Filosofi og kultur

maj092010

Skrivet av Thor Olav Olsen

Essäer

Den allmenne kulturen og tiden

altI vår tid er det meste av slikt som har å gjøre med den allmenne kulturen i en svært alvorlig krise; de sosialdemokratiske vyer om kultur for «hver eneste kvinne og mann » har for lengst vist sitt inhumane ansikt: Omkvedet for sosialdemokatier av alle kolører var og er at bare det materielle grunnlaget blir sikret, ville også kulturen, og, kulturmenneskene, komme av seg selv. Dette har overhodet ikke skjedd, og det kan aldri bli slik at den allmenne kulturen spretter fram som grønne blader og blomster, bare våren kommer. Det har heller aldri vært slik at den allmenne kulturen gror fram slik naturensvekster spirer, gror, vokser og trives, ja, bare jordsmonnet er tilpasset plantene og at klimaet også er av den sorten hvor planter kan gro og trives.

Den allmenne kulturen oppstår heller ikke om den baseres på et «tett og nært» forhold til handel og næringsliv, som har i seg at de går sine egne veier, og at kultur blir til opplevelseskultur, konsumkultur, seanser, eller «happenings», som har ingenting å gjøre med kultur, i alminnelig forstand: den allmenne kulturen er anvist på menneskelig ytelser, som er heltidsbeskjeftigelser.

Den allmenne kulturen er menneskelige ytelser, ytelser som er heltidsbeskjeftigelser, der gode arbeidsvaner er halve arbeidet, for godt innarbeidede vaner sparer  menneske for mye unødigheter, som å begynne på nytt igjen hver dag, eller å lure på om en i det hele tatt skal gjøre noe som helst.

Det som er reelt, er at den allmenne kulturen først kan fortsette som allmenn kultur, under visse betingelser, det vil si at det gis en utstrakt og systematisk opplæring, at det gis et felles språk og et symbolsystem: uten at de nevnte betingelser er tilstede, kan det heller ikke være slik at en viss kultur overføres til neste slektledd, fra generasjon til generasjon.

Det betyr at det er nødvendig at det finner sted overføringer av ideer, idealer, kunnskaper og ferdigheter fra folk som alt allerede har blitt til kulturmenneske til folk som aspirerer henimot å bli til det: all kultur, som fortjener navnet kultur, forlanger innføring i kulturformer

Tydninger og beskrivelser av den allmenne kulturen i nevnte termer, er  ett og det samme som at den trekker veksler på at kultur gis som ulike virkninshistorier. Ja, dette gjelder også for innovativkultur, der den gitte kulturen blir omformet ut fra andre kår enn den oppstod under.

Det nærmeste en kommer ren natur, er at kulturverk oppstår som resultat av lagvarig strev med stoffet, materien, om det er toner, farger og former, ord og skrift, er uten betydning hva angår fenomenene som oppstår. Naturligvis, det gis folk som støtter seg på sine muser, som venter på at inspirasjonen skal bryte fram, skjønt det er vel heller bygd på kulturmyter, på mytisk overlevert stoff enn faktiske realiteter, realiteter som en filosof, dikter, maler eller musiker, står overfor i sitt daglige arbeide.

Det har forløpt mange år siden kultur ble til konsumkultur, til konsumering av opplevelser: den allmenne kulturen har aldri dreid seg om opplevelser siden kultur bygd på opplevelser er forenlig med sjarlataneri, juks og bedrag, eller ren forførelse, slik sofistene drev på når de reiste rundt og drev med sitt kvakksalveri. Således er studier viet til relasjonen mellom filosofi, som er anvist på sannhet og erkjennelse, ikke det dummeste en kan ta fatt på siden det å studere slikt er å leve skapende, og at en ikke blir degradert til en lettlurt kulturkonsument, iuansett forbrukerråd, som ikke befatter seg med kulturspørsmål.

Innledningsvis kan en starte undersøkelsen på følgende måte. På den ene side gis det filosofi, og på den annen side gis det størrelsen kultur. Imidlertid, forbindelsen mellom filosofi, som aktivitet og virksomhet, og kultur som aktivititet og virksomhet, er en ralasjon mellom to størrelser, to størrelser som ikke konvergerer, eller som løper sammen i et tenkt punkt, nå eller innover i framtiden.

Rent allment er det slik at relasjoner først blir til relasjoner med henblikk på det som forener og skiller, idet det framstår et formidlende element mellom to størelser. For å gi et eksempel på det siste: det gis mange runde ting, skjønt det er ikke selve rundheten som avgjør at det er et eple en spiser og ikke en pære: en kan også gå fram på andre måter, i det en foretar en avgrensning med henblikk på substansen, eller overfor det en forutsetter som vel avgrenset: Således skiller en mellom Kulturfilosofi versus Filosofisk Kultur

Jeg mener at Spengler's og Cassirer's konsepsjoner er representantive for den førstnevnte avgrensningen mens  Simmel og Ricoeur passer godt inn med den sistnevnte inndelingen; den filosofiske konsepsjonen min skiller seg fra konsepsjonen om kultur som Kulturfilosofi og Filosofisk Kultur, idet jeg oppfatter relasjonen mellom filosofi og kultur som en dialektisk/dialogisk relasjon, der filosofi oppstår på grunnlag av at det gis en viss kultur, slik at betingelsene og forutsetningene for at det i det hele tatt er mulig å tale om filosofi, som en selvstendig og uavhengig virksomhet, med en viss rigiditet og en viss systematikk, beror på at filosofer også erkjenner skyldigheten for sin egen eksistens: uten kultur gis det, i streng forstand, ingen filosofi.

At filosofi er betinget av kultur(og kulturfenomen), betyr ikke at filosofi kan fortsette å eksistere med mindre en eller annen kultur er aktuelt tilstede, som det som gir filosoferingen dens næring,  for filosofi går sine egne, uavhengige, veier, selv under forhold hvor det hersker kaos, forvirring, og hvor kulturelle normer ikke lenger er operative som allmenne rettesnorer for tanke og liv, liv og tanke.  Det gis mange eksempler på det, så som kulturtilstandene i Hellas, den gang Sokrates levde og virken, som en tid hvor det alminnelige var lovløshet og bigotteri.

Historien belærer oss at filosofi og filosofering, som tenkende og resonnerende aktivitet, verken har blitt tilført oss utenfra, som en fremmed makt, eller at den så å si har oppstått fra intet, fra ingenting. I alle fall, begrepet om kultur er konkret livskultur, og om det  gis  filosofi,  som er uten forbindelseslinjer til en eller annen kulur, kan en knapt nok beskrive virksomheten som en filosofisk virksomhet. Nå er det helt klart tilfelle at filosofi for lengst har frisatt seg fra partikulære kulturer, og at filosofi ikke er identisk med den lokale kultur som gis rundt om på jorda.

Dermed kan en hevde at den allmenne kulturen etablerer den ene pol mens filosofi, som tenking og resonnering, ettertenksomhet, refleksjon, utgjør den andre pol: at filosofering, som filosofiske refleksjoner, har frisatt seg fra sitt opphav ved at filosofering, når den tar opp sitt eget forhold til kultur,  betyr, for det første, at den er anvist seg selv på tenking og resonnering over kultur og kulturspørsmål. For det annet, frisatt fra  betyr å ha revet seg løs fra dets egne røtter, slik at det er svært vanskelig eller bent ut umulig, å begripe at det som har utviklet seg fra de første filosofer(naturfilosofer, før, sokratiker, Platon, Aristoteles og sofistene) og fram til i moderne tid(1600- tallet)  og helt fram til den nyere tid(1900-og i vårt eget årtusen, 2000-2010) er oppsporbart som en sammenhengende linje, med visse gjenkjennbare strukturer(mønstre) - som kultur: For oss som lever i det 21.århundret, er det svært vanskelig å fatte at de første filosofer tenkte som de gjorde, eller hva de mente når de skrev slik de gjorde.

På de følgende sider knytter jeg an til folk som Ludwik Wittgenstein, Gabriel Marcel og Albert Camus, som tematiserte spørsmålene om relasjonene mellom filosofi og kultur. Siden filosofi er henvist på filosofihistorien, i den forstand at den tar opp i seg det som har vært før, uten at tenkeren dermed faller for fristelsen til å drive med epigoneri, eller at det filosoferende menneske unnlater å ta  tiden, stedet og de konkrete omstendighetene det lever under i betraktning: det sistnevnte foranlediger at det aktuelle menneske begynner å leve i fantasien, at det prøver å løfte seg selv etter håret; det førsnevnte leder til at de blir de andres filosofi som er i fokus, og de andre betyr her, andre tider, andre steder og andre filosofer, og resultatet er at det ikke er en filosofi for vår tid som legges fram.

Det foregående er et godt hermeneutisk poeng, for å drive med filosofi er å forflytte seg tilbake i kulturhistorien, for så pånytt å befatte seg med nyere filosofi, og dette finner sted på den måten at all autentisk og genuin filosofi er både om hva filosofer før oss gav uttrykk for gjennom deres skrifter og om hva filosofer er opptatt av i dag.

altDen som arbeider med filosofi som ble uformet i en annen tid enn vår egen, har å utvise en prøvende innstilling overfor tekst såvel som utsagn og deres mer omfattende sammenheng av ulik art, så gjelder det også at det ikke alltid er så helt enkelt å forstå hva våre samtidige skriver og mener, og om de i det hele tatt mener det de sier, eller om de sier det de mener, og, ikke minst, om det som kommer til uttrykk er filosofisk viktig og interessant, og hvorfor det er det eller ikke.

Jeg starter med å gi en framstilling av hovedtrekkene i Hegel's filosofi(1770-1831); hvorvidt min gjennomgang kaller fram nyskjerrighet hos leseren, og at det fører til at hun går i gang med å undersøke tingene på egen hånd, er det ikke opp til meg å blande meg opp i, skjønt jeg håper at leseren får noe ut av det jeg legger fram.

Såvel livsfilosofien til Albert Camus og «Kristen Filosofi», slik en finner det hos katolikken Gabriel Marcel inneholder mye med refaranse til kultur og kulturfenomen, dessuten finner en bemerkninger om kultur hos en hel rekke filosofer, så som Ludwik Wittgenstein. Forøvrig var det slik fort Wittgenstein at han betraktet hele den vestlige kulturen som en dekadent kultur, som kun var opptatt av de materielle aspekt, uten å kaste et eneste blikk i retning av at den fysiske, materielle, kulturen ikke utgjør alt som hører med til kategorien og begrepet om kultur, for det gis også intellektuelle sider, som, i følge Wittgenstein, for en stor del hadde blitt til rene snobberie, eller at en involverte seg i kulturaktiviteter for å vise andre hvor flink en selv: en snobb har overflatiske kjennskap til mange ting mens den som er ute etter å vise seg(hvor flink en er), er ute etter å imponere andre.

Et eksempel til belysnining av det siste jeg har nevnt, er at Wittgenstein uttrykte kun  forakt eller likegyldighet, overfor den slags filosofi som ble praktisert i Cambridge og Oxford, det vil si at på disse steder hadde det blitt for lite filosofisk refleksjon og for mye sofistikk - flisespikkeri: at begrepene ble hakket i stykker, og en dermed fikk store vansker med å sette sammen igjen det som lå strødd omkring en i ørsmå biter: Wittgenstein skriver også at å lære seg å kjenne et språk, er å lære seg å kjenne en hel kultur, og da er det om sammenhenger, eller, i det minste, om helheter: altså, å bli ført inn i et språk, er å bli ført inn i en hel kultur.

Wittgenstein er en av de filosofer som ikke glemmes, skjønt det er mange som har prøvd seg på å få ham vekk som en stor filosof, for det var han, og den som underkjenner det har ikke leste ham eller så er hun eller han misunnelig, for hvem har ikke drømt om heder, ære og storhet, skjønt hva det hele ble til, var en liten, ubetydelig professorstilling ved et universitet, og med noen få publikasjoner, som ingen uten anmelderne verdsetter høyt, for det er slik en gjør det når en taler med minst to tunger: den ene for markedet og pengeøkonomien, og, den andre med hensyn til venner og bekjente: at i grunnen er det en skittbok.

Helt mot slutten av livet sitt vendte også Albert Camus(1913-1960) ryggen til den fasjonable, luksusbesatte, og, ikke minst, den overflatiske kjendiskulturen som preget mange av Frankrikes kunstnere og intellektuelle, som for eksempel Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir: utover på 50-tallet var livet hans blitt til eet liv bestående av teaterpremierer, aviskonferanser, forlagsmøter, utmerkelser, foredragsreiser til Amerika, Argentina, til Nederland, innbydelser, vennskap med Sartre og  Beauvoir.

For å uttrykke det foregående på en mild måte: hva som teller som kultur, er ikke alltid så rett fram at det betyr det samme for enhver som befatter seg med det.

I denne sammenheng er det også om  «styrkeforholdet» mellom disse fenomen, slik det også er om opprinnelsen til filosofi og kultur.Dessuten dreier det seg også om at så vel kultur som filosofi er sterkt truet i vår tid. Jeg starter med det siste først.

En av de veier inn som fører inn til ting som er egnet til å kaste lys over at så vel kultur som filosofi er sterkt truet, er å vandre den lange veien, som noen beskriver som «den lange omveien». Hvorvidt det er en omvei eller ikke, er av underordnet betydning; det som er sentralt er at det er noen som våger å gå den, uavhengig av om det fører til et godt og bra resultat eller ikke. Det som er tilfelle i dag, er at den teknologiske rasjonalitetet har fått en så framskutt plass hos menneskene, at en knapt nok er villig til å finne ut av om det gis alternative, rivaliserende og konkurrende oppfattelser i forhold til den tenkemåte som tilstreber seg makt over alt som er og alt som formodes å bli til i framtiden. Ja, i enkelte steder av verden, er nåtiden kun et påskudd for å befatte seg med de stor visjoner om framtiden: Kanske er det slik at det gis liten, eller ingen, framskritt hva angår det intellektuelle livet, for slike forestillinger som at nåtiden, og hva den rommer av diverse ressurser, har å bli  utnyttet med henblikk på en langt fagrere framtid. Dette er, i alle fall en mulig tydning av verket Raskolnikov, som ble skrevet av den store dikteren og eksistensorienterte menneske Fjodor Dostojevski, hvis ord fremdeles har synes å tale til oss som lever i dag, selv om verket ble nedtegnet i en annen tid og en annen verden enn vår.

Hva var antikkens filosofer opptatt av? Hvordan formidlet de deres synspunkter, og hva for begrunnelser finner en hos dem? Hos antikkens filosofer møter en både konsepsjonen om livet både som et biologisk og som besinnelse, som ettertenksomhet - refleksjon: Den rene overlevelse er som et instinkt, og det trer, i alminnelighet, fram når en kjenner seg truet på livet. Mennesker deler denne instinktive reaksjon med andre levende organismer, som også kjemper for livet og om sitt eget liv, om det kjennes som det står i fare for å opphøre.

En kan formulere det slik at næringsdriften hos mennesker er dels nedarvet, dels er det slik at det gis et visst samspill med omgivelsene gjennom tradisjonsoverføring fra slekt til slekt, mellom lærer og elev, barn og voksne. Det er jo det som er lagt ned og inn i sosialiseringstanken at en erverver seg diverse ferdigheter, kunnskaper, får erfaring, og dyktiggjør seg innenfor et eller annet område, et håndverk, et fag, en disiplin. Knapt formulerert: En får seg en utdanning, og en har dermed kvalifisert seg for et yrke: Imidlerid, i og med at det har oppstått et mylder av ulike yrker, har en likevel ikke kommet så langt at en har kommet fram til tanken om kultur, for det som kommer inn, når kulturen kommer inn, har å gjøre med dygd, så vel i intellektuell som i moralsk, sosial, politisk og, også, i religiøse forstand.

Hordan skal en forstå det jeg har snakket om? La oss se nærmere på hvordan Aristoteles konseptualiserte tanken om en dygd, nemlig som måtehold, eller som «den rette midte», «det rette mål». En kan illustrere måtehold som et midpunkt på en bue, og det vil si at måtehold er et integrert element i et singulært liv, der dygden befinner seg mellom to ytterpunkter. Samtidig er det slik at dygden er forankret i en konkret handlingssituasjon.

altDet påfallende ved en slik framstilling av begrepet om måtehold, er at det som trer fram som måtehold for en person, trenger ikke å være det for en annen person, for det kan gis svært store forskjeller mellom mennesker. Noe helt annet er at det gis visse absolutte former for måtehold, og som Michael de Montaigne skriver om et sted at i hans studietid(i Paris) fikk studentene syfilis innen de hadde fått stiftet bekjentskap med hans lære om måteholdets betydning. Følgelig er det viktig at en kommer til klarhet overfor hva for situasjoner en kommer ut for om en søker etter lettvint seksuell omgang, for sjansene for smitteoverføring er stor gjennom kroppslig kontakt, i sær om en av partene alt allerede er smittebæreren(at hun eller han har fått det fra andre).

Det turde være uomstridt at opprinnelsen til filosofi er thaumazein(Gresk ord for «det å undres over; forbauselse), og at startgropen for filosofisk undring var det gamle Grekenland (med dets kolonier langs nåtidens Tyrkia og vestover til den sørlig del av vår tids Italia(Thales; Heraklit og Parmenides)) mens opprinnelsen til begrepet om kultur i allmenn forstand og dens relasjon til filosofi som aktivitet og virksomhet ikke er fullt så enkelt å  beskrive.

Naturligvis, det har vært allment og utbredt å dele inn kulturer langsetter linjer som høy- og lavkulturer, eller som spørsmålet om graden og rekkevidden av frihet, likeverd og solidaritet(der frihet, likhet og brorskap er ting overklassen i Frankrike har yndet å dresse seg opp med, ja, i det minste fra år 1789. Imidlertid, det som er sant og virkelig, er at hva for verdiideal som bør legges til grunn for vurderingen av kultur og hva den er om, er et svært omstridt spørsmål. I Norge, for eksempel, har en over en ganske lang periode kringkastet tanken om at landet vårt som et egalitært land, skjønt avstanden mellom høy og lav, velsituerte mennesker og fattige folk øker, år for år. I praksis betyr det at folk med svært høy og svært lang utdanning, har svært lav sosial status ved at de ikke faller inn under allmenne og utbredte samfunnskriterier for hva som oppfyller en slik status. Tankegangen betyr ikke at det ikke gis, for eksempel, filosofer med høy sosial status, så som høy og lang utdanning, høy inntekt, stor formue, overordnet stilling, for å nevne enkelte sentrale kjennetegn for det som i alminnelighet avgjør hva for sosial status vi mennesker har.

Det betyr at når en bringer inn begrepet som egalitet, er dette om samfunn og sosiale og økonomiske forhold. En kan også uttrykke det på den måten at om en legger grafiske framstillinger, statistikk og tabeller til grunn, hva angår filosofi og filosofer, så er det utvilsomt slik at filosofi som tematikk og filosofisk livsvirksomhet som kall, lodd og skjebne, ikke scorer på slike lister, eller at de helt sikkert kommer til kort som en gruppe av mennesker som har viet livet sitt til tenkning.

Naturligvis, det foregående er klart negativt, for det har ikke alltid vært slik at de filosofer bringer til torgs har en svært lav status, målt med ytre, operative samfunnskriterier.

Uansett hva for former og innhold en finner, hva angår relasjonen mellom mellom filosofi og kultur, er helt sikkert ikke som mellom årsak og virkning, eller som å spørre om hva som dukket opp først og hva som dukket opp senere, ja, slik en kan undre seg over om hva som er det primære hva angår pil og bue: at buen var et jaktvåpen innen det ble til et musikkinstrument eller om mennesker var kunstnere innen de var nomader, fiskere og jegere. Slikt er neppe fruktbart, for uten at menneskekroppen får tilført en viss næringsrik mat og rent vann, er døden helt viss. Ja, askesen, det vil si faste som norm for etterstrebelsesverdig atferd, som allmenn og universell standard for hvordan en skal te seg, er helt sikker ikke noe en kan sette ut i livet, for om en foreskriver dette som norm og for så mange mennesker som mulig, så varer det ikke lenge før det er underskudd på folk som kan praktisere askese. Med andre ord, nevnte norm tar ikke vare på det den skal ta vare på.

Spørsmålet er vel heller i forhold til den allmenne kultur som et visst språk, som levesett, livsform, for kultur og kulturaktiviteter finner sted for sin egen skyld, skjønt disse aktiviteter og den virksomheten som utgjør den respektive kulturgrenen, har liten eller ingen betydning for det tekniske og praktiske liv. I dag skal det være gøy og moro å drive med kulturaktiviteter, og det skal, allerhelst, gi avkastning i kroner og øre, eller i elektroniske penger, som føres over via nettet. Det har ikke alltid vært slik at de skjønne kunster, som musikk og dans, steinhuggervirksomhet og pottemakeri, malerkunst, drama, poesi og diktning, vitenskap og filosofi, har blitt forbundet med konsumentorientering. Dessuten at tydningslæra/tydningskunsten også framstilles som å ha det mest mulig gøy. Ja, det er illevarslende at seriøse aktiviteter blir presentert som det å more seg.

I europeisk kultur kjenner en til tanken om Homo Ludens - det lekende menneske. Selve den språklige formen kan minne om den skjønnlitterære forfatteren Kundera og hans betraktninger om tilstedeværelsens uutholdelig letthet, i motsetning til synspunktet på livet som byrde - en ren plage.

Livet har svært mange aspekt, og det innebærer så vel det lette som det besværlige, og ikke en merkelig form for polarisering, der en har å velge mellom to ytterpunkter: At enten lever en på overflaten, og livet i verden er bare en stor og sammenhengene spøk, eller så er en en grinebiter, eller et tungsindig menneske. Rent personlig har jeg aldri møtt et menneske som passer inn i en slik stereotyp klassifisering av mennesker.

Kultur er om kontinuitet, identitet og integritet, som er om hvor vi mennesker har vært, hva og hvem vi er, og hva en betraktet som mål i seg selv, mål og formål som er verdet å streve etter, selv om en aldri når opp til idealene, uansett hvor mye en legger seg i selen. Dermed kan kultur og kulturfenomen sammenliknes med hukommelsen hos hver og en av oss, for det står svært dårlig til med oss når den bryter sammen.

Kulturaktiviteter er vedvarende møye, hardt arbeid, selv om det har en grunn og et grunnlag, som er frihet gjennom spontanitet, og ikke konvensjoner og internaliserte atferdskodekser og strategier, og uten anstrengelser blir det, i alle fall, ikke kultur, men heller kitsj, for det har jo for lengst blitt slik at en rekke mennesker mener at strev og slit er noe som hører fortiden til - den gangen det fantes protestantisk ånd, og før maskinene dukket opp, eller før elektronifiseringen av livet og dets betingelser. I alle fall, på grunnlag av det mylder av dokument som gis i dag om denne forgangne tid med dens liv og verden, er det ingen tvil om at relasjonen ble belyst av folk som var knyttet til Platon og hans Akademi. I det gamle Hellas var kultur og kulturverdier ikke ett og det samme som diverse betraktninger, studier og utforskning av den kjente og ukjente verden med dens mange landområder, folk, seder, skikker, tradisjoner, teknikker og forestillinger, tenkemåter, livsformer men det var heller ikke bare utforskning av mennesker med henblikk på deres vegetative, affektive og emosjonelle dimensjoner, sjikt, lag, aspekt: Naturligvis, tanken om mennesker som kulturskapende biologiske organismer, som værender blant og mellom andre værender i verden, hadde å starte ett eller annet sted, for uten dette sted, ville den videre forskning og utforskning verken kunne sette seg selv i fart og bevegelse eller ha  mål som den stilte henimot å bringe til uttrykk.

Relasjonene mellom det kognitive og det konative, rasjonalitet, affektivitet og emosjonalitet

Nedenfor følger enkelte sentrale utsagn om mennesker som mennesker, utsagn som viser hen til særsttillingen mennesker har i universet, så langt en vet. Bevissheten hos mennesker er karakteristisk for mennesker og bare mennesker; våre språk er menneskeskespråk og samfunnet vi mennesker lever i,  er menneskesamfunn, og ikke samfunn bestående av bier eller maur, hvilket er noe helt annet enn måten menneskelige personer orienterer seg på i deres tilstedeværen - som levende liv.

For mennesker er det intellektet som utmerker seg framfor alt annet som også har bevissthet og som kommuniserer med hverandre, ut fra deres spesielle konstitusjon. Begrepet om intellektet hos mennesker har allerede en referanse til inklinasjoner, tendenser og tilbøyeligheter: at hos mennesker kommer deres indre liv til uttrykk på ulikt vis, som for eksempel at smil og latter går sammen på den måten at det er et uttrykk for glede og at gråt og tårer uttrykker at tristhet - at en er lei seg, nedfor.

Selvfølgelig, her er det mulig å gå seg bort ved at tårer og gråt på scenen - i teateret - slettes ikke betyr at det er et sant og virkelig uttrykk for at dette er om hva den aktuelle skuespilleren har det i livet, eller hvordan det står til med personen - bortsett fra på scenen.

I det reelle liv er det om å avbalansere relasjonene mellom forstand, fornuft og affekt og emosjon; verken det ene eller det annet tjener på at en rendyrker intellektet minus følelser eller følelser -minus forstand og fornuft: I det siste tilfelle har en å gjøre med «kalde fisker» mens i det førstnevnte tilfelle er det med referanse til «tankeløse dårer».