Virkeligheten - Tidningen Kulturen

Agora - filosofiska essäer
Verktyg
Typografi
  • Smaller Small Medium Big Bigger
  • Default Helvetica Segoe Georgia Times

Innledning

DymphnaLogikk var ikke Georg Wilhelm Friedrich Hegels (1770 – 1831) sterkeste side. Ut fra hans idéer om erkjennelsen av verden så er den basert på at en trekker opp skillet mellom tre former for erkjennelse, som han beskriver i termer av den subjektive fornuftserkjennelse, den objektive fornuftserkjennelse og den absolutte fornuftserkjennelse. Dermed kan en tenke seg at til hver og en av disse erkjennelsesområder så finnes det en realitet eller virkelighet. Med andre ord, til den subjektive fornuftserkjennelsen svarer den subjektive virkelighet(verden), til den objektive fornuftserkjennelsen den objektive virkelighet og til den absolutte fornuftserkjennelsen svarer den absolutte virkeligheten. Det er videre slik at ut fra en hegelske konsepsjon så kan en eksistere på høyden av sin tid, eller at en lever opp til den absolutte åndens/fornuftens fordringer, eller at en befinner seg under dette nivået, hva det nå enn måtte bestå av. Imidlertid, intensjonen min er ikke å diskutere hvorvidt Hegels klassifiseringer er vitenskapsfilosofisk fruktbare eller ikke; jeg kommer i fortsettelsen til å snakke om virkeligheten eller – om en ønsker og vil – realiteten.

Det gis en realitet, skjønt hver og en av oss tyder og beskriver den på ulikt vis

Å snakke om og tenke på realiteten, er å snakke om private, personlige, økonomiske, sosiale, kunstneriske, kulturelle og historiske realiteter: Fortidens realitet, for eksempel middelalderens eller renessansen realiteter, var verken mer eller mindre realitet for datidens mennesker enn realiteten er for nåtidsmennesket.

I filosofi er det alminnelig og utbredt å tro og mene at det går et skille mellom tilgangen til virkeligheten som vi får via sansenes testimonium og det fornuften belærer oss om at den faktisk er, så som at Platon snakker om sanseverden som en bedragersk verden, mens det er fornuften, qua kontemplasjon, som gir oss innsikt i de evige og uforanderlige idéene. De gamle grekerne hadde Kjenn deg selv som motto for deres levevis, og allerede Sokrates, læreren til Platon, snakket om at mellom oss selv kommer affekter og emosjoner som forstyrrende element, slik at helt fra utgangspunktet blir realitetserkjennelsen tåkelagt av begjær, fornemmelser og følelser, som hører oss selv til, eller at opprinnelsen til disse ting, som romsterer i vårt sinn, har føket inn i oss fra forelder og foresatte – samfunnet. Siden store deler av hva og hvem vi er, vår personlighet og karakter, våre tanker og idéer om realiteten, både den som er med referanse til det som finnes og ikke finnes, samt idéer om etisk livsførsel, har sitt opphav i en realitet utenfor oss selv, blir vi pålagt å sortere mellom det som bør forkastes, det som har å bli korrigert og det som kan forbli slik det er, ja, om vi i det hele tatt er ute etter å danne oss velbegrunnede oppfattelser om realiteten, og ikke bare slikt som er et produkt av at vi vokser opp i en viss samfunnskultur, der mye kan gå galt. Dermed inkluderer tanken om realiteten både det som er, det som har vært før i tiden, og som ennå virker i den nåværende realiteten, sammen med det som gjøres i nåtiden, enten med henblikk på sin egen betydning eller med henblikk på det som skal bli til, eller som er i ferd med å bli til – den framtidige realiteten. At mennesket ser på seg selv og at det har kunnskap om seg selv som et værende som blir til over tid, er nok en tankegang som oppstod ganske seint i menneskenes liv og historie, det vil si at tiden, stedet og omstendighetene for dette, er renessansen.

Mennesket og den sosiale realiteten

Å være menneske er å relatere seg til den sosiale realiteten, som inkluderer folk med ulike kunnskaper og erfaringer, og som består av folk som tilhører ulike generasjoner, der ett av generasjonsbegrepets vesentlige kriterier, er at folk kan plasseres i den ene generasjonen eller en annen generasjon, beroende av hva som hendte på det ene tidspunktet i det historiske forløpet. Uten å gå nærmere inn på generasjonsbegrepet i denne sammenheng, så kan det sies så mye at den som er født under den andre verdenskrig eller før den startet, tilhører en annen generasjon enn alle de som er født etter 1945, som er året da den andre verdenskrig var over.

Realitetsforståelsen ut fra samfunnet og individet

Sosiale grupperinger, som sjikt, lag og klasse, utgjøres av mennesker med visse idéer og ideal, verdier og normer, som danner deres felles virkelighetsforståelse. Om en undrer seg over at det er meningsfullt å snakke om at virkelighetsforståelse varier fra samfunnsklasse til samfunnsklasse, så er dette ikke uttrykk for erkjenningsrelativisme; det er først når en snakker om at det gis kun én og bare en tydning og beskrivelse av realiteten, og at de øvrige tydninger og beskrivelser er ‘kjetterske’ eller ‘avvikende tydninger, at det er fare på ferde, for da er medisinsk behandling og/eller fengsel like rundt hjørnet.

Vi kan uttrykke det slik at dersom det før i tiden var helt vanlig med kulturelt og litterært orienterte overklasser, og at klassens idealer var knyttet til dette, så var det likeledes slik at det var arbeid og nøysomhet, solidaritet og politisk engasjement som utgjorde sentrale deler av underklassens verdiideal, og som de strebet etter å realisere – omsette til virkelighet.

Virkelighetsforståelsen er ikke bare ulik mellom de ulike samfunnsklasser; den er også ulik mellom de ulike individ; du har din virkelighetsforståelse og jeg har min forståelse – av en og den samme samfunnsvirkelighet. Det er dessuten slik at det å forstå den andre representerer et filosofisk problem: Er det slik at den andres virkelighet er et produkt av oss selv? Gis det en tilgang til den andres indre realitet, og som ikke går via vår egen forståelse? Er det slik at all forståelse av den andre liv beror på vår egen, individuelle forståelse?

Universet er en omseggripende virkelighet

Vi lever i Universet og Universet omslutter oss. La oss se nærmere på det, især med henblikk på det som er spesifikt menneskelig ved mennesket. Mennesket har språk og det rår over begrep. At mennesket har språk og at det rår over begrep, beror på at mennesket har forstand og fornuft; forstanden går på viljen, mens fornuftsevnen er om å oppnå kunnskap om sammenhenger som er større og mer omfattende enn du selv er.

Det finnes et stort virkelighetsområde utenfor oss selv og livet på vår klode, det vil si at det finnes et uendelig stort Univers, med solsystem, stjerner og planeter. Det gis mennesker som orienterer seg i forhold til Universet, som er uten følelser for oss; før i tiden het det at når det skjer fæle ting i livet, så får vi forhåndsvarsler om det fra den ytre natur. Å tenke på nevnte måte, er å tillegge døde ting tanker, fornemmelser og følelser. Det er vi som har fornemmelser og følelser, og når noe leit og trist skjer, som når en god venn dør, eller at vi mister et barn, så responderer vi på det med at vi blir ute av oss: Det ytre Universet er indifferent i relasjon til menneskets liv på jorden.

Gitt at vi er ikke alene i Universet, at det finnes liv på andre kloder, og som likner på livet vi fører på jorden, og her har jeg lagt inn en premiss om at dette livet, som vi møter, er uten fornemmelser og følelser, slik vi er fortrolige med fra livet på jorden: Er vi i det hele tatt i stand til å kommunisere med slike former for liv, som riktig nok har forstand og fornuft, skjønt de er uten menneskelige fornemmelser og følelser: Jeg tviler sterkt på det.

Livet på mikronivået

Det gis liv i det små, så som mikroorganismer, levende ting som ikke er synlig med det blotte øyet, selv om de gis over hele menneskekroppen. Det gis fluer, spinnkjerringer og flaggermus.

Alt er eksempler på liv som lever – hver på sin måte. Vi kan ikke snakke med disse former for liv: Spørsmålet som stiger fram, er dette: Hvordan er det å være en flue, som holder seg i ro, når du er i ro (foran pc skjermen) og som følger etter deg når du setter deg i bevegelse (at du tar en liten pause i skrivearbeidet)? Om en ikke har en direkte tilgang til slike liv, så er det vel anvendt tidsbruk at en tenker over hva som menes med ‘at mennesket skal vise ærefrykt for livet’ (Albert Schweitzer).

Fornuften, skapende fantasi og virkeligheten

Ut fra det jeg har snakket om over, kommer mennesket til kort med henblikk på erkjennelsen av virkeligheten. At fornuften hos mennesket er utilstrekkelig, at mennesket, det vil si alle og hver eneste en av oss, lider nederlag i møtet med realiteten, for virkeligheten overstiger alt hva mennesket er i stand til å forestille seg ved hjelp av fornuften, så innebærer dette at vi kjenner oss krenket, ydmyket. Hva kan vi gjøre med det? Svaret mitt er slik. At det skorter på fornuft, i den mening at ved hjelp av denne evnen kommer vi til kort med henblikk på erkjennelsen av virkeligheten, så har vi andre evner enn den, som, for uten våre sterkeste følelser, kan hjelpe oss til å leve videre, holde ut ydmykelsen fra kollisjonen med virkelighet, slik at den ikke blir overhånd over våre liv, eller at den blir fullstendig: Det som berger oss fra svart fortvilelse og den definitive undergang, er vår skapende fantasi, som blir manifest i de mange ulike kunstformer, og i diktning og litteratur, religion og filosofi: Om tilintetgjørelsen og døden er vårt felles uomgjengelige kår, så er motstykket til det fornyelsen, som er skapende fantasi, og som er det som danner broen mellom fornuften og virkeligheten.

Thor Olav Olsen
Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftligt ges av författaren på denna adress      Den här e-postadressen skyddas mot spambots. Du måste tillåta JavaScript för att se den.



Cron Job Starts