Tidens flod

Tankar vid Tidens flod

Att födas är inte religion. Att dö är inte religion. Eller är det? Mellan födelse och död försöker människan leva så gott hon förmår, och under den tiden ägnar hon ...

Av: Percival | 31 oktober, 2015
Essäer om litteratur & böcker

"Allt är en del av processen"

Warpaints 2010 var fullt av turnéer och uppmärksamhet kretsande kring det mångfacetterade debutalbumet "The Fool". Kvartetten från Los Angeles, bestående av Jenny Lee Lindberg (bas, sång), Emily Kokal (gitarr, sång) ...

Av: Carl Abrahamsson | 29 januari, 2011
Musikens porträtt

De farligaste fängelserna har osynliga galler. Om Tariq Ramadan

I en tid då Sverigedemokraterna pekar ut muslimska invandrare som orsak till allt ont i det svenska samhället och då flera europeiska länder infört en islamofobisk lagstiftning genom förbudet mot ...

Av: Bo Gustavsson | 01 november, 2010
Essäer om samhället

Gamla staden i Riga Foto CC BY-SA 3.0

Ryssarna i Baltikum

Riga är Lettlands vackra huvudstad vid floden Dünas(Daugava) mynning i Östersjön. 2014 var staden med all rätt Europas kulturhuvudstad. Otaliga sevärdheter lockar. Riga var också en viktig industristad under ...

Av: Rolf Karlman | 21 augusti, 2016
Reportage om politik & samhälle

Gjøren



Forord

Teucros vocat alta in templa sacerdosI denne artikkelen argumenterer jeg for tesen 'at gjøren er en grunnkategori/et grunnbegrep'. Bakgrunnen for det er at i alminnelighet antar en jo at straks motiv(beveggrunn), eller intensjon(mål; poeng; mening), for en handling er på plass, så følger resten av forklaringen av seg selv. I kontradiksjon til en slik alminnelig oppfatning om handling, så hevder jeg at det ikke er opplagt at inngangsporten til å forstå hva som er lagt ned og inn i menneskenes handling er å spørre etter hvorfor en agent, eller en pluralitet av agenter, gjorde det og det, og ikke noe annet enn det som faktisk ble gjort. Resonnementet mitt er slik. Ofte er det slik at handlingens underliggende motiv/grunn, eller dens dypere grunnlag, forblir skjult, eller gjemt, for oss selv. Dermed er det langt mer presserende å prøve å forstå alt det en tar for gitt enn at en holder fast ved oppfatningen om handlingsbegrepet som en uproblematisk størrelse. Hele vår forståelse av handlingsbegrepet er bereoende av det blir gjort.

 

Begrepsoppklaring

Jeg starter opp med følgende traderte inngangsport inn til handlingbegrepet. Resonnementet er slik. Uten at vi mennesker rår over begrepet om handling, så vil verden og livet vårt i verden, dvs. alt som hender i vårt eget liv og i andres liv, samt alt som hender i samfunnet, naturen og hele universet for øvrig, framstått for oss selv som totalt uordnet, ubegripelig – kaotisk. Bagrunnen for at det er slik, er at over et stort tidspenn har mennesket qua art samlet opp et arsenal av erfaringer og kunnskaper om mennesker som handlende værender. Vi kan formulere dette på følgene måte: Om kunnskapene om handling ble borte fra menneskenes praktisk liv i verden, så ville hver og en av oss stå rådløse overfor et mylder av saker og ting, saker og ting som er gitt oss i kraft av overleveringssammenhenger, og hvor overleveringssammenger er om å viderebringe rike og brede erfaringer og kunnskaper, verdier, idéer, idealer og normer til kommende generasjoner av menneskeslekten. Ja, om handlingsbegrepet forsvant, så ville all oppdragelse eller fostring, skolering eller systematisk opplæring, undevisning og utdanning, bli underminert. Således er det i kraft av at vi mennesker rår over begrepet om handling og det å utføre handlinger, at hver og en av oss får en viss styring på livet vårt, e.g. at organiseringen og strukturering av vårt liv i verden skyldes at vi rår over kapasiteten for handling. Det vil si at denne kapasiteten for handling inkluderer både vitenskapelig forskning, teori og refleksjon, moral/etikk og den praktiske og tekniske dimensjonen, for øvrig.

I skarp opposisjon til framstillingen over, så er det min indre overbevisning og mening(tanke)at forståelsen vår av hva det betyr rå over begrepet og å kunne anvende det, ikke er rett fram, dvs. at det alminnelige er at hver eneste kvalifisert agent/menneske har en intuisjon(tanke) om hva begrepet er et begrep om, uten at hun dermed rår over en eksplisitt definisjon av begrepet. Dessuten gis det en rekke ulike beskrivelser og tydninger av det; det er langt fra sikkert at hver og en av disse beskrivelser og tydninger er av en slik art at de kan subsumeres under én og den samme hatt. Derfor er det av overordentlig stor betydning at en trekker inn diverse begrepsdistinksjoner, slik at klarheten i forståelsen øker, snarere enn at den avtar.

For det første, gitt at vi holder oss til den forutgående framheving av handlingsbegrepets posisjon hos mennesker, så er det ikke logisk og empirisk utenkelig at denne forståelsen er rotfestet i at det har vært utbredt, i det minste, innenfor filosofi, å skjelne mellom 'hendelser', på den ene side, og 'handling', på den annen side: Den skarpe opposisjon mellom 'hendelse' vs. 'handling' bygger på en premiss om at grenseoppgangen mellom 'passiv' tilstedeværen vs. 'aktiv' tilstedeværen er like skarpt/klart som skillet mellom hendelse og handling. Jeg hevder at at det er langt fra selvinnlysende at dette skillet mellom 'hendelse' og 'handling'. er et skille som holder luften på plass mellom to antatte disparate sfærer eller områder; grunnene for at det er rimelig å hevde at et absolutt skillet mellom 'hendelse' og 'handling' er et falskt skille, vil komme klarere fram i løpet av denne artikkelen.

Utgangspunktet mitt for å hevde at den impregnerte oppfatningen om at det gis et klart skille mellom hendelse og handling, likner, ut fra det jeg argumenterer for, mer på virkelighetsfjerne beskrivelser av realiteten enn å ha kontakt med realiteten, eller at denne distinksjonen står for en overflatisk måte å trekke distinksjoner på.

Naturligvis, det er forskjell på det å knytte skolissene og det at en får hodepine, skjønt begrepet om handling og begrepet om hendelse går langt videre enn det. Nedenfor følger et par eksempler på at det forholder seg på nevnte måte at relasjonen mellom handling og hendelser ikke er slik at de med letthet kan plasseres i to klart atskilte kategorier.

Det synes ikke å være spesielt vanskelig å argumentere for at straks et menneske utfører en handling som er av stor betydning for det selv eller andre mennesker, eller begge deler, så er dette noe som skjer eller hender med dette menneske, e.g. at den som har handlet ikke lenger er nøyaktig det samme menneske etter det har handlet som det var forut for at det handlet. Eventuelt, at ved at et menneske utfører en viss handling, så foranlediger det en forandring ved det handlende menneske. Hva for grunner gis det for å hevde at det er tilfelle?

Instrumentelle verdier og egenverdier

Vi forestiller oss at det gis et menneske, og som går i gang med studier, i regi av en høyskole eller et universitet. Det som foregår på en høyskole eller et universitet, er at studenten erverver seg visse basiskunnskaper og ferdigheter innenfor visse fag og disipliner; selve kunnskapstilegnelsen, eller kunnskapservelsen, og dannelsen av visse ferdigheter, er instrumentelle saker, i den forstand at etter en viss tid så kommer stunden for test eller prøving, e.g. om studenten, og som nå er en eksamenskandidat, har lært det lærerne eller foreleserne har bestrebet seg på å lære ut for sine elever/studenter. Imidlertid, i tiden som følger etter eksamen, gitt at kandidaten består tesen(e), så får det instrumentelle aspektet ved læringsprosessene en helt annen karakter enn i studietiden, i og med at nå blir dette menneske, hvem det nå enn er, i stand til å nyte fruktene av all den møye det har lagt ned i arbeidet med stoffet, et arbeid som har pågått over flere år. Anta at en den studerende arbeidet med litteratur, romaner, lyrikk/poesi, så er det slik at når studietiden er over, har en blitt kvalifisert innenfor et visst fagfelt, nemlig at fra nå av kan en glede seg over å den store glede det er å lese og forstå skjønnlitteratur, og at en kan forfølge dette som en glede i seg selv, uten tanke på at en skal bli prøvd i stoffet ved at en har å framstille seg for eksamen. Ja, om en har en viss begavelse for skjønnlitteratur og at en har utviklet et visst talent for slikt som er om skriving av poesi, så kan en forsøke seg på dette, og i heldige stunder kan en påregne at utfallet blir langt bedre enn om en ikke hadde ervervet seg de forutsetninger og betingelser som en systematisk opplæring på en skole eller et universitet bibringer elevene/studentene.

Å tenke på at grunnmønsteret for kommunikasjon mellom mennesker består av at det er en som snakker og at det er en som lytter, bygger på en virkelighetsfjern oppfatning om det som faktisk går for seg når to mennesker møtes

Her følger mitt annet eksempel på at distinksjonen mellom handling og hendelse, aktiv og passiv er langt mer komplekst enn det en i utgangspunktet har blitt innpodet til å tro og mene. I alminnelig parlør er utveksling av sentiment, fornemmelser, følelser og tanker en rettlinjet affære, der den ene snakker/skriver, mens den andre forholder seg i ro mens hun lytter til det den andre ytrer. Når sant skal sies og menes, er en slik oppfatning om realiteten så grunnfalsk som det er mulig å være, for det som er helt alminnelig er at mens den ene agenten kommuniserer et visst budskap med en viss form og med et visst innhold, så setter den andre fram sine innsigelser, kritikk, der denne kritikken har en viss form og et visst innhold; det er langt fra alltid slik at det alltid er så hyggelig å bli imøtegått, skjønt det er ikke uvanlig at en oppdager at samtalepartneren har sine grunner for uoverensstemmelsen med deg. I alle fall, det er ikke helt enkelt å vite om det er på grunn av hun ikke er villig til å forsette med bare å lytte eller at hun rett og slett ikke er i stand til å utholde rollen som den som bare lytter til andre og det de andre løfter løfte fram. Dermed kan en hevde at det ikke er en urimelig tanke å mene at begrepet om lidelse passer langt bedre på mellommenneskelige livssituasjoner enn distinksjonen mellom aktiv og passiv, uten at det impliserer at det skal tydes i retning av 'pasient-væren'. Det vil si at en er klinisk syk på grunn av at det gis en viss lidelse eller passivitet, i mellommenneskelige livssituasjoner. Likevel, det kan gis en rekke grunner for at interaksjonen og kommunikasjonen låser seg, og dette kan ha å gjøre med samtalestoffets følelsesladete karakter – at det, av en eller annen grunn, kjennes vanskelig å snakke om det: den som fører ordet, og som blir imøtegått, kan, meget vel, være mindre flink til å ta opp sine egne tilkortkomminger, mens vedkommende har lett for å prate i vei, skjønt det er lite relevant i den konkrete livssituasjonen samtalepartnere befinner seg i.

Med andre ord: Om den første kommunikasjonsforståelsen har som premiss at taleren/skriveren er aktiv, mens lytteren/leseren er passiv, så har den andre kommunikasjonsforståelsen et helt annet utgangspunkt: at det ikke er uvanlig at det hele er om å holde ut, eller at det er ikke så mye en kan gjøre i forholdet til den andre, uten at resultatet blir kontra-produktivt: jo mer aktiv inngripende du er i situasjonen, eller ved å instistere på det du snaker med den andre om, desto mer presser den andre i mot, eller at det rett og slett skjer at hun trekker seg ut av situasjonen. Å hevde at begrep som aktiv – passiv, hendelse – handling, er relevante for det som finner sted eller ikke, i reelle livssituasjoner, der to eller flere mennesker er involvert, er således en svært misvisende situasjonsbeskrivelse av det som i alminnelighet finner sted, e.g. i erfaringsbasert forstand.

En av de markante nåtidsfilosofer og som synes å stå for det konvensjonelle skillet mellom aktiv og passiv, der taleren/skriveren ikke bare er aktiv, for hun synes å være suveren, er den amerikanske filosof, prof. Martha Nussbaum, og i og med at Nussbaum prater og prater i vei, som for eksempel om det hun har planlagt å skrive om i sin neste bok, er hun et eksempel på et menneske som synes å være uten kontakt med realiteten.

At Nussbaum er filosof, er det ingen tvil om det, skjønt hovedinteressen hennes kretser og ruller om filosofisk litteratur, og det er en helt annen ting enn å samle seg om reelle livssituasjoner.

Dermed kan vi slå fast at følgende ting stemmer om faktiske interaksjoner og reelle kommunikasjonsformer: For det første, 'at alle handlinger er hendelser', uten at det omvendte gjelder, 'at alle hendelser er handlinger'. For det andre, at vi mennesker er både det vi selv gjør som det som skjer med oss(hender oss) i kraft at vi handler. For det tredje, at livet vårt er, i alle fall for en stor del, beroende av at det er opp til oss selv hva vi gjør ut av det vi gjør og det som skjer med oss. I sammenpresset form kan vi hevde at livet vårt er ikke slik at dets løp er gitt på forhånd: Det avhenger av hva den aktuelle agenten/fortelleren gjør ut av det. Jeg skynder meg med å føye til at et menneske er mer og annet enn summen av dets fortellinger om seg selv, og blant og mellom sentrale grunner for det, er at det gis ting under overflaten, og som gjerne sitter så dypt i den psyko-somatiske strukturen hos oss mennesker, at disse ting ikke stiger opp og fram for bevisstheten, der dette kan skyldes at den som snakker, enten ikke vil snakke om det eller at hun ikke kan snakke om det.

Forord

Teucros vocat alta in templa sacerdosI denne artikkelen argumenterer jeg for tesen 'at gjøren er en grunnkategori/et grunnbegrep'. Bakgrunnen for det er at i alminnelighet antar en jo at straks motiv(beveggrunn), eller intensjon(mål; poeng; mening), for en handling er på plass, så følger resten av forklaringen av seg selv. I kontradiksjon til en slik alminnelig oppfatning om handling, så hevder jeg at det ikke er opplagt at inngangsporten til å forstå hva som er lagt ned og inn i menneskenes handling er å spørre etter hvorfor en agent, eller en pluralitet av agenter, gjorde det og det, og ikke noe annet enn det som faktisk ble gjort. Resonnementet mitt er slik. Ofte er det slik at handlingens underliggende motiv/grunn, eller dens dypere grunnlag, forblir skjult, eller gjemt, for oss selv. Dermed er det langt mer presserende å prøve å forstå alt det en tar for gitt enn at en holder fast ved oppfatningen om handlingsbegrepet som en uproblematisk størrelse. Hele vår forståelse av handlingsbegrepet er bereoende av det blir gjort.

 

Begrepsoppklaring

Jeg starter opp med følgende traderte inngangsport inn til handlingbegrepet. Resonnementet er slik. Uten at vi mennesker rår over begrepet om handling, så vil verden og livet vårt i verden, dvs. alt som hender i vårt eget liv og i andres liv, samt alt som hender i samfunnet, naturen og hele universet for øvrig, framstått for oss selv som totalt uordnet, ubegripelig – kaotisk. Bagrunnen for at det er slik, er at over et stort tidspenn har mennesket qua art samlet opp et arsenal av erfaringer og kunnskaper om mennesker som handlende værender. Vi kan formulere dette på følgene måte: Om kunnskapene om handling ble borte fra menneskenes praktisk liv i verden, så ville hver og en av oss stå rådløse overfor et mylder av saker og ting, saker og ting som er gitt oss i kraft av overleveringssammenhenger, og hvor overleveringssammenger er om å viderebringe rike og brede erfaringer og kunnskaper, verdier, idéer, idealer og normer til kommende generasjoner av menneskeslekten. Ja, om handlingsbegrepet forsvant, så ville all oppdragelse eller fostring, skolering eller systematisk opplæring, undevisning og utdanning, bli underminert. Således er det i kraft av at vi mennesker rår over begrepet om handling og det å utføre handlinger, at hver og en av oss får en viss styring på livet vårt, e.g. at organiseringen og strukturering av vårt liv i verden skyldes at vi rår over kapasiteten for handling. Det vil si at denne kapasiteten for handling inkluderer både vitenskapelig forskning, teori og refleksjon, moral/etikk og den praktiske og tekniske dimensjonen, for øvrig.

I skarp opposisjon til framstillingen over, så er det min indre overbevisning og mening(tanke)at forståelsen vår av hva det betyr rå over begrepet og å kunne anvende det, ikke er rett fram, dvs. at det alminnelige er at hver eneste kvalifisert agent/menneske har en intuisjon(tanke) om hva begrepet er et begrep om, uten at hun dermed rår over en eksplisitt definisjon av begrepet. Dessuten gis det en rekke ulike beskrivelser og tydninger av det; det er langt fra sikkert at hver og en av disse beskrivelser og tydninger er av en slik art at de kan subsumeres under én og den samme hatt. Derfor er det av overordentlig stor betydning at en trekker inn diverse begrepsdistinksjoner, slik at klarheten i forståelsen øker, snarere enn at den avtar.

For det første, gitt at vi holder oss til den forutgående framheving av handlingsbegrepets posisjon hos mennesker, så er det ikke logisk og empirisk utenkelig at denne forståelsen er rotfestet i at det har vært utbredt, i det minste, innenfor filosofi, å skjelne mellom 'hendelser', på den ene side, og 'handling', på den annen side: Den skarpe opposisjon mellom 'hendelse' vs. 'handling' bygger på en premiss om at grenseoppgangen mellom 'passiv' tilstedeværen vs. 'aktiv' tilstedeværen er like skarpt/klart som skillet mellom hendelse og handling. Jeg hevder at at det er langt fra selvinnlysende at dette skillet mellom 'hendelse' og 'handling'. er et skille som holder luften på plass mellom to antatte disparate sfærer eller områder; grunnene for at det er rimelig å hevde at et absolutt skillet mellom 'hendelse' og 'handling' er et falskt skille, vil komme klarere fram i løpet av denne artikkelen.

Utgangspunktet mitt for å hevde at den impregnerte oppfatningen om at det gis et klart skille mellom hendelse og handling, likner, ut fra det jeg argumenterer for, mer på virkelighetsfjerne beskrivelser av realiteten enn å ha kontakt med realiteten, eller at denne distinksjonen står for en overflatisk måte å trekke distinksjoner på.

Naturligvis, det er forskjell på det å knytte skolissene og det at en får hodepine, skjønt begrepet om handling og begrepet om hendelse går langt videre enn det. Nedenfor følger et par eksempler på at det forholder seg på nevnte måte at relasjonen mellom handling og hendelser ikke er slik at de med letthet kan plasseres i to klart atskilte kategorier.

Det synes ikke å være spesielt vanskelig å argumentere for at straks et menneske utfører en handling som er av stor betydning for det selv eller andre mennesker, eller begge deler, så er dette noe som skjer eller hender med dette menneske, e.g. at den som har handlet ikke lenger er nøyaktig det samme menneske etter det har handlet som det var forut for at det handlet. Eventuelt, at ved at et menneske utfører en viss handling, så foranlediger det en forandring ved det handlende menneske. Hva for grunner gis det for å hevde at det er tilfelle?

Instrumentelle verdier og egenverdier

Vi forestiller oss at det gis et menneske, og som går i gang med studier, i regi av en høyskole eller et universitet. Det som foregår på en høyskole eller et universitet, er at studenten erverver seg visse basiskunnskaper og ferdigheter innenfor visse fag og disipliner; selve kunnskapstilegnelsen, eller kunnskapservelsen, og dannelsen av visse ferdigheter, er instrumentelle saker, i den forstand at etter en viss tid så kommer stunden for test eller prøving, e.g. om studenten, og som nå er en eksamenskandidat, har lært det lærerne eller foreleserne har bestrebet seg på å lære ut for sine elever/studenter. Imidlertid, i tiden som følger etter eksamen, gitt at kandidaten består tesen(e), så får det instrumentelle aspektet ved læringsprosessene en helt annen karakter enn i studietiden, i og med at nå blir dette menneske, hvem det nå enn er, i stand til å nyte fruktene av all den møye det har lagt ned i arbeidet med stoffet, et arbeid som har pågått over flere år. Anta at en den studerende arbeidet med litteratur, romaner, lyrikk/poesi, så er det slik at når studietiden er over, har en blitt kvalifisert innenfor et visst fagfelt, nemlig at fra nå av kan en glede seg over å den store glede det er å lese og forstå skjønnlitteratur, og at en kan forfølge dette som en glede i seg selv, uten tanke på at en skal bli prøvd i stoffet ved at en har å framstille seg for eksamen. Ja, om en har en viss begavelse for skjønnlitteratur og at en har utviklet et visst talent for slikt som er om skriving av poesi, så kan en forsøke seg på dette, og i heldige stunder kan en påregne at utfallet blir langt bedre enn om en ikke hadde ervervet seg de forutsetninger og betingelser som en systematisk opplæring på en skole eller et universitet bibringer elevene/studentene.

Å tenke på at grunnmønsteret for kommunikasjon mellom mennesker består av at det er en som snakker og at det er en som lytter, bygger på en virkelighetsfjern oppfatning om det som faktisk går for seg når to mennesker møtes

Her følger mitt annet eksempel på at distinksjonen mellom handling og hendelse, aktiv og passiv er langt mer komplekst enn det en i utgangspunktet har blitt innpodet til å tro og mene. I alminnelig parlør er utveksling av sentiment, fornemmelser, følelser og tanker en rettlinjet affære, der den ene snakker/skriver, mens den andre forholder seg i ro mens hun lytter til det den andre ytrer. Når sant skal sies og menes, er en slik oppfatning om realiteten så grunnfalsk som det er mulig å være, for det som er helt alminnelig er at mens den ene agenten kommuniserer et visst budskap med en viss form og med et visst innhold, så setter den andre fram sine innsigelser, kritikk, der denne kritikken har en viss form og et visst innhold; det er langt fra alltid slik at det alltid er så hyggelig å bli imøtegått, skjønt det er ikke uvanlig at en oppdager at samtalepartneren har sine grunner for uoverensstemmelsen med deg. I alle fall, det er ikke helt enkelt å vite om det er på grunn av hun ikke er villig til å forsette med bare å lytte eller at hun rett og slett ikke er i stand til å utholde rollen som den som bare lytter til andre og det de andre løfter løfte fram. Dermed kan en hevde at det ikke er en urimelig tanke å mene at begrepet om lidelse passer langt bedre på mellommenneskelige livssituasjoner enn distinksjonen mellom aktiv og passiv, uten at det impliserer at det skal tydes i retning av 'pasient-væren'. Det vil si at en er klinisk syk på grunn av at det gis en viss lidelse eller passivitet, i mellommenneskelige livssituasjoner. Likevel, det kan gis en rekke grunner for at interaksjonen og kommunikasjonen låser seg, og dette kan ha å gjøre med samtalestoffets følelsesladete karakter – at det, av en eller annen grunn, kjennes vanskelig å snakke om det: den som fører ordet, og som blir imøtegått, kan, meget vel, være mindre flink til å ta opp sine egne tilkortkomminger, mens vedkommende har lett for å prate i vei, skjønt det er lite relevant i den konkrete livssituasjonen samtalepartnere befinner seg i.

Med andre ord: Om den første kommunikasjonsforståelsen har som premiss at taleren/skriveren er aktiv, mens lytteren/leseren er passiv, så har den andre kommunikasjonsforståelsen et helt annet utgangspunkt: at det ikke er uvanlig at det hele er om å holde ut, eller at det er ikke så mye en kan gjøre i forholdet til den andre, uten at resultatet blir kontra-produktivt: jo mer aktiv inngripende du er i situasjonen, eller ved å instistere på det du snaker med den andre om, desto mer presser den andre i mot, eller at det rett og slett skjer at hun trekker seg ut av situasjonen. Å hevde at begrep som aktiv – passiv, hendelse – handling, er relevante for det som finner sted eller ikke, i reelle livssituasjoner, der to eller flere mennesker er involvert, er således en svært misvisende situasjonsbeskrivelse av det som i alminnelighet finner sted, e.g. i erfaringsbasert forstand.

En av de markante nåtidsfilosofer og som synes å stå for det konvensjonelle skillet mellom aktiv og passiv, der taleren/skriveren ikke bare er aktiv, for hun synes å være suveren, er den amerikanske filosof, prof. Martha Nussbaum, og i og med at Nussbaum prater og prater i vei, som for eksempel om det hun har planlagt å skrive om i sin neste bok, er hun et eksempel på et menneske som synes å være uten kontakt med realiteten.

At Nussbaum er filosof, er det ingen tvil om det, skjønt hovedinteressen hennes kretser og ruller om filosofisk litteratur, og det er en helt annen ting enn å samle seg om reelle livssituasjoner.

Dermed kan vi slå fast at følgende ting stemmer om faktiske interaksjoner og reelle kommunikasjonsformer: For det første, 'at alle handlinger er hendelser', uten at det omvendte gjelder, 'at alle hendelser er handlinger'. For det andre, at vi mennesker er både det vi selv gjør som det som skjer med oss(hender oss) i kraft at vi handler. For det tredje, at livet vårt er, i alle fall for en stor del, beroende av at det er opp til oss selv hva vi gjør ut av det vi gjør og det som skjer med oss. I sammenpresset form kan vi hevde at livet vårt er ikke slik at dets løp er gitt på forhånd: Det avhenger av hva den aktuelle agenten/fortelleren gjør ut av det. Jeg skynder meg med å føye til at et menneske er mer og annet enn summen av dets fortellinger om seg selv, og blant og mellom sentrale grunner for det, er at det gis ting under overflaten, og som gjerne sitter så dypt i den psyko-somatiske strukturen hos oss mennesker, at disse ting ikke stiger opp og fram for bevisstheten, der dette kan skyldes at den som snakker, enten ikke vil snakke om det eller at hun ikke kan snakke om det.

alt

Om det konvensjonelle handlingsbegrepet mange subtile betydningsdifferensieringer

ChaucerPå grunn av at det konvensjonelle handlingsbegrepet har fått svært så mange subtile betydningsdifferensieringer, det vil si innenfor teoretiske, praktiske, moralske og rettslige sammenhenger, er det på sin rette plass med en språklig opprydding, uten at det dermed er sagt og ment at rene semantiske, syntaktiske og pragmatiske framstillinger av begrepet, og realiteten begrepet er om, er alt som er å ytre om det. Med andre ord: at det verserer så mange ulike oppfattelser om kategorien og begrepet, at hver og en av disse oppfattelser ikke uten videre lar seg forene under en og den samme hatt.

For å illustrer det sistnevnte med to ulike oppfattelser: at en diskurs om begrepet i termer av en teori om begrepet, er ikke ett og det samme som å utarbeide en sammenhengende visjon, en viss filosofi, om begrepet, siden referanserammen for den førsnevnte framstillinger er av fagvitenskapelig art, der bakgrunnshorisonten hviler på vitenskapsteori/vitenskapsfilosofi, mens ut fra et filosofisk perspektiv er det ikke nødvendigvis slik at vitenskapelige diskurser veier tyngre enn filosofiske diskurser. Det vil si at ut fra en eller annen vitenskapelig diskurs, så hevder en at filosofisk diskurser er 'spekulative', e.g. at en står overfor en ren 'metafysisk spekulasjon', og som, ut fra den aktuelle vitenskapelig teorien, er uten kontakt med realiteten.

Synspunktet mitt, er at filosofi og filosofisk refleksjon står på samme linje som vitenskapelig diskurser, og at hva de ulike diskurser er om,, er at det dreier seg om anliggender som 'betydning og mening', 'mål og formål', og om menneskenes 'transcendens', anliggender som er anvist på spørsmål om hva vi skal gjøre ut av den korte stunden vi her, med himmelen over oss og jorden under oss.

Dessuten, at det er om å ta opp spørsmålet om 'immanensorienteringen' skal ha det første og siste ordet, hva angår vår egen relatering til oss selv, andre mennesker og til verden. For noen år siden syntes følgende slagord å nyte en viss popularitet, i alle fall i forskningslitteraturen, skjønt for meg er det rene hokus pokus, eller en raffinert talemåte, helt uten kognitivt innhold: At alt er innenfor, og ingenting er utenfor, for alt er innenfor. 

Mest om sammenhengene mellom språk, begrep og handling .Den lingvistiske vending

Den engelske filosofen John Langshaw Austin(1911 – 1960), og som skrev How to do things with words(1962), var opptatt av å finne ut av hva som menes med «handling». Uten å gå inn på de små detaljer i teorien om språkhandling(performativitet), og hvor språk og språklighet dermed utgjør et konstitutivt element, så gis det, pace Austin, vellykkede(språk-) handlinger versus mislykkede handlinger. Nå kan en, imidlertid, hevde at om det gis vellykkede handlinger, så gis det perfekte og fullkomne handlinger, i motsetning til mindre fullkomne og perfekte handlinger, på den ene side, og slike handlinger som er skivebom, idet de ikke treffer målet. Dessuten, det gis, skulle en tro og mene, slike handlinger som verken er vellykkede, perfekte, mislykkede, ufullkomne, men som er omtrentlige handling, og at det likeledes gis omtrentlige handlinger, om enn at de er, eller går for å være passable handlinger, og som antas å utgjøres av slike handlinger som passerer de målestokker vi legger inn over dem. Fra en viss synsvinkel synes det å være rimelig å henvise til at for handlingers del, så gis det midler, det vil si at det gis veier og stier en har vandre for at en skal kunne handle, og da spørs det om det gis samsvar mellom mål(handling) og midler, e.g. at verktøyet en støtter seg på, eller som en gjør bruk av, er egnet med henblikk på måloppnåelse. Utover den foregående framstilling, kommer beskrivelser og vurdering av målet selv, og det betyr om et er et legitimt mål eller ikke: i alminnelig parlør heter det «'at vi er alle enige om målet'». Det vil si at hva vi strides om er midlene: for meg er det sistnevnte ikke søt musikk, for det virker som at det er gjennomtrukket av politisk propaganda – ideologi. Dessuten er det ingen tvil om at foruten et arbeidsprogram, så har et politisk parti en agenda, en liste eller et program, der mål og målsettinger, strategier, for partiet har blitt nedfelt. eg. at programmet er et handlingsprogram, det vil si at det er en liste over hvilke ting som bør gjøres innover i framtiden: i første og siste instans, er det foregående om hvordan dette, bestemte, politiske partiet oppfatter at samfunnet skal organiseres.

Vi kan dermed hevde at hva for saker partiet Høyre(i Norge)forfølger og hvordan Høyre oppfatter relasjonene mellom singulære individ og samfunnet som helhet, er ganske sikkert forskjellig fra hva for saker Det Norske Arbeiderpartiet forfølger og hvordan Arbeiderpartiet oppfatter relasjonene mellom sindulære individ, menneskelige personer, og samfunnet som helhet.

Det synes likeledes rimelig å foreta ytterligere differensieringer av begrepet om handling, enn det jeg har snakket om over, og nå ser vi dette fra agentens/aktørens perspektiv, som singulært individ: at den som handler, og som vi betegner med «A», alt allerede har satt seg et visst mål, kall det As m, og som dermrf er As formål, der handlingen betegnes med h: Vi kan presisere det foregående gjennom at vi hevder at i kraft av at As handling(h) er siktet inn henimot å oppnå målet, så gjør A handlingsmålet til sitt eget formål. I praksis betyr dette, at for hver eneste A, så er det slik at hver eneste av de handlinger A har eller kan ha, finner sted ut fra at A har satt seg et visst mål med handlingen, og at det er slik at handlinger har mål, og som en streber etter å realisere, er nettopp det en i oldtidens filosofi betegnet med handlingers målrettethet med deres 'telos' eller men handlingens 'finalitet': Ut fra en hellt annen synsrand enn oldtidens synsrand, betegner vi As formål, eller for hvis skyld A handler, med 'intensjon'. Dermed hevder vi at i kraft av at A vet hva handlingens intenderte intensjon(y) er, for A er verken dementias senilis, i koma eller at A er lite samlet om det som skal gjøres, så gjør A x, gitt at ved å gjøre (x), så oppnår A (y), eller at ved å gjøre (x), så frambringes tilstanden (y), der (y) følger som en konsekvens fra at A gjorde (x), eller at det er en kontingent sammenheng mellom at (x) gjøres og at utfallet er at tilstanden (y) inntreffer.

Under alle omstendigheter er det slik at 'intensjon' ikke er betydningslikt med 'hensikt', siden hver eneste én av As situasjoner har å være slik at A er i posisjon til å oppnå handlingens formål, gitt at 'formålet' skal kunne telle som As intenderte intensjon.. Det betyr at hvis jeg har byen Paris på reiseruten min, og at jeg setter meg som mål å dra til Paris, så når jeg ikke fram til målet mitt om jeg bare tenker hardt nok på at nå skal jeg reise til Paris, eller at jeg gjør slik jeg pleier å gjøre når det har blitt kveld, at jeg går og legger meg, og, under den betingelse at jeg våkner opp neste morgen, så er jeg i Paris. På den annen side, om jeg (feilaktig) tror og mener at navnet på hovedstaden i Italia er Paris, og at jeg innretter meg etter min tro og mening om det, i og med at jeg kjøper en flybillet til Italia, ut fra oppfatningen at det holder at jeg spør meg fram når flyet lander i Italia, har jeg bommet kraftig på målet.

Vel. Vi mennesker har språk og vi rår over begrep, og ett av de begrep vi rår over er 'handling', men det er også slik at når en person A anvender handlingsbegrepet(H), så heter det at hun(A) utfører en handling(h): Er det, altså, slik at for å kunne utføre handlingen h, så er det nødvendig at A rår over begrepet om handling, eller med mindre at A ikke rår over begrepet, er hun heller ikke i stand til å handle(utføre diverse sekvenser av h)? Å tro at det er tifelle, ville være som å tro og mene at for å kunne snakke, er det nødvendig at en person rår over, eller har kunnskap om hele grammatikken i et gitt språk. Vi vet at det ikke er tifelle, for også analafabeter snakker, uten at de har fått systematisk opplæring i etymologi, grammatikk(semantikk, syntaks og pragmatikk), samt prosodi.

Handlinger har i seg et mål, som svarer til det en intenderer å realisere gjennom den aktuelle handlingen, og det er likeledes slik at når en person står i en handlingssituasjon, så taler en om at en har å velge mellom ulike handlingsalternativ.

Det sistnevnte betyr at den handlende, gjennom overveielser og avgjørelser(deliberasjon og valg), plukker ut ett av de oppstilte handlingsalterativ, men hun skyver fra seg eller setter tilside, de øvrige alternativene, siden det å velge betyr, i denne sammenheng, at en plukker ut ett av alternative og at en forkaster de øvrige.

Handlingsalermativer kommer ikke dalende fra klar himmel, eller at de faller fra trær, og dermed hører det med til handlingsbegrepet at en finner fram til de handlingsalternativ en har å ta hensyn til i overveielsesforløpet, og det betyr at en har å gjøre et stykke kreativt arbeid, og at handlingsalternative stiger fram for bevissthet i kraft av ens egen ettertenksomhet. Således utgjør forløpet fram til at handlingsalternativene kommer på plass, en akt, en gjerning, tenking, forstått som hva en handlende gjør, og at det ikke bare er som en tanke som fyker gjennom et menneske, en tanke som likegjerne kunne være like fremmed som folk en aldri har møtt.

Menneskeværen er anvist på en vertikal dimensjon, og som svarer til dets trancendente stilling i kosmos

Imidlertid, her er det om oss selv som aktivt inngripende agenter: Det turde være ganske klart at det inngår flere forhold av stor betydning når en skal gi en framstilling av oss selv som aktivt inngripende agenter, så som konsekvenser som antas å følge på grunn av handlingen, konsekvensenes verdier(og verdier er enten positive eller negative), sammen med sannsynligheter for at konsekvensene skal inntreffe, gitt at en utfører en viss handling. En har likeledes å ta i betraktning om det er om økning eller minskning i sannsynligheten for at en av alternativene skal inntreffe, gitt at handlingssituasjon er «normal», og at det er mulig å utføre den pågjeldende handling. Det sistnevnte har, ut fra oppstilte diagram, å gjøre med utplukking av det beste handlingsalternativet, gitt at en ønsker og vil at de antatte konsekvenser skal bli positive, hvilket turde være i et subjekt eller en persons interesse(som er hennes gode). Naturligvis, det hører også med at en tar høyde for den etiske/moralske dimensjon når en befinner seg i en handlingssituasjon som ikke bare berører en selv, men også andre mennesker.

Hva er kriteriene for at skal kunne bestemme mer presist hva begrepet handling er om

Spørsmålet er: hva er en handling, og hvilke ting hører med når en skal bestemme mer presist hva begrepet handling er om, der det, etter mitt syn, er påkrevet at en skal kunne tale om en form for minimal teori om handling: Vi kan formulere det slik at en minimal teori om handling er en minimumsavklaring med henblikk på hva det er som gjør at en kan beskrive fenomenet i termer av handling(om en mener det som går forut for selve handlingen eller handlingen selv). I sistnevnte tilfelle, får en et problem med å forklare hva som menes med begrepet om handlingen selv mens i det første tilfelle er det om hva for betydning og mening det som kommer forut for handlingen har, det vil si at det er med henblikk på en eventuell determinering og innvirkning på det som kommer senere, nemlig handlingen, eller skal en si: akten eller det en gjør. Nevnte vanskeligheter er av prinsippiell art ved at det reiser spørsmål både om hva som blir tilbake av handlingsbegrepet og det begrepet er om, handlingen, gitt at en antar at det gis forutgående forhold som er slik at begrepet synes å løse seg opp mens en tenker over hva for gjenstander som faller inn under det.

Vanskene vi står overfor består like mye i selve avgrensningen som hva som skal avgrenses: Det vil si om de ting som går forut for begrepet er en del av begrepet, eller om de er uavhengige og selvstendige i relasjon til det. I det første tilfelle dukker det også spørsmål om hvordan en skal tenke seg at delen(e) relateres til det de er deler av, dvs. begrepet og dets realitet; i det annet tilfelle er det om avgensningen av begrepet: om det har en eller flere deler, om det utgjør en helhet, som, ut fra begrepet om helhet, består av flere deler: det gis også tilfelle, der det ikke er en opplagt og entydig sammenheng mellom det som går forut for begrepet og at realisingen av dette, eller om dets omsetting til realitet, uteblir.

Hva angår det sistnevnte, er det vanlig å dele handlinger inn i frie handlinger versus ufrie handlinger, eller hvor det foreligger en eller an form for tvang, og, i sistnevnte tilfelle, mener en at betingelsen for at en skal beskrive et slikt tilfelle i termer av en 'fri' handling er utelukket. Utover det foregående, er det også slik at kun der en viss agent, a, kunne ha handlet annerledes enn hun handlingen a faktisk utførte, er det tale om handlingsalternativ til den utførte handling; kontra en slik oppfatning som det, kan en mene at om det i utgangspunktet forelå en viss handlingstvang. Det vil si at en gjorde det en faktiske gjorde på grunn av en ble tvunget til å gjøre det, så gir dette lite rom for tanken om at bare den som kunne ha handlet annerledes enn hun faktisk gjorde, kan også beskrives i termer av en fri agent. I denne sammenheng er det på sin rette plass å nevne at mennesker ikke bare utfører singulære handlinger, for det alminnelige er at mennesker utfører sekvenser av handlinger, der noen av dem angår livet her og nå, mens andre er langt mer langsiktige handlinger.

Ad distinksjonen mellom aktiv og passiv

Jeg lar det jeg snakket om over, synke ned i hos leseren, og istedenfor å forfølge de nevnte ting, så skifter jeg synsvinkel ved at jeg ser det ut fra en distinksjon mellom det å være «aktiv», på den ene side, og at en heller har en «passiv» orientering, på den annen side. Ja, som en distinksjon mellom «aktivt inngripen», handlekraft, versus «lidelse», eller som «det å holde ut» - som tålsomhet.

Dette kan uttrykkes på følgende vis: at initiering av forløp(som er en aktiv mudus) er den ene polen mens lidelsen, som å være beroende av andre personer og ting enn seg selv, er den motsatte polen, og at den sistnevnte polen, der plassholderen er et menneske, er den svake part, det vil si at det gis mer av den sistnevnte pol(som også er besatt av personer og ting) enn av den førstnevnte.

Eksemplene på at det forholder seg på denne måten er legio: fra det å henvende seg til et annet menneske, som kan foranledige at en får en viss respons eller ikke, til at den re-kommunisering som finner sted gjennom andres ytringer overfor ens eget bidrag til verden, er av den nedlatende, fornærmende, sorten; høflighet, hyggelighet og hensynsfullhet, er neppe det som særkjenner de ekseplarer som tilhører menneskeslekten, skjønt det er virkelig og sant at det gis hederlige unntak fra menneskers selvopptatthet, selvinnkrøkthet og retthaveri. Ja, her får hver og en av oss gå inn i seg selv, og se hva en finner der av selvgodhet, og det å ha rett framfor det å få rett!

Med andre ord: Det er sjelden slik at mennesker står helt fritt i forhold til det å ytre seg, for det er vanlig at andre mennesker reagerer på ens ytringer, ignorer dem, at de griper aktivt inn i forløpet eller det som skjer mellom mennesker, gjennom korrigeringer eller at andres bemerkninger endog har en subtil, spiss, spottende karakter. Å være en person er å være en som lider, for den som er så avhengig av andre, som jeg har gitt uttrykk for over, og som jeg mener er allment og utbredt mellom mennesker, må også tåle andres grusomhet eller andres likegyldighet: I nevnte mening er vi mennesker også pasienter, skjønt ikke i medisinsk forstand, men i betydningen at til kåret vårt synes det å høre med en viss lidelse eller passivitet. Dermed er det slik at tålsomhet, som det å holde ut det å være beroende av interaksjonen mellom mennesker, på godt og på vondt, og især hva angår aspektet som involverer lidelse, er en langt mer framtredende egenskap hos oss mennesker enn egenskapen uavhengighet. Til tross eller på grunn av, de innsigelser jeg har løftet fram, er det likevel ikke slik at agentperspektivet dermed forsvinner ut av syne, for mennesker har, i alminnelighet, en kapasitet for aktiv inngripen, og til å relatere seg til seg selv og sittt eget liv, hvilket er tematikken for neste avsnitt.

alt

Reversering av situasjoner

DrakeEt godt poeng, som ikke er uforenelig med fenomenet passivitet, er at om en hevder at mentale/ psykiske hendelser skal betraktes på lik linje som fysiske hendelser, så står en overfor en rekke problem, som gjelder så vel beskrivelser som tydninger, og ikke minst, om en slik framgangmåte er et forsøk på å gi de psykiske tildragelser samme status som de fysiske: Mennesker er agenter, og deres agentstatus viser hen til at hva den enkelte agent gjør er beroende av om denne utfører en viss handling eller ikke. Det er derigjennom ikke tale om å kunne ha gjort noe annerledes enn det en gjorde eller at en kunne ha valgt annerledes; det er heller om dette forholdet: At mennesker, qua agenter, har kapasitet til å endre eller reversere, situasjoner: at de stanser en alt allerede påbegynt sekvens av fysiske/psykiske/mentale hendelser, idet en setter farten ned, endrer hendelsenes kurs og retning, og som betyr at en også regulerer såvel fart som bevegelse: Alt dette er noe singulære agenter gjør, og det er ikke bare noe som skjer eller hender med dem under selve forløpet, for det foranlediger valg og avgjørelser, og at en avgjør om en skal gjennomføre og fullføre noe en alt allerede har begynt med eller ikke.

De sistnevnte moment går dårlig sammen med deterministiske teorier ved at det er opp til agenten selv å avgjøre om tingene skal komme i skred, og ikke at det finner sted på grunnlag kausale mekanismer, som utelukker snarere enn inkluderer agentens overveielser og avgjørelser – valg.

I en viss forstand ble det foregående også diskutert av den italienske filosof Giovanni Battista Vico(1688 – 1744), som var professor i retorikk i Napoli fra 1699, hvis filosofi stod i gjeld til Platon, den engelske filosof og statsmann Francis Bacon(1561 - 1626) og den nederlandske statsmann, rettslærd, rettsfilosof og teolog Hugo Grotius(1583 – 1645): Vico gikk i mot Descartes filosofi og hans lære om hvordan mennesker oppnår kunnskap om menneske, naturen, verden, idet han argumenterte for at Descartes formal - analytiske metode og hans kriterier på viten via hans tanker om klare og tydelige forestillinger, passet godt i relasjon til matematikk, men at metoden er ute av stand til å finne fram til hva som var virkelig og sant om fysiske størrelser og fysiske hendelser: En kan formulere kriteriet for kunnskap og viten hos Vico ved at han hevdet at kun mennesker er i stand til å forstå, forklare og begrunne det de selv har gjort, det vil si at veien inn til erkjennelse, til det som er virkelig og sant går gjennom hva menneskene selv får til gjennom det de selv gjør i kraft av deres kapasitet for tanke og handling, handling og tanke.

Dermed blir begreper som betydning og mening knyttet opp til at menneskenes agentstatus, for i den ytre natur gis det i streng forstand ingen agenter: Sterk vind får selv friske trær til å knekke.

Ja, i en viss forstand er nevnte tankegang også relevant for menneskeliv ved at passivitet er et framtredende aspekt i våre liv: mennesker er både agenter og «pasienter», uten at termen «pasient» skal forlede en til å tro at det dreier seg om relasjoner mellom legen og de som hun undersøker.

Det er slettes ikke bare slik at livet består av mye venting(som kan være noe aktivt ved at en har å lære seg å utnytte dette momentet), for mennesker samhandler jo også, det vil si at mennesker ser, hører, smaker, lukter, og er i kontakt med gulvet eller fortauet når de forflytter seg: I den grad og utstrekning mennesker har øyne og holder de oppe, så kan de ikke annet enn å ta inn det de ser; ved at de har ører og intakt hørsel, så flyr lyder inn gjennom øret, og slik er det også for de andre sanser at en trenger ikke gjøre noe spesielt for å aktivere disse. Med andre ord, når du snakker og jeg er tilhører, så treffer dine ord og utrykk meg som den som er underlagt bevegelsen fra deg til meg, og ikke omvendt: For at jeg skal kunne oppfatte hva du sier og hva du mener med det du sier, om det er det du gjør at det du mener er også det du sier, så har jeg å samle meg om hva du prøver å bringe videre til meg – hva du har som intensjon med ordene dine, og dette betyr at jeg har å være oppmerksom – at jeg trenger å lytte.

Å lytte er aktivt, og det forlanger mye av den det gjelder, slik det også forlanger mye av den som snakker, for den som snakker vet at den som hører kan oppfatte at det som sies kan virke søvndyssende eller at det – bent ut sagt – er kjedelig.

I hverdagen er det også alminnelig at en står midt opp i noe, at en er opptatt av noe, og at en har tankene et annet sted enn der de skal være i og for øyblikket, og således kommer opptattheten av dette eller hint, mellom den som snakker og den som er mottakeren av det talte ord, i den forstand at hun oppfatter lite eller ingenting av det som har blitt sagt og ment – uttrykt.

Her er det om å gi og å ta imot det som blir gitt, det vil si at dagene våre er heller slik at at opptattheten vår fungerer som mer eller mindre tette skott eller vegger: det å ha oppmerksomheten et annet sted enn her og nå, betyr ikke at en er uten oppmerksomhet om den andres tilstedeværen, for dette er noe en vet om, selv om en har sin egen oppmerksomhet rettet mot noe helt annet en ens situerthet i situasjonen der og da.

Det er ikke ueffent å snakke om at begrepet 'nærværende fravær' og 'fraværende nærvær' ikke er ett og det samme begrep, skjønt det gis folk som benekter at en slik distinksjon har noe som helst for seg annet en form for «nærværs – fraværsmetafysikk»: For mennesker, som ansikt til ansikt, er svært lite meddelsomme, og gitt at det som ligger til grunn for deres fraværende tilstedeværen ikke er sjenansje, innadvendthet eller andre karaktertrekk, er det på sin plass å denotere dette med fravær i nærværet, som er et ganske klart uttrykk for fjernhet.

I videre betydning menes med «fjernhet» ikke den romlige eller spatiale avstand mellom to objekt, for dette er ikke tilfelle: det er den intellektuelle og følelsesmessige fjernhet det er tale om, og det er noe ganske annet enn den romlige avstand: Det jeg skriver om, er at det hefter en særskilt karakter til fortiden og det som var før i tiden men som ikke lenger er, nemlig fortidens «førhet», i betydingen dets ugjenkallelighet som fortid, som forgangen hendelse, som hørte hjemme i en annen verden og en helt annen tid en vår, og som har gått under, og, på grunn av at vi som lever her og nå, lever i vår felles verden og i vår tid, får vi store vansker med å forstå hvordan det var å leve i verden i en tid som var så forskjellig fra vår egen verden. I mer konkret forstand, hva angår fraværende nærvær, er dette fenomenet, så langt jeg kan begripe, knyttet til minnet, erindring,ja, til det som var før i tiden, og som er nærværende via minnet om det som var. Om dette fenomenet blir ekstremt, i den mening at fortiden og det forgangne blir den overskyggende realitet for et menneske, så kan en nok tale om at det aktuelle menneske har mye av livet sitt i det som var, og at det ikke lenger er opptatt av nåtiden og av framtiden: Et menneske trenger ikke på noen som helst måte ha blitt gammel for at slikt skal skje, det kan jo være andre hendelser som ligger til grunn for det, som for eksempel tapet av og savnet av en kjær venn, eller det uendelig store tomrommet i livet som oppstod etter tapet av sitt eget barn.

Sorg er kulturfenomen, og sorgen er stille, i motsetningen til sjokk, som gjerne er støyende, og som består av rop, skrik og hulking. Det å få anledning til å sørge, hører med til menneskeværen, og det har ingenting å gjøre med menneskerettigheter: I dag er det slik at all slags hjelp kan tilbys, i form av profesjonell krisehjelp med tilhørende terapeuter: Ingen kan snakke seg ut av sorgen, slik ingen kan snakke seg inn i sorgen. Begrepet om sorg er uavhevelig beslektet med begrepet om død, og døden kan ingen stue vekk, slik det gjøres i dag ved at alt som har å gjøre med det unngåelige i livet skal formes på den måten at en opptrer som om livet er noe herk, for det inneholder elementet døden, og det bør glattes over at det er tilfelle at de gis uønskede gjester som springer rundt i gatene hele tiden, tross all den vitenskap og teknologi som prøver å avskaffe døden, eller som arbeider for å forlenge livet, slik at alt som har karakteren av sterkt ubehag, blir fjernet – utradert.

Således er den franske filosof Derrida, når han i sine skrifter er opptatt av at å lære seg å dø, er ikke en kunst han behersker, og om å lære seg å leve er å lære seg å dø, og en ikke makter å få til det siste, så er det små utsikter til at en er i stand til å lære seg å leve(inter alia via den gyldige slutningsformen modus tollens: ved å benekte konsekventen, benekter en antedecenten, eller premissen, om en vil).

Vel, det er, rimeligvis, slik at negative hendelser i livet er konstitutive aspekt i det jordiske liv vårt, uten at dette betyr at en skal dyrke det som er negativt, eller at en går i den fellen at en kommer til å tro at med tiden vil vitenskapene finne fram til måter som gjør det mulig å redusere disse ting til et minimum, ja, at døden, for eksempel, kan oppheves eller avskaffes.

En motvekt overfor en hang til å legge altfor stor vekt på den 'ontologiske stenen' i tilstedeværelsen, er dette: at alt som har liv i seg har å dø, uten at en dermed kan trekke slutningen at livet som sådan dør, for livet(selv) er sterkere enn døden, og det som er sterkere enn døden, rekker lenger enn døden, favner om døden, slik at døden ikke får det siste ordet, tross at hver og en av oss har å dø.

Derfor er kulturfenomen om mening, og ikke bare om det som betraktes som negativt, det vil si i et regnskap hvor det gis pluss-verdier og minus-verdier, så som at det gis liv(en pluss-verdi) og død(en minus-verdi), og at det gis nytelser, som er en pluss-verdi mens ubehag, smerter og lidelser trer fram i regnskapet som minus-verdi – en uønsket verdi.

På grunnlag av en slik beregning jeg har skissert over, starter det hele med noe som er godt og bra og ender med noe som er ondt og dårlig, og resultatet blir ondt og dårlig, uansett hvor godt og bra livet har vært for det aktuelle menneske: Livet er langt mer komplekst enn at en skal kunne gå fram på en vulgær måte og at en på den måten skal komme til å tro at en dermed har fått sagt det som er å si om hva livet er om. Grunnen til det, er at her dreier det seg om hva livet er verdt, om betydning og mening, og om hva en snakker om og tenker på når en snakker om og tenker på det. Således er det ikke dumt å trekke inn idéen om 'sense meaning', og gjennom å gjøre det kan en, muligens, komme til å betrakte de nevnte ting på en annen måte enn det jeg har sagt noe om så langt.

alt

Om distinksjonen mellom betydning og mening

BlombladEn liknende tilnærmingsmåte til problematikken jeg har skissert over, er å trekke inn både begrepet om betydning og begrepet om mening, og at dette gjøres på den måten at disse to begrep blir knyttet sammen eller at det sistnevnte begrepet blir avgrenset gjennom det førstnevnte. Dette ser komplisert ut, og det er også det. Den pragmatisk orienterte filosof Clarence Irving Lewis(1883-1964) konseptualiserte dette som «sense-meaning», ett språklig uttrykk som knapt nok lar seg oversette til norsk, skjønt det er om persepsjon, og det persepetuelle, som er om oppfattelser av meningsylte fenomen. For øvrig, sense-meaning synes beslektet med distinksjonen logikeren Gottlob Frege (1848 – 1925) trakk opp mellom referanse og mening, uten at jeg kommer til å gå spesielt inn på det er om. Imidlerid, jeg leser Lewis' ærend som at han satte seg fore å diskutere og finne fram til supplerende eller ekstra, konseptuelle forestillinger, hva angår menneskelig utvikling og framskritt, på den ene side, og linearitetsteorier/modeller, på den annen side; oppfattelser om oss selv og vårt liv i verden, som er betinget av hva for helhetlige situasjoner den eller de aktuelle agenter er i, er et alternativt synspunkt på teorier om linearitet som selve måten agenter tenker og handler i lys av: Linearitetsteorier går svært godt sammen med profesjonalitet, spesialisering og ekspertise, der de ulike oppgaver står i kø på grunn av den posisjonen agenten har som aktør innenfor en partikulær samfunnskropp eller et samfunnsmessig arrangement/institusjon.

Ett svært problematisk punkt i linearitetsmodeller/teorier, der innkommende informasjon blir plassert som klumper langsetter en linje, og at innkommende informasjon blir satt lik kunnskap eller mening, er om en slik framstilling er en typisk framstilling for hva vi mennesker oppfatter som informasjon, kunnskap/mening: Spørsmålet er om 'telegrafteorien' om kommunikasjon, med avsender og mottaker, kode og budskap/innhold, er en holdbar oppfatning om utveksling av ideer, kunnskaper og erfaringer, Jeg har mine tvil.

Med henblikk på tanker om utvikling og framskritt, er det ikke relevant om dette finner sted ut fra en rett oppadstigende linje, om det er kurver som framstilles eller om endringene skjer i sprang: I alle fall er det slik at det er skjemaer og skjematisme som bringes til uttrykk via nevnte grafiske framstillinger, og ikke noe som har å gjøre med våre liv i verden og verdens liv i oss selv og våre egne liv, for dette kan ikke bringes på en statistisk formel eller beregnes ved hjelp av en eller annen kvantitativ metode. Synspunktet bringer oss rett inn i en sentral og viktig diskusjon i relasjon til tanken om intensjonalitet, det vil si om formålsrasjonalitet er alfa og omega, primus motor eller den motiverende kraft, i menneskelige anliggender: i en rekke sammenhenger har jeg henvist til at livet både har en bakoverrettet karakter, samtidig som jeg har vist det gjennom mitt eget arbeid, og at livet er foroverrettet, skjønt orienteringen har sitt sete i den menneskelige personens hic et nunc. Dermed er det ikke svært mye visdom å hente fra folk som preiker framskritt og utvikling, uten tanke på hvilke forutsetninger og konsekvenser som følger fra å markedsføre intensjonalitetsteorrier som første og siste credo fra parnasset.

Den større og mer omfattende synsrand for tanker om framskritt og utvikling på hvert eneste område i menneskelivet, er jo også at tidligere tider og epoker, så som antikken og middelalderen ikke kjente til dett, i alle fall hva angår den verdslige dimensjonen. I motsetning til den verdslige dimensjon, talte og skrev en gjerne før i tiden – i før-moderne tid – om den ytterste dag, det vil si om dommens dag - endetiden; det synes mer enn tvilsomt om slike forestillinger er relevante for forståelsen av størrelser som kultur, kulturverdier og kulturverk. Det samme kan sies om sirkulering av tanker om vitenskapelig vekst og utvikling ved at dette ikke er direkte overførbart til størrelser som har å gjøre med kultur og kulturverk, skjønt det ikke bør herske tvil om at det å drive med vitenskap har mange bra aspekt.

En av dem som var opptatt av begrepet om kultur, idet en prøver å danne seg en fullstendig oppfattelse om kultur som helthet, var C.P. Snow og hans synspunkter på De to kulturer, et viktig verk som ble skrevet og publisert for omlag femti år siden, der han skriver om at det gis to ulike kulturer: samfunnsvitenskap og naturvitenskap, på den ene side, og humaniora, på den annen side.

I alle fall, det er slik at en av de mest sentrale og viktige forskjeller(Spengler, Simmel, Wittgenstein) mellom begrepet om kultur og sivilisasjon med henblikk på deres tilstedeværen innenfor en og den samme samfunnsformasjon, er at et partikulært samfunn kan ha en svært stor grad av og spredning av diverse sosiale arrangement(institusjoner) hvor vitenskap, teknikk og teknologi er fokus for aktiviteter og virksomheter, uten at slike sterkt differensierte menneskelige livsformer også dermed foranlediger at den allmenne kulturen er utbredt i den aktuelle samfunnskroppen, for den allmenne kultur er om ideer, idealer, verdsettinger, vurderinger, verdier og som munner ut i ulike typer av kulturverk, så som litteratur, diktning, filosofi, etikk, religion; arkitektur, billedkunst, musikk og musikkverk.

Slik jeg har framstilt poenget med forestillinger som betydning og mening, representerer et slikt skille en ytterligere kompleksitet enn Snow's oppfatning at det, grovt sett, gis et skille mellem den vitenskapelige og en teknologisk basert kultu versus humanistisk kultur. Ut fra tanken om en skarp og klar motsetning mellom vitenskapskulturen og den humanistiske kulturen, får det sistnevnte området et unektelig skjær av ren subjektivisme, det vil si at på grunnlag av samfunnsvitenskapelig og naturvitenskapenes dominans i modernitetet, så tildeles den humanistiske kulturen en underordnet rolle, idet humaniora(den humanistiske kulturen), kun er basert på fantasifulle, skjønt lite realitetsnære tydninger og framstillinger av realiteten: det blir til entertaiment, som det uttrykkes i enkelte kretser, eller til «kulturkonsum», eventuelt, at det kokes ned til «kulturopplevelser».

Tanken er at det utelukkende er de empiriske vitenskapene som borger for saklighet, pålitelig kunnskap, sannhet og objektivitet.

Å uttrykke seg slik, er å ha bundet seg til gudene i tiden, for ut fra ting som er bygd opp på partiale kunnskaper, når en ikke fram til et ståsted hvor 'helheten er mer enn summen av delene'.

På grunnlag av en oppfatning om de to kulturer, som diamentralt motsatt hva angår hva de brukes til eller hva for krefter de tjener, blir vitenskapskulturen tolket og presisert som teknisk og instrumentell, som anvendelse av vitenskapelig kunnskaper via produksjon av effektiv teknologi eller rett fram som vitenskap med henblikk på mer og mer effektiv teknologi: Det teoretiske aspektet ved vitenskap forsvinner ut av syne ved at det trer i bakgrunnen som noe folk drev med før i tiden eller som aldri har eksistert annet enn som usanne forestillinger om hva vitenskap og vitenskapelig forskning går ut på – hva forskere driver med.

Ett eksempel på det siste, er at selv Galilei beskrives slik at det han drev med var forutsetninger og betingelser for den senere utnytting av de resulatater han kom fram til, istedenfor å betrakte virksomheten hans som et mål i seg selv, som en streben etter å finne ut av hva for lovmessigheter som styrer tingene i universet(Galilei trillet jo en kule langsetter et skråplan, og dette drev han med over ganske lang tid!).

Et annet eksempel, der forskningen er satt i effektivitetens tjeneste, er utvikling av språkteknologi og språkinnlæringsprogrammer: Det er en ting for seg å lære seg å formulere seg korrekt og bra innenfor et gitt språk, og at en avlærer inkorrekt språkbruk, men dette er ikke ett og det samme som å lære seg å forstå hva spåk og dannelsen av begrep og anvendelse av begrep er – hva for funksjonelle roller språklig betydning og mening har i menneskelivet. En kan formulere det jeg snakker om over ved å hevde at begrep oppstår i og gjennom praksis, og ikke omvendt: at en først etablerer teoretiske størrelser(begrep), for så å anvende dem overfor det praktiske liv.

Alternativt formulert: Opphopning av teori er slettes ikke dumt, for det styrker praksis, uten at det erstatter den eller at den blir til gjennom først å etablere det som noe en kan anvende de teoretiske begrepene på: om en tenker langsetter rent teoretiske baner, kommer en til et punkt hvor også det menneskene selv gjør og har fore, selv blir en integrert del av den teoretiske basis, noe som peker i retning av at ren teori knapt nok kan fungere som veileder og standard for praksis siden det foranlediger at praksisbegrepet tenderer henimot å bli opphevdet eller undergravet av teori, som styrt praksis. Det betyr at når en tenker gjennom relasjonene mellom teori og praksis, kan en ikke beskrive dette i termer av en struktur, der hovedvekten ligger på teori mens praksis er underordnet teori, for det fører til en rekke ubehagelige posisjoner, så som håndtering av mennesker og ting, som om begge disse størrelser befinner seg på samme linje, eller at de er likeverdige qua størrelser.

Kommunikasjon er kultur

På flere måter er det jeg har snakket om over, selv et stykke kultur, det vil si at det er refleksjon om og over hva liv og samliv er om; begrepet om kommunikasjon eller kommunikasjonsløshet er bygd inn som en påtakelig dimensjon, eller som et problem som oppstår blant og mellom mennesker på grunn av at til begrepet om å være menneske, hører det ikke bare at en er anvist på andre, for hvert eneste menneske er også er anvist på seg selv, skjønt relasjonen et menneske har til andre ikke er det samme som det har til seg selv.

I videre forstand, omfatter kultur og kommunikasjon ikke bare betingelser og vikår for å kunne leve videre fra dag til dag((at en tar inn oksygen, at en spiser og sover, skifter mellom arbeid og hvile, hvile og arbeid, at det gis en omverden som er en omverden for mennesker, og ikke en verden for mennesker uten inklinasjoner, tendenser og tilbøyeligheter): Det er jo også om determineringer og influeringer, som strømmer ut fra det aktuelle menneske og inn i dets omliv, som består av andre folk og diverse ting, altså fra det enkelte menneskes ego og dets innvirkning på den verden det lever og virker innenfor. Intensjonen min er ikke bare å vise hen til det rent fysike nærværet mellom to eller flere mennesker, for det er like mye om utvekslingen av ideer, tanker, kunnskaper og erfaringer, og det betyr kommunikasjon.

Dermed kan en hevde at kommunikasjon er kultur, og at menneske som anvist på kommunikasjon også er anvist på kultur og kulturverk, det vil si i betydningen den allmenne kultur. Følgelig er det ikke så dumt å karakterisere vellykket kommuniksjon – utveksling av tanker og erfaringer – som eksempel på et stykke kultuverk i seg selv. Med dette mener jeg at utvekslingen av tanker og erfaringer, som finner sted mellom mennesker, peker ut over kommunikasjon som ren informasjon – fakta eller kjensgjerninger, er verdi, fakakunnskaper er verdifullt: I mange tilfelle er det slik at det å vite hva som er virkelig og sant, er en verdi, er betydningsfullt, og det er langt bedre å kunne oppnå selvinnsikt(som et faktum og en positiv verdi) enn å bygge livet sitt på selvbedrag, illusjoner, blendverk, eller en livsløgn(som et faktum og en negativ verdi)

Denne dimensjonen, som er om den allmenne kulturen, er verken om konsum av kulturverk eller «kultur som yrke». I det sistnevnte tilfelle får en kultur på linje med ting som kulturarbeidere i de ulike mediene driver med, så som jornalistikk, kommentar, reportasjevirksomhet, og i det første tilfelle blir kultur til bruk og forbruk av kreativt og skapende arbeid, som om det å drive med kultur er inntak av mat og drikke.

Folk som driver med oppsøkende virksomhet, eller at de besøker bibliotek, skoler, foreninger, organisasjoner, får betalt for det de gjør; de gir kunnskap, kulturopplevelser, eller hva det måtte være, tilbake til samfunnet: å drive som skrivende filosof og å ha et globalt prosjekt, er også å gi tilbake det du har motttatt fra samfunnet, skjønt det er ingenting å tjene på en slik virksomhet: allment kulturarbeid er noe en driver med ut fra en indre trosvisshet, og at det er et mål i seg selv å leve skapende, slik at tanke og gjerning, gjerning og tanke, ikke spriker i hver sin retning, for hva som er viktig er at en strever etter å få til en overordnet helhet: det er ikke mulig om en trekker vantette skott mellom lønssarbeid, familieliv/hjemmeliv, fritid: å drive som filosof er et heltidsprosjekt, og det krever deg fullt ut, og således er årvåkenhet en absolutt betingelse for det.

Naturligvis, å gi tilbake det du har fått fra samfunnet, der konsepsjonen om samfunn ikke er identisk med gesellschaft, og heller ikke med institusjoner som høyskoler, universitet og de etablerte forlag,, har som nødvendig forutsetning at det gis mottakelige borgere i landet du bor i, borgere som har interesse av det du driver med og som gjerne vil lytte til det du har på hjertet.

Imidlertid, det er ikke helt opplagt at det er tilfelle, og således har en å avveie det forholdet at i hjemlandet kan en havne i en ganske utålelig situasjon, idet sjansene til å brenne inne med store mengder av skrifter er langt større enn omvendt - om en ikke områr seg og finner fram til folk en kan interagere med i utlandet. Det siste har jeg allerede innlatt meg på, og jeg angrer ikke en dag på det, for da får mine filosofiske skrifter se dagens lys.

Tilbake til begrepet om den allmenne kulturen, som ikke er som en opposisjon mellom ren natur og ren kultur, det som er der forut for menneskelig inngripen og det som er laget og frambrakt av mennesker – det menneskeskapte kontra det som bare er der – naturen som gjenstand for opplevelser og nytelser.

Idéen og begrepet om den allmenne kulturen skal avgrenses overfor den heller lette og overflatiske kulturen, som i det store og hele har vel innarbeidede klisjer, blødmer og floskler – ordhylstre som bakgrunn og forutsetning: det som styrer denne type kultur – om det er billedkunst eller litteratur, er travelheten – at alt skal skje i en fei og det som tas inn skal tas inn uten at det koster noe som helst av møye: etter å ha lest en bok i den populære sjanger, gis det tusener av andre slike bøker: Den gode boken og den gode artikkelen eller essayet tåler å bli lest flere ganger, uten at susjettet som tas opp taper sin betydning av den grunn: Den allmenne kulturen er området for langsomheten, og ikke bare at at en skifter mellom hurtighet og langsomhet, der dette temposkiftet gir opphav til variasjon og hvile. Dermed forlanger fordyping i kulturen så vel tid og tidsbruk, og, ikke minst, stor grad av oppmerksomhet – at en holder fokus. Det er hardt, for det fordrer konsentrasjon: Intensivt konsentrert oppmerksomhet, som kan stå for en av den menneskelige bevisshetens modi.

Enn videre er det slik at såvel i teori som i praksis innebærer en slik tanke - at mennesker er anvist på kultur og kulturverk - at det er i først møte med kultur og den kulturelle overlevering og tilegnelsen av ideer, idealer og verdier, som den kollektive hukommelse åpner opp for og bringer videre til ettertiden, at mennesker blir i stand til å få et reflektert syn på hva de er og hvem de.

Imidlertid, synspunktet på kulturverdienes formende kraft og styrke er ikke ensidig, i den mening at kultur og kulturverdier er alt og at de enkelte individ og grupper av individ er ingenting innen kulturformingen setter inn gjennom oppdragelse og systematisk opplæring i barnehager, skoler og på høyskoler og universitet. Så enkelt er det ikke at kultur som overleverte mønstre, linjer, tenkemåter, har en magiske kraft som så å si «smitter» over på hver eneste en som kommer i kontakt med den – gjennom lesning av visse bøker og skrifter, for eksempel.

Forholdet og forholdet en har til dette forholdet, skal ikke forstås, forklares og begrunnes på følgende vis: at det er selve kulturhistorien og mylderet av ulike traderte overleveringer av seder og skikker, tenkemåter, ideer, idealer og verdier, som ut fra seg selv og i kraft av seg selv, er det som determinerer og influerer min relatering av meg selv til livet og verden; det er hva jeg gjør ut av møtet mitt med kulturformene og kulturstoffet, og tilegnelsen av det, at jeg i det hele tatt kan danne meg begrunnede oppfatning om meg selv: Forut for at jeg starter opp med løpet, som består i at jeg prøver å finne fram til hva jeg selv tenker og mener om de ulike ting jeg møter på min vei, har jeg allerede med meg kulturell bagasje, som også har gjort meg til den jeg er – så langt. Ja, i den grad jeg er villig til å identifisere meg med denne delen av meg selv.

Innenfor de universitære tradisjoner, beskriver og vurderer en det foregående i termer av den andre natur, hva nå en måtte mene med et slikt uttrykk: det er lite av det som gis i menneskelivet som er natur, i betydningen instinkt: en langt bedre term er «instinktfattigdom».

Med henblikk på ettertanker og ettertenksomhet, det vil si refleksjon, stiger dette fram for mennesker i ettertid, etter at det har inntruffet visse ting i ens liv. Ja, store deler av den jeg er i dag har kommet i stand gjennom møte og samtaler med andre, samtaler som kan ha funnet sted over flere år, og som fortsetter å virke i meg, selv om den reelle samtaleperson ikke lenger er påtreffbar. Likevel, jeg har å tenke videre, og gjennom skrivearbeidet mitt finner jeg fram til hva mine troer og meninger er, ja, hva for lengsler, drømmer og håp jeg ennå bærer på, og, hva jeg tenkte om visse ting før i tiden, skjønt hukommelsen kan være en upålitelig kilde, så er ikke alt jeg minnes påhitt fra min side.

Dermed vet jeg lite om hva som bor i meg – hva for tanker og forestillinger jeg har, innen jeg har uttrykt disse ting for meg selv, eller skrevet dem ut – at troer og meninger, lengsler, drømmer og håp, blir til ved at jeg nedtegner stoffet i skrift:: Å tenke er å skrive, som også foranlediger lesing, i det minste av det en har skrevet. Hva det ikke er, er at lesing er identisk med å skrive, for da blir det knapt nok tid til å lese(Stanley Rosen): Før i tiden pleide jeg å uttrykke det slik at livets vev spinnes og veves av troer, lengsler, drømmer og håp, og, vil jeg føye til i dag, av kjærlighet.

Således borger ikke å skrive for at det er god tenking og gode resonnement som blir til, eller at det er god filosofering en står overfor; gjennom nedtegning kommer det bokstaver, ord og ordsammensetninger, og ut av litteratur kommer det ofte mer litteratur, uten at en dermed kan hevde at all litteratur er god litteratur; spørsmålet om hva som er god, mindre god og slett litteratur, er et omstridt spørsmål, der det er liten eller ingen hjelp å komme trekkende med en eller annen definisjon på hva som etablerer den gode litteratur: det er det samme i litteratur og diktning som det er i filosofi, for en litterat eller en dikter kan ha fått status som klassiker, og klassikere er noe alle bør lese, eller at det gis diktere som er svært kjent, i det minste er det slik at et stort antall mennesker, verden rundt, har hørt navnet på dikteren, uten at de har stiftet nærmere bekjentskap med dennes skrifter eller verk: å være kjent, er ikke ensbetydende med å være stor: at det er stor dikning, stor filosofi, som kommer til uttrykk.

Nedenfor følger en måte å tenke om god litteratur, som også inkluderer filosofi, som ikke med nødvendighet er slik at den skiller seg så voldsomt fra en naturvitenskapelig orientering til stoffet, at litteratur blir til noe annenrangs i relasjon til naturvitenskap, hva angår anvendelse av forstand og den analytiske evne.

I det minste er det slik at god litteratur forlanger så vel imaginasjon som forstand, både kreativitet og ettertenksomhet, slik at den skapende trangen blir møtt med en viss vilje til struktur, orden, mening og sammenheng, og av solide kunnskaper om hva det å lese og skrive innebærer, og det sistnevnte er noe en trenger å bli skolert innenfor, og dette har som betingelse at en har en viss aktelse for hva andre enn en selv har drevet med før i tiden: litteratur, diktning og filosofi gis ikke i tomrom, og at plutselig, uten forvarsel, oppstår det både litteratur, diktning og filosofi.

Således gis det et diktum: at litteratur, diktning og filosofi fins, og at det var folk som drev med slikt før i tiden, slik det er folk som steller med ord og skrift, om det er litteratur, diktning eller filosofi, er mindre interessant enn at slike aktiviteter og virksomheter fins.

Dermed er kulturen, den allmenne kulturen, en nødvendig betingelse for framveksten av litteratur, av god diktning og god filosofi, og uten at dette stiger fram på bakgrunn av at den allmenne kulturen fins, er det noe helt annet enn litteratur, diktning eller filosofi, en har å gjøre med.

Det sistnevnte betyr ikke at det gis en viss frisetting fra tidligere uttrykksformer, for det gjør det, og i filosofi driver en med å tenke over og resonnere rundt sitt eget forhold til den allmenne kulturen, slik en også støter på i litteratur og diktning, ja, innenfor hver eneste litterær sjanger.

I løpet av de siste hundre år eller mer enn hundre år, la oss si rundt år 1890, oppstod det et markant brudd med fortiden, med de litterære tradisjoner, skrivemåter, perspektiv, og i det hele tatt i relasjon til betydningen til litterære arbeider: at litteraturen ikke lenger var primus motor i samfunnsutviklingen, at vitenskap og teknologi hastet av sted og at legfolk knapt nok forstod noe som helst av hva som skjedde rundt dem, for hele samfunnet var blitt vitenskapeliggjort, eller at vitenskapeliggjøringen for lengst hadde tatt opp i seg samfunnsmessige organisasjoner, som betingelser og forutsetninger for vitenskapelig vekst og teknologisk effektivitet? At forfattere av alle kulører, med mindre de selv ikke var vitenskapsfolk, var blitt sjarlataner, dilettanter, kvaksalver, som diktet og skrev, leste og skrev, uten innsikt i noe som helst annet enn at de behersket det å skrive og å lese og å fabulere? Ja, at skillet mellom samfunnsvitenskap og naturvitenskap hadde blitt så akutt, så prekært, at litterater ikke lenger var stemmeberettiget? At livssyn og forsøk på å forstå og forklare verden, var en ren feminin aktivitet, en aktivitet som går tilbake til Platom og krangelen mellom litteratur og filosofi, og at dikting appellerer til store og sterke, ubendige lidenskaper, og således er filosofi botemiddel for det som det er for mye av, nemlig diktning? Likevel, i det moderne eller i opptakten til moderniteten, bestod staben av forlagsredaktører- og forlagskonsulenter fremdeles av menn, og atter menn!

Er det helt sant at det er slik at bruddet med fortiden er et faktum? Jeg har mine tvil. Arthur Schopenhauer(1778-1860) skrev mye om at tiden var svært urolig, og at det var mye damp, ja, at hvert enkelt menneske, sett ut fra det store maskineriet – samfunnskroppen – var blitt til ørsmå dampmolekyler.

Doctor Philosophiae Thor Olav Olsen
Forsker og faglitterær forfatter i filosofi, psykologi og etikk
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress      Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den. 

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Ur arkivet

view_module reorder

Harpan på Drachmanns grav

På skalden Holger Drachmanns grav bland klittren på Skagens Sønderstrand finns det en harpa, eller kanske är det en lyra. En lyra i järn på det minnesmonument som Peder Severin ...

Av: Kerstin Dahlén | Essäer | 05 november, 2017

Livets långfredagar

Är det något speciellt med långfredagar? I många länder, särskilt i Nordeuropa, är gudstjänsterna på långfredagen bland årets mest besökta. I gamla Östtyskland försökte kommunistledarna utrota långfredagen ur befolkningens medvetande ...

Av: Mikael Mogren | Essäer om religionen | 22 april, 2011

Anita Björk och Graham Greene

I en artikel i Svenska Dagbladet om Anita Björk som avled i onsdags sägs att hon hade kunnat göra internationell karriär, efter en biroll i en Hitchcock-film. Men hon sammanlevde ...

Av: Ivo Holmqvist | Essäer | 28 oktober, 2012

Hela havet stormar på Opera Comique

På Opera Comique i Paris händer det numera rätt märkliga saker. Man har hittat en egen profil vid sidan av de två andra, större operahusen, Garnier och Bastille. Repertoarvalet ...

Av: Ulf Stenberg | Kulturreportage | 30 maj, 2010

Tove Jansson, författare, bildkonstnär, muminmamma

Tove Jansson skulle i år ha fyllt etthundra år. Det firas inte minst i Finland, där hennes bildkonst ställs ut på museet Ateneum i Helsingfors. Lagom till utställningen har konstprofessorn ...

Av: Mats Myrstener | Övriga porträtt | 07 april, 2014

Vägen till läsandet – Svenska Akademien

Mörkret är kompakt. Det är tidig morgon. Men det är ändå långt till gryningen. Skrivbordslampan lyser, skapar en skyddande cirkel av ljus som möter dataskärmens flimmer. Det är höst, och ...

Av: Crister Enander | Essäer om litteratur & böcker | 24 oktober, 2012

Daniel Barenboim Foto Monika Rittershaus

Stalin, Mozart och vi

Josef Stalin älskade Mozarts musik och berördes av den på djupet. Han lyssnade ivrigt till den, på radio och grammofon, på operan och i konsertsalen. Den Store Ledaren, som mördade miljontals ...

Av: Thomas Notini | Essäer om samhället | 18 december, 2016

Dagbok från en filmfestival

Parker Posey och Zoe Cassavetes. Foto: Carla Hagberg   Göteborgs årliga filmfest kändes mer filmfestival än någonsin. Lite ”Alla Var Där” stämning över det hela. Kulturenreportern och festivalanhängaren Joel var på plats för att få ...

Av: Joel Carlund | Essäer om film | 21 februari, 2008

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.