Om å bli ført inn i metafilosofi

aug302011

Skrivet av Thor Olav Olsen

Essäer

Å være ung.

En sekvens ur Gunnar Vikenes nya film: VegasÅ være ung er å søke etter en grunn og et grunnlag i og for det egne livet, hvilket betyr at en når fram til en indre trosvisshet om det som teller svært mye, og ikke bare at det teller. Om den som søker finner det hun søker etter, beror på flere forhold. For et første, om hun har svaret gitt på forhånd, forut for at søkingen kommer igang, så synes dette knapt nok å passe til beskrivelsen og tydningen av «å være på leting etter faste holdepunkter». Grunnene til at å ha svaret fikst ferdig på forhånd er å misforstå hva søking og leting er om, er legio, der den mest opplagte er at om utgangen er slik at en alt allerede vet svaret, er svaret logisk uforenelig med at inngangen var slik at en innrømmet overfor seg selv at en er forvirret, rådløs, uten faste holdepunkter, og at du således gir deg i kast med en søken, uten at en dermed vet hva søkingen resulterer i og hvor den fører deg hen.

I motsetning til å tenke på livet i termer av gittheter, og at det en søker etter er noe som finnes rundt deg eller et sted innover i framtiden, og som det gjelder om å finne fram til, gjelder det for den som har gitt seg i kast med filosofi at hun lærer om ting hun ikke visste noe som helst om fur hun satte seg i fart og bevegelse.

Uavhengig hva en ellers forstår med 'filosofi', så er det om at det girper endrende inn i livet ditt. At det er slik at forandring hører med til det en forstår med å ta en aktivitet og virksomhet på alvor, er likeledes slik at det utgjør en sentral det av det å utvide sin egen synsrand, eller horisont. Her følger episoden.

For ganske mange år siden, eller, om en vil, som ung mann, var jeg postombærer, det vil si at jeg at jeg gikk i en stilling for fast ansatte postbud, der en eller flere av dem, hadde sommerferie.

Det er ingenting påfallende ved at unge mennesker, under utdanning, slik jeg var på den tiden, får seg en sommerjobb, slik at de kan tjene seg noen kroner, for nå som før er det ikke slik at Statens Låndekasse ser til at den som får midler fra dem også får en ubekymret økonomiske tilværelse.

Nå vel. Det jeg har å løfte fram for leseren begynner slik. Etter at dagens innkomne post var sortert, slik at den nå lå klar til å bli fraktet ut til de respektive poskasser, var det mat- og kaffepause. Således ble det ganske mye tid til å snakke med de faste postbudene om løst og fast.

I hver eneste statlige etat gis det visse ordninger, og en av disse ordninger, med henblikk på hvem som sitter ved samme bord, så merket jeg meg at det var slik at unge folk satt ved bord for unge folk, middelaldrende folk satt ved bordet for middelaldrende folk, og eldre folk satt ved bordet for eldre folk. Jeg satt ved bordet for unge mennesker, mennesker som, etter hva jeg kunne bringe i erfaring, hadde fast stilling; faste stillinger gror ikke på trær. Likevel undret jeg meg over hva det kunne være som motiverte disse unge mennesker til å holde ut i et arbeid som var så mononont og mekanisk som å bære posten rundt til folk, for det er ingen tvil at postombæreryrket ikke åpner for spesielt stor utfordringer, med mindre en tenker på utfordring som å svinge seg opp i postetatetens hierarki, skjønt da er det neppe tilrådelig at en starter som postombærer, for det er pur idelogisk propaganda at slikt kan finne sted.

For meg var det, som nevnt, kun snakk om en midlertidig jobb, en strøjobb, og, i realiteten betydde det at jeg var tilsatt i Posten som vikar. Hva angår mine egne planer og prosjekt for framtiden, så hadde jeg for lengst fattet avgjørelsen om å bli forsker.

Det var, i det minste, en av postbudene som var nyskjerrig på hva jeg holdt på med, når jeg ikke hadde feriejobber, og jeg fortalte ham det. Det var ved den anledningen at den samme personen fortalte meg at han hadde vært på en av byens bibliotek, der han hadde kommet over en innføringsbok i filosofi, og dermed kan en hevde at vedkommende hadde snust på filosofi, eller at vedkommende hadde fått en viss for-smak på hva filosofi går ut på, uten at han, som han selv uttrykte det, hadde blitt klokere eller mer vis av det. Ja, han mente at for hans egen del hadde det vært helt bortkastet å lese denne innføringsboken i filosofi. Den unge mannen kontrasterte lesing av filosofi med å ha en eller annen livsoppgave. Han forklarte dette slik. Å ha en livsoppgave er å ha et godt blikk for kirkegårder, og på kirkegårder fins, mellom andre ting, graver og gravstøtter: for ham bestod livsoppgaven hans i å passe på at den og den gravstøtte fikk stå i fred. Var det hele bare en spøk, eller mente den unge mannen det han holdt fram for meg: jeg tror at det siste var tifelle, nemlig at filosofistudier er det mest unyttige av alt som er unyttig, i alle fall med henbikk på å ha eller få, en viss livsoppgave.

Om episoden jeg har fortalt om fra mine unge år er representativt for hvor galt det kan føre av sted hva angår de å forstå hva filosofer sysler med, det vet jeg ikke. En ting er sikkert: jeg er ikke i stand til å glemme at den unge mannen, som hadde postombæreryrket som sitt levebrød, så på aktiviteten å lese filosofi og forsøke å forstå hva filosofer skrev om, som noe som var uten relevans for livet han levde, det vil si et svært rutitinepreget, og ditto mekanisk arbeid.

I ettertid kan jeg spørre meg selv om vedkommende betraktet meg som en av dem som ser ned på folk som har kroppsarbeid som sitt levebrød – jeg var student. I visse kretser heter det, nå som den gang, at studenter, kunstnere og filosofer, er dagdrivere og livsfjerne mennesker, og at det en trenger i samfunnet, er jurister, leger og ingeniører; jurister er etterspurte på grunn av at det fins så mange mennesker som kommer på kant med loven, leger er etterspurte på grunn av at folk blir syke, og ingeniører er etterspurte på grunn av at folk trenger hus, og de trenger gater og veier, slik at de kan komme seg på jobb og tilbake til sin egen leilighet. Dessuten er det slik at den som er etterspurt også bør få også høy lønn, og høy lønn gir høy status. Filosofistudenter lever på lån, og, når de er ferdigutdannet, står folk ikke i kø for å sikre seg deres spesielle fagkunnskaper, for de har ingen slike fagkunnskaper, idet lokalsamfunn, det regionale samfunn og storsamfunnet trenger velkvalifiserte folk som jurister, leger, ingeniører. Så, hva skal samfunnet og staten med filosofer? Det heter at noe teori kommer godt med, uansett hva en kommer til å drive med senere i livet. Det er ikke umulig at et slikt synpunkt på teori har noe for seg; likevel er poenget at en får anledning og muligheter til å praktisere det en har ervervet seg av forståelse, og ikke at det bare blir til ting en kan snakke om mens en driver med noe helt annet, for eksempel at en selger pølser eller kjører drosje. I øst-blokklandene, for eksempel i tidligere Jugoslavien og Tjekkoslovakien, ble høyt skolerte folk, professorer i filosofi, for eksempel, beordret til å feie gater og torv eller å vaske vinduer, gitt at en kritiserte den dominerende økonomiske, politiske og statlige ordningen, eller at en hadde innsigelser overfor status quo.

I vår tid er filosofer ikke blant dem som blir høyest verdsatt i de mange samfunn rundt om i verden, og at det er slik at filosofværen blir møtt med skepsis, går tilbake til en av de største filosofer som noensinne har vandret rundt på jorden: Sokrates.

Om det gis folk som hevder at det jeg har snakket om over ikke stemmer, og at Sokrates og de tanker vi har fått overlevert fra ham var ok dengang Sokrates levde, snakker som en tosk som støtter seg på hva hun eller han har lest i en bok eller hørt av andre mennesker, og ikke at den aktuelle personen har førsøkt å forstå hva filosofi er om. Således betyr forhåndsoppfattelser ingen verdens ting for meg: det som er av betydning er at det faktisk gis mennesker, og at en god del av dem er svært høyt utdannet, og de har, eller kan inneha, en stilling som professor ved et universitet eller på en høyskole, og som forfekter oppfattelser om ting de overhodet ikke vet noe som helst om, annet enn gjennom lesning av populærbøker om filosofi, eller som meninger som sirkulerer som ting i et partikulært samfunn, som, for eksempel, det norske samfunn.

I flere hensennde er det slik at filosofi er lidenskap, heller enn at det er en anerkjent vitenskap, uten at det betyr at filosofer tar opp spørsmål, klargjør ulike posisjoner og argumenterer for det de tror og mener er bedre enn andre prosisjoner, eller alternative, rivaliserende og konkurrerende konsepsjoner i filosofi.

En har likeledes å betenke at det er ikke bygd inn i menneskerettighetene at noen har rett til å bli filosof, og at andre har plikt til å se til at en blir til det: filosofi beror, mellom annet, på talent og temperament, eller på hva for personlighet du har. Hva angår meg selv, så er jeg doktor i filosofi og er stolt av det, og jeg trives med de ting jeg holder på med som filosof, en virksomhet jeg har drevet med i hele mitt voksne liv. Dessuten håper jeg det jeg gjør er slik at får en viss betydning for andre mennesker enn meg selv: livet er, mellom annet, å sette spor etter seg, og dssse spor har å være gode spor. Utover det vet jeg at det gis andre mennesker enn meg som verdsetter filosofiske reflekjoner svært høyt, og en av grunnene til det er at den type filosofi som blir gjort kjent i mediene, gjerne er en omtrentlig, eller en svært lettvingt utgave av hva for ting en filosof står overfor. Å popularisere filosofi, er vel å ha gitt seg selv en altfor stor oppgave, især med tanke på at filosofi forlanger et viss systmenatisk eller metodologisk strukturert begrepsapparat, et begrepsapparat som er spesifikt for filosofi, for i filosofi kommer en ikke til gjennom å erverve seg en teori eller en viss metodikk, slik en har å gjøre om en ønsker og vil framstå som en naturviter, eller at en driver med ren samfunnsforskning, der teorier og teoribygging står sentralt, sammen med at en tilegner seg relativt store mengder av kunnskaper om statistikk, og at en blir fortrolig med å anvende de grunnbegreper en rår over i sine forskningsprosjekt.

For å uttrykke det sistnevnte så enkelt som mulig: verken det å lese bøker om filosof eller å skrive bøker om filosofi, eventuelt, at en er foreleser i filosofi, fører fram til at en faktisk er, eller blir filosof: det gis, i det minste, to forutsetninger og betingelser for at en skal kunne drive med filosofi som filosof: at en har en viss begavelse for filosofi og at en har et visst temperament. Imidlertid, nå har det seg til at begavelse og personlighet er nødvendige betingelser, skjønt de er ikke tilstrekkelige betingelser, for utover disse to kommer relasjonen mellom lærer og student, student og lærer, som en personlig relasjon. Det er også dette jeg skriver om i neste paragraf.

Dermed kan en stille seg spørsmålet: hvordan kommer jeg inn i filosofi? Svaret mitt er at du blir ført inn i filosofi, og at den, som har blitt ført inn filosofi, har å foreta et personlig og grunnleggende valg: om hun skal trekke seg ut fra hver eneste filosofiske virksomhet eller om hun skal fortsette med filosofi. I den grad og utstrekning hun går inn på det sistnevnte, så impliserer det at hun har bunder seg til å drive med filosofi så lenge det er liv i henne.

Synspunktet på filosofi, som aktivitet og virksomhet, impliserer at filosofi ikke bare er et samtaleemne, eller som noe en snakker om for å ha noe å snakke om, eller at det er en hobby ved siden av å ha et ordninært arbeid som snekker, rørlegger eller elektriker; det er heller ikke bare det å ha en stilling som foreleser i filosofi, eller et professorat i filosofi: filosofi kan også stå for det som i fortiden ble betegnet med et kall, et livskall, e.g. i retning av det vitenskapssosiologen Max Weber beskrev og tydet da han betegnet det med «vitenskap som kall».Den som har et kall, har viet seg til en viss virkomhet, og det betyr at begrepet 'å vie seg til' er sentralt og vesentlig for å forstå hva som menes med hva filosofi som virksomhet går ut på: at det gis liten eller ingen mening til filosofiske virksomheter medmindre det impliserer affektive-emosjonelle komponenter.

Intellektualisten Imannuel Kant trodde på den abstrakte fornuft, og på menneskeslekten som slekt; Kan hadde liten eller ingen sans for fornemmelser(sinntilstander som opprømthet eller nedtrykthet) og følelser: all autentisk og genuin tenkning er med referanse til de sterkeste fornemmelser og følelser hos mennesker: det er mulig at Kant var et klokt menneske; filosofi er om visdom: vis var Kant ikke.

I dag er filosofi mest om penger og makt, prestisje og ære, og at en figurerer på Brian Reiters rangeringsliste. I alle fall, det har mye for seg at streben etter forståelse, kunnskap, visdom, ikke er det som står øverst på programmet på de hovedveier som gjelder som nåtidens hovedveier i filosofi.

Professorstillinger i filosofi er om penger, det vil si at opprettingen av en professorstilling i filosofi er om penger, og at det blir ansatt en person i den opprettede stillingen, bevirker at den aktuelle personen som får stilling som filosofiprofessor ikke lenger trenger bekymre seg om å ta strøjobber, eller arbeid som, ikke nødvendigvis, har noe som helst å gjøre med filosofi. En professorstilling i filosofi gjør livet mer bekvemt for den aktuelle personen enn om hun hadde blitt henvist til å komme seg gjennom dagene og ukene, månedene og årene, som et liv, tross alt, består av, uten den.

Et helt annet spørsmål er om hun vil trives med sin professorstilling; i dag er det ikke uvanlig, på grunn av at universitet og høyskoler har sin egen agenda, sine egne preferanser, at professoren har å utføre ting som hun ikke har noen som helst lyst til å gjøre, og det er dette som betegnes med termen «langtidsprogram for universitet og høyskoler»; en langt mer realistiske beskrivelse enn det abstrakte navnet «langtidsprogram», som er de respektive institusjoners mål for framtiden, er at de trenger verktøy for å kunne implementere deres mål, eller målsetting, det vil si institusjonens langstidsprogram, og hva er vel da bedre enn å ha en arbeidsstokk som er, eller blir, tilpasset oppgaven. Bakgrunnen og forutsetningene er disse. Hver enkelt filosof har sin egen kompetanse, og ingen har kompetanse i hver eneste gren og undergren innenfor det som faller inn under idéen og begrepet om filosofi. Det er ikke uvanlig at det oppstår kontroverser om hva som skal inkluderes i filosofi som fag, eller som disiplin, og hva som hører hjemme innenfor en nabodisiplin.