Agora

Finns de nån Gud tror du? ett reportage från brofästet

Essäer

Skrivet av Benny Holmberg

jul052012

Blodets grotta i Palinuro också kallad jungfruns grottaVi satt på cementplattformen under bron, jag och Tinny. Den höga bron över forsen. Det blåste jävlar och därnere var allt äckligt. Drick sa jag. Jag dricker ju sa hon. Ska vi göra det sa jag. Klart vi ska sa hon. Hoppar vi samtidigt eller? Frågar du mig? Ja jag frågar dig, vem fan ska jag annars fråga? Dig själv naturligtvis. Tinny var söt. Jag älskade henne. Men hon var jävlig också. Allt var jävligt. Och vi skulle hoppa det hade vi bestämt. Men frågan var om vi skulle göra det precis nu. Bilar dånade på bron ovanför oss. Vi satt på en cementplattform under spannet. Nedanför forsade vattnet. Det ser skitkallt ut sa Tinny. Ångrar du dig sa jag? Nej varför skulle jag de`? Om du fryser menar jag. Jag fryser inte jag sa att det ser kallt ut. Jamen det verkade liksom att du ångrade dig. Tinny reste sig och höll ut armarna. Som om hon skulle segla. Nej förfan är du inte klok? skrek jag. Vadå, skrattade hon. Ska vi inte hoppa? Jamen du kan ju ramla ner. Jag menar du skall väl inte ramla i nu? Vi ska ju ramla tillsammans, hoppa alltså du och jag. Vi är ju ihop. Hör ihop. Måste man hoppa ihop om man är ihop? Litar du inte på mig? Vaddå, vad menar du? Att jag liksom står kvar och garvar om du hoppar och sen går hem och fikar? Detta var en torsdag. Tidigare hade vi funnits tillsammans i ettan med kokvrå, stekpanna, tältsäng och askkopp. Tinny lagade käk och jag sov. Sedan satt jag och rökte och hon sov. Sedan lagade jag käk och hon sov. Hela skiten sög. Det var så jävla tråkigt. Som att leta mask. Tinny hade ett hugg på ICA Maximus. Jag hade sopat i centrum och tömt papperskorgar. På ICA tyckte Tinny det var så tråkigt så hon spydde. Äckliga människor äcklar sig sa hon. Äcklig skitskit skrek hon en morgon och ville inte gå dit. Du måste gå sa jag. Vi har inget röka eller käk. Hon brukade sno röka där så hon måste gå sa jag. Jag spelade gitarr. Men det gick inget vidare. Gitarren sprack i lådan. Låtarna sög tomte. Tinny slutade på Maximus. Hon skällde ut kärringen. Jag tänkte mörda henne typ sa Tinny. Jag hade en kniv i handen som jag snott inne i varuhuset och jag tänkte skära hennes äckliga skrynkelhals...bara inte LagerPuckot hade kommit så...”Tinnyvännen vi har lite ost som skall läggas ut”...gubbjävel lägg ut din jävla flensost själv sa jag...

Vareestetikk, globalisering og menneskeverd. Del I

Essäer

Skrivet av Thor Olav Olsen

jul032012

 I begynnelsen var Ordet

In principio erat verbum

Idag er Ordet i stor krise. Hva betyr det? Svaret mitt er slik. De store og mektige bokforlagene sender ut lass på lass med bøker til bokhandlerne, uten at salget over disk øker av den grunn: I våre dager gis det langt flere forfattere enn det gis lesere til bøkene, dvs. at straks bøkene har nådd fram til bokhandleren, så heter det at boken har blitt solgt. Imidlertid, det mangler et sentralt ledd, nemlig den konkrete leser, deg eller meg. Dermed har en å gå mer grundig til verks for å forstå det som skjer: Hver og en av oss er til i en kapitalisert, reifisert og abstrakt verden, og i den kapitaliserte, reifiserte og abstrakte verden, der flyten av varer, tjenester og goder er iøyenfallende, dvs. en verden som dels består av statistikk, diagrammer, kurver, dvs. statistiske beregninger, og dels av fiktive(sic!) mennesker, så springer beregningen av lesertallet ut fra at dette er tilfelle: At bøkene er plasser i reolene hos bokhandlerne, eventuelt, at de har blitt flyttet ut på lageret, slik at de dermed er klare til neste års mammutsalg: Hver eneste vår selger bokhandlerne ut bøker til spottpris, og slik prøver agentene å holde showet i gang – år inn og år ut, år etter år. Dermed er denne påminnelsen relevant. Hvert eneste menneske, og som rår over helt vanlige begrepsord, slik som selger versus kjøper, vet at begrepsord kan bli gjenstand for subtil manipulering, e.g. en betydningsforskyvning, slik at det som er helt utvetydig for de aller fleste mennesker, i de aller fleste sammenhenger, blir til dets rake motsetning straks de subtile betydningsforskyvningene har inntruffet. Således hevder jeg at hvert eneste menneske, og som har lært seg å legge sammen(addere) størrelser, vet at store deler av bokbransjen er en gigantisk bløff, og når det er slik at bokbransjen er bygd på bedrageri eller humbug, foranleder det at en har å ta opp dette spørsmålet på nytt: Hvorfor leser folk bøker? Det hersker ingen tvil om at det eksisterer lesere, skjønt for forfatteren er leserne av problematisk karakter, i og med at det hører med til sjeldenhetene at de tar direkte kontakt med et skrivende menneske. Slik er det.

Vel, det gis folk som hevder at de leser på grunn av at de trenger avkobling fra en stresset jobb, og at å lese en bok nettopp gir dem det de trenger: Avkobling. Jeg undres bare over om en slik framstilling er holdbar, siden de aller fleste menneskers lønnsarbeid er bygd på godt innarbeidede vaner, m.a., at det vanemessige gir føringen. Når sant skal sies, så er det ingen jurist som holder ut så svært lenge i sitt yrke om det tilstadighet står 20 – 30 meget irriterte mennesker foran inngangsdøren til kontoret hennes, samtidig som de, skiftesvis, dundrer løs på døren. Eventuelt at det oppstår tumulter, nevekamp mellom klientene på venteværelset, på grunn av at det hele tiden er folk som sniker i køen. Således er ordnede arbeidsforhold alfa og omega for hvert eneste yrke, og ikke at alt står på hodet, fra morgen til kveld, året i gjennom. Derfor fungerer tanken om at jobben er så fylt av mye ubehag at en ikke får gjort det en skal gjøre, å bestå av lutter sosial ideologi, eller at det utgjøres av demagogi. Eventuelt, at en har valgt et yrke der en er på topp når det er mye kav og mas – hele tiden. En skal slettes ikke se bort fra at det gis folk som ganske raskt oppdager at de gjennom deres valg av livsvei har bommet på målskiven, skjønt hva er alternativet, annet enn å stå ut løpet, koste hva det koste vil.

Gitt at å lese er en stor glede, og at en forfølger lesing for dens egen skyld, som et mål i seg selv, og som ikke er uforenelig med at en gjør det for å lære mer om hvordan andre mennesker forstår livet og verden, så virker det svært underlig å instrumentalisere lesing, slik at det skal tjene eksterne forhold, så som at en lever i en del av verden der travelheten er alfa og omega, og at denne travelheten er rammen om det en faktisk gjør, slik at om en ikke sørger for å få tingene av sted når de skal av sted, så bryter det med at effektivitet er ett av denne jobbens hovedverdier: Om det er slik, så kan fordypningen i bøkenes verden fungere som en motvekt i og for livet, ja, at det faktisk gis forfattere som er opptatt av at vår verden for lengst har gått av hengslene, især på steder hvor det gis store oppsamlinger av mennesker, og at en viss andel av disse mennesker frekventerer supermarkeder, eller ordinære butikker. Således er det ikke det minste underlig at hvor det gis mange mennesker, på et vel avgrenset område, så vil det likeledes være slik, gitt at det fins butikker i området, at butikkene fylles opp med folk.

et verbum erat apud DeoDen sistnevnte framstilingen er nettopp det som menes med konsumsamfunnet, selgere av varer på den ene side og kjøpere av varer på den annen side, er av stor viktighet for at konsumsamfunnskal fungere som konsumsamfunn. Ja, boken sirkulerer som vare innenfor konsumsamfunnets kretsløp av varer, der dette skjer på linje med andre varer for salg og kjøp, så som blyanter, kulepenner, fargestifter, klips, mapper for dokumenter, skrivepapir, brevark og konvolutter, notisblokker og notisbøker, kladdebøker og skolebøker, m.m. I dagligvareforretningen får du kjøpt en bok av Knausgaard i samme slengen som du kjøper juice, brød og pålegg: Do by, do by – bare du har cash.

Hver eneste forfatter har ikke så svært mye å skrive om

Hva så med den slags forfattere som ikke har særskilt mye på hjertet, og når de skriver, så er det side opp og side ned med tomprat og lutter tomprat. Ett av svarene, er at en oppgraderer arbeidene, det vil si i fiktiv forstand, gjennom å tildele vedkommende forfatter en stor pris, samtidig som hun får mengder av flotte kritikker/anmeldelser, der det vrimler av superlativer, så som at denne boken er helt fantastisk, ja, at den overgår det meste som har blitt skrevet før, og den gir oss alle en helt ny tilgang til virkeligheten. Med andre ord: at vi blir konfrontert med kognitivt tomme ord. Imidlertid, nå har jeg allerede foregrepet det jeg skal snakke mer utfyllende om i neste seksjon, og derfor går jeg direkte over til å ta opp spørsmålet mellom å være kjent eller en kjendis i den filosofisk-litterære verden, på den ene siden, og kvalitet/bonitet til arbeidene, på den annen side. Tankegangen min er slik. Det er ikke selvinnlysende at det gis en indre sammenheng mellom å ha et kjent navn og at en dermed er en stor litterat/filosof. Sagt med andre ord, mengden av publiserte bøker eller bøkenes volum, gjør ikke forfatteren til en stor forfatter, og ett av flere eksempler på at det ikke er tilfelle, er den kanadiske filosof og kommunitarist Charles Taylor(1931 - ).

Det er slettes ikke mange år siden Tempelton Prisen(2007)tilfalt Taylor. Målt i penger er denne prisen ikke til å kimse av – 10 millioner norske kroner. Det synes betimelig å undre seg over hva det er ved Taylors arbeider som gjør at han får tildelt så mye penger, foruten at bøkene hans blir spredt i store opplag, slik at Taylor har ganske store inntekter fra salget av dem. Det er ikke forbudt å tjene penger på salg av bøker, verken for Charles Taylor eller andre skrivende folk, og som får erfare at å skrive kan innebære avkastning i form av anseelige lønnsinntekter, skjønt besværlighetene med dette stiger fram for oss når vi tenker over om det gis en nødvendig sammenheng mellom å være en kjent filosof og at arbeidene til den kjente filosofen holder høyt faglig nivå. Med ande ord: kjendisstatusen, eller at en blir framstilt som en person som har forstått langt mer enn andre har forstått, uten at det gis pålitelige kilder eller uavhengig belegg for det, er en alvorlig sak å bringe til torgs, for på den måten tenderer det hele i retning av falskneri – ren bløff. Rett ut sagt og ment: hos Taylor er det mye tomprat, det vil si at språket går på tomgang. Det skal heller ikke underslås at store deler av sakene han ytrer seg om, er omtrentlige ytringer om disse sakene. Det er likeledes slik at bøkene til Taylor er illustrert med et foto av den store tenkeren, og som sitter lett henslengt på en stol, i den luksuriøse leiligheten sin . Det vil si at en stor grad av forfengelighet, selvkretsing eller selvdyrking, er en del av hele konseptet.

Et eksempel som er vel egnet til å illustrere hva jeg mener med Taylors måter å tenke på, er at Taylor opererer med prinsipper for å vurdere menneskenes resonnement, dvs. angår selvinnsikt, og som uten tvil er adekvat for mennesker med en svært avikende eller en bisarr logikk, så som nazisosialistene og deres syn på jøder. å utgi eksterne prinsipper for normalprinsippet for verdsettende vurdering og dommer, er høyst tvilsom policy: det smaker av en patriarkalsk innstilling overfor andre mennesker når en har som forutsetning at jeg har mye større innsikt enn deg. Det vil si at innsikten min om er langt mer adekvat enn din egen forståelse og selvforståelse.

Taylor betegner prinsippet for BA, og som han hevder at han har støtt på hos den tyske filosofen Tugendthat, e.g at navnet på prinsippet er «det bedre argumentets prinsipp»: utgangpunktet er at det ikke alltid er slik at det er den aktuelle agenten/fortelleren som har best innsikt i seg selv og sitt eget liv. Det kan vise seg at det er det mer erfarne menneske, eller at det er den som kjenner det bestemte menneske, og som likeledes befinner seg i en posisjon som gjør at hun ser visse trekk ved situasjon, som agenten er i, og som går andre mennesker hus forbi. Det vil si utfra sitt eget perspektiv på seg selv, sin egen oppfattelse av livet og verden, er ikke agenten den en skal stole på.

Så langt, ifølge Taylor.

En alvorlig innsigelse overfor BA- prinsippet, er at i alminnelighet er det den aktuelle agenten/fortelleren som er den som vet best hvor skoen trykker, for det er hun som har de på seg, og at hun dermed, i prinsippet, er suveren med henblikk på sin egen situasjonsforståelse: det er vel i ekstremt tunge sosialpatologiske tilfelle, eller at det skyldes andre fiorhold, som for eksempel at den aktuelle personen er svært opprørt på grunn av en eller annen hendelse fra fortiden, eventuelt, at det er med henvisning til hendelser i den nærværende eller at det gjelder ting som personen frykter kan skje. Vestentlig for forståelsen av slike forhold bidrar til at en person har en svak selvforståelse, er at de nevnte moment er av svært negativ art.

Naturligvis, for Anders Behring Breivik, mytoman og massemorder, er det om at virkelighetsforståelsens hans er helt på avveie, e.g. at en står overfor et sinn som har likhetstrekk med en sluknet sol.

Dermed er ikke referansen til Anders Behring Breivik til stor hjelp for oss når vi skal vurdere validiteten til BA-prinsippet.

Naturligvis, det gis tilfelle, og som er om folk som har kommet seg gjennom svært traumatiske hendelser, og som klamrer seg til en viss selvfabrikkert presentasjon av seg selv og sitt eget liv som ved nærmere ettersyn står i sterk kontrast til deres vonde ensomhet og kampen med rå og emosjonelle minner om minner fra fortiden: selvinnsikt kan framstå som besværlig for den det gjelder, og i slike tilfelle, synes det rimelig korrekt å hevde at andre menneskers ytringer om deres helhetlige situasjon har større autoritet enn det aktuelle menneskes beskrivelse av den.

Charles TaylorKonsepsjonen om modernitetskulturen

Av andre markante moment hos Taylor er det verdt å nevne hans heller tvilsomme framstilling av hva som menes med å ha en filosofisk reflektert innstilling overfor en 'hel kultur' eller en viss 'livsform' – vår egen. Ut fra Taylors perspektiv gis det to hovedgrupper av folk: de som hyller(«boasters») det Taylor betegner med 'modernitetskulturen' versus de som avviser/fordømmer(«cnockers») den. For å uttrykke dette så forsiktig som mulig: å forfekte nevnte distinksjon er dårlig filosofi; realiteten er langt mer kompleks enn at en kan to-dele den. Det vil si i pro- grupperinger av mennesker versus contra-grupperinger, og således er hele tankegangen hos Taylor impregnert med politisk ideologi, eventuelt, at Taylors tankegang trekker i retning av politisk propaganda, eller at det er en fortegnelse av realiteten.

Taylor er svært opptatt av en konsepsjon om relasjonene mellom mennesker, og som går tilbake til Hegel, nemlig tanken om 'herre-knekt', eller, det Taylor betegner med 'anerkjenningens dialektikk'

Plassen tillater ikke at jeg går i detaljer med henblikk på den nevnte konsepsjon, skjønt det er betimelig å ha det følgende for øye når en skal vurdere validiteten til Taylors resonnement. Gitt at hele Hegels filosofi består av vrøvel og atter vrøvel, og at mesteparten av de ting han skriver om består av et gallery av halvdøde og heldøde bilder. Ja, til og med at det dukker opp avskyelig ytringer hos ham overfor urbefolkningen i Nord-Amerika, så som at de(indianerne trenger å bli sivilisert). Hegel hadde svært dårlige kunnskaper om verdenshistorien, og ditto elendige kunnskaper om den fysiske realiteten.

I denne sammenheng, er det et godt poeng at en trenger ikke være tilhenger av en eller annen diffus oppfatning om dialektikk for å skjønne at slavehold og slavehandel er moralsk galt, e.g. at å bli håndtert på linje med et hvilket som helst umælende kreatur er en avskyelig akt. Den som har en smule kunnskaper om det gamle Hellas, er innforstått med at det ble satt skranker for hvordan en skulle opptre overfor den arbeidende klasse, dvs. den besittelsesløse klasse av mennesker, og som Sokrates gjorde seg til talsperson for. For eksempel var det belagt med strenge straffer om en demo(«demo» står for gresk eiendomsbesitter) kastet et besittelsesløst menneske ned i en brønn, uansett om dette menneske var oppsetsig eller ikke. Dette har å stå klart: at det var moralsk forbudt å behandle melemmer av de besittelsesløses klasse på en svært inhuman måte.

For å avrunde mine betraktninger om Taylors konsepsjon, så virker det som det beste en kan hevde om Taylor og tenkemåten hans, er at det er en slags motefilosofi, e.g. at i enkelte kretser er det nok slik at en prøver å trekke i gang en form for 'alt eller ingenting' diskusjon om tiden og verden vi mennesker lever i. I alle fall, nyansert er det ikke å tro og mene at det gis to store hovedgrupper av mennesker, og hvor den ene grunnen har en pro-innstilling til Taylors forestillinger om modernitetskulturen, mens den andre gruppen består av contra – mennesker. Det som er virkelig og sant om mennesker, så langt jeg kan se, er at store deler av en gitt populasjon av mennesker har mer enn nok med seg selv og sine, der de er opptatt av omsorgen for barna, at de leser et populærvitenskapelig tidsskrift i ny og ned, og undrer seg hvordan det skal gå med de lokalene sportsheltene neste år. Dessuten foretar de reiser til eksotiske steder og land, når deres økonomi tillater det. At det gis overlappende konsenssus om mange av tingene vi omgir oss med, og som vi er daglige brukere av, for eksempel at vi ikke bor i steinhuler, men i hus av tre eller mur, og at vi har fått installert diverse fasiliteter i husværet vårt, som som vaskemaskin, støvsuger, oppvaskmaskin, innlagt vann og at vi er tilkoblet strømnettet, og at vi har radio, fjernsyn, video, pc og bredbåndstelfoni, og, for ikke å glemme, at vi har bil og sykkel, og at det gis trafikkale nettverk(taxi, buss, tog, trikk, undergrunn, båt og fly).

Det foregående betyr ikke at hver og en av oss lever i himmelen, eller at himmelen alt allerede har blitt realisert på jorden: det gis mer enn nok at ting og forhold mellom ting, som er dysfunksjonelle, uten at vi dermed sager over grenen vi selv sitter på. Det vil si at vi lengter tibake til en tid og en verden, der alt som er, er i samsvar med alt annet som er: selv Taylor skjønner at R. Crusoes stranding på de villes øy, og måten han relaterte seg til sin venn, Fredag, har som forutsetning og beingelse at Crusoe landet ikke tomhendt på øya: han hadde vokst opp i en viss kultur, og dermed fulgte det hele sett av idéer og ideal, verdier og normer med på lasset.

Å avfeie hele konsepsjonen til Taylor, på grunn av et tvilsomt prinsipp, samt at han skriver generelt om speisfikke ting og forhold, er knapt nok en god policy, og således er det bedre å konsultere det han har skrevet, eller at leseren av denne artikkelen konsulterer forskningsarbeidet mitt for doktor philos. - graden i filosofi, Fortellerbegrepet. En studier av forholdet mellom fortelling og menneskelig liv, Pragma Forlag, Sandefjord, 2001, i sær kapittel 2: Charles Taylors konsepsjon om den moderne identitetens historie, et kapittel leseren finner fram til gjennom å orientere seg i Tidningen Kulturens arkiv, siden nevnte forskningsarbeidet mitt fra 2001, er identisk med det som ble publisert i TK i 2010.

Hva med tildeling av store priser(mye penger)? Etter mitt syn, er det slik at tildeling av store priser befinner seg på samme linje som atombomben: den store (penge)prisen skal sende sjokkbølger gjennom en viss del av verden, nemlig den som har å gjøre med finanser. Dessuten, Taylor er en religiøs mann, og som tror på bønnens kraft og makt. Det vil si at Taylor målbærer opprettholdelsen og videreføring av temmelig villfarne overbevisninger og meninger: at bønnen er et virksomt instrument, eller at det er til stor hjelp overfor uhyggelige skikkelsers aggressive framferd, deres destruksjon og rene ondskap.

Det heter seg at om I. Kant hadde våknet, så hadde han gått og lagt seg igjen, for han hadde ikke tålt å ta innover seg retningen verden har tatt siden han selv levde og virket. Innstillingen min er at denne oppfatningen om Kant er en halvsannhet, eller at det er en vittighet, for Kant var en svært ubarmhjertig herre, og som ikke godkjente det minste avvik fra sin egen konsepsjon om rett og moral. Derfor er det ganske sikkert mer adekvat å hevde at om Gud hadde våknet, så hadde han straks gått og lagt seg i igjen, for, ut fra en rimelig framstilling av skapergjerningen, så utstyrte Gud menneskene med vett og forstand, samt samvittighet, slik at de ikke bare skulle kunne skjelne mellom rett og galt, godt og ondt; det vesentlige , sett ut fra religiøs etikk(og en teologisksynsrand), er at det er menneskene selv som har å stå ansvarlig for alt det onde de setter inn i verden., og ikke at de har å konsultere Gud før de setter seg i bevegelse, eller om det er rettslig og moralsk i orden at de fortsetter som før: mennesker har en naturlig moral, og den er uavhengig av doktriner og dogmer, slik en finner det i teologiske system; og da er det tilstrekkelig å konsultere sin egen samvittghet, for å forstå at såvel drap begått i affekt som organiserte mord, krig og krigføring, er moralsk galt.

Tilbake til sammenlikningen med store priser med atombomben: det er ikke bare slik at kjernefysisk krig ødelegger liv; realiteten er atombomben tilintetgjør mulighetsbetingelsene for alt liv på jorden.

Krig og krigføring er koblet til kapitalismen, og som setter det døde over det levende; kapital er størknet liv, der kapitalismen som sosial ideologi er uttrykk for størknede, reifiserte relasjoner mellom menneskene. Det betyr at modellen for mennesker Homo Economicus, e.g. at lønnsomhets aspektet er det overordnede aspektet: hos Homo Economicus – Det økonomiske dyret.

Homo Economicus holder utgiftene så langt nede som mulig, slik at overskuddet, utbyttet, profitten, eller fortjesten skal bli størst mulig; om bedriften går elendig, så tar bedrifsledelsen alt, og arbeiderne får ingen ting, der det er turbokapitalismens ubarmhjertige lov, at hver og en får klare seg så godt en kan.

Om min egen eksistensmodus hadde en slik orientering at hver eneste relasjon jeg har til meg selv og andre mennesker blir dominert av lønnsomhetskriterier, så burde jeg ha gjort et ganske annerledes valg av livsvei – for mange, mange år siden. Gitt at litterære og filosofiske priser er om penger, og at estetiseringen av menneskenes kår er ett og det samme som at store mengder av kitsj blir satt inn i verden, og at kapitalismen er om konseptualisering av sosiale relasjoner i kommersielle termer, så er det slik at hver og en av oss lever på vareestetikken kår, der det er de (turbo)kapitallistiske maskinene som trekker vognene. Det vil si at det er globaliseringsraseriet som fører an: under vareestetikken har menneskeverdet svært dårlige trivselsvilkår. Derfor er det påkrevet med gerilja virkomhet, i form av mot-ord overfor det uniforme og konvensjonelle språket, og som er om uhemmet sosio-økonomisk vekst.

Levestandarder er ikke ekvivalent med livstandarder; BNP som målestokk sier ingen verdens saker og ting om trivsel og velvære; smerter og lidelser eller fravær av smerter og lidelser egner seg dårlig som målestokk for hva som menes med lykke og lykkelige liv, skjønt det kan argumenteres for at det gis visse terskler for hvor mye smerte og hvor mye lidelse, e.g. med henblikk på varighet, styrke og intensitet, og som gjør livet svært utåelelig, uten at dette innebærer at å dø for egen hånd er løsningen på besværlighetene.

Menneskeverd

Hva betyr «'menneskeverd'»? Resonnementet er slik: «'at hvert eneste menneske har sitt eget liv å leve og sitt eget liv å føre, og at livet singulære mennesker lever, og som det har å leve, hva dette mer presist går ut på, er at det singulære individ, hvis liv det er, lever livet sitt for livets egen skyld, og ikke for forhold og saker som er eksterne i forhold til å ha et slikt formål'». Det vil si at i den grad og utstrekning det singulære menneske lever for én eller annen åndssvak idé, for en bestemt sosial klasse, for å realisere en utopisk tilstand, for framskrittet, utviklingen og økt velstand for alle, eller for det som antas å utgjøre gjennomsnittsborgerens liv i et partikulært land, så forfeiler det singulære indivdet sitt eget liv som sitt eget liv.

Dermed innbefatter 'menneskever' likeledes det å opphøye det egne språket overfor andre språk, eller at landet dette menneske bor i utropes til verdens beste land å leve i, og at det singulære menneske skriver under på en slik kunngjøring om glorifisering av det hjemmelagde, og som hviler på en umåtelig stor framheving av det singulære individets egen sosio-kulturelle klasse, gruppe eller sjikt, eller at en har et ønske om å tilhøre dette sjiktet, denne klassen eller sosiale gruppen.

Tankegangen min er at om noen eller alle, og flere forhold og saker inntreffer, så har det singulære individet gitt seg i kast med selvunderminerende og livsfiendtlige aktiviteter, aktiviteter som er direkte i strid med alminnelige beskrivelser og tydningninger av menneskeverdet, e.g. at i nevnte tenkemåter får de råeste emosjoner og fantasier om stedet en rent tilfeldigvis har blitt født, fritt utløp.

Den forutgående avgrensningen av konsepsjonen om menneskeverd ville ha vært komplett ubegripelig for den tyske filosofen Immanuell Kant(1724 – 1804), og som forutsatte at det fantes et skille mellom den intelligible verden, på den ene side, og den fenomenologiske verden, på den annen side, der mennesket er medlem av det førstnevnte riket i kraft av sin fornuft, mens medlemskapet i den sistnevnte verden skyldes at mennesket også bor, lever og virker i sanseverden:

Ulykksalige Kant, og som aldri fant ut av hva som binder oss sammen sosio-kulturelle værender, der forstand og fornuft, sentiment, fornemmelser, affekt og emosjon, er to ulike aspekt ved hvert eneste singulære individ.

Epiktetos LouvreStoikeren Epiktetos(ca. 50 – 138) var vel inneforstått med skillet mellom den ytre kausaliteten og den indre kausaliteten, og at dette skillet er et virkelig og sant skille: å blande sammen disse to typer av kausaliteter er å gjøre seg selv såvel som andre mennesker uendelige mye vond. Med henblikk på filosofisk refleksjon, er det slik at filosofiske refleksjoner om fortidens verden oppstår på grunnlag av alt det menneskene allerede har vært i gjennom, gjennomlevd – erfart. Filosofiske refleksjoner innbefatter kunnskapen og fortidens erdaringer, uten at denne kunnskapen betyr at livet som et eksperiment blir invalidisert av den grunn: framtiden er åpen og uferdig, og livet vårt er en reise innover i det vi ennå ikke vet noe som helst om, tross eller på grunn av, de rike og brede erfaringer og kunnskaper mennesker har om idéer, ideal, verdier og normer, og som er ufravikelige med henblikk på det en forstår med 'menneskeliv'.

Derfor kommer den filosofiske tanke altfor sent til at den skal kunne framstå som djupe sannheter om fortiden, og som er av en slik karakter at ingen mennesker har erfart og tenkt det den aktuelle filosofen tenkte om fortiden før dennes innsiktet ble nedfelt i skrift. Således er det, muligens, sant at den systematiske filosofi forringes ikke av og ved at de enkelte filosofer og verkene deres, er en slags oppsummering av visse snitt i det historiske løpet, e.g. det som fant sted forut for at den singulære filosofen ble født. Naturligvis, Kant skrev om tiden og verden han levde i, en tid og en verden Kant selv var en del av.

Et annet aspekt ved fortiden, det forgangne, er at nye forståelser av det som rørte seg i verden før oss, stiger fram for bevisstheten vår, i den forstand at nå som før fikk visse strømninger i tiden stor plass, mens andre idéer, overbevisninger og tanker ble nedtonet, eventuelt, at visse røster i tiden ble stengt ute fra den 'offentlige samtale', og at dette kan ha vært så markant at inntrykket en sitter igjen med er at de andre røstene, stemmene, var non-eksisterende: hvert eneste samfunn og hver eneste kultur produserer en rekke myter om seg selv, og det er forhold en har å ta i betraktning når en gir seg i kast med å skrive om det som var før, e.g. før oss, at om en tar myter for uomtvistelig fakta, og at en søker etter å bygge opp en framstilling om fortiden på myter, så er det helt klart at beskrivelsene og tydningene, samt resultatet en kommer fram til gjennom en slik ukritisk omgang med kilder, blir høyst tvilsomt, for å si det svært forsiktig.

Når begrepet om sannhet og begrepet om realiteten blir til varer

Det jeg snakket om i forrige avsnitt, er at vi mennesker er anvist på realiteten, e.g. at det er langt bedre å ha kontakt med realiteten enn å å tro og mene at vi som lever i dag har å nøye oss med et mylder av teorier om sannhet og ditto teorier om realiteten, samtidig som også selve begrepet om sannhet og begrepet om realiteten har kommet oss av hånden.: jeg deler ikke det foregående synspunkt på begrepet om sannhet og begrepet om realiteten.

For øvrig, en av grunnene, og, muligens, den aller viktigste til at begrepet om realiteten volder oss store vansker, er at den er uendelig stor, den er kolossal, slik at den omslutter hvert eneste menneske, og dermed er det legitime prosjekt at kunst og litteratur har blitt til en integrert del av realitetsbegrepet, og ikke at kunsten og litteraturen er en flukt fra realiteten; om fantasien blir for livelig, slik at det hele blir til innfall og innskytelser, og som fordufter like raskt som de kom, er dette knapt nok forenelig med en nøktern framstilling av realiteten, eller det en mener med å ha kontakt med realiteten, om dette skjer i skjønnlitterær form eller i en langt mer kjølig tone, slik en finner det i sakprosa eller i vitenskapelige og filosofiske undersøkelser – rapporter om og fra realiteten.

Tarjei VesaasAndre menneskers liv er ikke direktte iakttaktbart for verken deg eller meg, og andre menneskers selv, er en sentral og betydningsfull det av hva vi mennesker forstår med realiteten, og som vi slutter oss til fra hvordan de ferdes og det de sier, og hvor våre slutninger slettes ikke alltid er slik at de stemmer med det vi selv tror og mener om den; det gis ekstroverte mennesker og det gis introverte mennesker: en kan ikkke alltid være sikker på at den som er verbal – som prater og prater – meddeler deg det som hun virkelig tror og mener, like lite som en kan slutte fra at den som er introvert eller innadvent, har et indre liv uten idéer og tanker. En har også å betenke at oralt ordknappe folk har funnet andre måter å de har kunnet gi uttrykk for det som rører seg rundt og i dem enn gjennom det flyktige ordet – ordet som fyker av sted . Étt godt eksempel på det, er Telemarksdikteren Tarjei Vesaas(1897 – 1970).

Mer presist, med henblikk på begrepet om sannhet og begrepet om realiteten, og med henblikk på den indre realiteten og den ytre realiteten, og det som forbinder disse to realiteter, slik at en kan snakke om realiteten, som et forhold mellom to forhold, dvs. som et tredje eller, om en ønsker og vil, som det tredje, så er det slik at uten begrepet om realiteten gis det ikke et begrep om sannhet, og vise versa, at uten et begrep om sannhet, gis det ingen mening i snakke om realiteten.

Det jeg har snakket om over, står i skarp kontrast til strømninger i tiden: at «'sannhet'» og «'realitet'» for lengst har blitt til til varer mellom og blant andre varer, der de som sitter ved og med makten, pengefolka, er uten noen som helst kontakt med realiteten; det sistnevnte er verken ensbetydende med at makthaverne og pengefolka ikke mener det de sier eller at de ikke sier det de mener, for det hersker ingen kontroverser om det. Således er ikke hovedproblemet at det skorter på seriøsitet; det som er langt verre enn all seriiøsiteten, er, dels all slags fortielser og halvkvedede viser, på den ene side, og at verdenssituasjonen, eller verdenstilstanden, har skiftet så radikalt i løpet av de siste 15 til 20 år, eller mer enn det, at vi har å saumfare alt det vi mener vi verdsetter så svært høyt, nemlig de liberale verdiene, samt rettsstatlighet og menneskerettighetene.

Tiden er full av løgn, eller at en tildekker realiteten bakom all slags lirium larum; Norge er et land der lukketheten er alfa og omega og hvor det å snakke rett ut fra indre overbevisning og mening, blir skjøvet unna. I andre land enn Norge blir livet tatt på alvor, og ikke bare at en snakker om kunsten og kulturen som det som forskjønner livet: livet er det kjæreste vi har, og den som skusler med det, skusler med seg selv, dvs. det som er langt nærmere enn du er til deg selv. I og med at livet er det som er så nært og tett at det intellektuelle grepet glipper, så har en å ta vare på det som skal tas vare på, nemlig livet selv.

Balansegangen er mellom å elske livet og seg selv; om en svikter den ene oppgaven, så svikter en den andre oppgaven, og om en elsker andre enn seg selv, så åpner en døren opp for å gjøre slutt på det hele. Således har en å elske seg selv, slik en elsker andre, skjønt oppgaven synes uløselig.

Tor Jonson ombrakte seg selv, Tor Ulven døde for egen hånd, og i år var det Stig Sæterbakken som gjorde slutt på livet sitt. Det er ikke godt å vite hva det hele bunnet i at Sæterbakken tok sitt eget liv, og dermed er spørsmålene som stiger fram legio: hvorfor ombrakte Sæterbakken seg selv? Skyldes det at han ble hunset av sine egne medborgere for sin polemiske natur, eller at hvor skrivende folk samles, så som på litteraturfestivaler så skal en ha det mest mulig gøy, og ikke at en synker hen i grublerier og dystre tanker? Naturligvis, ingen tar sitt eget liv på grunn av at en møter motbør eller at en blir ignorert, ja, at en blir utskjelt for en som har tvilsomme motiver for å bringe spørsmålet om Holocaust på bordet, gitt at Sæterbakken kjente det slik at han ble avvist av forfatterkolleger.

Stig Sæterbakken Ble Sæterbakken nedtrykt eller lei seg? Begynte han å tvile på seg selv? Trodde og mente Sæterbakken at den som står alene, står sterkest? Vel, hver og en av oss er ensomme; ingen er alene om det. Følgelig, om Sæterbakken trodde på den forterskede frasen «at den som står alene», overfor de mange, «står sterkest», så bommet Sæterbakken på målskiven. På den annen side, om Sæterbakken begynte å tvile på at de mange kunne ta feil om det alle tror var tilfelle(utryddelsen av 6 miloner jøder), så begynte han å tvile på sin egen dømmekraft. I og med at arbeidet hans, har vi å anta, hvilte på at dømmekraften hos Sæterbakken var intakt, og så lenge det fungerte var det hele OK, skjønt straks det ble sådde tvil om det, så tok han det innover seg, slik at det førte til at mye gikk i oppløsning hos ham.

Kanskje var det slik for Sæterbakken at han glemte en viktig ting, nemlig at du kan mislykkes med å elske andre mennesker, likevel du har å elske deg selv. Mislykkes du også med det, så har du å prøve å bli venn med deg selv, dvs. at du trives i ditt eget selskap.

Vi lever i en verden med mange dårlig saker og ting: å ombringe seg selv fører verken til at den blir bedre eller verre; det er ikke bare trist at slikt hender, for det som er riktig ille, er at de oser av feighet, siden den som er har kommet så langt eller kort, at hun ikke ser en utvei, få ta opp spørsmålet en gang til: det fins alltids en vei å vandre, især for den som streber etter å forstå at i blant er det slik at forsåelsen glipper, og når forståelsen glipper, så har en å si nei, dvs. at en bekrefter livet gjennom at en avstår fra å destruere det kjæreste en har, i den grad og utstrekning en kan tro og mene at en «har» livet, eller at at individet adlyder ingen høyere lov enn seg selv, dvs. at det er opp til en selv om en forblir i livet eller at en gjør slutt på sitt eget liv. Motargumentet er vel at det er livet selv som holder et menneske oppe og fram, så er det livet selv som har det siste ordet, hva angår liv og død. I tilfelle argumentet synes svakt, og at en heller i retning av absolutt råderett overfor det egne livet, så har en å underes overfor hvorfra en finner enn slik rett til å ta sitt eget liv: livet er det som løper foran et menneske, hele tiden, og selv kommer en haltende etter. Eeventuelt, at livet puster et menneske i ryggen, og som bevirker at det prøver å løpe fra seg selv, hele tiden.

Å innhente livet er fåfengt, i og med at en kommer for sent fram til sin egen død; å ta igjen det som ikke ble fullendt i fortiden, eller at i kraft av det bakoverrettete blikket, minnet, søker en å fange inn det som var, slik det var, er en illusjon, siden opplevelsen for lengst har fordampet, og at minnet en har om det som tildrog seg den gang en var svært ung, er kun et minne om et minne, eller at andre mennesker, og som var tilstede der og da, har fortalt deg om det, slik at du ikke lenger trekker et klart skillet mellom det du selv erindrer av hendelsen og andres formidling av deres minner om det.

Likevel, begrepet om livet selv gis, uten at det betyr at det er enkelt å bringe det på et diskursivt begrep, og en av de sentrale grunnene for at det er slik at det er beværlig å håndtere, er at ingen av oss er gjennomsiktige for oss selv, e.g. at måtene vi konseptualiserer oss selv, er slik at dette, langt på vei, determinerer og influerer hva vi er. Med andre ord, at hva vi er beror dels på hva for forventninger vi har til oss selv.

Her følger et eksempel på det. Gitt at en av de ting jeg håpet skulle finne sted i livet mitt, var jeg skulle oppnå en fast stilling som lektor/ professor i filosofi, ettersom årene forløp, skjønt jeg strevde med å bli ansatt i en slik stilling,uten at det skjedde, så bleknet også min tiltro til at det ville komme til å ordne seg, inntil jeg står der jeg er idag, uten

Det er knapt nok logisk og empirisk mulig at den som har øyne å se med og som har ører å høre med, og hvis vett og forstand fremdeles er intakt, kan ha unngått å ha lagt merke til at brutaliteten i verden bare eskalerer og eskalerer. Det trenger å bli forklart. Her følger resonnementet. For en del mennesker synes det å være slik at når de hører ordet menneskerettigheter blir nevnt, så spenner de hanen på geværet sitt, eg. at en gjør seg klar til å gå ut i krigen. Det vil si at de skyter for å drepe, og legg merke til at skytingen og drepingen skjer i menneskerettighetenes navn. Begrunnelsen er ikke sjelden en falsk begrunnelse: At massakreringen skjer på grunn av et dyptfølt og brennende ønske om å beskytte alle de beskyttelsesløse menneskene. I realiteten er det hatet og hevntrangen som er de motiverende drivkrefter til den bunnfalske begrunnelsen, og at det aktiverte hatet er rettet mot den en tror og mener er skyld i all elendighet: før i tiden ble slike grupper av mennesker, og som en mente var skyld i all elendigheten, betegnet med «'svikere'», der svikeren hadde onde motiver og farlige intensjoner. Det vil si at det hadde oppstått et reifisert eller et rent abstrakt fiendebillede av andre folk, i perspektivet til fiendebilledet, er tilintetgjørelsen ikke om fiendebildet som sådan; det maktpåliggende er menneskene bakom fiendebilledet, for det uhyggelige er at det er om menneske selv – det konkrete menneske, et menneske som lever hic et nunc, ut fra det fortid, over og gjennom nåtiden og innover i framtiden.

Å ta avstand fra slikt som er om tilintetgjørelse av mennesker, er en ting for seg, skjønt å knuse og tilintetgjøre fiendebilledet har mye for seg, i og med at slettingen av andres framstilling av den sosio-kulturelle gruppen en selv tilhører, er å bli satt fra fra andre menneskers makt til å forme den sosio-kulturelle gruppen du selv tilhører i deres eget billede. M. a. o., i den grad og utstrekning jeg selv har fiendebilleder av andre folk og folkeslag enn mitt eget folk, og, omvendt, at andre folk og folkeslag har fiendebilleder av folkegruppen jeg tilhører, så har en å tilintetgjøre fiendebilledene.

Vi kan uttrykke det på denne måten: at det fins mennesker som tror og mener at de er langt bedre enn andre folk ved at moralen er av finere slag og at de er langt bedre enn deg og meg til å håndtere lidelser som har blitt påført dem av andre mennesker, for eksempel at lidelsene deres er forårsaket av at fremmede mennesker har startet krig overfor dem, og at krigen skyldtes misunnelse.

I skarp kontradiksjon til tanken om at krig og krigføring skyldes misunnelse, så er det langt mer troverdig å hevde at krig mellom ulike folk og land skyldes kampen om ressurser, råstoffer, samt at en stadig økende mengde av mennesker på et begrenset område, trenger stadig økende tilførsel av mat og drikke, klær og husvære for at de skal kunne fortsette å eksistere på det samme, begrensete området: Om produksjonen av nødtørftige varer minsker ved at den økende befolkning fordrer stadig større landområder, så oppstår det et stort antall mennesker som knapt nok får tilstrekkelig med mat og drikke, klær og husvære.

Tilbake til dannelsen av demonisering av andre mennesker: en ikke ubetydelig del av selvforståelsen vår skyldes at vi har vokst opp i et visst samfunn, med et visst språk, en viss kultur og med en en viss kultur og en viss historie og for-historie; skjønt å slutte fra at vi tar kritiske oppgjør med enkelte element i selvforståelsen vår til at vi har å gripe til våpen for å få slutt på represjonen, er neppe særskilt klokt, eller vist. Om det reifiserte fiendebilledet utgjøres av islamister, muslimer, non-muslimer, hinduister eller koptere eller ikke, er uten betydning. Det vil si at på agendaen står død og fordervelse, for i vår tid skjer menneskejakt i menneskerettighetenes navn. Verken mer eller mindre enn det, og å få vår tids jaktsamfunn stil å løpe sammen ammen med menneskerettighetene og beskyttelsen av de uenvelige mange og utsatte menneskene, foranlediger at ingen seriøs jurist er kapabel til det, med mindre hun trekker ut tennene sine. Det er den globale beskrivelsen av vilkåret for menneskene, om de vil det eller ikke. Alminnelig moral, lov og rett er satt i parentes, der det er kanonenes og rakettenes lov som er operativ – i hevd.

Det krypto-kommunistiske språket er vår tids mest dominamte uttrykksform

Immanuel Kant

Språk er makt, og den språklige delen av såvel vareestetikk som globalisering, er at de språklige virkemidler som er i omløp er av det krypto – kommunistiske slaget. Med andre ord: At taksonomien for det krypto – kommunistiske maktspråket er negasjonen av det autentiske og personlige språket til vår mest dyrebare kunde, nemlig Peder Pedersen(N.N)

Eventuelt at det ser slik ut: til alle våre unike brukere av våre kvalitetsikrede tjenester. Det politiske språket er fylt av kognitivt tomme fraser, for i dette språket, gitt at det er logisk og ontologisk mulig å beskrive det i termer av et språk, spilles det på høyst tvilsomme strenger, ja, til og med falske strenger, det vil si at avsenderen, eller at den partipolitiske, upersonlig, propagandamaskiner veksler mellom begrepsord som «stemme'» og «'be-stemme'»: kjære velger, husk at ved å stemme er du med på å bestemme over ditt eget liv og hele Norges framtid: glem ikke å stemme!

Dermed er vareestetikken og globaliseringen to stiliserte og anonyme språk e.g. at den private og personlige dimensjonen har tatt skrittet over til den krypto – personlige modus. For å påminne om et forhold, og som ikke alltid blir husket: I den filosofiske tradisjonen fra Sokrates og Platon er kommunikasjon preget av «face to face» kultur, mens både vareestetikken og globaliseringen er ansiktsløs, og det er disse former som raser framover, e.g. at vareestetikken og den globaliserte turbokapitalisme ekspanderer og ekspanderer, og at ekspansjonen skjer i kraft av tilsidesettingen av de større og mer omfattende sammenhenger av økonomisk, sosial, kultural, religiøs og historisk art.

Det betyr at vareestetikken og globaliseringen neglisjerer at hver eneste landområdene i verden har en rik men komplisert før-historie og historie, der den implisitte og eksplisitte kjennskapen til og kunnskapen om det partikulære samfunnets kulturhistorie utgjør menneskenes identitet og selvidentitet over tid, sted og omstendigheter, det vil si hva de er og hvem de er som folk.

Som om det foregående ikke er ille nok: globaliseringens farer går langt videre enn at den er anonym, ansiktsløs, siden å støtte opp under globaliseringen er å tråkke unevnelige mange mennesker under foten. Den som bidrar til det, om det så er et indirekte bidrag, foranlediger ikke bare at det oppstår mange skadede menneskesjeler og menneskekropper, for den som skader andre skader likeledes seg selv: det humane ved menneske som menneske.

Sett fra en kultural sikt, hører «vareestetikk» og «globalisering» ikke med til inventaret for pluss-ord: designere og motemakere tar seg av skjønnmalingen og lakkeringen, mens diverse foretak og markedsføringsagenturer sørger for at kjennskapen til varene og tjenestene blir spredt ut til flest mulig mennesker rundt om i verden., e.g. at varene sendes ut til hver eneste avkrok i verden, bare en kan oppnå økonomiske fortjeneste på det. På den annen side, både private bedrifter og statlige instanser sørger for at showet kan fortsette – i alle fall for en stakket stund. Dermed synes det rimelig at de mange stater rundt om i verden har å ta tak i spørsmål, og som er om det som beskrives og tydes i termer av liberale regimer, kontra lukkede regimer, opp til kraftig virdering, med det for øye å finne ut av at verden har havnet i en blingate, og at det har blitt svært besværlig å fortsette i det samme sporet, i og med at blindgater simpelthen har den karakteren at de stanser opp, for de gis ingen veier framover, med mindre en er villig til å stanse opp – at en tar en lang tenkepause, og, forhåpentligvis, fruktbar tenkepause.

Filosofi er ettertenksomhet, der refleksjonen har å være radikal, og ikke at den består av logiske øvelser i flinkhet, for i tiden etter den annen verdenskrig, har vi fått mer enn nok av det; når jeg retter oppmerksomheten overfor logiske resonnement, så har jeg på fornemmelsen at visse lesekretser, for eksempel, i medienes verden, vil ha en affirmativ holdning til det: spørsmålet er bare om disse lesekretser, inkludert reportere og journalister av ymse kolør, vil eller kan fatte dybden i en filosofisk konsepsjon som springer ut av alt ubehaget som ledsages ved å måtte oppholde seg på overflaten, eller at det kun er skinnet som skinner, og at det substasielle har blitt radert vekk fra syns- og hørselsfeltet.

Filosofi er ikke blind aktivisme, slik filosofi ble presentert for ganske mange mennesker av en viss skribent i Frankrike, dvs. i årene like etter den annen verdenskrig. Det er heller ikke at en relaterer seg ut fra langsiktige preferanser og strategier, preferanser og strategier som er vrengebilder på alt som har å gjøre med en visjon om økt sosial rettferdighet, bedre kår for alle de som er nederst på rangstigen, i en verden som har blitt mer og mer klassedelt. Det det vil si at avstanden mellom fattig og rik, mellom dem som har og dem som mangler alt det de trenger for å ha et rimelig trygt og godt liv, bare øker og øker. Dermed er det slettes ikke rart at det oppstår bråk og uro både her og der, og som gjerne munner ut i massakrer av mennesker som ikke har gjort noe som helst helt, annet enn at bekymretheten deres har vært om seg selv og sine – om å ha et arbeid, slik at de kunne få seg mat og drikke, klær og husly.

Det gode ego - ipsitet

Dermed gis det en god «egoisme», et ego – ipsitet, dvs, at det gis en opptatthete av seg selv og sitt eget liv, og som er godt og bra for alle mennesker, uten at dette betyr at en er seg selv nok; det hører med til menneskenes natur at de streber etter å opprettholde, bevare og videreføre sin egen eksistens, og om en, tilfeldigvis, har fått barn, at også barna blir inkludert i alt det som befordrer og fremmer livet; streben, i termer av opprettholdelse, bevaring og videreføring av eksistensen, gis som instinkt i hele den naturlige verden. Siden opprettholdelsen, bevaringen og videreføringen av eksistensen eller livet, ex hypothesi, har valditet for hver eneste levende organisme, og at singulære mennesker har en naturlig basis, og som utgjøres av deres biologiske organisme, så har en undres over hva som har gått galt når et menneske faller for egen hånd.

Hvert eneste instinkt er stumt, skjønt det setter seg i gjennom, så som selvoppholdelsesdriften hos mennesker, eller at det bryter sammen, kollapser, e.g. at det opphører å fungere ut fra den biologiske organismens 'interesse', for så vidt at en kan denotere instinkt, og som er hinsides språk og begrep, med 'interesse'.

Hos mennesker gis det få instinkt, eller er det slik at på grunn av at mennesker har utviklet språk og at de rår over begrep, at de regner instinktbegrepet for passende for andre liv enn deres eget liv, dvs. i kraft av at de tilhører menneskeslekten, og at menneskeslekten, ut fra alle de fagre historiene som gis om Mennesket har distansert seg fra deres 'lavere' natur – den rene animaliteten.

Spørsmålet kan stilles på følgende måte: hva er det som særkjenner menneskene? Er det deres rasjonalitet, i den mening at det naturgitte, e.g. at menneskene har lagt det animalske aspektet bakom seg, i kraft av alt som har skjedd siden de aller første menneskene dukket opp på jorden? Dersom dette holder stikk: at hver og en av eksemplaret av menneskearten alt allerede har fulgt det store evolusjonistiske mønsteret, så representerer dette faktum, gitt at det er et faktum, ikke et prblem, siden mekanismen allerede er operativ i hvert eneste eksemplar; om det forekommer avvik fra den etablerte forklaringen, så skyldes det enten genetiske forstyrrelser, omgivelser eller at årsakene / grunnen befinner seg hos selve eksemplaret, dvs. det singulære værendet.

Uten å gå i detalj om proposjonsforholdet mellom arv og miljø, på den ene side, og det som beror på oss selv, på den andre siden, så virker det som rimelig å hevde at gitt at spillerommet for aktiv inngripen overfor vårt eget liv, på godt eller ondt, utgjør et reelt element for de aller fleste alminnelige mennesker, så er tilstedeværelsen av at det singulære individet skal kunne gå seg bort, e.g. at det setter seg selv ut av spill, og at denne inngripen er en akt en har å ta i betraktning som ett av dets mulige handlingsalternativ.

La meg snu på det: om livet kjennes for tungt å bære for et menneske, hva gjør det således med det?

Ja, om det kjenner seg uskikket for å ha et liv å leve og å føre, er det dermed sagt og ment at det eneste det har å gjøre er at det effektuerer sin egen dødsdom: at det ombringer seg selv? Det alminnelige er at et menneske lever en stund, for så å gammel, svekket eller syk, og at det dør.

Depresjon eller tungsindighet, er ingen god grunn for å avslutte livet før det renner ut, siden det er mye som kan inntreffe i et liv, og nedstemthet er slettes ikke uvanlig: en har også å betenke at hos mennesker gis det en stor variasjonsbredde med henblikk på temperamentet, eller sinnelaget: Det er sjelden at den som er deprimert eller tungsindig, ja, at en har en hang til melankoli, vet om at det forholder seg nettopp slik med dem selv: At de er deprimerte/tungsindige. Dermed synes det som at en viss porsjon med motforestillinger, i form av mot-stategier, er på sin rette plass, eller at ved at en antrenger seg så oppdager en at det er reelt mulig å kunne leve med tungsindigheten.

Ensomhet betyr ulike ting: Den overfladiske ensomhet vs. den radikale ensomhet

Måtene en skjelner mellom den overflatiske, eller den populære framstillingen av ensomhet, i skarp kontradiksjon til grunnleggende ensomhet, eller den radikale ensomhet, beror på filosofiske refleksjoner rundt begrepet om instinkt, og de funksjonelle roller instinkt spiller i menneskelivet. Således kommer de intellektuelle og etiske moment inn ved at menneskenes erfaringer og kunnskaper om disse erfaringer, ikke er slik at de rett og slett blir gjenstand for eksperiment fra individets side; det gis mennesker som synes å tro og mene at kultur og verdi, og alt som har å gjøre med julturhistorien, er gammeldags skrot, og at alt har å bli frambrakt fra skratsj, som om menneskeværen er reduserbart til den reneste Robinson Cruise tilstedeværelse, e.g. at slagordet er «Back to Nature», i og med at Naturen er den store læremester for menneskene. Det som er virkelig og sant, er at all menneskeværen har å passere via kultur og verdi, og som inkluderer etikk og etiske verdier: å ta vare på sitt eget liv, er en verdi i seg selv, uavhengig av om livet en har å leve kjennes vemmelig, motbytelig.

Thor Olav Olsen Dr. Philos. i filosofi

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress         Den här e-postadressen är skyddad från spamrobotar, du måste ha Javascript aktiverat för att visa den  

Del I følges opp med Del II

Kroppens strukturer i ledning och leda

Essäer

Skrivet av Birgitta Smiding

jun282012

KroppsbegreppetUtifrån temat leda skriver jag om kroppar som känner leda och kroppar som utsätts för en hantering som är tänkt att utesluta leda.

Kroppsbegreppet

Vårt synsätt på kroppen har förändrats radikalt i västerlandet under de senaste decennierna. Johannes Birringer ser det som en av vår tids mest upplysande ironier att kroppen blivit ett privilegierat objekt.(Johannes Birringer, Media & Performance, Baltimore och London 1998. Birringer är forskare och internationellt verksam koreograf inom experimenterande dans och performance.) Ironin ligger i att denna kropp, som exponeras av performance och andra konstarter, på samma gång är en obscenitet som ger upphov till censurproblem. Det är framförallt den kvinnliga kroppen som hamnat i fokus för en både skarp och sofistikerad kritik, som utvecklats ur film, psykoanalys och massmediala teorier.

Kroppen utgör det initierande begrepp utifrån vilket vi kan diskutera ideologiska aspekter. Michel Foucault kommenterar:

”Men kroppen är också direkt inlemmad i ett politiskt kraftfält; maktförhållandena äger ett direkt grepp om den; de omger den, etiketterar den, dresserar den, plågar den, tvingar den att arbeta, att delta i ceremonier, att avge vissa tecken.”
– Michel Foucault, Övervakning och straff, Lund, 2003:31.

Men även om Foucault förtydligar att det sociala regelverket disciplinerar kroppen för att göra den hanterbar, tenderar vi att bortse från att kroppen redan i utgångsläget är ideologiskt programmerad. Herbert Blau:

Umami, salinitet och Sakurai

Essäer

Skrivet av Freke Räihä

jun182012

Sommarelden

Reflektionen är en skugga av det levandeI empiriska och rituella sammanhang är det bärare av den, av verk eller andra strukturer knutna till det sociokulturella mottagandet, kommunicerandet av det, själva aspekten som belyser, samt de facto verket igen. Ur ägg och blomma stiger och ur havet stiger. Variationen är elva år, jag och jag är mer än tre variationer – en rät linje mellan – deformationerna: han färdas under dagarna på en solbåt. I båten förändras han ständigt. I början av resan, på morgonen, är han liten och nyfödd. Han byter skepnad och på kvällen är han gammal och döende. Nästa morgon föds han på nytt.

En skönhet, i det att skönhet är – sectio aurea – en lysande möjlighet, en på material fångad symbolik, en föreställare av, när berättelsen bara är en av världen, inte av dess realiteter, vars nanoskopiska och mindre och i sol och i annat material. En kunglig rytm; som växter. Som du. Som neutrum – Samhällets socialtjänst skall på demokratins och solidaritetens grund främja människornas ekonomiska och sociala trygghet, jämlikhet i levnadsvillkor samt aktiva deltagande i samhällslivet. Socialtjänsten ska under hänsynstagande till människans ansvar för sin och andras sociala situation inriktas på att frigöra och utveckla enskildas och gruppers egna resurser. Verksamheten skall bygga på respekt för människornas självbestämmanderätt och integritet. – som gudomlighet. När det handlar om avvikelser i språkliga enheter, såsom delar av delar och delar av helheter. Som att böja sig ned och leta efter sina rötter.

Också i det att Johannes uppenbarelseⁱⁱ i sin tur är intolkad, som en ingränsad och inne i sinnets öken en bekräftad tro, att skökan är Lilith och Babylon hennes stad och i systemen ligger den inneboende systemkritiken och kyrkan är hennes fängelse och de troende är hennes fängelse och mänskligheten är hennes fängelse, i hennes helgade kalk av orenad otukt – det som är den ohejdade åtrån till allt som är ens nästa – ligger skapandet av lineariteten som är natten och dagen och natten.

Apostlar utan uppdrag

Essäer

Skrivet av Robert Halvarsson

jun152012

Friedrich NietzscheEn av Nietzsches tankspridda verk, i bemärkelsen att den består av spridda tankar, är hans skrift Mänskligt, alltför mänskligt. I ett utdrag jag läst för att stifta bekantskap med mannens tänkande, mötte jag en intelligent cyniker, som inte utan viss humor vill förmedla en rad vitt skilda sanningar om tillvaron. Utdraget i sin tur kom från Carl-Henning Wijkmarks urval av Nietzscheskrifter, utgiven på Prisma förlag 1966.

I denna lätt nötta pocketbok fann jag en väldigt väldigt träffande iakttagelse över det som kanske bäst kan kallas för en tragisk realitet hos människan som uppfattar sig själv som särskild. Så här låter det i aforism nummer 345 ur delskriften Vandraren och hans skugga:

"De överlägsna andarna har svårt att frigöra sig från en illusion: de inbillar sig nämligen att de väcker avund bland medelmåttorna och uppfattas som undantagsvarelser. I själva verket uppfattas de bara som något som är överflödigt och som man inte skulle sakna om det vore borta."

Det krävs ett mått av svart humor för att fullt ut kunna uppskatta innehållet i ovanstående citat, som givetvis generaliserar en erfarenhet hos den människa som uppfattar sig själv som unik i skicklighet eller talang – detta lär ju också Nietzsche ha iscensatt som sin egen offentliga personlighet.