn, så langt det går. Av nevnte grunn er det bedre å foreta et navnebytte, og at prosedyren for en slik subsituering er ganske enkel: istedenfor «demo»(av gr. demos: husholdning) settes det inn «tele», mens en beholder «krati» uendret. Resultatet er den langt mer treffende betegnelse: «telekrati»: gitt at den foregående karakteristikken for moderne samfunnsliv stemmer, så som økt sentralisering, stigende grad av byråkratisering, der delegering eller overføringen av beslutningsmakten, er framtredende trekk, så står en overfor et foretningsministerium, som relaterer seg til legalt eksisterende lovverk, satt i kraft av stortinget, og at disse er basert på vel dokumenterte vedtak, og dermed passer det svært bra å beskrive og tyde styringsformen i termer av et stort foretak, som, for eksempel, Norge AS.

Når statsfolk uttaler seg i massemediene, så kretser synspunktene rundt steindøde metaforer, så som økonomiske vekst. og en stadig videreutvikling av den økonomiske og sosiale veksten, eventuelt at en har å frykte at krisen i verdensøkonomien, dvs. i finansverdenen, sannsynlig vil ramme selv de land med relativt gode husholdning. I alle fall, kontroversene står om hvordan en skal oppnå visse politiske mål, eller at det er om hva en går ut fra at politikere og statsfolk er opptatt av, det vil si befolkningens ve og vel, deres totale velferd, så som utdanning, helse og arbeid til alle, dessuten miljøspørsmål.

Uenigheten synes å gå mellom folk som tror og mener at fordelingsrettferdighet er best, og de som tror og mener at «skaping av (materielle) verdier, eller kapitalvekst», er nøkkelen inn til «det gode liv», der det er høyst uklart hva som er lagt ned og inn i det språklige uttrykket «det gode liv», annet enn at det synes å bero på den materielle kulturen: At dansen rundt gullkalven og lovprisningen av mammon er oppskriften for alle dem som sitter ved og med makten, mens den øvrige befolkning har å være lykkelig hver eneste dag, og at de ikke bekymrer seg om slikt som politikere og statsfolk tar seg av, eller som de er satt til å ta hånd om, for vi(politikere og statsfolk) vet hva som er best for dere, for den som tilhører eliten, er pr. definisjon, den som vet hva som er best.

Det er andre verdier som teller for singulære, konkrete mennesker enn kapitaltilvekst og fordelingsrettferdighet, der det er om mennesker av kjøtt og blod, og som har lengsler og drømmer, og som nærer tro og håp om et best mulig liv for seg og sine, som, for eksempel sosial rettferdighet, etikk og medfølelsse, og ikke at hver og en av oss blir til et siffer i et abstrakt regnskap, eller en del av «kulturopplevelsessamfunnet», det såkalte «happenings», der ingenting skjer, annet enn at det gis folk som hover inn penger, store penger: The Show must go on, and on and on.

Hva angår den allmenne kulturen, så har den teknologiske og økomomiske dreiningen av det politiske liv foranlediget at humaniora har sakket akterut i den ville kampen om herredømmet over alt som er, inkludert menneskene selv eller, mer presist uttrykt: opphevelsen av menneske som menneske via innføringen av det nye menneske: kollektivmennesket: tendensen i dag er at det aller meste av det som blir publisert i mediaoffentligheten, i den mediale verden, blir ført i penn av folk som nærmest er illiterater, og publikkummerne er også satt sammen av deres likesinnete – altså folk som knapt nok er i stand til å lese og skrive, der de førstnevnte gjerne forstår svært lite eller ingenting, av det de selv har skrevet. Det er, mildt sagt, ille.

Naturligvis, konsepsjonen om kollektivmennesket i form av kollektivisme, det vil si at samfunnet som størrelse alltid kommer først og sist, og ved at individet som sådan kun er en ørliten del av samfunnskroppen, der har individatomet ikke noen selvstendig og uavhengig eksistens i relasjon til samfunnet og samfunnsstrukturene, er ingen ny og revolusjonerende tanke, for en kjente til slike forestillinger både i antikken, i middelalderen, renessansen og i moderne tid. Imidlertid, den systematiske utforming av selve tanken om kollektivet, som har rettene på sin side mens de konkrete individ – massene – bare har plikter, ble utformet langt seinere ved at på slutten av det nittende århundret fikk selve konsepsjonen en fornyet aktualitet gjennom dannelsen av sosialdemokratiet og tanken om samfunnet som et stort «urverk», der enkeltmenneske er som tannhjul i et kjempemessig maskineri. I vår egen tid er vel det elektroniske samfunnet, gitt at troper fins, en langt bedre trope enn uttrykket «det mekaniserte samfunnet».

I en viss forstand, er det foregående billedlig tale, skjønt hva det utsier noe om, er i relasjon til 'mekaniseringen av samfunnslivet' via en simile, det vil si ved hjelp av en som - om – relasjon, for ingen tror vel på at et helt samfunn er ett og det samme som et urverk. Likevel, det består visse likheter med et urverk ved at livet i moderne samfunn er sterkt organisert og at en følger visse skjema – rutetider, ruteplaner, og dette er noe som finner sted året rundt: Det er ikke bare sporveier, jernbaner, fly og båter som følger slike ruteplaner, for dette gjelder i høy grad samfunnslivet ellers, som at det gis møtevirksomhet, der det alminnelige er at en har en dagsorden, en agenda, eller at det gis en liste for hvilke saker som skal tas opp: Der det er et mylder av saker og der det er ganske mye folk, blir det også liten tid både til sakene selv og til replikker fra folk som er involvert, som ønsker og vil uttale seg om sakene. Dessuten kan en ikke holde på for lenge, for folk skal spise middag eller de må hente barnet eller barnebarnet sitt i barnehagen eller i skolen, og om det er en viss vei fra møtelokalet til stedet hvor de skal, så må de forlate lokalet slik at de rekker fram til skolen eller barnehagen, for disse har også rutetider.

Om barnet ditt har lang vei til og fra skolen, og det er jo ikke uvanlig i et langstrakt og tynt befolket land som vårt, er det helt utkjørt når det endelig kommer hjem fra skolen, og om far eller mor, også har lange og harde dager, blir det lite eller ingenting til alvorlig samvær, for alle er for slitne til det.

Vel, det er også slik at det gis skjema for arbeidsdagen og for pensjonsalder, der den som trer ut av arbeidslivet trekker seg til bake fra det aktive liv, som det heter, for å nyte godt av pensjonen.

I det hele tatt er det slik at forestillingen om, og den realitet som svarer til den, det vil si «kollektivmennesket» leder tankene hen til andre steder i verden enn de nordiske land, i sær til Russland og Kina, der samfunnet/staten er alt og individet ingenting, for uten samfunnet/staten er betingelsene ikke til stede for å ha et liv å leve.

Nå vel, det får være som det er eller ikke er: Hva det foregående også dreier seg om, er om hva vi mennesker er som mennesker, om mennesker har en uforanderlig og ensarted natur, en essens eller visse, nærmere spesifiserbare karakteristikka, som er felles for hvert eneste menneske som menneske. En kan se på dette på denne måte: Det gis mennesker som forfekter at en har å undersøke språket for å finne ut av hvordan mennesker har oppfattet og fremdeles oppfatter seg selv, det vil si at en kan støtte seg på billedlige uttrykk i språket, og således se hvor det fører hen med henblikk på hva og hvem vi mennesker er. De aller fleste av oss er fortrolige med følgende språklige uttrykk: «At mennesker er som ulver», og «At ulver jager i flokk – de er flokkdyr».

Det er likeledes slik at ulver er farlige når de jager i flokk, og i visse henseende likner mennesker på ulver ved at de opptrer i flokk. Dermed trekkes det konklusjonen at mennesker som flokkdyr er farlige, og siden ingen kan leve med dette, er det nødvendig at de blir styrt, kontrollert. Jeg skynder meg med å føye til at jeg holder nevnte oppfatning om menneske som art for å være lite dekkende for hva vi er som art eller slekt, skjønt det er mye i tiden vi lever som peker i retning av at «mennesker er de farligste blant og mellom alle farlige dyr som gis på kloden» siden det er mennesker som driver med krig, som forpester jord, luft og vann, som river ned og ødelegger det bioøkologiske systemet overalt på jorda. Imidlertid, regjeringer i nord og sør, vest og øst preker om fred og at det er fred de vil ha, mens de fortsetter med å føre krig.

Imidlertid, det er ikke konvensjonell krig og krigføringen eller den moderne krigføring i form av terrorisme jeg tenker på med nevnte(forslitte) frase «at mennesket er en ulv», for jeg er heller opptatt av mennesker ofte viser et helt annet ansikt enn krigens fryktelige ansikt: Majoriteten av mennesker som fins på jorda er føyelige, og de tilpasser seg heller enn å yte aktiv motstand ved at det gis så mye som taler for at det passive livet i en overveiende passiv kultur(slik den vestlige kultur faktisk er), er langt bedre enn å drive på med aktivisme, som ofte viser seg å bli slått ned som kriminalitet eller ved at det fører inn i en blindgate: Om en har havnet inn i en blindgate, så er det slik at da kommer en ikke videre langsetter den. Tankegangen min er denne: Et sterkt motsynspunkt overfor synspunktet på menneskedyret som avsindige villdyr, som opptrer i flokk eller samler seg i flokker, er at moderne samfunn er gjennomorganiserte samfunn, med ulike ordninger som sørger for at «driftsenergien» hos mennesker blir kanalisert i visse siviliserte former, og at denne ikke munner ut i blind destruksjon. Det gis jo både foreninger og partier, som arrangerer årlige demomstrasjonstog på plasser og i gater, rundt om verden: Det å marsjere under bannere og rope ut taktfaste slagord, som nei til USA og Nato, nei til land som sørger for at vårt land får det verre og verre, er ikke spesielt farlig, for i allminnelig går det svært fredelig og rolig for seg, selv om det i enkelte land, som Frankrike og Tyskland kan få tilslutning fra ganske store folkemasser. Ja, også i England. Ingen geopolitiske strategier blir endret gjennom at folk marsjer i gatene, skjønt det kan være et steminingsmessig uttrykk for visse skikt i en befolkning, som kjenner sine vitale interesser og verdier truet.

George OrwellSpørsmålet er: Hvor er alle disse livsfarlige menneskemasser? Svaret er: at de fins ikke i det hele tatt, for konsumparadiset og reklameestetikken, på den ene side, sammen med det gjennomorganiserte samfunn, som starter med vuggen og ender med graven, har gjort majoriteten av mennesker til føyelige og mer eller mindre veltilpassete medlemmer av samfunnskroppen, brave mennesker som går ulastelig kledd, kjører bil og tar buss og tog, og som drar på ferie til syden om pengeboken tillater det: I grell kontrast til disse fredelige relasjoner mellom og blant mennesker, så finner en krig og krigføring, terrror og anti-terror, som, uten den ringeste tvil om det, var og er de økonomisk velstående menneskers anliggender.

Til og med i vår tid eksisterer det arbeiderklassemennesker, og som blir latterliggjort som lavpannete værender, på grunn av at de, angivelig, opptrer som ville dyr – at de drikker seg stup fulle, hyler og skriker. Kort sagt: at de er uten manérer.

Litteraten George Orwell(1903-1950), og som har mye å lære oss som lever idag, skrev at med henblikk på krig og krigføring, er det allerede slik at «Krig er terror» – at i og med at det er krig, så er skrekkveldet innført: den intenderte intensjonen med krigføring, er å få fienden til å kapitulere, og at sivilbefolkningen skal skremmes, slik at de ikke tør yte motstand overfor urettferdigheten som rammer dem – dag ut og dag inn, natt etter natt.

Hva angår begrunnelser for krig, så er det sentralt at det mer enn gjerne blir henvist til svært positivt ladete ord, honnørord, så som forsvar for friheten, menneskerettighetene, beskyttelse av sivile, innføring av demokrati, økt velstand, helhetlig velferd for alle, opplysningen, i motsetning til tvang og diktatur, uvitenhet, analfabetisme, ja, mord, kriminalitet og nakotikahandlel. Det som er virkelig og sant om krig og krigføring er at det om erobring av andre menneskers landområder, om plyndring og rov, og, som virksomt virkemiddel: terroren er overalt. Uttrykt med andre ord: En nærmer seg tingenes kjerne, for erobringer av andre folks naturlige ressursers og landområder har alltid vært primus motor, drivkraft, drivfjær, og som propellerer mennesker til å gå i gang med krig og krigføring. I alle fall hva angår krigføring i stor skala, der hærer står mot hærer, hva kan synes atypisk for nåtiden ved at det gis en utbredt nettverksorientert terrorisme: Nettverksterrorister har visse overordnete mål med deres destruktive framferd: å knuse konsumismen, konsumsamfunnet, reklameplaktsamfunnet, kommersaliseringen av menneskeliv og masse mediaorientert kultur, og som er et utvetydig vrengbilde på det menneskelige hos mennesket. Formålet deres er ok, skjønt midlene er, mildt sagt, uhyggelige, for bomber etterlater seg død og fordervelse.

Dette trenger og fortjener en utdyping: at i vår tid, det vil si i det en og tjuende århundret, blir kriger ikke utkjempet slik at store hærer av soldater står overfor hverandre, for i dag har terrorismen og anti-terrorismen, som er sto stykker av samme alen, fått deres comeback: Terrorismen er en løst organisert form for krigføring, der nettverk og nettverksbygging, er sentralt og viktig for at skrekkveldet skal kunne opprettholdes.

Tidligere erklærte en krig mot en annen stat – en gav beskjed på forhånd. En kan ikke innvende overfor staten Israel at den unnlater å informere om hva den har i sinne, nemlig å drepe. I dag blir det ikke erklært krig mot en annen stat, en går til angrep, uten varsel: Terrorismen, der den hersker, er dermed allstedsnærværende, og en kan aldri være sikker på når terrorister slår til og hvor hen det braker løs, med selvmordsbombere, granater, bomber, mitraljøser.

De brede lag av folk, det vil si «alminnelige mennesker som lever helt alminnelige liv», har aldri hatt noen som helst interesse av krig og krigføring, for organiserte drap(mord) i stor skala er det allerverste av alt som er dårlig og ondt. Terrorisme – et massefenomen? Nei, det er det ikke, selv om det gis steder i verden – sentraler – hvor terrorister får den skolering de trenger, slik at de skal kunne gjennomføre deres dødbringende verk.

 

Sida 3

Jeg/vi konsumerer; ergo er jeg/vi til

Dermed kan en hevde at den passive kulturen er terrorister hovedmål, det vil si at det er med referanse til konsumkulturen og dens i

Charles Taylor

nnebygde forakt for mennesker som autonome selv: målet deres er ok, skjønt deres midler er svært dårlige, for det gis ingen omstendigheter som er slik at deres intenderte intensjoner rettferdiggjør hva de faktisk iverksetter, nemlig død og fordervelse og spreding av frykt, og som treffer store mengder av mennesker som ikke har gjort noe galt i det hele tatt annet enn at de har blitt fortalt inn i konsumparadisets uovertruffenhet med henblikk på at det leder til en form for stor lykke riktignok en form for «lykke» som innebærer en uendelig formering av episodiske øyeblikk av ekstase, øyblikk av ekstase som tillike er beskrivbare som kicket en får gjennom å kjøpe en vare.

Betrakter en det sistnevnte ut fra idéen om sosial ingeniørkunst eller tanken om sosialteknologi, kan en også hevde at å få mennesker til å tro på at konsumsamfunn er gode samfunn, er en form for tilpasning til en eksisterende sosial struktur, der konsum av tjenester og varer er sentrale element i selve den sosiale struktur: Det er jo slettes ikke slik at hvert eneste menneske som fins har tilgang til de varer som selges i store butikker: en trenger jo penger, for en lever i et pengesamfunn, og penger er midler en trenger for å kunne kjøpe ulike varer.

La oss se litt nærmere på tanken om sosial ingeniørkunst eller sosialteknologi, som har så mange negative aspekt at også den canadiske filosof Charles Taylor(1929-) har skrevet mye om det, det vil at han også har trukket inn nevnte aspekt ved det han beskriver i termer av modernitetskulturen.

Taylor har ved flere anledninger framhevet at det gis en viss motsetning mellom naturvitenskapelig orientering og humaniora. I og for seg er det ikke urimelig at det gis en motsetning mellom de nevnte størrelser: Likevel dukker det opp en rekke uklarheter i hans tenkning vedrørende distinksjonen han trekker(som, forøvrig ikke er av ny dato): I sammenpresset form er Taylor av den oppfatning at det trenger ikke å være noen som helst motsetning mellom humaniora og naturvitenskap, i den forstand at han synes å se for seg at med stadig mer og bedre forskning kan disse ulike fag og disipliner løpe sammen – en gang i framtiden. «Løpe sammen» eller «konvergere», betyr ut fra Taylors konsepsjon at det å drive med naturvitenskapelig utforskning av mennesker og deres liv ikke er så forskjellig fra måten det drives på i humaniora, det vil si med hensyn til hva en oppnår av viten. Mener Taylor at naturvitenskapelig forskning og humanistisk orientiert forskning er komplementære disipliner og fag, eller at de resultat en kommer fram til innenfor naturvitenskapene bidrar til å kaste lys over humanvitenskapene? Eller mener han at de resultater en har kommet fram til i naturvitenskapene, bør settes inn i humanvitenskapene, i den forstand at naturvitenskapene korrigerer humanvitenskapene? Ja, hva mener Taylor i det hele tatt med side ytringer om naturvitenskap og humanvitenskap? Ut fra mine begreper er dette slett tenkning fra Charles Taylors side, og en av mine innvendinger overfor Taylor og hans idé om konvergering, er at det er høyst uklart hva han mener med utsagnet sitt.

En vei inn til det jeg har nevnt over, er å tenke om det på følgende måte. Det er, muligens, slik at Taylor har tapt troen på at humanvitenskapene er nyttig for noe som helst, og i sær filosofi; et tilsynelatende mot-argument, er at Taylor får store priser, og for noen få år tilbake ble Taylor tildelt Tempelton Prisen, uvisst av hvilken grunn, skjønt det ble holdt festtale for ham ved overrekkelsen av prisen, og som var på omlag 10 millioner norske kroner.

Det er mange folk som har blitt skuffet over at filosofi ikke har noen spesiell høy stjerne i massedemokratier, der det er helt andre prioritering som teller. Ja, en kan bent ut hevde at filosofi som tankens arbeid og kamp med seg selv, har blitt til en svært så fremmed fugl, og denne innstillingen overfor filosofi har skjedde i pengesamfunnets navn, for hva skal kritisk tenking være godt for, når en ikke kan tjene en krone på det. Således gis det navnløse skarer av mennesker, som også er høyt utdannet, og som mener at filosofi ikke er arbeid, for en kan ikke tjene penger på det å drive med filosof(Ja, om en har en ordinær stilling, så får en betalt: det er noe helt annet). For øvrig drives det knapt nok med filosofi ved universitet i vår tid, for der er det tilpasningsstrategier som sitter i førersetet og som i stor grad og utstrekning determinerer og influerer hva den enkelte filosof skal befatte seg med, i stedenfor at de enkelte universtitet og høgskoler og deres basale preferanser og interesser blir tilpasset filosofers personlige prosjekt: Det gis svært mange universitetsansatte filosofer som så å si segner under byrden av rutineoppgaver og byråkratiske arbeid, som ikke har noe å gjøre med filosofi eller at det gis ingen progresjon innenfor deres fagfelt, i den forstand at de kan trekke seg tilbake fra undervisningsvirkeligheten for en stund og at de derigjennom får anledning til å drive med dypstudier, og at dette er unnagjort, kan de komme tilbake til undervisningssituasjonen. Slikt ville både kunnskapsinstitusjoner og pedagogiske institusjoner tjene svært mye på, for det ville gavne deres interesser på lang sikt.

Krangelen mellom filosofi, vitenskap og teknologi

I realiteten er det kun noen få mennesker som får anledning til forskning, selv om det er slik at forskningsdelen er bygd inn i tanken om det å drive med filosofi, og ikke bare at en driver med slikt som er drepende for motiveringen for filosofi i det hele tatt ved at det er vanetenkingen som styrer aktivitetene og virksomheten: I blant oppstår det en temperamentsfull diskusjon – i alle fall i land med en viss kultur – om sivilisasjonens produkt, fra det sekstende århundret og fram til den første verdenskrig ble det løftet fram en naiv tro på betydningen til forestillingen om at vitenskapelig vekst og teknologi så å si av seg selv ville føre fram til en gullalder eller et verdslig paradis: her var det tale om det gode liv var direkte knyttet til naturvitenskapelig forskning og deres produkt – teknikk og teknologi. Ja, til og med synåler ble framstilt som fantastiske saker, og ikke bare biler og, senere, fly, som ble symbol på det å eie friheten selv.

Paul Ricoeur

I det en og tjuende århundre er det mobil og nettet som fascinerer, og det skal villig innrømmes at et skrivende menneske som er koblet til bredbåndstelefoni, har et stort forsprang som forfatter framfor folk som anvender seg av en ordinær skrivemaskin: det å publisere sine filosofiske skrifter på nettet er noe helt annet enn å publisere i papirutgaven, og rekkevidden er i alminnelighet mye større enn for tidsskriftet og boka. Ja, snart gis vel boka uten begynnelse og uten slutt, og det er neppe forenelig med den gjengse oppfatning av romanens form, som starter et sted og slutter et sted, selv om Paul Ricoeur (1913-2005) mer enn en gang har poengtert at gjennom den velkomponerte roman er det som tidsløpet reverses ved at slutten alt allerede er lagt ned og inn i begynnelsen, og når en har lest seg gjennom den, blir en kastet tilbake til begynnelsen igjen. Imidlertid, dette endrer ikke en tøddel på at papirromaner har en begynnelse og en slutt, hvilket nettromanen, når den kommer, ikke vil ha.

Det gis hendelser i verden som taler i mot at vitenskapelig vekst og teknonologisk effektivitet(i betydningen jeg har skissert over) peker henimot at dette skal kunne tjene som forbilde, eller som eksempel til etterfølgelse, for oss som lever i dag, og for de kommende generasjoner av mennesker: Det er slettes ingen overdrivelse å hevde at betydningen til forestillingen om framskrittet, så vel hva angår ubegrenset vitenskapelig vekst og teknologiske effektivitet, avled ved døden i og med skuddet i Sarajevjo, som utløste den aller verste av alle forferdeligheter som verden noen gang hadde blitt vitne til før: Ingen har vel gitt ett bedre uttrykk for den moderne verdens kollaps enn Louis-Ferdinand Céline (1894-1961), som også var lege av yrke, i boken hans «Reisen til nattens ende», som beretter om det som fant sted i et muntlig språk og med kirurgisk presisjon.

Célines bok om kampene i Verdun, var en roman; likevel, det er fullt mulig å få fram visse poeng i relasjonen mellom naturvitenskap og resultatet av disse og humaniora som disiplin, selv om dette ikke blir eksplisert i Célines bok. Her er en av de mest sentrale forskjeller mellom naturvitenskapelig orientering og den del av humaniora som viser hen til filosofisk tenkning som tar opp spørsmål mellom kvanitifiseringer og det som ikke lare seg underordne en slik presis framgangsmåte uten at det blir til karikering av all den mytologi menneskenes bygger opp omkring deres liv i verden, og som ikke lar seg seg bringe på entydige, eksakte begrep, slik som det gjøres i fagvitenskapelige sammenhenger.

Det gis også en viss type filosofi som støtter seg på fag som livsvitenskaper(nevrovitenskap, sosial darwinisme, for eksempel): Utfra livsvitenskapene, når det tenkes langsetter baner som disse vitenskapene har trukket opp, synes det å være slik at subjektiviteten hos menneskene irrelevant, mens den kvantitative og statistiske forskningen har det første og siste ordet, og det betyr at menneskenes opplevelser og erfaringer blir uten betydning og mening, uten saklig betydning og tyngde. Bakgrunnen og forutsetningene for at opplevelser og erfaringer blir satt til side, er at utfra standarder som er operative for naturvitenskap blir referanser til opplevelser altfor mye preget av hvert enkelt menneskes oppfattelser, opplevelser og erfaringer, til at det kan telle som testbare og målbare størrelser.

Aldous HuxleyDen engelske filosof og forfatter Aldous Huxley (1894-1963) uttrykte det foregående på denne måten, idet han hevdet at for folk som står innenfor naturvitenskapelige sammenhenger, og søm ønsker og vil ytre noe om menneskenes opplevelser og erfaringer, og deres oppfattelser av deres egne opplevelser og erfaringer, så er tankegangen deres slik: I utgangspunktet, det vil si gjennom fastleggingen av de begrep som inngår i undersøkelsen og dennes objekt, tilstreber en størst mulig grad av presisjon gjennom stipulative definisjoner, og ved at begrepene er lukket via ekvivalente begrepsdefinisjoner, som baserer seg på aksiom, postulat, prinsipp, presiserte teorier, hypoteser, hjelpehypoteser og datamateriale, sammen med slutningsregler og argumentative strategier: Begrep som «opplevelse», «erfaring», «kunnskap» og «oppfattelse», blir tatt ut av deres hverdagslige bruk ved at de blir gitt vitenskapelige, operative definisjoner og, allerhelst, universelle betydninger, betydninger det ikke skal herske tvil om innenfor vitenskapssamfunn. Naturligvis, i slike tilfelle, der en søker etter størst mulig grad av universelle ekvivalenser, oppstår det store vanskeligheter på grunn av at det gis et mylder av ulike vitenskapelige teorier, og det er ikke slik at hver eneste teori er forenelig med en hvilken som helst annen teori: Det er dette en beskriver i termer av teorimangfoldet, der en allerede har lagt et immunitetsbind rundt teorien, slik at den(teorien) skal kunne tåle de hårdeste angrep fra andre vitenskapsutøvere som argumenterer ut fra deres teorier og teoretiske forutsetninger.

I hverdagsspråket opererer en ikke med ekvivalenser, for de aller fleste av menneskene begrepsord er flertydige, mangetydige, vage, og å gi eksakte definisjoner og presiseringer, er å misforstå hva kommunikasjon er om, uten at det er uten betydning at en driver med begrepsopprydding, for det har å gjøre med størst mulig grad av klarhet eller at det er saken selv som avgjør presisjonsnivået, og når det er slik beror dette på at en anstrenger seg for å klargjøre det som i utgangspunktet er uklart eller at en finner ut av hva saken er. Presisjon har dermed å gjøre med hva for formål en setter seg, og ikke at en tror at en ved hjelp av matematisk logikk kan komme særskilt langt på vei når en tenker over hva det betyr å forstå de ytringer en selv og andre setter fram om realiteten.

Hva har det jeg har snakket om over å gjøre med massemennesket og kultur for de mange: Jo, om en støtter seg helt og holdent på vitenskapelig forskning om realiteten, er det helt sikkert at en vil komme skeivt ut, for da har en opphøyd vitenskapen(e) til Guden i tiden, det vil si at tomheten ligger på lur på alle kanter.

Thor Olav Olsen Dr. Philos. i filosofi
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress       Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den. 

Ur arkivet

view_module reorder

Ekelunds frihet

Den offentliga bilden av Vilhelm Ekelund (1880-1949) är minst sagt schizofren: å ena sidan betraktas han som en svärmisk naturlyriker och å andra sidan som en vresig enstöring som decennium ...

Av: Bo Gustavsson | Essäer om litteratur & böcker | 08 februari, 2010

Vad är ett Riksmuseum mot Yttrandefrihet?

Den svenska frimärksutgivningen 2016 är fylld med diverse försumbarheter. Det enda jubileumsfrimärket är tillägnat 100-årsminnet av Naturhistoriska riksmuséet, men det allt överskuggande jubiléet som borde ha firats med frimärken är ...

Av: Bertil Falk | Gästkrönikör | 04 juli, 2017

Kulturradikalen Anna Charlotte Leffler

1873 uppfördes på Dramaten i Stockholm pjäsen ”Skådespelerskan”, som väckte ett stort gensvar hos publiken. Den var skriven av en ung debutant som ville vara anonym. Det utmanande med den ...

Av: Eva-Karin Josefson | Litteraturens porträtt | 10 maj, 2014

Från Friskatorpet: Det röda

Aspens scharlakansröda ögons hysteriska blinkande tvingar sig in i det perifera seendet (en tribut, ingen stöld), och om man inte särskiljer silas och riktas älgtjurens brunstvrål genom aspens krona; färgen ...

Av: Emma Ehrlekrona | Gästkrönikör | 30 september, 2010

Att finna skönheten i vardagens oljud

Johanna Rosenqvist skapar musik som trotsar till och med industrimusikens numer rätt förutsägbara mallar. Med avstamp i en futuristisk anda konstruerar hon bombastiska verk som baseras på inspelningar av vardagsljud ...

Av: Carl Abrahamsson | Musikens porträtt | 07 januari, 2011

Phang Dang Di skildrar världen i symboler och med en pojkes ögon

I likhet med det som hände i Japan från 1600-talet till andra hälften av 1800-talet, stängde Vietman, efter sina vinster i kriget mot USA och Kina, dörrarna mot omvärlden. För ...

Av: Roberto Fogelberg Rota | Filmens porträtt | 12 december, 2010

Den nya kosmologin

Under rubriken ”En bättre världsbild” presenterade jag i januari 2013 än en gång Prigogines teori om ”dissipativa strukturer” och skrev då, att ett fel med denna teori var att den ...

Av: Erland Lagerroth | Agora - filosofiska essäer | 27 februari, 2013

Att lyssna i facit – Festtage Berlin 2012

Efter sex Festage Berlin på raken känns det lite som att en gång om året få möjligheten att lyssna i facit. Kolla upp hur det ska låta helt enkelt. Att ...

Av: Ulf Stenberg | Essäer om musik | 21 april, 2012

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.

Cron Job Starts