Situasjonslogikk

okt292009

Skrivet av Thor Olav Olsen

Essäer

altI essayet Praktisk rasjonalitet nevner jeg at livet alt allerede innebærer både pretensjon og retensjon, men uten at jeg utdyper hva dette er om: I herværende skrift tar jeg fatt på oppgaven å gi en framstilling av hva som mer presist menes med og.

 På forhånd gjør jeg leseren oppmerksom på at en slik framstilling trenger en utfylling, en konkretisering; intensjonen min er her at jeg peker ut en tanke- og handlingsretning, sammen med det forhold at jeg søker etter å gi leseren en viss forståelse av hva situasjonslogikk går ut på.

  En viktig grunn til å gjøre dette, er at selve tanken om situasjonslogikk synes å gi mer enn det lover å gi eller at anvendbarheten til begrepet er langt mindre enn det noen har trodd at det kan være. Således er det tjenelig at en går langsomt fram. Og siden jeg både tror og vet at denne tenkemåte er svært informativ, konstruktiv og kritisk, håper jeg også at leseren vil kunne danne seg en viss oppfattelse om at en slik type filosofi, som framfor alt er praktisk anlagt, er viktig å ta vare på og å utvikle videre i en annen kontekst enn der den oppstod.

Ideen om pretensjon og retensjon som livets egen, iboende bevegelse

I perspektivet til begrepet om menneskeliv og hva menneskeliv er om, innbefatter dette begrepet så vel pretensjon som retensjon; og dette betyr at livet ut fra seg selv, i kraft av seg selv, er innrettet på den måten at det som finner sted viser ut over seg selv eller peker ut over seg selv og at det også vender tilbake til seg selv, og at ingenting i menneskelivet kan unndra seg en slik bevegelse ved at selve denne pendelbevegelsen etablerer de karakteristiske drag, trekk eller egenskaper, som er konstitutive for menneskeværen som menneskeværen - alt hva vi er, som mennesker, selv om det gis betydelige ulikheter mellom de enkelte mennesker, hva angår interesser, verdier, preferanser, fornuftsevner og følelsesliv, levemåte, livsform: Menneskeværen er å leve forstående, det vil si at menneskelige agenter tolker og fortolker det de kommer ut for, at de har en oppfattelse av seg selv, og at de søker å leve opp til de oppfattelser de har av seg selv i kraft av deres intensjoner og planer, troer og sterkeste følelser.

     Å være i verden er å ha tanker og å handle, og som agent - moralsk agent - justerer jeg intensjonene mine straks jeg oppdager at det er intensjoner jeg ikke må sette ut i verden, eller som jeg ikke kan eller børe sette ut i verden, for ellers foranlediger dette at jeg kommer til å ha et skinnliv, eller at jeg kommer til å leve slik at det er fantasiene mine eller selvbedraget mitt som får en framskutt plass i livet mitt. Dette betyr at en moralsk agent ikke bare endrer sine planer, men hun gjør det på grunnlag av hva som er reelt mulig å få til sammen med dets bevissthet om at mye av det hun gjør er beroende av forhold som befinner seg utenfor hennes rekkevidde som agent, og dermed dennes påvirkningsmulighet, hvilket betyr at den enkelte agent har liten eller ingen styring på utfallet av hva de initierer - setter i gang. Et sentralt moment er her at de gis en pluralitet av andre agenter, som forfølger deres mål ut fra deres verdier og interesser, uavhengig av om du eller jeg ønsker og vil oppnå innflytelser på det de andre har fore - deres prosjekt for framtiden.

     En kan beskrive dette på den måten at når det enkelte menneske forholder seg til helheten av dets liv, så vel fortiden som nåtiden og framtiden, så kan en denotere dette med den sammensatte uttrykket "å relatere seg til seg selv, andre og til livet og verden".

    Fortolkende aktiviteter hører med til det som er særskilt for oss, for mennesker og bare for mennesker - så langt vi vet. Dermed er det ikke bare refleksjonen som særmerker oss, det vil si at vi er ettertenksomme, selv om det er en god egenskap; det som er overordentlig viktig er evnen til refleksivitet, som er en kompleks ferdighet(evne), idet mennesker er i stand til å relatere seg til deres liv her og nå, og til deres liv i fortiden. Det som er av overordentlig stor betydning er ikke bare at de kan leve slik at de relaterer seg til nåtiden og til fortiden, men ved at jeg faktisk arbeider meg tilbake gjennom mit eget liv, arbeider jeg meg også framover; det som finner sted er at det oppstår et rom i livet mitt - en åpning, som er en åpning med henblikk på og som en mulig betingelse for at jeg kan tenke om dette som en fortsettelse av livet mitt, som viser innover i framtiden, der så vel fortidens som nåtidens hendelser, handlinger, objekt, tanker og forestillinger, prosjekt og planer jeg hadde før i tiden, er med meg inn i livet jeg lever her og nå. Disse ting, som er i fortiden og i nåtiden er dermed med oss innover i framtiden, som en foregrepet hendelse i meg, og som jeg har å merke meg: uten at det gis en slik, forventet, fortsettelse og uten at det som er i livet vårt er identitetsstiftende, kontinuitetsetablerende og integritetsordende - som også er i stand til å gi oss svar på våre spørsmål om hva det er verd å kjempe og slåss for, og at vi søker etter å holde oss til det vi tror på - som noe vi ikke ønsker og vil leve eller være foruten, er livet ikke vårt eget liv, for det er kommet oss av hånden, og vi står fremmede overfor det, og vi har, i beste fall, en trykkende fornemmelse av at det gis en rekke ubehagelige tomrom - eksistensbaserte hull i måten vi lever vår liv i verden.

    Dette at mennesker kan forholde seg til deres liv gjennom tidens tre dimensjoner, der fortiden ikke bare blir forstått i termer av perfektum, som det som var, men som det som ennå er til stede i deres liv som levende minner, får en radikal dreining ved at tenkningen om våre individuelle liv har å ta med at det å betrakte et helt liv som en monade eller som en biljardkule i fart og bevegelse i tid og i rom, og som i blant kolliderer med andre monader eller biljardkuler, er en svært utilstrekkelig framstilling av menneskelig liv, for det som nettopp utelates er referansen til alt som ikke er oss selv og våre egne liv, men som allikevel er slik at uten disse forhold og referanser er vi, i bokstavelig forstand, en ting sammen med andre ting, ja, rent ut sagt en biologisk organisme, som er omgitt av andre biologiske organismer, som, riktignok, er utstyrt med bevisshet og selvbevisthet, uten at dette endrer en tøddel på den foregående framstilling av mennesker som atomer, biljardkuler,monader.

   Menneskeværen er heller ikke kun det å være et subjekt eller et objekt, eller et tenkende jeg som omgitt av andre mekanismer, hvor noen av disse andre mekanismer, antas å ha samme status som oss selv, det vil si at de er tenkende jeg, uansett om en snakker om og tenker på dette jeg som en transcendental størrelse(i retning av Kant), som mulige vilkår for identiteten til den som har tanker og fornemmelser, som utfører handlinger, har planer og intensjon, for tenksomheten om våre liv har også å inkludere våre foreldre eller den/de som opptrådte i deres sted, som hadde ansvaret for oss, forut for at vi ble i stand til å gjøre dette selv. Derfor er det nødvendig å trekke inn det faktum at når en søker etter å bestemme betydningen til et helt liv og nåre en etterstreber meningen med et helt liv, viser dette hen til personer, navn på personer, historier og levesett, som peker ut over det aktuelle menneske en er opptatt av å få vite noe om, og dette er tilfelle, uavhengig av om det dreier seg om våre egne liv eller om det er om andre mennesker, hvis liv vi har fattet interesse for.

    altHovedgrunnen til at dette er slik jeg har snakket om over, er at våre liv er historisk, sosialt og kulturelt frambrakte som liv, at en eventuell kompletthet i det, at kontinuiteten i det, sammen med identiteten, springer ut av livet som var, for det er rotfestete i det som var, altså livet før oss. Denne tanke kan en utrykke på følgende måte: Desto tynnere forbindelseslinjene mellom de som levde før oss er, eller desto løsere båndene er mellom det som binder oss til fortiden, jo mer rotløse er vi med henblikk på vår egen identitet, og hva angår en mulig rekonstruksjon og framstilling av vår væren i verden, og jo mer påtrengende er det å anstrenge seg for å etablere slike forbindelseslinjer eller livslinjer, om en foretrekker sistnevnte språklige uttrykksmåte.

  Hva betyr begrepet om sunn fornuft, og hva har et slikt begrep med det jeg skriver om over? En kan hevde at til begrepet om sunn fornuft, i snever forstand, hører det å kunne vurdere en rekke forhold, så som hvor langt unna en bestemt ting befinner seg, vekten til tingen, dens størrelse, og at en kan gjenkjenne personer og bygninger og steder: dette er perseptuelle og kognitive evner og ferdigheter, som ikke er rotfestet i instinkt, men de trenger tilførsel av materie utenfra, for i det hele tatt å kunne oppstå og til bli til et stabilt trekk hos et menneske.

    Naturligvis, om en betrakter dette fra våre perseptuelle evner og ut fra hva et menneske er i stand til å hevde med sikkerhet om objekt, eller ting, så er det slik at om en hevder at tingene simpelthen er "der ute, utenfor bevisstheten vår", at de foreligger i tid og rom, følger det ikke med nødvendighet at et subjekt - S, som hevder at det ser et papir på bordet foran seg, at det er sant og virkelig: papiret kan finnes på bordet uten at S eksisterer, S kan være i koma, det gis surstoff atom mellom S og rundt papiret: S ser verken det ene eller det andre.

    Gitt at det gis et begrep om sunn fornuft, så er et mer utvidet begrep om dette anvist på dets sentrale og den særdeles viktige, om enn ikke alltid, framskutte plassen det har i våre liv med henblikk på kompletthet, kontinuitet, identitet og integritet. Dette kan gis oss om en betenker hva for ting som følger om det som er det alminnelige for oss alle - så som at våre liv blir til innenfor en familie, at vi vokser opp i et bestemt samfunn i et bestemt land - at alle disse forhold, som er livsviktige for oss, med ett blir kuttet ut: at på grunn av krig og kriser, død og katastrofer, eller på grunn av en for voldsom modernisering av et land, blir også båndene mellom de enkelte liv revet i stykker, og det inntrer en ufattelig goldhet, som er uten sidestykke. Da alt har brutt sammen, så gis det heller ingen spor en kan føle, spor som peker både bakover og framover; landskapet en forflytter seg i blir betraktet og opplevd ut fra sikten til et menneske som lider av fullstendig hukommelsestap: tingene er fremmede og ukjente, slik de menneskene en møter også er det. Den som opplever og får erfaringer med alt dette, er også fremmed og ukjent for seg selv, for det gis ingen ting en kan støtte seg på i omgivelsene med henblikk på en historie som henger sammen over tid.

    Når det som hender over tid har en slik destruktiv kraft i seg at det river alt ned, at destruktiviteten blir så ødeleggende at den utsletter alt liv som er og var, er det ikke bare fysiske ting som forsvinner, så som veier, hus, bygninger, kropper: det oppstår en annen type død og tilintetgjørelse, og som er slik at det oppstår et gapende tomrom midt i livet, en uendelig tomhet, en forsvinning: der det skulle ha vært levende liv: aktiviteter og virksomheter, levende kropper sammen med andre levende kropper, er det ingenting, eller noe helt annet, som er fremmed og ukjent for det aktuelle mennesket.

Når betydning og mening blir til tomhet 

Menneskenes liv, deres realitet, for så vidt det er tale om menneskeliv, er med nødvendighet knyttet til de mange ulike uttrykk disse liv får eller ikke får: at det gis betydning og mening ved at det fins konkrete manifestasjoner, så som bygninger, bosteder, arbeidsplasser, kirker, møtesteder, plasser, og at disse ting nettopp bærer fram det som virkelig teller: når det som vitner om livet som levd liv, forsvinner, så består ikke bare denne uslettelse i at en viss bygning eller et møtested, blir vekk, for alltid, på samme måte som når et navn på en person blir byttet ut med et annet navn eller at selve navnet blir borte, for det er ingen som husker hva det var, er det ikke bare bygningen, møtestedet eller navnet som forsvinner, for det oppstår et tomrom hos oss, som ingen annen bygning eller møtesteder eller navn kan fylle ut. Våre navn er mye mer og annet enn det som markerer oss fra andre, og som kan erstattes av et siffer eller et nummer i den lange rekken av individ, som også har et nummer, et personnummer, for de er bærere av betydning og mening ved at de åpner opp for å plassere personen, som er bærer av navnet, inn i en større og mer omfattende sammenheng enn hun selv utgjør. Og når personlige navn, egennavn, forsvinner, om de blir byttet ut med andre navn, er det ikke bare gjerningene, som noe som gjør oss stolte eller som vi skammer oss over, som blir vekk, det som nå er virkelig og sant for henne er heller at selve hennes eksistens også har opphørt, det kjennes som at hun ikke har levd.

   Nåtidsdimensjonen har også å bli tatt i betraktning, for mennesker har deres liv både i det forgangne, det som er nå og deres videre løp innover i framtiden, noe som finner sted gjennom deres overveielser og avgjørelser, valg av handlingsmåter, hva de tar med inn i deres liv og hva de utelater, velger bort.

Livet som en forutsendelse av seg selv  

I det jeg lever aktivt inngripende, lever jeg også foregripende, det vil si at jeg lever med henblikk på at jeg ennå har et liv foran meg, og som er det foranstående livet mitt, noe som medfører at jeg lever livet mitt med henblikk på hva det rommer av muligheter - som mine muligheter: mennesker har minne, hukommelse, erindringer, og minnet mitt er med meg overalt, både i forhold til de lange linjer i fortiden min eller det som var tidligere, at det som ble til og aktualisert eller realisert i fortiden også hadde oppstått ut fra tenkte eller utkastede muligheter, som noe jeg higet etter å omsette til realitet, som ennå var på tankeplanet: litt etter litt tok dette form, selv om jeg måtte gjennom en rekke tilbakeslag, skuffelser, kriser, før jeg nådde målet mitt. Og det betyr dermed at minnet fungerer på ulikt vis, for det er ikke bare slik at jeg husker at det og det skjedde eller at jeg gjorde noe bestemt i fortiden, men det er også bygd inn en henvisning til selve bevegelsen framover i dette jeg erindrer. Derfor er den foregripende akt til stede i selve begrepet om minne: i kraft av våre særskilte måter å være til på i verden, beveger vi oss mellom de ulike moment, som konstituerer menneskelig liv, og vi kan starte hvor vi vil innenfor disse moment, noe som andre levedyr er avskåret fra å gjøre. Således er forestillingen som kraft og medium for bevegelsen ut over oss selv og tilbake til oss selv, et element i vår måte å være til på i verden.

    Dermed kan en tale om at livet for oss er en forutsendelse av oss selv, og at de ting som sendes ut, ikke bare blir borte ved at det sendes ut og av sted, for i kraft av minnet oppbevares det som nettopp ikke har blitt til virkelig liv, men kun som forestilt, tenkt - som ennå ikke satt ut i livet. Naturligvis, det gis en hel rekke ting i livet som ikke beror på meg, for de er avhengige av tilfeldige og ytre forhold, som er unndratt min egen vilje.

    I forhold til det gjorte - det som har blitt utført, gjennomført, fullbyrdet - svinger dette med, i den forstand at det determinerer og influerer det vi ennå er i stand til å gjøre, om vi velger å gå inn på det, for det viser til handlingskrefter hos oss selv.

   Det er, altså, for så vidt som den store glemselen ikke lar lagt sitt slør over det vi har gjort i fortiden, en god del av dette, eller det mest sentrale ved det som tildro seg tidlige i våre liv, som fremdeles står levende og oppbevart i erindringen hos oss. Og i den utstrekning det viser til påbegynte, ufullførte prosjekt, trer retensjoner fram som det som skyver og presser på deg ved at du så å si blir påminnet om at du ennå har et stykke vei å vandre før du har oppnådd dine formål, det vil si at du strever etter å gjennomføre det påbegynte men uferdige prosjektet.

   I en slik konkret sammenheng, betyr pretensjon det som trekker deg utover deg selv og livet ditt her og nå:, og du trekkes utover deg selv betyr at du blir anvist på å ta opp ufullende arbeider, som viser hen til fortiden din, og gjennom å ta dette opp, om du fatter en slik avgjørelse, eller at det å ta tak i noe bestemt i din egen fortid, er du også på vei mot de mål du har satt deg, selv om det er slik at det å nå fram ikke er ett og det samme som å sette seg i fart og bevegelse. Imidlertid, dette at du når et mål, og at etter som du lever videre blir målet du nådde til noe du har vært i gjennom, og således at du har det bak deg. Dette at du har det bak deg, eller at du har det foran deg, forut for at du når det, er uavhengig av betydningen, for den er ikke som å se gjennom et prisme, eller som et punkt som forsvinner i et tredimensjonalt rom. Således er det slik at verdien til våre mål blir ikke mindre om du har oppnådd disse ved at de nå gis i fortiden. Det er heller ikke slik at de mister deres verdi jo nærmere en kommer deres realisering, eller at det som ennå er urealisert er mindre verdt enn det som befinner seg i fortiden eller i nåtiden: betydningen/verdien er konstant, selvstendig og uavhengig av tid og rom - om den er fjern i tid og i rom virker ikke inn på betydningen til det en gjør.

   Å nå fram til målet, og noen mål er det reelt mulig å nå, og disse mål som blir til dine formål, springer ut av prosjekter i fortiden, prosjekter du alt allerede relaterte deg til i livsutfoldelsen din, eller som du fant ut av at du hadde, eller som du konstruerte, og som du dermed identifiserte deg med, og som du gikk i gang med å realisere.

altLivet som menneskeliv, er anlagt på muligheter som reelle muligheter

Som nevnt er en slik framstilling av begrepene for skjematisk til at en blir i stand til å artikulere noe bestemt om våre liv annet enn at den angir en viss retning for vår tenkning og vår tale om disse saker og ting, livet som menneskeliv er anlagt på muligheter som reelle muligheter, og at det ikke bare framstår som muligheter rett og slett.

   Således har en kommet fram til det stedet hvor det blir presserende å angi en vei og en overgang fra det skissemessige og det heller abstrakte til noe mer konkret, og det betyr begrepet om livssituasjon.

   Et sentralt poeng er her at det finner sted gjennom sammenknytningen av begrepet om liv, i vår forstand, med begrepet om situasjon. Det er sannsynligvis sant at det å knytte sammen liv og moral er besværlig; om det er slik at det reiser visse problem å knytte sammen liv og moral, så gjelder det vel også, om enn på et annet vis, at det ikke er helt enkelt å forene liv med situasjon ved at en beskriver det i termer av livssituasjon.

   Med ordene over i mente, akter jeg allikevel å gjøre et forsøk på å artikulere hva som skulle kunne telle som det å knytte sammen begrepet om liv med begrepet om situasjon. Nedenfor følger framstillingen min.

Begrepet om liv og de fenomen begrepet viser til, er om alt det som er i fart og i bevegelse, og alt det som kommer oss i forkjøpet hele tiden; selv kommer vi hinkende og haltende etter, kan vi mene. Begrepet viser dermed til hvor hen noen har sitt sete. Derav følger det visse konsekvenser for ens forståelse av begrepet, der jeg ønsker å løfte fram disse saker:

Begrepet om livssituasjon viser hen til det ustabile, unnvikende og ulikevektige. Livssituasjoner er unike

Situasjonsbegrepet viser hen til alle de fenomen i våre liv som er ustabile, unnflyende, eller unnvikende, og når nevnte element dominerer våre liv, så har det også svært liten grad av stabilitet i seg. Mindre tvetydig uttrykt: det gis visse trekk ved våre liv som bidrar til at livet vi lever gis en utstrakt grad av hurtig omskiftelighet i seg, at det som, tilsynelatende, dukket opp som noe en trodde skulle komme til å vare ved over relativt lang tid, med ett ble til noe helt annet, og dette som endret seg, foranlediget også at vi måtte endre våre planer, eller justere dem ut fra den nye situasjonen vi havnet i ved at noen grep aktivt inn i situasjonen, og dermed endret den. Og denne aktive inngripen hadde en effekt på vår egen fortolkning av hva situasjonen var, i den forstand, at den visste seg å være noe annet og forskjellig fra vår egen fortolkning. Dermed er det også nødvendig å trekke et skille mellom tilstander og posisjoner, på den ene side, som er relativt stabile over tid, og foranderlige, unnvikende, ustabile, situasjoner, på den annen side. Dette kommer jeg straks tilbake til.

  Det forholder seg slik at ingen situasjoner er identiske, som for eksempel begrepet om identitet, eller at det gis to uttrykk som betyr ett og det samme, som fins i matematikk og symbolsk logikk, og som er uopphevelig for disse disipliner, gis ikke hva angår menneskers begrep om situasjon. Det gjelder også for språk at det gis visse element i språket som varer ved over tid, og som har en stabil og gjenkjennelig identitet, slik som bokstavene i et gitt språk, sammen med andre semantiske, syntaktiske og pragmatiske kjennetegn.

 Således er det praktisk nødvendig at begrepet situasjonslogikk, eller situasjonshermeneutikk, gis en annen tydning, framstilling og anvendelse enn innenfor språk og språklære, matematikk og symbolsk logikk.  

   For å tydeliggjøre det jeg så vidt har kommet inn på over, er det slik at siden det noen ganger er slik at et menneske havner i en viss livssituasjon ved at det har utelatt å gjøre noe, som det skulle ha gjort, eller ved at en har gjort noe det ikke burde ha gjort, eller at en har unnlatt å gjøre noe for å endre livssituasjonen, eller ved at noen griper aktivt inn i den, er det nødvendig å forstå og forklare begrepet situasjon gjennom å føre inn begrepet om agent, eller begrepet om aktiv inngripen og begrepet om utelatelse av inngripen. På grunn av at livssituasjoner er foranderlige, og at de følgelig kan endres, enten gjennom at noen andre enn den som befinner seg i situasjonen, selv foretar seg noe som helst, eller ved at den som befinner seg i situasjonen setter seg selv i fart og bevegelse, med henblikk på endring av situasjonen, følger det at begrepet om agent er et praktisk element i enhver framstilling av hva som skal forstås og begripes med situasjonslogikk.

   Jeg forutsetter dermed at til begrepet om livssituasjon svarer begrepet om noe som er langt mer foranderlig enn tilstander og posisjoner, eller stillinger, som har et langt mer statisk preg(se over).

   Ett særdrag ved begrepet om livssituasjon er da at den eller de som befinner seg i en konkret og unik situasjon, tar den opp, og derigjennom endres den til det bedre eller verre for den, eller de som er i situasjonen.