En ny röst åt konsten

Linda Aker är en av de kreativa ledarna för det till vintern årsgamla Galleri Vox, beläget i ett gårdshus i Sundsvalls stenstad. Hon är bildpedagog och har gått på utställningar ...

Av: Pernilla Andersson | 15 augusti, 2010
Kulturreportage

Bitskt tandlösa krokodiler

När Sagokungen Ludwig II 1864 bjöd in Richard Wagner från exilen i Schweiz för att möblera om kulturlivet i München, förändrades den bayerska huvudstaden raskt och radikalt. Efter Wagners ettåriga gästspel var ...

Av: Bo I. Cavefors | 19 Maj, 2014
Essäer

Nu står chefen på scenen

Roger Westberg. Foto: Erika HesselgrenSom sextonåring avslutade han sin första karriär, då som filmare. I dagarna står han på Boulevardteaterns scen och river av 40 roller på en dryg timme ...

Av: Erika Hesselgren | 22 oktober, 2008
Scenkonstens porträtt

”Oh Småland! It was so stenigt you know!” Bishop Hill, svenskhet på prärien…

Om man går utmed huvudgatan i svenskbygdens Bishop Hill mellan hus med 1800-talsinspirerad svensk bruksbyggnadsstil som Steeple Building och vidare förbi Colony Store och presentshopen Svenska Hjarta (Svenska Hjärtan), krukmakeriet ...

Av: Benny Holmberg | 16 mars, 2014
Kulturreportage

Når det gode livet er om å kjenne seg lykkelig hver eneste dag



Bild av Hebriana AlainentaloInnledning.

Å ha et helt liv å føre betyr ikke det samme som å snakke om og kjenne at livet har i seg en form for helhet, e.g. at begrepsliggjøringen av at at livet er helt, er å tenke på og å snakke om livet i kvalitative termer. Den kvalitative vurderingen av livet er om trivsel vs mistrivsel, fornøydhet vs misfornøydhet, velvære vs ubehag, lyst vs. smerte, savn vs lidelse, tilfredshet vs utilfredshet, lykke vs. ulykke, lykkelig vs. ulykkelig, glede og gladhet vs. tristhet og sorg. Den kvantitative dimensjonen, grovt uttrykt, er om livsvarigheten, og, kan en føye til, hvor stor grad av trivsel, respektivt, mistrivsel som gis i et liv: Et helt liv kan således inneholde både nok melk og tilstrekkelig med kjøtt og poterer, og at en er tilfreds med at det er slik. Punktum. Det gis mennesker som bor dårlig, spiser usunn mat, de har ingen utdanning, ingen jobb og de har ingen utsikter til å få seg en jobb, skjønt de hevder om seg selv at de er fornøyd med livet slik det er.

Noen mennesker er opptatt av 'store og sterke (sanse) opplevelser', og som er forenelig med 'lykkemaskiner', som simulerer sterke syns-og hørselsinntrykk. Alminnelig erfaring tilsier at det gis en terskel for sanseopplevelser, der styrkegraden slår om i det stikk motsatte, nemlig som stigende grad av ubehag, smerte eller smertefulle fornemmelser.

En helt annen inngangsport er å hevde at eksistensen av diskordans eller uoverenstemmelse, er et påfallende karaktieristisk trekk i hvert eneste liv, og at uoverenstemmelsen er livets kår, og at dette gjelder såvel livet i fortiden som innover i framtiden; her er det om splittelsen mellom ønsker og fordringer, håp og forventninger, og hvordan livet faktisk er; eller om livssituasjoner i termer av helhetlige situasjoner, og der livet endrer seg når den helhetlige situasjonen, og som en befinner seg i, endrer seg, gitt at den som er situert i en helhetlig situasjon identifiserer seg med de partikulære situasjoner.

I den kvantitative dimensjonen lever en fra øyblikk til øyblikk, så lenge det varer, i skarp kontrast til tanken om liv som henger sammen over tid, sted og omstendigheter: livssammenhengen. Med andre ord: ut fra den kvantitative konsepsjonen er livet om, la oss si og mene, nok melk og tilstrekkelig med kjøtt og poteter, samt at en kjenner en stor glede over å være til, eller at en hevder at en kjenner at livet er stort, mens ut fra den kvalitative konsepsjonen er det om hva slags liv det er tale om: om det er et liv med referanse til kreativitet og estetiske erfaringer, diverse utfordrende oppgaver eller om det bare er om å leve det hen: at en rir på bølgetoppene, følger livstrømmen. Livet med og uten andre enn seg selv – den sosiale dimensjonen – er likeledes av betydning; det er nå en gang slik at mange av oss er sosialt anlagt, dvs. at vi trives best i samvær med andre mennesker, og at det er samværet som gir betydning og mening til livet vårt, og omvendt, i den grad og utstrekning det sosiale menneske ikke får anledning og muligheten til samværet med andre mennesker, så kjennes livet ganske utålelig. Jeg skynder meg med å tilføye at den som finner kontrasten mellom den kvantitative og den kvalitative distinksjon for svært besværlig, problematisk eller forvirrende, kan bare glemme hele distinksjonen.

Dermed kan en uttrykke det slik at diskordansen gis i et liv gis i og med gårdsdagens liv, nåtidens liv vs. morgendagens liv, mens et annet aspekt er det sosiale livet, og de mange ulike 'sosiale' selv, og hvor den sterke splittelsen som kan oppstå mellom de ulike sosiale selv er av en slik voldsom karakter at i det forrige århundret ble splittelsen mellom de mange sosiale selv betegnet med 'schizofreni'. Eventuelt, at disharmonien eller diskordansen, mellom livet som kirkegjenger på søndager og den kyniske forretmingsmannen i ukedagene, for øvrig, blir nedtont ved at en slår seg til tåls med at det er nå en gang slik livet er – at det består av motsetninger som ikke går opp i en høyere enhet – og at en har å tilpasse seg den verden en faktisk lever i, der pengeinntjening og egeninteresser er dominerende: for meg er den andre dermed en potensiell kunde – en kjøper av produkten som jeg selger til alle og enhver, gitt at de betaler cash. Følgelig, om salget går dårlig for firmaet eller forretningen, så tar jeg alt, og mine tilsatte får ingenting. Omvedet er: at i en kynisk verden har den som kan og vil berge seg selv, å berge seg selv, med mindre hun ønsker og vil gå i hundene.

Jeg går nå over til å snakke om min egen konsepsjon, for så å vende tilbake til hovedveien, og som innebærer at jeg tar opp spørsmål med referanse til etikk og til tanken om hva som menes med 'lykke', der begrepet om lykke har mange andre betydninger enn å snakke om at det gode livet er om å kjenne seg lykkelig hver eneste dag.

Om å ha et livslangt kall.

Å ha et liv å føre er et svært komplisert og svært seriøst anliggende, i sær med med henblikk på at idéen om å ha et livslangt 'kall' er en ytterst fremmed idé for de aller fleste voksne mennesker lever i dag. Hvorfor er det slik? Én av grunnene for at en skyver kallstanken fra seg er vel at en tror og mener at den er hører hjemme i i en radikalt annen tid og verden enn vår avmystifiserte verden, e.g. at kallstanken passer godt inn med den slags kosmoøogi som postulerer at livet i verden er forutbestemt, og at det er ingenting å gjøre med det:; det er jo dette som betegnes med «'skjebnetro'»: at ting og forhold er som de er, og at tilstanden er urokkelig – uforanderlig.

Likevel, jeg tror og mener at det er verken logisk eller empirisk umulig å gi god mening til uttrykket å ha et kall, uten at denne beskrivelsen og tydningen impliserer at en trekker inn tanken om Gud eller Skjebnen(Fatum), eller at livet vårt er hugget inn i stein, i vår genetiske utrustning eller at det er forsankret i vår psyko-somatiske konstitusjoen. Med andre ord: en trenger slettes ikke tro på trollkarler, at noen leser i krystallkuler, at en leser det ut av hellige skrifter eller at det står skrevet i sternene(astrologien har talt!), for å kunne følge den prakiske intelligibilitetet til måten jeg tenker om det. Resonnementet er slik. For meg er filosofi om å ha et globalt og personlig prosjekt, der det å ha et slikt globalt og personlig prosjekt er gi alt du har å gi i et eneste kast, og når loddet først har falt, så er gis det ingen mening til tanken om tilbaketrekking fra det du dermed har bunder deg til for resten av livet: livet med filosofi.

Sagt og ment med andre ord: At den alminnelige betydningen til 'dedikerthet' er at livet ditt har fått en viss bestemmelse, med en viss retning, og når det er slik at en viss retning har blitt utpekt, og at det har oppstått i og gjennom det grunnleggende valget, så er det nettopp hva vi mener med å snakke om «å ha fått et kall» eller «at et menneskeliv har fått en skjebne».

På denne bakgrunn gis det heller ingen begripelig mening til tanken om å trekke seg tilbake til en tid da du levde uten prosjektet ditt, siden å ha viet seg til et grunnleggende prosjekt, er å ha bundet seg med henblikk på en framtid som er åpen og uferdig, så er dette ikke på linje med å ha én eller annen stilling, og når tiden er inne, eller regelverket åpner opp for det, så trekker en seg fra stillingen har stått i og går over i pensjonistenes rekke.

Sentralt, vesentlig og betydningfullt for forståelsen av hva som menes med å snakke om et helt liv i termer av kast, lodd, skjebne, bestemmelse og retning, er at de nevnte begrep er ufravikelige for den nærmere karakteristikk av hva for egenskaper/kvaliteter det har å involvere seg i filosofi, dvs. med henblikk på hvilke aktiviteter, virksomheter og livsformer en snakker om når en snakker om filosofi.

Å snakke om retning og mål betyr ikke bare at det er målet eller formålet, som angir retningen for aktiviteten og virksomheten, siden 'mål' også har betydningen standard, norm og verdi: At den som måler en gjenstand, en sak, eller en eller annen menneskelig virkomhet, vurderer den ut fra visse 'målestokker', e.g. med henblikk på dens klarhet, koherens, kompletthet og komparabiltet, slik filosofen R. S Peters gjorde i sin tid da han forfulgte prosjektet sitt om utdanningfilosofi og hva det er om.

I basal forstand er det globale og personlige prosjektet mitt beroende av at jeg har tatt opp dette forutgående spørsmålet: Hva skal jeg gjøre ut av meg selv og livet mitt? Svaret jeg gav på spørsmålet jeg tok opp til nærmere undersøkelse, trakk meg dermed i følgende retning: At jeg den grad og utstrekning jeg ønsket og ville drive med filosofi, så hadde jeg å ta skrittet utover én eller annen 'livsfilosofi', eller en 'verdensanskuelse', og over i livet med filosofi. Dermed er det denne overgangen fra den rene biologiske bestemmelsen av filosofi, i termer diverse drifter og lidenskaper, instinkter og impulsstyrte reaksjoner, til en situasjon hvor de teoretiske, praktiske og etiske bestemmelser er avgjørende for å forstå hva for livsformer som er inkludert i kategorien filosofi. Om en knyttet betydningen til 'filosofi' til 'livssyn' og 'verdensanskuelse', så kunne en jo komme til å tro og mene at betydningen til 'filosofi' er ett og det samme som 'mat', respektivt, 'terror', især om en betenker at 'lykke', 'lykkelig', 'tilfredshet, og liknede synonyme betydninger hører med til de anliggender en tar opp i filosofi; det gis nemlig mennesker som er ekstremt opptatt av velsmakende mat, slik det gis perverterte mennesker som får et stort kick av å påføre andre mennesker store lidelser, eventuelt at de tar livet av dem: å tenke om filosofiske aktiviteter, virksomheter og livsformer på den sistnevnte måten, er å ha fjernet seg svært langt fra det som med all rimelighet skal kunne forstås med begrepet, siden opphavet til filosofi, i fortiden, nå og i all overskuelig framtid, er 'undring' og hvor dets mål er streben etter forståelse, innsikt – klarhet.

At det globale prosjektet er av personlig art, gjør at det er mitt eget prosjekt, e.g. at jeg har overtatt det personlige ansvaret for det, dvs. at ingen kan tre inn i mitt eget sted, og utføre arbeidet for meg, samtidig som jeg pukker på at det er mitt og bare mitt prosjekt. Dermed følger det som konsekvens, at om noe går galt, eller at progresjonen i arbeidet mitt stanser opp, så kan jeg ikke velte skylden over på andre enn meg selv, i og med at det er jeg som er initiativtakeren til prosjektet og at det er jeg som har å streve med og etter å fullbyrde det.

I sistnevnte forstand er det globale prosjektet et grunnprosjekt, og som består av en rekke del prosjekt, der relasjonene mellom helhet og del, det globale og delprosjektene, er mer og annet enn summen av grunnprosjektets deler: I den grad det gis oveflateliv og menneskeliv i dypere forstand enn det overflatiske liv, dvs. at en rir på bølgende, følger livsstrømmen, så er hvert eneste menneske mer enn summen av de historier det forteller til andre om seg selv.

Sett fra en annen inngangsport, er det slik at filosofi har seg selv som sitt eget problem, emne eller anliggende, og at å avgrense hva som teller som filosofi er det opp til filosofene selv å avgjøre, og ikke at det presses eksterne meninger inn i en filosof fra utsiden, dvs. fra mennesker som befinner seg utenfor filosofi.

Ut fra alminnelige og utbredte oppfattelser om filosofi og de mange utfordringer en blir stilt overfor i filosofi, er filosofiske saker avgrenset på følgende vis: at de er om forholdet mellom liv og ren materie, det universelle og det individuelle, om skillet mellom sant og falskt, godt og ondt, rett og galt, om skjønnet og hva skjønnet er, om menneskenes vilje er fri eller ikke, og om det sakrale og det sekulære, óg, og ikke minst, at det er om det gode livet, eller hva som teller som å ha ett godt liv.

Det gis folk som steller med politisk teori og politisk filosofi, der det sistnevnte hører inn under vitenskapsfilosofi, mens 'politisk teori' er om ulike måter å styre og organisere samfunnet på. To eksempler illistrerer min mening om dette: at de ulike konsepsjonene til Niccòlo Machiavelli(1469 - 1527) og Hannah Arendt(1906 - 1975) står for politisk teori, mens konsepsjonene til idealisten Platon(427 – 347 f. Kr,) og den naturalistiske/materialistiske filosofien til Thomas Hobbes(1588 – 1679), står for politisk filosofi. Grenseoppgangen mellom 'politisk teori' og 'politisk filosof', kan helt sikkert framstå som ytterst hårfin, skjønt det er ikke logisk eller empirisk umulig å trekke opp en slik grense. Foruten at filosofi er om de sakene jeg har nevnt over, er det om å ta opp spørsmål om hva som teller som å ha et godt liv å leve, eller skal en beskrive det i termer av ett godt liv å leve, gitt at hvert eneste menneske, i streng forstand, har ett og bare ett liv å leve. Imidlertid, hva angår notasjonen om å ha ett godt liv å leve, så er det ikke slik at dette, hva det nå mer presist måtte være, faller sammen med moral/etikk, siden det førstnevnte er om å ha det best mulige liv, gitt de singulære menneskenes evner og anlegg, deres globale livsvilkår og hva de gjør ut av det, mens det sistnevnte er med henvisning til 'ros og ris', 'billigelse og misbilligelse', 'anerkjennelse og fordømmelse'.

Utover å rå over moralske begrep, gis det en rekke ulike teorier om moral, eller det som betegnes med 'etikk', så som deontologisk etikk, utilitarianistisk etikk, konsekvensetikk/konsekvens utilitarianiske etikk, situasjonsetikk, religiøs etikk og teologisk etikk. Personlig foretrekker jeg «'Humanistisk etikk'» ved at ut fra min egen erfaringen og begrepene mine, så har de ulike former for moralteori ikke ført til økt innsikt i spørmål om moral og den moralske dimensjonen, og som er om å knytte liv og moral sammen, for først når en får koblet liv og moral sammen, så får oppstår det en moral som befordrer og fremmer livet, og ikke at livet vårt blir styrt i kraft av en eller annen teori om moral: Det er OK å ha det slik at teorier om moral har overlevd seg selv, siden det har blitt sagt og ment så mange underlige ting om moral at en skulle tro at det bare er den som rår over en viss teori som skjønner seg på det.

Bild av Hebriana AlainentaloInnledning.

Å ha et helt liv å føre betyr ikke det samme som å snakke om og kjenne at livet har i seg en form for helhet, e.g. at begrepsliggjøringen av at at livet er helt, er å tenke på og å snakke om livet i kvalitative termer. Den kvalitative vurderingen av livet er om trivsel vs mistrivsel, fornøydhet vs misfornøydhet, velvære vs ubehag, lyst vs. smerte, savn vs lidelse, tilfredshet vs utilfredshet, lykke vs. ulykke, lykkelig vs. ulykkelig, glede og gladhet vs. tristhet og sorg. Den kvantitative dimensjonen, grovt uttrykt, er om livsvarigheten, og, kan en føye til, hvor stor grad av trivsel, respektivt, mistrivsel som gis i et liv: Et helt liv kan således inneholde både nok melk og tilstrekkelig med kjøtt og poterer, og at en er tilfreds med at det er slik. Punktum. Det gis mennesker som bor dårlig, spiser usunn mat, de har ingen utdanning, ingen jobb og de har ingen utsikter til å få seg en jobb, skjønt de hevder om seg selv at de er fornøyd med livet slik det er.

Noen mennesker er opptatt av 'store og sterke (sanse) opplevelser', og som er forenelig med 'lykkemaskiner', som simulerer sterke syns-og hørselsinntrykk. Alminnelig erfaring tilsier at det gis en terskel for sanseopplevelser, der styrkegraden slår om i det stikk motsatte, nemlig som stigende grad av ubehag, smerte eller smertefulle fornemmelser.

En helt annen inngangsport er å hevde at eksistensen av diskordans eller uoverenstemmelse, er et påfallende karaktieristisk trekk i hvert eneste liv, og at uoverenstemmelsen er livets kår, og at dette gjelder såvel livet i fortiden som innover i framtiden; her er det om splittelsen mellom ønsker og fordringer, håp og forventninger, og hvordan livet faktisk er; eller om livssituasjoner i termer av helhetlige situasjoner, og der livet endrer seg når den helhetlige situasjonen, og som en befinner seg i, endrer seg, gitt at den som er situert i en helhetlig situasjon identifiserer seg med de partikulære situasjoner.

I den kvantitative dimensjonen lever en fra øyblikk til øyblikk, så lenge det varer, i skarp kontrast til tanken om liv som henger sammen over tid, sted og omstendigheter: livssammenhengen. Med andre ord: ut fra den kvantitative konsepsjonen er livet om, la oss si og mene, nok melk og tilstrekkelig med kjøtt og poteter, samt at en kjenner en stor glede over å være til, eller at en hevder at en kjenner at livet er stort, mens ut fra den kvalitative konsepsjonen er det om hva slags liv det er tale om: om det er et liv med referanse til kreativitet og estetiske erfaringer, diverse utfordrende oppgaver eller om det bare er om å leve det hen: at en rir på bølgetoppene, følger livstrømmen. Livet med og uten andre enn seg selv – den sosiale dimensjonen – er likeledes av betydning; det er nå en gang slik at mange av oss er sosialt anlagt, dvs. at vi trives best i samvær med andre mennesker, og at det er samværet som gir betydning og mening til livet vårt, og omvendt, i den grad og utstrekning det sosiale menneske ikke får anledning og muligheten til samværet med andre mennesker, så kjennes livet ganske utålelig. Jeg skynder meg med å tilføye at den som finner kontrasten mellom den kvantitative og den kvalitative distinksjon for svært besværlig, problematisk eller forvirrende, kan bare glemme hele distinksjonen.

Dermed kan en uttrykke det slik at diskordansen gis i et liv gis i og med gårdsdagens liv, nåtidens liv vs. morgendagens liv, mens et annet aspekt er det sosiale livet, og de mange ulike 'sosiale' selv, og hvor den sterke splittelsen som kan oppstå mellom de ulike sosiale selv er av en slik voldsom karakter at i det forrige århundret ble splittelsen mellom de mange sosiale selv betegnet med 'schizofreni'. Eventuelt, at disharmonien eller diskordansen, mellom livet som kirkegjenger på søndager og den kyniske forretmingsmannen i ukedagene, for øvrig, blir nedtont ved at en slår seg til tåls med at det er nå en gang slik livet er – at det består av motsetninger som ikke går opp i en høyere enhet – og at en har å tilpasse seg den verden en faktisk lever i, der pengeinntjening og egeninteresser er dominerende: for meg er den andre dermed en potensiell kunde – en kjøper av produkten som jeg selger til alle og enhver, gitt at de betaler cash. Følgelig, om salget går dårlig for firmaet eller forretningen, så tar jeg alt, og mine tilsatte får ingenting. Omvedet er: at i en kynisk verden har den som kan og vil berge seg selv, å berge seg selv, med mindre hun ønsker og vil gå i hundene.

Jeg går nå over til å snakke om min egen konsepsjon, for så å vende tilbake til hovedveien, og som innebærer at jeg tar opp spørsmål med referanse til etikk og til tanken om hva som menes med 'lykke', der begrepet om lykke har mange andre betydninger enn å snakke om at det gode livet er om å kjenne seg lykkelig hver eneste dag.

Om å ha et livslangt kall.

Å ha et liv å føre er et svært komplisert og svært seriøst anliggende, i sær med med henblikk på at idéen om å ha et livslangt 'kall' er en ytterst fremmed idé for de aller fleste voksne mennesker lever i dag. Hvorfor er det slik? Én av grunnene for at en skyver kallstanken fra seg er vel at en tror og mener at den er hører hjemme i i en radikalt annen tid og verden enn vår avmystifiserte verden, e.g. at kallstanken passer godt inn med den slags kosmoøogi som postulerer at livet i verden er forutbestemt, og at det er ingenting å gjøre med det:; det er jo dette som betegnes med «'skjebnetro'»: at ting og forhold er som de er, og at tilstanden er urokkelig – uforanderlig.

Likevel, jeg tror og mener at det er verken logisk eller empirisk umulig å gi god mening til uttrykket å ha et kall, uten at denne beskrivelsen og tydningen impliserer at en trekker inn tanken om Gud eller Skjebnen(Fatum), eller at livet vårt er hugget inn i stein, i vår genetiske utrustning eller at det er forsankret i vår psyko-somatiske konstitusjoen. Med andre ord: en trenger slettes ikke tro på trollkarler, at noen leser i krystallkuler, at en leser det ut av hellige skrifter eller at det står skrevet i sternene(astrologien har talt!), for å kunne følge den prakiske intelligibilitetet til måten jeg tenker om det. Resonnementet er slik. For meg er filosofi om å ha et globalt og personlig prosjekt, der det å ha et slikt globalt og personlig prosjekt er gi alt du har å gi i et eneste kast, og når loddet først har falt, så er gis det ingen mening til tanken om tilbaketrekking fra det du dermed har bunder deg til for resten av livet: livet med filosofi.

Sagt og ment med andre ord: At den alminnelige betydningen til 'dedikerthet' er at livet ditt har fått en viss bestemmelse, med en viss retning, og når det er slik at en viss retning har blitt utpekt, og at det har oppstått i og gjennom det grunnleggende valget, så er det nettopp hva vi mener med å snakke om «å ha fått et kall» eller «at et menneskeliv har fått en skjebne».

På denne bakgrunn gis det heller ingen begripelig mening til tanken om å trekke seg tilbake til en tid da du levde uten prosjektet ditt, siden å ha viet seg til et grunnleggende prosjekt, er å ha bundet seg med henblikk på en framtid som er åpen og uferdig, så er dette ikke på linje med å ha én eller annen stilling, og når tiden er inne, eller regelverket åpner opp for det, så trekker en seg fra stillingen har stått i og går over i pensjonistenes rekke.

Sentralt, vesentlig og betydningfullt for forståelsen av hva som menes med å snakke om et helt liv i termer av kast, lodd, skjebne, bestemmelse og retning, er at de nevnte begrep er ufravikelige for den nærmere karakteristikk av hva for egenskaper/kvaliteter det har å involvere seg i filosofi, dvs. med henblikk på hvilke aktiviteter, virksomheter og livsformer en snakker om når en snakker om filosofi.

Å snakke om retning og mål betyr ikke bare at det er målet eller formålet, som angir retningen for aktiviteten og virksomheten, siden 'mål' også har betydningen standard, norm og verdi: At den som måler en gjenstand, en sak, eller en eller annen menneskelig virkomhet, vurderer den ut fra visse 'målestokker', e.g. med henblikk på dens klarhet, koherens, kompletthet og komparabiltet, slik filosofen R. S Peters gjorde i sin tid da han forfulgte prosjektet sitt om utdanningfilosofi og hva det er om.

I basal forstand er det globale og personlige prosjektet mitt beroende av at jeg har tatt opp dette forutgående spørsmålet: Hva skal jeg gjøre ut av meg selv og livet mitt? Svaret jeg gav på spørsmålet jeg tok opp til nærmere undersøkelse, trakk meg dermed i følgende retning: At jeg den grad og utstrekning jeg ønsket og ville drive med filosofi, så hadde jeg å ta skrittet utover én eller annen 'livsfilosofi', eller en 'verdensanskuelse', og over i livet med filosofi. Dermed er det denne overgangen fra den rene biologiske bestemmelsen av filosofi, i termer diverse drifter og lidenskaper, instinkter og impulsstyrte reaksjoner, til en situasjon hvor de teoretiske, praktiske og etiske bestemmelser er avgjørende for å forstå hva for livsformer som er inkludert i kategorien filosofi. Om en knyttet betydningen til 'filosofi' til 'livssyn' og 'verdensanskuelse', så kunne en jo komme til å tro og mene at betydningen til 'filosofi' er ett og det samme som 'mat', respektivt, 'terror', især om en betenker at 'lykke', 'lykkelig', 'tilfredshet, og liknede synonyme betydninger hører med til de anliggender en tar opp i filosofi; det gis nemlig mennesker som er ekstremt opptatt av velsmakende mat, slik det gis perverterte mennesker som får et stort kick av å påføre andre mennesker store lidelser, eventuelt at de tar livet av dem: å tenke om filosofiske aktiviteter, virksomheter og livsformer på den sistnevnte måten, er å ha fjernet seg svært langt fra det som med all rimelighet skal kunne forstås med begrepet, siden opphavet til filosofi, i fortiden, nå og i all overskuelig framtid, er 'undring' og hvor dets mål er streben etter forståelse, innsikt – klarhet.

At det globale prosjektet er av personlig art, gjør at det er mitt eget prosjekt, e.g. at jeg har overtatt det personlige ansvaret for det, dvs. at ingen kan tre inn i mitt eget sted, og utføre arbeidet for meg, samtidig som jeg pukker på at det er mitt og bare mitt prosjekt. Dermed følger det som konsekvens, at om noe går galt, eller at progresjonen i arbeidet mitt stanser opp, så kan jeg ikke velte skylden over på andre enn meg selv, i og med at det er jeg som er initiativtakeren til prosjektet og at det er jeg som har å streve med og etter å fullbyrde det.

I sistnevnte forstand er det globale prosjektet et grunnprosjekt, og som består av en rekke del prosjekt, der relasjonene mellom helhet og del, det globale og delprosjektene, er mer og annet enn summen av grunnprosjektets deler: I den grad det gis oveflateliv og menneskeliv i dypere forstand enn det overflatiske liv, dvs. at en rir på bølgende, følger livsstrømmen, så er hvert eneste menneske mer enn summen av de historier det forteller til andre om seg selv.

Sett fra en annen inngangsport, er det slik at filosofi har seg selv som sitt eget problem, emne eller anliggende, og at å avgrense hva som teller som filosofi er det opp til filosofene selv å avgjøre, og ikke at det presses eksterne meninger inn i en filosof fra utsiden, dvs. fra mennesker som befinner seg utenfor filosofi.

Ut fra alminnelige og utbredte oppfattelser om filosofi og de mange utfordringer en blir stilt overfor i filosofi, er filosofiske saker avgrenset på følgende vis: at de er om forholdet mellom liv og ren materie, det universelle og det individuelle, om skillet mellom sant og falskt, godt og ondt, rett og galt, om skjønnet og hva skjønnet er, om menneskenes vilje er fri eller ikke, og om det sakrale og det sekulære, óg, og ikke minst, at det er om det gode livet, eller hva som teller som å ha ett godt liv.

Det gis folk som steller med politisk teori og politisk filosofi, der det sistnevnte hører inn under vitenskapsfilosofi, mens 'politisk teori' er om ulike måter å styre og organisere samfunnet på. To eksempler illistrerer min mening om dette: at de ulike konsepsjonene til Niccòlo Machiavelli(1469 - 1527) og Hannah Arendt(1906 - 1975) står for politisk teori, mens konsepsjonene til idealisten Platon(427 – 347 f. Kr,) og den naturalistiske/materialistiske filosofien til Thomas Hobbes(1588 – 1679), står for politisk filosofi. Grenseoppgangen mellom 'politisk teori' og 'politisk filosof', kan helt sikkert framstå som ytterst hårfin, skjønt det er ikke logisk eller empirisk umulig å trekke opp en slik grense. Foruten at filosofi er om de sakene jeg har nevnt over, er det om å ta opp spørsmål om hva som teller som å ha et godt liv å leve, eller skal en beskrive det i termer av ett godt liv å leve, gitt at hvert eneste menneske, i streng forstand, har ett og bare ett liv å leve. Imidlertid, hva angår notasjonen om å ha ett godt liv å leve, så er det ikke slik at dette, hva det nå mer presist måtte være, faller sammen med moral/etikk, siden det førstnevnte er om å ha det best mulige liv, gitt de singulære menneskenes evner og anlegg, deres globale livsvilkår og hva de gjør ut av det, mens det sistnevnte er med henvisning til 'ros og ris', 'billigelse og misbilligelse', 'anerkjennelse og fordømmelse'.

Utover å rå over moralske begrep, gis det en rekke ulike teorier om moral, eller det som betegnes med 'etikk', så som deontologisk etikk, utilitarianistisk etikk, konsekvensetikk/konsekvens utilitarianiske etikk, situasjonsetikk, religiøs etikk og teologisk etikk. Personlig foretrekker jeg «'Humanistisk etikk'» ved at ut fra min egen erfaringen og begrepene mine, så har de ulike former for moralteori ikke ført til økt innsikt i spørmål om moral og den moralske dimensjonen, og som er om å knytte liv og moral sammen, for først når en får koblet liv og moral sammen, så får oppstår det en moral som befordrer og fremmer livet, og ikke at livet vårt blir styrt i kraft av en eller annen teori om moral: Det er OK å ha det slik at teorier om moral har overlevd seg selv, siden det har blitt sagt og ment så mange underlige ting om moral at en skulle tro at det bare er den som rår over en viss teori som skjønner seg på det.

Sida 1

Fabula av Hebriana AlainentaloOm gjenstandsområdet for moral og moralske verdidommer.

I kontradiksjon til gjenstandsområdet for å ha ett tilfredsstillende liv, og som ikke sjelden innbefatter 'å ha et globalt prosjekt av personlig art', det vil si at en 'å har bundet livet sitt opp til ett og bare ett overordnet og overordnende grunnprosjekt', er gjenstandsområdet for moral og moralske verdidommer med referanse til størrelser som 'agent' eller 'aktør'(person), 'karakter' 'intensjon', 'handling'('akt' eller 'gjøren'), 'norm' og 'normbrudd', samt 'konsekvens'. Betydningen er: At i de tifelle en viss moralsk agent støter an overfor intersubjektivt anerkjente standarder eller normer, for anstendig gjøren, så blir hun, og med rette, gjenstand for moralsk fordømmelse, og grunnen for at det er slik, er at moral, i alminnelig forstand, involverer andre mennesker enn agenten selv: om jeg svikter vennen min, og som jeg har lovet å hjelpe når hun er i nød, eller at hun har fått trøbbel, er det ikke først og fremst å skade meg selv: det er den andre – vennen – som får unngjelde for at jeg ikke lever opp til den moralske normen om å assistere henne, gitt at jeg ikke er forhindret fra å gjøre det. Naturligvis, at jeg svikter, når jeg skal hjelpe og støtte, kan få som effekt at det går ut over meg selv, i den mening at selvoppfattelsen min begynner å vakle, skjønt dette at jeg skader meg selv, er av langt mindre betydning enn at det er jeg som sviktet den som står meg nær – vennen min.

Gjenstandsområdet for det gode liv.

Med henblikk på det gode liv, eller å ha ett best mulig liv, er situasjonen en helt annen, for objekt for vurderende verdsettinger er, primært meg selv og ingen andre enn meg selv. For den som har foretatt et grunnleggende valg av livsvei, som for eksempel i egenskap av naturvitenskapelig forsker, eller som filosof og litterat, er det av overordentlig stor betydning at hun gjør en helhjertet innsats innenfor forskningsfeltet sitt, eller at en skrivende filosof gjør et godt arbeide, og det er ikke bare av hensyn til leserne/kritikerne og deres meninger: det primære er med referanse til seg selv, og som er den som står personlig ansvarlig for alt det hun sender fra seg og ut i verden.

Ulike livsstiler.

Dermed er jeg parat til å skifte inngangsport til susjettet mitt, siden det jeg kommer til å snakke om nedenfor, kan bidra til å få et økt grep om det som menes med ett tilfredsstillende liv, og, dermed, at det aktuelle livet er et lite tilfredsstillende liv. Eventuelt, at det er et svært dårlig liv.

I vår tid er det slettes ikke uvanlig at såvel ett singulært menneskeliv som grupper av singulære menneskeliv leves på følgende måte: 1. At en følger livsstrømmen. 2. At livet leves i stor overlatthet til seg selv. 3. At overrentheten er dets dominerende kjennetegn. 4. At kynisismen er det aktuelle livets primus motor. 5. At motivering er sentrert rundt hat og hevn.

Samtlige livsmodi(1 - 5) er uforenelig med å leve i forbindelsen, siden de nevnte 'livsstiler er manifeste vrengbilder på å ha et liv å leve og et liv å føre, og som er om å leve i kontakt med realiteten. Således er denne artikkelen mitt eget bidrag til å få et økt grep på hva som menes med å leve livet sitt i kontakt med realiteten, og hvor kontaktløsheten, i termer av overlattheten og overrentheten, er en definitiv manifestasjon av å leve på hjemløshetens vilkår.

En kan likeledes undre seg over hva det er med vår tid, og at en prøver å forstå denne tiden vi lever i gjennom å sammenlikne det en får kjennskap til om verden med hva for fornemmelser og tanker det hadde kallet fram hos folk som Sokrates, Platon, Aristoteles og stoikeren Epiktetos, og jeg tar neppe feil om jeg hevder at hver eneste en av d følgende ytringer ville ha fått såvel Sokrates, Platon, Aristoteles og stoikeren Epiktetos til å få en vond smak i munnen. I alle fall, ytringene er verken forenelig med høy moral eller at en har ett godt liv: 1.«Jeg er så lykkelig, for omsider har vi kvittet oss med denne skrikende hyenen»(Sagt om Oberst Gaddafi). 2. «Forfatterskapet mitt er mye mer verdt enn livet til ett dusin gamle damer». 3. «Det er helt fantastisk at du og jeg møttes, etter så mange år jeg er overlykkelig». 4.«Denne maten smakte alldeles herlig, du». 5.«Jeg er svært glad for at jeg vant denne konkurransen».

Dermed har jeg angitt to ytterpunkter eller ekstremer, for det som, etter alle alminnelige holdepunkt, er ekskludert fra susjettet, der den ene polen er med referanse til en moralsk og rettslig inakseptabel franstilling av det, mens den andre ytterpolen henviser til det lettvinte liv, det vil si til med referanse til den slags typer av mennesker som følger 'livsstrømmen', e.g. at en vandrer langsetter den brede, ferdigoppgåtte landevei. Således kan det jeg snakket om over, sammenfattes på denne måte: Det gis både moralske, rettslige og praktiske grunner for å være istand til å argumentere på overbevisende måter for synspunktet at det gis en dimensjonen for mennesker, og som kvalifiserer for at det er rimelig å erklære at den fortjener å bli døpt og navngitt med hedersbetegnelsen «'å ha ett god liv'».

I pluralistiske samfunnskulturer er det problematisk å argumentere for at det gis kun étt og bare ett liv som kvalifiserer for det gode livet i seg selv, og således er bestemmelsen «Det gode liv(et) en rent formal bestemmelse, en bestemmelse som har å bli individuert i hvert enkelt tilfelle: på grunn av at selve idéen og begrepet om 'pluralistiske' samfunnsformer innebærer at det gis et mangfold av ulike livsformer, så er det ikke slik at kun én av disse livsformer framstår som kandidat for det gode liv: å hevde at det gode liv blinkes ut av den og den livsformen, er ett og det samme som å 'reifisere' en gitt livsform, og at den reifiserte livsform ikke bare framstår som den mest framragende livsform, for hva det er om, er at den som tenker langsetter nevnte baner, streber etter å institusjonalisere livsformen som en livsform hver og en av oss ønsker og vil ha, og at dersom du er gjenstridig, og slettes ikke har et ønske om å bli ensrettet, så skal du, om du vil eller ikke: å generaliser fra at en blir godt likt for det en bidrar med innenfor en viss referansegruppe av mennesker, og til at det en gjør er forbilledlig for alle andre sosiale og kulturelle grupper, er en tvilsom strategi; dessuten er det ikke slik at en viss livsstil er etterstrebelsesverdig på grunn av at den nyter en viss opplutning, eller at den blir godt likt sv visse grupper mennesker i et partikulært samfunn.

Det trenges knapt nok nevnes at betingelsene går langt utover det som er logisk og ontologisk mulig å oppfylle, og dermed blir resultatet at en får mennesker som er, mer eller mindre, innenfor den abstrakte idéen om den aller beste livsformen, og alle de som faller utenfor den kimæriske idéen: jeg distanserer meg fra nevnte idé, skjønt jeg fortrekker å relatere meg til 'det gode liv, og at det er sammenhengen notasjonen opptrer innenfor som avgjør mer presist hva jeg mener.

Dermed resonnerer jeg slik. Fra og med opplysningstiden ble alt som strømmet ut fra fortiden, med dens mylder av ulike tradisjoner, praksisser,levesett, satt i klammer: menneskenes liv i fortiden ble betraktet som et liv i det ytterste mørke, der kontradiksjonen for all uopplyshet var fornuften, framskrittet, utviklingen, bevegelse og forandring. Det vil si at menneskene hadde å frisette seg for all slags dårskap som hadde fylt sinnet deres før i tiden.

Vi kan likeledes uttrykke det foregående på følgende vis. Etterhvert som fagvitensskapenes innflytelse over hva en kan vite noe sikkert om, det vil si med henblikk på menneskelivet og dets verdigrunnlag, avtok den forutgående streben etter visshet om saker som er om livet selv, slik at utfallet fra oppmerksomhetsskiftet fra livet til verden, ble at menneskene ble fortalt inn i en framskrittshistorie, og at søken etter en visshet om livet og livet selv, er en forgjeves streben etter en tid og en verden, og som snart er over, takket være at menneskene er i ferd med å komme hjem til seg selv, etter å ha famlet rundt i mørke i hundrevis av år.

I antikken og i middelalderen resonnerte en annerledes om de nevnte anliggender, i og med at en så det ikke slik at samfunnsordningen var et anliggende for seg, og at menneskenes fordringer etter det gode liv, var et helt annet anliggende. Det vil si at 'gode' samfunnsordninger tenderte henimot 'gode' liv, mens 'dårlige' samfunnsordninger' tenderte henimot 'dårlige' liv.

I fortsettelser starter jeg opp med skrive å skrive om de ulike filosofiske tradisjoner/vinklinger inn til 'det gode liv', for deretter å se nærmere på 'lykke' og 'lykkelig'. Jeg kommer likeledes til å skrive om senere konsepsjoner om det gode liv, så som oppfattelser om lykke, i betyning 'lyst' eller 'nytte'. Eventuelt, at forestillingen om lykke innebærer at en kjenner minst mulig smerter/ubehag, det vil si at totaliteten av smertefornemmelser er mindre enn totaliteten behagelige fornemmelser. Dernest skifter jeg inngangsport ved at tar opp sentrale moment hos Platon, så som idélæren, idéen om rettferdighet, idéen om menneskesjelen: Ut fra såvel Sokrates som Platon, er streben etter forståelse/kunnskap en integrert del av filosofi, e.g. at for et menneske, er å ha et liv som grisen, knapt nok verdt å ha. Utover det jeg allerede har nevnt, kommer jeg til å skrive om Platons konsepsjon om dialogen og dens betydning, e.g. i dens tvetydige drakt mellom den konvensjonelle retorikken, på den ene side, og det filosofiske logos, på den annen side. Dermed hevder jeg at den diskursive veien, og som har å ta hensyn til at idélæren, idéen om rettferdighet, idéen om menneskesjelen og Platons konsepsjon om dialogen og dens betyding, danner og utgjør den ufravikelige inngangsporten til forståelsen av hele Platons filosofi. Med andre ord: at ut fra Sokrates og Platon kommer senere forestillinger om hva som utgjør det gode liv i et svært underlig lys, især med tanke på at det er om at en (skal kjenne seg)kjenner seg lykkelig hver eneste dag.

Imidlertid, artikkelens overordnede og overordnende filosofiske anliggende, er mer presise undersøkelser om hva som er lagt ned og inn i frasen «at det gode liv er om å kjenne seg lykkelig hver eneste dag», e.g. at frasen får ulike mening i og gjennom de sosiale, politiske, kulturelle og historiske sammenhenger frasen opptrer innenfor, eller slike fraser som har tilnærmelsesvis samme betydning, så som at en skal la være å bekymre seg om framtiden, eller at ingen kan løpe fra sin egen fortid. Eventuelt, at livet er om å leve mest mulig i og for øyeblikket. Imdlertid, det gis en alvorlig innsigelse overfor all lettvint og overflatisk stoisisme, og den går ut på at det gis en øvre limit for hva en kan kvitte seg med av praktiske fornødenheter, gitt at en har helt normale intenderte intensjoner om at livet skal være slik at det er utholdelig å leve, e.g. at overskridelse av denne grense foranlediger at livet tenderer i retning av å bli svært ubehagelig.

Sida 2

Om det gode liv og de ulike måter det har blitt framstilt på i filosofi.

Herakleitos och DemokritosDiskursen om 'det gode liv' er slettes ikke fremmed og ukjent for en filosof, der en av de første filosofer som ytret seg om det, var filosofen Herakleitos(ca. 540 – ca. 480 f. Kr.). Herakleitos er en av de mest misforståtte filosofen i europeiske filosofihistorie, og der ytringen «alt flyter»(Panta Rei) knapt nok er begripelig, med mindre den øvrige delen av filosofien hos Herakleitos settes i parentes, eller at en støtter seg på utsagn en finner hos den greske filosofen Aristoteles (384 – 322 f.Kr.). Imidlertid, hva en kan lese ut av de fragment som Herakleitos etterlot seg, sammen med biografiske opplysninger om livet hans, så satte Herakleitos fram 3 filosofiske teser. Hver og en av disse teser bygger på Herekleitos sin innsikt i 'Logos'('Ordet'), og at 'Logos' er den stablile grunnkategorien. Dermed går hans første tese slik: 'at 'Logos' er pre – eksisterende og evigvarende', mens den andre tesen hans er: 'at alt som oppstår og forgår, skjer i og gjennom 'logos', så settes en på sporet av idéen at kiv og trid, splittethet og motsetninger, kun er utgangspunktet for videre overveielser, og at tesen 'at alt forandrer seg' ikke er menneskelivets mål og mening, og som nettopp utgjøres av nevnte harmoni med alt som er, det vil si at det er om bindingen til og troskapen overfor 'Logos'.

Den tredje tesen hos Herakleitos er slik: at menneskenes intellektuelle og moralske kompass er bundet opp til at de støtter seg på 'Logos'(ordet), for anerkjenningen og erkjenningen av 'Logos' bidrar til at menneskene finner fram til en stabil sinnstilstand, en sinnstilstand som innebærer å leve i harmoni med seg selv og med hele naturen eller skaperverket.

På tross av, eller skal en tro og mene på grunn av, at troskapen overfor 'Logos' foranlediger å legge ut på en lang reise som går fra det dypeste mørke til det klareste lys, så fortsetter menneskene å famle rundt om i hvert sitt mørke rom, der de baserer seg på deres falske meninger om at det rekker med å holde seg til de mange konvensjonelle språk, e.g. 'at subjektiviteten er sannheten'' og «'at sannheten er av subjektiv karakter'»(Søren Kierkegaard), der det nettopp er om 'Hiin Enkeltes' vilkårlige oppfatning av realiteten og det som er sant ut fra den. For å uttrykke det med min egen parafrasering av Paul Karl Feyerabend(1924 – 1994), og som regnes for Anarkisten i filosofi: «At i filosofi(vitenskapsfilosofi) står hver eneste tro og mening på samme linje, slik 'at alt som er i orden, er i orden som det er'».

I samme slengen kan en kaste ut av seg at i vår tid gis det ingen 'utsider', for 'alt er innenfor, og ingenting er utenfor, for alt er innenfor', hvilket synes å være en lek med begrepsord, e.g. at seriøsiteten mangler, siden det lekende menneske verken er det første eller det siste som passer for mennesker.

En kunne kanskje si og mene at å argumentere for at visse teorier om moral har forrang framfor andre teorier om moral, er som å hevde at i vitenskapsfilosofi går alt an, i og med at en sørger for å legge et immunitetsbind rundt teorien en argumenterer for, og at en derigjennom har gjort den usårbar for hvert eneste angrep, uansett hvor kraftige disse måtte være og uavhengig av hvor lenge striden pågår, målt i år, for eksempel. Det får være som det er eller ikke.

Dersom en ser idéen og begrepet om det gode fra følgende synspunkt, så er det ikke alltid det beste en kan gjøre at en støtter seg på traderte tradisjoner med henblikk på oppnåelse av klarhet. Det har seg nemlig slik at det slettes ikke er sjelden at selve gjenstandsområdet for det en filosof involverer seg i forblir i det dunkle, eller at den aktuelle filosof bare antyder en tankeretning, og knapt nok det. Ludwik Wittgenstein kan stå som eksempel på nevnte innstilling: Hos Wittgenstein heter det at målet hans i filosofi, og vi har å anta at det har å gjøre med at om Wittgenstein oppnår målet sitt, så vil det gjøre ham lykkelig, «er å få flua opp av flaska».

Ut fra sikten min er høyst uklart hva Wittgenstein trodde og mente med «å få flua ut av flaska», og i det hele tatt hva som var hans forbindtligheter og mål med å engasjere seg og involvere seg i filosofi. Det er ikke logisk umulig at Wittgenstein betraktet den tidligere filosofi som en blindvei, e.g. at det dreide seg om såkalte 'evige spørsmål', som for eksempel hva som kom først: Høna eller egget. Eventuelt, at en undres over om pil og bue som skyteredskap kom forut for buen som musikkinstrument; innsigelsene overfor den slags type spørsmål, er at en kan undres over hva det i det hele tatt har å gjøre med filosofi, og som er et nobelt prosjekt, og ikke en gjettelek for den som har moro av slikt: ingen kan drive med filosofi med mindre en har mat og drikke, og om det enten er altfor varmt eller altfor kaldt, eller at en lever på kanten av en uendelig stor avgrunn det meste av tiden, så blir det svært lite filosofi ut av det.

Om gjenforeningen av kroppen og sjelen etter at kroppen og sjelen har skilt lag.

Hva angår relasjonen mellom kropp og sinn, legemet og sjelen og ånden, så er det svært vanskelig å forestille seg at det gis inkarnerte kropper uten sjel, og omvendt, at det fins sjel uten inkarnasjon i en fysiske kropp. Likevel fortsetter menneskene å ta opp slike saker som er om å tøye grensene for begripelighet til det ytterste, for eksempel av hver og en av oss eksisterer som en del av Guds bevissthet. Det vil si at når vi dør døden, så går ingenting tapt, skjønt ventetiden til gjenforeningen av kropp og sjel kan bli svært lang, for det som antas å finne sted når vi dør, pace doktriner, dogmer og ortodoksi i religion og teologi, er tre hendelser: A) at kropp og sjel skiller lag. B) at kropp og sjel forsetter å eksistere atskilt og C), at gjenforeningen omsider finner sted.

Vel, sjelsløse kropper er verken i stand til å sykle eller å snakke med naboen, eller at de skriver om relasjonen mellom sjel og kropp, sinn og legeme, og at de deretter leser gjennom de ulike utkast til en sammenhengende tekst, for så å sende den av sted til en som trykker og publiserer artikkelen. Slikt er det vel bare folk i Irland som tror og mener, for jeg har et bestemt inntrykk av at det er mange villfarne idéer og tanker i omløp i Irland(Eire) – i alle fall, at de nevnte forestillinger gis i den overleverte skjønnlitteraturen: skjønt hva vet jeg om slike ting som har å gjøre med livet 'etter' livet, det vil si at det er om livet vi kjenner til fra vår egen erfaring.

Sida 3

Om filosofi, sett ut fra en viss klarhet over virksomhetens formål.

Ludwig  WittgensteinTilbake til Wittgenstein. En har likeledes å betenke at Wittgenstein var utdannet ingeniør, og med spesialkunnskaper i matematikk, fysikk og bygg, og desslike; det er ikke opplagt at en slik vinkling inn til filosofi er den aller beste vinklingen en kan ha når en gir seg i kast med det noble forehavende som betegnes med filosofi, og som er streben etter forståelse og å forstå.

Et annet aspekt hos Wittgenstein, og som ikke styrker hans sak, er at når Wittgenstein kommer inn på språk og språklighet, og snakker om språk som handling, så skjer det uten noen form for dypere systematikk og rigiditet i måten å tenke på om språk som handling, eller som permativitet, pace Austin, og en av hans etterfølgere, John Searle. Å uttrykke seg slik at en undres over hva som menes med 'god', så som i frasen «A er en god lærer», er ikke ett og det samme som å hevde at nå driver en med filosofi! Hos Wittgenstein virker det som om at om du kunne ha stilt ham spørsmålet «Hva betyr det når en beskriver og vurderer en lærer som en god lærer»?, så hadde Wittgenstein svart at det er nettopp hva jeg undres på, eller at det overlater jeg til spørsmålsstilleren selv å finne ut av.

Å snakke på nevnte måte, er, i beste fall, u-filosofisk, for å ha viet seg til filosofi er å ha tatt på seg en viss bør, og som er å prøve å besvare de spørsmål en tar opp – etter fattig evne.

Det er lite å spore av nevnte innstilling hos Wittgenstein, skjønt med unntak av at å skrive er en form for filosofi, og var det noe Wittgenstein drev på med, så dreidde det seg om å skrive.

Fenomenologer av ulik kolør, så som Brentano, Husserl eller Merleau-Ponty, har heller ingen klar tanke om hva det er de ønsker og vil oppnå med filosofi. La meg få illustrere dette ved at jeg snakker litt om Husserl, og som ut fra den egne sikten var opptatt av å etablere et vitenskapelig grunnlag for utforskningen av menneske, på den ene side, og å avgrrense utforskingen fra datidens psykologiske forskning rundt menneskesinnet: Husserl var for sent ute med idéene sine, og en av grunnene til det, er at menneskene har vært klar over i mange år før ham at deskriptivitet hører med til vitenskpelige undersøkelser og behandlinger av et hvilket som helst emne, og at en har å skjelne dette fra menneskenes subjektive responser overfor de rene beskrivelsene, e.g. alt det som betraktes som kjensgjerninger/fakta, samt sammenhengene mellom de ulike fakta, uten at en dermed når fram til en posisjon der beskrivelelsene en legger fram er uavhengige og selvstendige i relasjon til den som velger ut hva som skal tas med inn i beskrivelsen, hva som skal utelates, og hva for vekt en legger på de ulike ting en faktisk har tatt med: ingen kan hevde at måten en oppfatter realiteten fraller sammen med hvordan realiteten er i seg selv, eller at det er et fullt og helt samvar mellom det jeg tror og mener er tilfelle, og det som faktisk er tilfelle. Ja, en har alltids å holde muligheten åpen for at en har gått seg bort, og at ikke alt det en hevder om realiteten stemmer overens med realiteten. Imidlertid, hva en kan arbeide på og med, er at hver eneste enkeltoverbevisning en har om realiteten skal stemme overrens med det en ellers vet, det vil si pluraliteteten av enkeltoverbevisninger og meninger, og som en holder for plausible – sanne og holdbare oppfattelser.

Likeledes holder jeg fram et annet og sentralt kriterium, nemlig 'fullstendighet'(kompletthet): at en tenker over om en har tatt med det som har å bli tatt med, e.g. at en i sin iver unnlater å sette ned farten, siden det å feie i vei som regel fører til at en overser ting, og som en i langt roligere stunder ikke ville ha en eneste betenkelig med å ta med.

Lykke og lykkelig liv.

Med henblikk på 'lykke' og 'lykkelig' liv, har disse begrep og bestemmelser blitt oppfattet på ulikt vis. Sokrates, for eksempel, synes å ha ført følgende oppfattelse til torgs at ingen mennesker blir lykkelig om de lever som en gris, e.g at mennesker er eslet til noe annet og mer enn å leve fra hånd til munn, i betydningen at hele livet er om å rulle seg i sitt eget fett.

Overklassefilosofen Platon synes å komme Sokrates i møte ved at sanselig vellyst gir kroppen en viss glede, mens sjelen og sjelsevnene forstumper, forfaller, eller at sjelen blir underutviklet på grunn av at næringsopptaket er for tilfredsstillelse av rent kropplige lyster. Innvendingen overfor å tillegge Platon det nevnte synspunkt, er en tydning som går ut på at det gis ulike sjelstyper, som for eksempel, sjeler hvis anlaghet er etter næring, i den forstand at slike sjelstyper elsker å spise og drikke; det er i slike sammenhenger at Platon anbefaler diett.

Aristoteles mente at qua sinnstilstand inntreffer lykke som et ledsagende moment ved det vi gjør eller det vi har gjort, og at sinnstilstander som faller inn under 'lykke' dermed ikke er slik at en kan søke etter disse sinnstilstander; ifølge Aristoteles er en slik innstilling overfor begrepe om lykke ensbetydende med at en har misforstått hva det går ut på, eller at å karakterisere et liv som 'lykkelig' er å felle en dom om et helt liv, og ikke at det er begrenset til flyktige og fobigående tilstander av 'eufori' eller 'ekstase'.

Ser en på nyere undersøkelser og oppfatninger, så kan en merke seg dette: for det første, at 'lykke' er om å sørge for at størst mulig antall mennesker gis anledning til å kjenne, føle eller oppleve, at hver og en av dem er lykkelige hver eneste dag. For det andre, at 'lykke' er om at størst mulig antall mennesker får flest mulig positive (sanse)opplevelser(Mine parafrasering av nyttefilosofi).

En tredje vinkling inn til lykke og lykkelig, er at 'lykke' er om å lykkes med det en holder på med, eller at en får til det en driver med(nå for tiden), eller, for det fjerde, at det er om det en har viet livet sitt til, og at å få en viss orden på det, bidrar til at en kjenner seg lykkelig, og, for det femte, at begrepet om lykke og lykkelig liv, er om å ha et fast grep om seg selv og sitt eget liv.

'Lykkelig' kan foranledige mistak av kognitiv art, eller at det skjer med henblikk på verdsettende vurderinger/verdidommer. Eksemplet på det første får en når en tror og mener at å ha, eie eller besitte, tingene/gjenstandene som utgjøres av 'A', 'B' og 'C', er ensbetydende med at en er lykkelig, mens det som faktisk er tilfelle, er at en forveksler de tingene en har, og som er y, z og ø, med A, B og C.

Eksemplet på sistnevnte tilfelle får en fram gjennom å felle negative vurderende verdsettinger overfor det en rår over av ulike gjenstander, eventuelt, at det er om livet en har å leve.

Uavhengig hvilken oppfatning en tilslutter seg, eller om en holder samtlige oppfarninger for falske oppfatninger, så er betydningene til 'lykke'/'lykkelig' en annen enn det en terrorist og dennes støttespiller måtter kjenne når bomben detonerer, siden terrorister klapper i hendene når en av deres fiender dør, dvs. folk som er besatt av vareparadiset, og som synes å tro og mene at å kjøpe de varer som fallbys, er å oppnå all mulig lykke.

Tilbake til 'det gode' og 'det gode liv'; både Sokrates, Platon og Aristoteles var, som nevnt, opptatt av 'det gode liv', e.g hva som menes med å ha et godt og bra liv å leve. I vår tid er det mye som tyder på at konsepsjonen om det gode liv skal kunne samenfattes i kraft av den amputerte frasen «at det gode liv er å kjenne seg lykkelig hver eneste dag». I alle fall gis det personer som prøver å få de mange til å tro og mene at å leve i og for øyeblikket, er ett og det samme som å ha et godt liv å leve, og at den forsatte lykke består i å ha for øye at næringsorg er til ingen nytte, og siden bekymringer om den materielle velferden er bortkastet møye, så gjelder det at en er lykkelig med det en har.

Den korte skissen min over den antatte sammenhengen mellom 'det gode liv', på den ene side, og dette består av og i «å kjenne seg lykkelig hver eneste dag», befinner seg utefor hver eneste rimelig tydning av hva de gamle, det vil si hva Sokrates, Platon og Aristoteles trodde og mente om slike tunge anliggender som spørsmål om det gode liv, samt betingelsene for at en skal kunne beskrive og tyde singulære liv med «lykkelig» liv. Ja, jeg er tilbøyelig til å mene at lenger vekk fra synspunktene til Sokrates, Platon og Aristoteles er det knapt nok mulig å komme. Jeg vender tilbake til det.

'Lykke' og 'lykkelig' er svært flertydige begrep, og opp i gjennom menneskenes liv og historie har det vært folk som har skrevet bindsterke verd og hva lykke og lykkelig går ut på: 'lykkelig er ikke ekvialent med «å innta et herlig målttid med spise», og 'lykke', som (alternerende)sinnstilstand eller en mer eller mindre stabil sinnstilstand, og som varer ved over tid, sted og omstendigheter, er helt sikker ikke ett og det samme som «til stadighet å vinne over konkurrenten(e)», om dette finner sted på idrettsbanen, eller om det viser hen til nåtidens hensynsløe rotterace innenfor diverse næringer/forretningsforetak

For å antyde meningsretningen, og her viser jeg til sittende statsminister i UK, Cameron, og som har kringkastet følgende til den brittiske befolkning: at folk har har blitt altfor materielt fordringsfulle, grådige. Botemiddelet, den bittiske statsministeren at folk har å være mer tilfreds med det de har. Ytringen kommer i et svært grelt lys, straks en betenker at Cameron og Camerons likesinnede beundrer folk med mye politiske makt og stor materiell rikdom. Dessuten hører statsministeren selv ikke til blant og mellom dem som har kanpt om mat og drikke og et sted å bo.

Uttrykt med andre ord: at slagordet for vår tid er: «Don't Worry, be Happy», og hvor ett av nøkkelordene for Cameron er dygden 'nøysomhet'. Dermed hevder Cameron at hva som er presserende i overflodssamfunn, der det bugner med mat og drikke i alle butikker, er at en lærer seg å vise nøysomhet; Zen-Buddismen passer ikke for alle, og især er den lite adekvat når en skjønner at all overfloden som gis skyldes at det er noen som lider under at det er slik: opphopningen av mat faller ikke ned fra himmelen og ned til menneskene. Forøvrig, at vår tid blir dømt nord og ned på grunn av at kulturelle og moralske normer er fraværende for store deler av befolkningen i Europa og US, har jeg både hørt og lest om siden jeg var ganske ung, det vil si for mer enn førti år siden, så som at ungdomsopprøret ble ledet av forvente overklasse - og middelkklasse pøbler, eller av den ble iverksatt og ledet av eldre ungdom som hadde karrieristiske prosjekt på agendaen sin, og som da bråket stilnet av, og de opprørske ungdommene hadde karret til seg diverse poster/stillinger rundt om i de mange samfunn i verden, så som på universitet, i departement og i avvisredaksjoner, så drømte de ennå sine drømmer om en splitter hvit jaguar, en Mercedes Benz eller en helt ny BMW.

«Don't Worry, be Happy» synes å et et umiskjennelig budskap: at det er om å dekke til de sosiale forholdene store deler av befolkningen lever under, så som i UK, og tildels i Norge, det vil si at det går ut på tilsløre at det gis store misforhold i samfunnet, og at slagordets intenderte intensjon er nettopp å avlede oppmerksomheten fra at det foreligger store gap mellom de besittende klasser, grupper eller sjikt av mennesker, på den ene side, og de øvrige 2/3 deler av befolkningen, på den annen side.

For herskerklassen er det om å verne om det de har av materielle goder, og dette vernet iverksettes via diverse sikkerhetstiltak, for eksempel ved utstrakt kameraovervåking på store og åpne plasser og torg, i og utenfor varehus og større forretninger, at det foretas strenge sikkerhetskontroller på sentrale jernbanestasjoner, flyplasser og skipsterminaler: den politiske retorikken inngår som en del av den sosiale og kulturelle tilpasningsstrategiene til de turbokapitalistiske drevne samfunn.

Et annet aspekt er med referanse til spørsmål som trekker i retning av mål og mening, eller for hvis skyld en driver med dette eller hint, det vil si hvorfor en i det hele tatt befatter seg med filosofisk refleksjon: å ivolvere seg i filosofi er vel å anvende tiden og energien sin på rent unyttige filosofiske spekulasjoner, i sær når det gjelder hva folk som levde for over to tusen år siden trodde og mente om menneskelivet, om relasjonene mellom individet og samfunnet, individet i samfunnet og individet rolle og plass i samfunnet, og omvendt, samfunnet i individet. Dessuten at en tar opp slike anliggender som er om kulturen og verdiene, om etikk og politikk, om ontologi og logikk, og, i det hele tatt, hva vi skal gjøre med den tilmålte tiden vår på jorden, eller hva vi skal gjøre ut av livet vårt. Underforstått, at for voksne mennesker gjelder det at en arbeider for å bedre sin økonomiske situasjon, eller at en melder seg inn i en politisk forening/parti, respektivt, at en holder seg i så god fysisk form som mulig. Det gis likeledes mennesker som har så mye å gjøre i yrket sitt at de skulle ønske at de hadde mer tid til overs til å se på tv, eller til å gå turer i skog og mark.

På de neste sider tar jeg et tilbakeblikk på tiden lenge før oss, og hvor jeg starter opp med Platon og konsepsjonen hans om Idéene/Formene.

Formene/idéene.

Sida 4

Platons konsepsjon om idéene/formene har satt store og varige spor etter seg i den europeiske kulturhistorie, og hvor de aller fleste av oss har en viss for-mening om de ting og forhold han var opptatt av, skjønt innenfor platonforskningen hersker det en viss konsensus om at det er problematisk å vite noe sikkert om hva Platon selv forfattet og de skriftene som har tilflytt korpusen etter Platon fra andre kilder.

Paul Karl FeyerabendDet gis ennå visse fraser, og som gjerne blir knyttet til Platon som deres kilde, så som «platonsk vennskap», det vil si at kvinner og menn skal kunne pleie omgang med hverandre, uten at det betyr at det seksuelle/den kroppslige kontakten blir påtrengende for de to det gjelder. Poenget synes å være at en har å dyrke og tilstrebe en vennskapelig omgangstone mellom kjønnene, og ikke at det bare heter at menn er potensielle seksualforbrytere, og som overskrider grensene for sømmel ferd, når som helst og hvor som helst.

Ekstreme feminister har mer enn ofte betont at menn er depraverte værender, e.g. at de er værender som er uten sosial sans i det hele tatt, mens kvinner samhandler med hverandre på sosialt akseptable måter.

Et annet og sentralt aspekt, og som synes beslektet med idéen om platonsk vennskap, er den mytologiske idéen om at i urtiden var kvinne og mann ett, for så å bli til to individualiserte mennesker, med ulik legning, ulike interesser og verdier, og at dette skjedde ved at den forutgående enhet falt ned fra idéverdenen og ned i sanseverden; således har hele relasjonen mellom kvinne og mann dreiet seg om å finne tilbake til en oprinnelig enhet ved at de gjennom felles møye håper og tror at de skal kunne forstå hverandre bedre gjennom å lytte til hverandre, og ved at de på ulikt vis støtter hverandre når den ene trenger assistanse fra den andre, og vica versa. Dermed betyr det at retningen for forståelse av hverandre er resiprok: at mulige vilkår for å forstå den andre, er at forståelsen innebærer at det forståtte er en rimelig gjengivelse av den andres forståelse, eller at det er en forståelse den andre kan gjenkjenne som sin egen, eller at det forståtte i forståelsen trekker i retning av at det er den andres forståelse.

Ifølge alminnelige og utrbredt oppfattelser utgjøres idéen om rettferdighet av en form for harmoni, balanse eller likevekt, mellom de ulike grupper av individ som et partikulært samfunn består av. Kommentaren min er: for det første, det gis bedre eller dårligere framstillinger av Platons konsepsjon om rettferdighet, e.g idéen om det rettferdige samfunn, slik det likeledes gis svært omtrentlige framstillinger av andre deler av Platons filosofi, og som angår selve idélæren. Dessuten gis det usanne framstillinger av Platons filosofi, og som har falske bakgrunnsoppfattelser, ulike typer av tro og mening som deres grunn og grunnlag, hvilket innebærer, så langt jeg kan forstå, at enkelte av de framstillinger som gis av såvel idéen om rettferdighet som selve idélæren er urimelige framstillinger. Det gis en rekke underlige framstillinger av Platon og Platons filosofi, og én av disse går ut på at Platon skulle ha hevdet at kun slike folksom har en filosofisk sjel har evner og anlegge for filosofisk forståelse. Hva som synes rimelig er at Platon, så vel i verket Staten og i dialogen Faidros snakker om at det gis ulike slags sjeler, så som plantesjelen; dyre-og fuglesjelen og menneskesjelen. Hva angår 'menneskesjelen', så kan vi framstille den på følgende måte. At det i utgangspunktet oppstår visse komplikasjoner, for det gis så mange ulike sjelstyper('sjelsformer'), så som 'næringslivssjelen'/'handelssjelen', 'håndverkersjelen', 'sjøfarersjelen, soldatsjelen', 'lærersjelen', 'rettslokalesjelen', 'litteratsjelen'/'diktersjelen' eller om at det er med henvisning til 'filosofsjelen'.

Det er nettopp i de nevnte sammenhenger at Platon er opptatt av at til hver sjelestype svarer det en viss diskurs, det vil si en retorisk/filosofisk logos, og som er passende for den aktuelle sjelstypen. Hva betyr det? I alle fall, at det foregående ikke impliserer definitive og assertive proposjoner i retning av at dialogiske uttrykksformer og filosofisk refleksjon er forebehold et lite sjikt av befolkningen, nemlig de med edle sjeler, eller at filosofisk refleksjon har validitet for kun de som er av nobel byrd. Det nevnte standpunkt er, etter alt en vet, ikke Platons standpunkt: at de brede masser av en gitt populasjon av mennesker er uten logos, uten deliberative evner, for de er utstyrt med logos og de har deliberative evner: standpunktet hans er at de brede masser av folk har å gjennomløpe en transformativ/omformende/omdannende prosess, innen de kan bli tildelt visse «stations and duties» innenfor bystaten. Mer presist: at det er om fostring, opplæring, utdanning, og ikke bare om skolering, i betydningen at en erverver seg visse faglige ferdigheter og kunnskaper.

Inntil videre er det aristokratene, eller overklassen, og Platon var et medlem av overklassen, som har å styre, for det er denne klasse som har de nødvendige forutsetninger og ressurser for det, i og med at deres sosiale og kulturelle bakgrunn er en helt annen enn undersjiktets betingelser og forutsetninger, gitt at undersjiktet ennå ikke har gjennomløpt den nødvendige sosiale og kulturale transformasjonen i retning av å ta del i de mange oppgaver og utfordringer det innebærer å ta tunge beslutninger, beslutninger som får store konsekvenser for svært mange mennesker enn beslutningstakerne selv, og da er det om å ta de riktige beslutningene, og at en ikke nøler og vakler for lenge med å ta beslutningene om hva som har å bli gjort, gitt at det foreligger en eklantant krise som gjelder hele eller store deler av befolkningens liv og lemmer. Eksempler på det er legio, så som invasjon av samfunnet utenfra, eller når det oppstår hungerskriser og vannmangel. Spørsmålet er da: hvem skal stå for mestringene og overvinnelsen av krisene? Folk som bare tenker på seg og sitt,uten å ha helheten av befolkningen for øye. Platons standpunkt var utvetydig: at det bare er overklassens menn som er kapable til slikt som er om hele samfunskroppens væren eller ikke – væren.

Mens Platon argumentere ut fra sin status som medlem av overklassen, var Sokrates proletariatets filosof – at Sokrates inntok et positivt standpunkt til fordel for datidens undersjikt, og at Sokrates, i ord og gjerning, forsvarte dette undersjikt. Kontroversen mellom Platon bunnet i at Platon var sosial og politisk verdikonservativ, mens Sokrates var politisk revolusjonær; begge tenkerne hadde det til felles at iverksetting av sosiale og politiske forandringene på grunnlag av fysisk tvang var utelukket: at betydningsfulle endringer av styresettet skulle finne sted ved hjelp av fredelige virkemidler.

Dermed kan en hevde at det som var avgjørende var graden av fornuft og fornuftighet hos de respektive samfunnssjikt, og ikke deres anvisthet på det som er felles og allment: det filosofiske logos, skjønt for Platon var det filosofiske logos sterkt underutviklet i det nedre samfunnssjiktet, mens Sokrates standpunkt var at en hadde å strekke ut hendene overfor alle dem som var nederst på rangstigen, og at en derigjennom åpnet opp for at de skulle få et ord med i laget når viktige avgjørelser ble diskutert, for så å bli implementert, eller at de ble satt ut i verden og i livet.

Således kan en argumentere for at anvistheten på retorikk og det retoriske(det persuative), på den ene side, og filosofisk logos og den filosofiske dialog/ diskurs/dialektikk, på den annen side, er i alminnelighet foutgitt i og hos hvert eneste menneske, i og med at en har blitt satt inn i verden som menneske: pluraliteten av menneskesjeler foranlediger dermed ikke at det med nødvendighet gis kun en klasse, en gruppe, eller et sjikt av mennesker som er utstyrt med det en kan betegne som 'sjelen for streben etter rettferdighet', og som bygger på at det som særkjenner sjelen for streben etter rettferdighet og utøvelsen av, er at rettferdighet er dens spesielle mål, eller at rettferdighet er det som utgjør dens essens som sjel: i og med at menneskesjelen, ut fra Platons ståsted, er lagdelt(kompleks), har vært eneste menneske i seg en potensiell streben etter økt sosial og politisk rettferdighet, og at det er sjelens anvisthet på fornuft/deliberasjon som er denne potensielle strebens kilde, eller dens opprinnelse.

Hannah Arendt

Jeg går nå over til å se på Platons filosofi ut fra en annen inngangsport enn å ha idéen om rettferdighet i fokus for diskursen, og hvor en omtrentlig beskrivelse av det som rører seg i menneskesjelen straks den har blitt vekket fra sin slummer, er slik: at fra nå av lengter, higer og streber sjelen etter å bli frisatt fra dets innelukkethet i den fysiske kroppen, som østersen i dens skal, og at den styrer kun etter den rene skuen av de evige og uforanderlige idéene, og som viser hen til det som gis der oppe, oppe i idéverdenen, der det eneste som eksisterer er det skjønne, det gode og det sanne: Sokrates og Platon var ikke bare opptatt av 'erindring', 'minne' eller 'hukommelse', for i dialogene, så som i Faidros, er hovedtematikken bundet opp til 'gjenerindringen som sådan', e.g. dens muligheter og dens begrensninger. Hvordan skal en forstå det? Her følger ett svar blant og mellom flere mulige svar. Det er om den fullkomne og perfekte hukommelse, og ikke om vår subjektive hukommelse, der det er så mange ulike faktorer, eller forhold, som determinerer og influerer på det vi faktisk erindrer fra det som har skjedd før i livet, og som, uten tvil, gjennomsyrer hver og en av oss som sansende og kroppslig situerte værender: noen ganger er det slik at vi har blitt fortalt inn i hendelser slik de ble oppfattet av andre enn oss selv, og gjennom at vi har fått hørt om disse episoder en rekke ganger, i sær mens vi var små, så kan det fort skje at vi ikke lenger holder fra hverandre andres oppfatninger om oss selv og det vi selv oppfatter av det. Det sistnevnte betyr at det er de andres framstillinger av oss selv vi forteller og gjenforteller, gitt at de er det vi gjør: at vi beretter om det som, angivelig, har hendt oss til noen annen enn oss selv.

Av stor betydning er likeledes ikke bare hva vi minnes eller ikke, for like sentralt synes det å være hvordan vi selv ønsker og vil at det skal bli oppfattet av andre enn oss selv: vi ønsker og vil stå best mulig fram for oss selv og for andre, og ikke at vi prøver å framstå i verst mulig lys. Det vil si at vi har en tibøyelighet til å være selektive i vårt utvalg, slik at det tjener våre egne interesser. I praksis betyr det gjerne at vi nedtoner det som som er vondt og vanskelig, og at vi tenderer henimot å la det som er positivt framstå enda bedre enn det faktisk var, respektivt, at det som var dårlig framstår som mindre dårlig enn hva det var.

Selvbedraget er ikke en umulig tanke, og om fostring til forpliktelse på oppriktighet, ærlighet, sannferdighet og sannhet, er en del av utdanningsrealteten, forstått i vid forstand, og om unngåelse av sannferdighetsfordringen er mer alminnelig enn motsatt, at en holder seg til det som er sant, eller at det ikke er uvanlig med utelatelser, selektive framstillinger av det som har hendt, det vil si at det finner sted omskrivinginger av minimumskriterier for ærlighet, hvor blir det så tilbake av hele idéen om sannhet og sannhet som et ideal det er verdt å strebe etter? Å være i kontakt med realiteten har forrang framfor å skjule seg bakom selvopptatte, selvinnkrøkte, framstillinger av realiteten.

Naturligvis, det er fullt ut mulig å legge bånd på seg selv ved at en ikke bryr seg om de ord og uttrykk en tar i bruk har et kognitivt innhold eller ikke, som når en slenger ut av seg at de aner ikke hvor fantastisk det og det var, eller at den og den seancen, opplevelsen, var helt utrolig bra. Eventuelt, at en hadde den og den sterke (sanse)opplevelsen, der en føyer til at siden du ikke har hatt slike kolossalt flotte sanseopplevelser, vet jeg ikke om du skjønner hva jeg snakker om.

I perspektivet mitt, er det foregående, i beste fall, svært jålete måter å snakke på; det som, rimeligvis, er sant, er at det er uttrykk for intetsigende fraser. Et annet og sentral aspekt er at det gis visse begrensninger for alt som har å gjøre med sanseopplevelser: om en sanseopplevelse, og som i utgangspunktet er en positiv sanseopplevelse, blir for sterk, så slår den over i sin motsetning: at den blir smertefull, eller at en viss positiv stimuli får negative konsekvenser for subjektet for sanseopplevelsen, det vil si den som har eller blir utsatt for den.

Her er det, nok en gang, på sin rette plass å henvise til Platon: ut fra manifeste misforståelser av læren hans om idéverden som menneskenes «sanne» bolig, eller som deres virkelige hjem, er det skolerte folk som enten har bekjent seg til en ren form for intellektualisme, med dertil hørende nedvurdering av sanseverdenen, eller at de har blitt ekstreme dyrkere av sansningens gleder: verken den ene inngangsporten eller den andre inngangsporten er fruktbare vinklinger inn til livet vårt: for mye intellektualisme gjør livet sterilt, goldt; for lite av det gjør det tankeløst, blindt.

En svært negativ side ved intense og kortvarige sanseopplevelser, der syn, hørsel, smak, lukt og berøring er involvert, er at gjentakelser har en tendens i seg til å svekke nytelsen. Dette kan uttrykkes på denne måte: siden det er slik at hyppigheten i gjentakelsen av sanseopplevelser har en tendens i seg til å svekke gleden ved sanseopplevelser, så skulle en tro at det er om å få sterkere sanseopplevelser enn de foregående opplevelser.

Imidlertid, dette stemmer ikke: at gleden ved sanseopplevelser stiger i takt med deres styrkegrad; det forholder seg omvendt: at det gis terskler for subjektive gleder, det vil si at på et visst punkt blir sanselige gleder til ubehag, eller til opplevelser av smerte, heslighet, stank: at brått og sterkt lys, høye og skarpe lyder, vonde smaker, stank fra ting som råtner, er slike ting som frastøter, idet de har en negativ karakter; og å skynde seg av sted, uten at en tenker på hva for konsekvenser det kan få, er ikke alltid det lureste en bør gjøre, for resultatet kan bli at sener og muskler lider stor overlast, om en glir og faller på et ujevnt underlag.

For lite følelser gjør livet følelseskaldt; for mye følelser blir til føleri, der det er om å føle sine egne følelser, i motsetning til at en lukker seg selv inn i et skall, eller at en skjermer seg fra verden.

Det betyr ikke at sanseopplevelser er ting som er å forakte; det forholder seg helt annerledes; spørsmålet en har å ta opp er hva for grunner er svært tungveiende overfor det å gjøre slutt på sitt eget liv: at en fortsatt ønsker og vil ha sanseopplevelser. Vanskelighetene kan bestå i at enten har det blitt for mye følelser eller så har det blitt for lite av følelser.

Uttrykt med andre ord: den som gjør slutt på sitt eget liv, avskjærer muligheten og anledningen til å få og ha sanseopplevelser. For min egen del: å drive med filosofi foranlediger ikke at en dermed får og har svært sterke sanseopplevelser: det er ikke det som teller, skjønt hva sanseopplevelser gjør med deg, står sentralt i filosofi. Ut fra min egen erfaring er det slik det er.

'Gjenerindring, i betydningen til Sokrates og Platon, er om, rent tankemessig, å prøve å forestille seg hvordan pre-natale og post-mortale tilstander er for oss, e.g. hva det foranlediger å eksistere uten ordinære sanser og den alminnelige kroppsligheten, i en tenkt tilstand, og som enten er forut for tilstanden som sansende og kroppslig værende eller i en tilstand etter at døden har inntruffet.

Tilstander som er uten sanselighet – kroppslighet, synes å være uten de ting og forhold som særkjenner en inkarnert tilstedeværelse: at glede eller fryd, skyldes at behagelige, gledelige hendelser inntreffer, eller at en ser fram til at gledelige hendelser inntreffer, mens tristhet og sorg skyldes at ubehagelige eller triste, nedslående, hendelser inntreffer, eller at en tror og mener at ubehagelige hendelser er hva tilstedeværelsen, i det store og hele er om. Smerte er bundet opp til at vi er levende kropper og som er sårbare overfor det som gjør vondt, for eksempel, at det lille barnet, og som holder på å lære seg å gå oppreist, stadig vekk dunker hodet borti alt hun kan dunke hodet borti, så som spisebord og kjøkkenbord. Med henblikk på lidelser og sorg, er det slik at lidelser og sorg er bundet opp til personer og ting som vi bryr oss om, og at disse personer blir vekk – definitiv borte for oss ved at de dør eller at de faller i irreversibel koma; det er det store eksistensielle gapet, tomrommet, som oppstår etter den elskede personen som forvolder vår lidelse, og som fører til at det euendelige store tapet blir til et enormt tap, og som ingenting i denne verden er i stand til å erstatte, eller å tre i stedet for, det vil inn på det sted hvor den som engang fylte plassen ikke lenger er, og ikke lenger kan komme, for hun er ikke lenger blant og mellom oss. Ja, hva med den fullkomne og perfekte erindring, og som er kroppsløs: er den i stand til å relatere seg til alt det som hører med til et liv som menneske, og ikke bare en viss tilstand, hva den nå mer presist måtte være, og som varer ved og varer ved, uten at de spesifikke kriteriene for humanum svinger med?

Å ha foreldre og slektninger, er å ære og elske, hedre og kjenne seg stolt over dem, eller at det er å kjenne sentiment som avsky og vemmelse overfor dem, og som springer ut av hva de er og hvem de er, og hva de har gjort før i verden, uten at de ting de har gjort før har det minste å gjøre med deg, rent personlig: hva om å elske og hedre, å kjenne avsky og vemmelse, går ut på å elske og hedre, respektivt, at å kjenne avsky og vemmelse er å kjenne avsky og vemmelse for en abstrakt entitet, e.g. en tingliggjort størrelse, og som ikke har annen eksistens enn at den har blitt opphøyd til en peseudo – eksistens. I realtetet er det kun en kimære en relaterer seg til, og som blir utgitt for å være en fast bestanddel av såvel den logiske som den ontologiske verden. Å eksistere er å ha en konkret eksistens, og ikke at det løftes opp på et helt annet plan enn det, og at planet for tingligjorte størrelser blir det primære ved eksistense din eller min, og at din egen eksistens blir underordnet den tingligfiserte størrelsen, uansett om det er ensbetydende med 'fedrelandet', 'nasjonen', eller at det søkes uttrykt ved tanketomme fraser som ' vi er den vi er som folk', e.g. at det hele uttrykkes i logiske tautologier som at å være ett og det samme folk, er å være det vi var før, det vi er nå og det vi kommer til å bli til i framtiden': Jeg er den jeg er. Punktum.

Jeg heller til oppfatningen at om du kvitter deg med det konkrete»(«konkret»: sammenvoksthet), så kvitter du deg samtidig med ditt eget liv, og, skulle en tro, det var ikke meningen?

Således kan prøve å sammenfatte relasjonene mellom kropp og sjel, sjel og kropp, på følgende måte: at sjelen skal ha «hode», «kropp» og «ben»; hvor er så sjelen hen, ja, i de tilfelle den er uten ben, kropp og hode, og omvendt, at til hver eneste levende kropp, med hode og ben, svarer det en sjel, og som er kroppens livgivende prinsipp : hvor er den levende kroppen, med hode og ben, når sjelen er vekk? Eventuelt, at det er kroppen, forstått som sanseligheten - kroppslighete, som holder hver og en av oss oppe, for om kroppen og dens mange funkjoner bryter sammen, så som innopptakelse av næring og at fordøyelsen av den inntatte næringen, og som kroppen trenger, ikke lenger fungerer som det skal, gir det liten eller ingen mening å snakke om en sjel.

I antikken, og dette gjelder likeledes for filosofer som Platon og Aristoteles, hadde en et naivt og naturalistisk syn på relasjonen mellom sjel og kropp, kropp og sjel; Platon synes å ha trodd og ment at re-imkarnasjon ikke bare var logisk og ontologisk mulig, for hele Platons filosofi har som forutsetning og betingelse at betraktningen hans om re-inkarnasjon stemte overens med det han oppfattet som realiteten. Følgelig, for en sjøfarersjel, for eksempel, en som har en 'kapteins sjel', så gjaldt det at sjelen var skutas kaptein, e.g. at med mindre at kapteinen på skuta utøvde det kapteiner hadde å gjøre, ut fra deres kapasitet, autoritet og suverenit, så ville det gå riktig dårlig med skutas ferd på det store havet, og, siden en båt seiler fra havn til havn, så har den å seile over de store hav. Naturligvis, det hele er billedlig tale, hvilket knapt nok sømmer seg for en hardt arbeidende filosof; i vår tid er det mest adekvat, med henblikk på filosofi og dens framtid, at en ser på antikkens filosofi som starten på en lang reise, og at deres filosofiske refleksjoner skyldes at kunnskapen og forståelsen av menneskelivet ennå var i sin spede barndom. Dermed synes det å være inadekvat å beskrive og tyde Platon og Aristoteles i termer av rasjonalistiske synspunkter på hva metafysikk og det metafysiske er om.

For å konkretisere det jeg har skrevet om over, så var det slik for Aristoteles at han forfektet en manifest biologisk determinisme, e.g. at den biologiske determinismen hans var av teleologisk kolør: at all groingen, veksten, uitviklingen, bevegelsene og forandringene i den ytre natur skyldes at det blir drevet fram av iboende og rent formale prinsipp, hvilket foranlediget å føre til torgs antroposentriske orientering av lokal art.

Naturligvis, Aristoteles levde lenge før Darwin og Mendel, og hvor henvisningen til diverse metafysisk snakk om substanser og at det gis fire og bare fire årsaker, for lengst har blitt drevet ut av biologi som vitenskapelig disiplin; om den biologistiske metafysikken til Aristoteles hadde vært virkelig og sant, så ville intet ha gått tapt: det som holder stikk, er at det mye av det som gis fordufter eller fordamper – især slikt som har å gjøre med det materielle og levende stoffet, samt menneskenes kortvarige opplevelser.

Gitt at utitarianismens konsepsjon var sann, så ville det ha som konsekvens at chips og ampuller hadde gjort nytten, og la oss si at tidsspennet for en lykkechips eller en ampull, ble satt til 300 år eller lenger enn det, så skulle en tro og mene at dermed var 'lykkeproblemet' blitt løst – en gang for alle. Skjønt, så enkelt er det ikke å finne fram til tilfredsstillende løsninger, for det gis terskler for 'lystopplevelser', og om disse blir altfor intense, så slår de om i deres diamentralt motsatte tilstand – stigende grader av ubehag eller svært store smerter. Således er utilitarianismens hovedtese en falsk tese.

'Apatien' er lystens motpol, dvs. at for den apatiske har livet blitt uvedkommende, eller at den somnabulistiske orientering har overtatt. For å uttrykke det så mildt som mulig: at de empiriske konsekvenser, og som med stor sannsynlighet følger fra om en gir sin uforbeholdne tilslutning til en utilitarianistisk lystkalkyle, er at det stikk motsatte av dens intenderte intensjoner inntreffer.

Fra et en annen inngangsport til de ting jeg har tatt opp, er det foregående om såkalt «evige spørsmål», e.g. at det er om menneske, verden, kosmos, intellektet/menneskeånden og dens sistnevntes evner og muligheter til å utforske og forstå seg selv og alt som er i universet, eller alt som er mellom himmel og jord(Horace). I dag utforsker menneskene ikke bare jordens overflate; de går også dypt ned i de store hav, for å studere havbunnen og det liv sin fins der nede, og som ingen av oss er i stand til å inspisere i kraft av vår naturlige evneutrustning, det vil ved hjelp av alminnelig sansning.

Anliggendet, og som synes aktuelt, er om de evige spørsmål kun er lokal kunnskap, eller at disse spørsmål ble begrenset av det en hadde til rådighet av diverse instrumenter, og som er resultat av menneskenes egne bestrebelser for å finne mer ut av det hele, om hvordan alt henger sammen med alt, og som det gjerne heter, når en tyr til godt innarbeidede språklige fraser.

Aristoteles kjente verken til medisinering, chips eller ampuller- lykkepiller.

Doctor Philosophiae Thor Olav Olsen. Forsker og faglitterær forfatter i filosofi, psykologi og etikk.

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress    Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.

Stöd Tidningen Kulturen

Köp en prenumeration! Klicka för mer information.

Ur arkivet

view_module reorder

Från Bosch till Sollman - Game Art i Holland på 2000-talet

Det dröjer visserligen till 2016 innan Jheronimus Boschs 500-årsjubileum ska firas i Holland, men man har redan tjuvstartat. Under 2013 arrangerades en tävling om att göra ett dataspel som inspirerats av ...

Av: Mathias Jansson | Essäer om konst | 19 juni, 2014

Jakten på den röda ballongen – en essä om ballongen i konsten

Ett rött hjärta stiger mot himlen. Kvar på marken står en liten flicka och ser hur hennes ballong flyger iväg. Det går inte riktigt att se om flickan är ledsen ...

Av: Mathias Jansson | Essäer om konst | 05 oktober, 2012

August och människorna

Två år före döden gick August till angrepp mot kulturetablissemangets gullegris Verner von Heidenstam (som konverterat från livsbejakande romantiker till reaktionär nationalpropagandist), charlatanen Sven Hedin (som upptäckte tredje världen i ...

Av: Stefan Whilde | Essäer om litteratur & böcker | 21 juni, 2011

Bomber över Tyskland. Kommentarer till bombandet av Tyskland under andra världskriget

Bilden av bombandet av Tyskland under andra världskriget har i den versionen av historien som sprids i allmänna media försetts med ett dämpande filter. Den som haft oturen att ha ...

Av: Olof Hirn | Essäer om samhället | 16 Maj, 2011

En livskraftig hundraåring: ”På spaning efter den tid som flytt”.

I mars 1913 fann Marcel Proust en förläggare som var villig att ge ut hans ”A la recherche du temps perdu” sedan flera andra hade tackat nej. Men Bernard Grasset ...

Av: Ivo Holmqvist | Litteraturens porträtt | 09 Maj, 2013

Andrzej Wajda 1974

Några ord om Andrzej Wajdas konst med lång hållbarhet

Den 9 oktober 2016 dog Andrzej Wajda nittio år ung och han var aktivt skapande in i det sista. Förutom allt konstnärligt och politiskt och organisatoriskt och utbildningsmässigt annat, regisserade ...

Av: Vladimir Oravsky | Gästkrönikör | 13 oktober, 2016

Upplopp av Torsten Renqvist

Upplopp av Torsten Renqvist Torsten Renqvist: Född 1924. Debuterade som målare och grafiker 1950. Fick pris på Biennalen 1964. Lämnade några år senare måleriet helt. Sedan dess har han skulpterat ...

Av: Anders Forsberg | Bildreportage | 02 november, 2006

Västerngenrens reformer och möjligheter – 1950-1990. Del 6

Artikelserien Sceniska rum undersöker de sceniska rummen i vår verklighet, vår icke-verklighet och allt däremellan. Serien försöker ge oss nya perspektiv på vad dessa sceniska rum är, vad de innebär och var de finns. Genom undersökningen försöker vi ...

Av: Fredrik Stomberg | Essäer om film | 13 juli, 2013

Botanisera i arkivet
close

Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Få de senaste artiklarna direkt i din brevlåda - helt kostnadsfritt.

Du kan när som helst avsluta din prenumeration - enklast klickar du bara på länken du hittar i varje nyhetsbrev.