Moral og moralske verdier

dec022010

Skrivet av Thor Olav Olsen

Essäer

altRent allment er det slik at folk som arbeider med moral og teorier om moral, er opptatt av at det gis et rimelig klart skille mellom moral på den ene side og etikk på den annen side; realiteten er mer kompleks enn som så at en kan beskrive den i termer av moralkategorier og kategorier for etikk: synspunktet mitt er at nevnte grenseoppgang er uten betydning for hva den filosofiske diskursen er om når den er om moral, og det betyr at standpunktet jeg er ute etter å kastelys over, er at begrepet 'moralitet' er dekkende for så vel 'moral' som teorier om moral, det vil si det en betegner med «etikk».

En kan uttrykke det foregående gjennom å trekke et skille mellom folk som hevder at det å befatte seg med moral og moralske spørsmål foranlediger at en allerede har inntatt et visst standpunkt, på den ene side, og folk som hevder at det en driver med når en driver med moral og moralske spørsmål, er at en kun driver med analytisk oppryddingsarbeid, e.g. at en analyserer moralske begrep,  uten at en derigjennom anbefaler at i situasjonen s  bør en utføre handlingen h, og at en anbefaler at h bør utføres i situasjonen s, er på  grunn av det å gjøre h i situasjonen s er å gjøre godt, mens å utelate eller å gjøre h1 istedenfor h i situasjonen s, er å forvolde det som er ondt: Moraliteten er om den grunnleggende forskjellen mellom godt og ondt, rett og galt.

Distinksjon mellom rett og galt, godt og ondt, gis uten hensyn til at det opp gjennom årene ha blitt utviklet et mylder av ulike teorier om moral, så som sinnelagsetikk, deontologisk etikk, konsekvensetikk, situasjonsetikk, eudaimonistisk etikk, utilitarianistisk etikk, konsekvensorientert utilitarianisme. Det gis også folk som skiller mellom verdslig orientert etikk og teologisk etikk.
For å gi et eksempel på hva jeg mer presist mener: Tilstanden som betegnes med 'slavehold' og 'det å ha slaver', har som nødvendig forutsetning at det gis en grunn og et grunnlag som foranlediger at slaveri ikke bare er galt her og nå, for det er galt overalt, til alle tider og på hvert eneste sted, under hver eneste omstendighet. Først når en har nådd fram til et slikt standpunkt, kan en tale om en holdbar moral. I alle fall, det er et standpunkt som jeg ikke har noen som helst betenkeligheter med å tilslutte meg, og den som har en annen oppfattelse enn det, står fritt til å være uenig med meg.

Jeg beskriver også det foregående i termer av en form for 'antropologisk metafysikk', uten at jeg mener at andre enn meg trenger å bruke nevnte terminologi.
Videre er det slik at det å konseptualisere moral og moralske anliggende i termer av en antropologisk metafysikk har også å både å gjøre med de begrep og de språklige uttrykk som faller inn under moralsk vurdering og moralske dommer, og det betyr med henblikk på deres relasjonen til realiteten.
Dermed klassifiseres moralske vurderinger og moralske dommer som kognitive eller non-kognitive, beroende av om de moralske ytringer, vurderinger og dommer felles med referanse til størrelser utenfor selve det vokabular som etablerer det moralske vokabular. Ja, det tales så vel om naturalisme og  non-naturalisme som super-naturalisme. Jeg vender tilbake til disse ting.

I alle fall, den meste av nåtidsfilosofien sliter enormt med å godkjenne at det gis en slik grunnleggende distinksjonen mellom godt og ondt, skjønt uten at det gis en grenseoppgang mellom det som er godt og det som er ondt, er utsiktene til inter-personal, objektiv og saklig grunngiving av moraliteten svært små. Således er seriøse refleksjoner om moraliteten anvist på moralitetens objektivitet, for moraliteten er overalt, og den griper dypere inn i vårt liv enn det en ved første øyekast skulle tro at den gjør. Sterke ord? Ja, det er sterke ord, og en trenger slike sterke ord, for moraliteten er om det hårdeste av alt som er hårdt: singulære menneskeliv, som er om mulighetsbetingelser for moralsk anstendige liv.

I alminnelighet viser diskursen  om moraliteten hen til at den er om «verdsettinger, vurderinger, verdier og (moralske) dommer»; spørsmålet er bare hva det foregående foranlediger at en søker å redusere moraliteten til ting som har å gjøre med menneskenes subjektive fornemmelser om distinksjonen mellom godt og ondt, eller at en betrakter det hele i lys av ulike kulturer. Eventuelt, at en refererer til modernitetskulturen som et liberalt, pluralistisk univers, med  et mangfold av ulike synspunkter om moraliteten. Ett eksempel på dette, finner en hos den canadiske filosofi Charles Taylor, en filosof som arbeider ufortrødent med å betone at det å leve innenfor et pluralistisk og liberalt univers, altså et univers med et mylder av trosoppfattelser og hvor toleranseterskelen for avikende troer og meninger synes å være høy, innebærer det blir uriktig å argumentere for at det gis en og bare en realitet, en realitet som også er slik at denne realitet teller som den høyeste, ytterste og siste realiteten,  eller at det er om det som er dypest og innerst inne i oss selv, og som gjør oss til moralske personer.

Det Taylor synes å trekke i tvil, er at erkjenningen av den høyeste realitet er identisk med det å ha erkjent distinksjonen mellom godt og ondt, og at en, følgelig, idet en ut fra sin natur, velger den høyeste realitet og det gode, som er en og samme ting, og at en deretter streber etter å leve opp til denne innsikten gjennom sin egen praksis.

Skjønt Taylor er opptatt av det gode, som pluralistiske goder, svarende til at i 'modernitetskulturen' er det slik at det å tale om en og bare en høyeste realitet, er slikt som har å bli avvist som fordomsfull, ja, repressivitet, om det blir omsatt i det praktiske liv, synes dermed å være svært anstøtelige tanker for ham som filosof.
Em kan mene at religion og teologi, eller fenomen som har å gjøre med religionsfilosofi, og som er om det sakrale, om det gode som det høyeste gode, er fenomen som har å bli tematisert som fenomen, som er uavhengig av ulike konsepsjoner om moralitet, i betydningen at det er om den grunnleggende distinksjonen mellom godt og ondt. Imidlertid, om det er slik, så er det tale om to former for godt og ondt: den ene for moraliteten, som en særegen diskurs, og den andre for religion og religionsfilosofiske anliggender. Alternativt, at moraliteteten ikke er om det gode og det onde, men at den dreier seg om noe annet enn det, som for eksempel «riktighetsnormer» eller diskursiv etikk, der formal betingelser er det vesentlige, og ikke hva for substansielle forestillinger en har om det gode.  Det siste har vel også blitt torgført som prosedyral etikk, der det er om måten en resonnerer på om moralske anliggender, som virkelig teller, og ikke en viss moralsk maksime.

Hva angår moralteorier, er det rimelig å anta at den som holder seg til en viss moralteori, som hun foreskriver for andre, gjør ikke det på grunn av at hun er overbevist om at det hun således anbefaler som høyverdig liv for andre enn seg selv, er virkelig og sann, for det er de andre som trenger å ha noe fast og trygt å holde seg til, og alternativet til det, er det hele ender med elendighet - et usedelig liv: selv trenger hun verken råd, veileding eller moralske forskrifter. Det er de andre som trenger det! På stedet hvor jeg kommer fra, beskrev en det foregående i termer av «dobbeltmoral»- at en foreskriver for andre det en selv ikke trenger. Et annet begrepsord for den samme innstilling, er formyndermoral, som det er så mye av i dag, og det er det som ligger til grunn for det språklige uttrykket «moralens voktere», som også gis på andre livsområder, som for eksempel innenfor filosofi og litteratur, der en viss måte å drive på med filosofi og litteratur er «korrekt» mens andre måter er lite passende, eller rett ut «uriktige».