Filosofi og metafilosofi - Sida 4

aug012012

Skrivet av Thor Olav Olsen

Essäer

Filosofi som verktøy, dvs. i klarhetens tjeneste, og ikke på grunnlag av eksterne stimuli

I vår tid gis det unevnelige mange folk som ikke går i gang med et større filosofisk-vitenskapelig prosjekt med mindre det vinker et professorat der framme eller at en får en klekkelig sum med penger for å gjennomføre prosjektet: intellektuell og moralsk dygd tar vare på seg selv: den som er dygdig trenger ikke eksterne stimuli, i form av en prestisjetung stilling eller uforskammede store stipend. Hva angår verden vi lever i, så skrev den franske filosof Gabriel Marcel(1889-1973) et sted at et godt bilde på den moderne tid eller den moderne verden, er at har og får vansker med å sove, og at en bare ligger og vrir seg rundt i sengen. Naturligvis, Marcel vokste opp i en annen tid og en annen verden enn vår verden, uten at det forringer hans store innsikt om menneskenes bekymrethet og hva den er om, idet ingen lever i et vakum. Innvendingen går ut på at det gis tider med stor uro, mindre uro, og at det gis tider hvor det meste flyter greit og rolig av sted: vår tid er ikke en slik verden der det meste er i orden som det er: å føre en diskurs der det er om bombing av folk til frihet, menneskerettigheter, demokrati og velstand, er knapt nok å ha fattet hva vår tids intellektuelle og moralske krise er om.

Gabriel MarcelDette at en ikke er i stand til å frambringe nevnte, antatte goder, gjennom å tråkke andre under sin fot, foranlediger ikke at en skal forsvare tyranni og despotisme: den som forsvarer liberale stats-og samfunnsordninger, har også å vurdere sitt eget kulturelle verdi – og normgrunnlag, slik at det blir et visst samsvar mellom mål og midler – at legitimiteten for den og den kampanje eller aksjon, er i orden, sett ut fra høye moralpolitiske standarder.

Således er uro og bekymrethet en av hovedkjennetegnene for den som har vandret inn i filosofi ved at det filosoferende mennesket tar menneskenes vilkår innover seg, vilkår som teknokratiet og underholdningsindustriet søker å dekke til gjennom å gjøre det meste til gjenstand for informasjon eller til noe en kan le av: ut fra ståstedet mitt er det et første et manifest uttrykk for at den teknisk-vitenskapelige fornuft er nåtidens fornuftsform, eller en av gudene i tiden, mens det sistnevnte – underholdningsindustrien, og her inkluderer jeg nyhetssendinger i radio og tv, og i aviser, ja hele den mediakonstruerte realiteten – er krampaktige forsøk på å holde det som er skremmende på en armlengdes avstand fra oss selv.

Det sistnevnte fortjener en ytterligere kommentar: at tomheten i den mediaproduserte tydningen og framstilling av realiteten, blir en ubetydelig ytring om en legger følgende avgrensning til grunn for observasjon og tydning av det en forstår med 'menneskeværen': at latterevnen er en av menneskenes særkjennetegn.

Avgrensningen over har en svært alvorlig svakhet: Hva vi mennesker ler av er ikke demokratisk distribuert, for vi ler av svært forskjellige ting, og det gis mennesker som knapt nok trekker på smilebåndet: mye av det som serveres i mediene i dag er svært smakløst, og det beholder sin validitet uavhengig om en snakker med referanse til intelligent humor. I alle fall, siden et filosofisk prosjekt, forstått som et personlig og globalt prosjekt, og som pågår over tid – ja for et helt liv, om det ikke blir så langt eller at en lever fram til oldingealder, så er det å sette sitt eget liv på spill, uten at det nødvendigvis skjer slik det gjorde for Walter Benjamin, en filosof som leverte tibake de kortene han hadde fått utdelt, istedenfor å bli henrettet av nazistene, som avskydde alt det Benjamin stod for: bakgrunnen og forutsetningene for at filosofi betyr å sette sitt eget liv på spill, er at ingen forhåndsgarantier for at en vil lykkes med det en gir seg inn på når en gir seg inn på filosofi; det verste som kan skje, er vel at en er stolt over å tro og mene at det ikke har ført fram til noe som helst – annet enn at det ledsages av frustrasjoner og at en forstår det slik at menneskeværen er en bortkastet lidenskap.

En kan spørre seg selv, er det foregående om tomme ord, utrykk og fraser, eller at det avgjørende er hva for slags språk den aktuelle tenker betjener seg av i sin tenkning om realiteten, e.g. det partikulære språket en har blitt ført inn i, og som virker inn på det en tenker om realiteten og hvordan en oppfatter den? Svaret mitt er slik: at realitetet er ikke av språklig karakterer, slik at en analyse av språkets generellle struktur dermed får fram hva for generell struktur verden har; verden har ingen fast struktur: det er livet som har en struktur.

For menneskene er grunn og grunnlag, eller om du vil, det fundamentale, livet selv: språk og språklighet er sentralt og viktig: i den grad og utstrekning språk og språklighet blir til leksikon eller leksikalsk struktur, har en alt allered tapt overfor realiteten: realiteten er verken substantiv, adjektiv eller verb; såvel syntaks som pragmatikk er ok, og det gis både semantiske, syntaktiske og pragmatiske realiteter; å hevde at realiteten er ekvivalent med de nevnte aspekt er å begå et kategorimistak ved at de nevnte aspekt er deler av det hele, som er realiteten. Realiteten som helhet er mer og annet enn summen av dets deler ved at alle ting og alt som er, er gjennomtrukket av realiteten, uten at en dermed kan peke ut to eller tre aspekt av denne totaliteten, og så fortsette med å hevde at her har du realiteten – hele realiteten.

Ut fra dets betydning er det ikke slik at 'fundamental' er et rent negativt begrep

Herbert Spencer«Fundamental» står for «grunnleggende», og, følgelig, en «fundamentalist», er en person som er tilhenger av det som er grunnleggende, i den betydning at det gis en retning, og som betegnes med «fundamentalisme»: det gis andre beskrivelser og tydninger av 'fundamental' enn at en tilslutter seg en eller annen religiøs retning, der en ikke stiller spørsmål vedrørende forutsetningene og det en har kommet fram til som resultat at en har unnlatt å se nærmere på utgangspunktet for sine resonnement, eller at en har blitt ført inn i en viss tanketradisjon, og som er fylt av ortodoksi, dogmer og doktriner. Disse begrep står for 'fundamental', så godt som andre begrep: 'basal' eller 'elementær'

Naturligvis, en snakker likeledes om primitive folkeslag, i kontradiksjon til 'folkeslag som befinner seg på høyere utviklingsnivå: pygmeene i Afrika, og som nå er utryddet, ble regnet som et primitivt folkeslag, e.g. at de var laverestående som mennesker: jeg tar sterkt avstand fra å referere til mennesker i termer av lavstående og høytstående folk.

Innenfor malerkunsten snakker en om primitivisme, og da er referansen folk som har levd i utkanten av den vitenskapelige – teknologiske og byråkratiske sivilisasjonen/kulturen; 'primitiv i første betydning refererer til folk som, ut fra betingelsene, står eller stod, på et annet utviklingstrinn enn oss hvite og blåøyde mennesker. Å snakke om primitive folkeslag var populære tankeforestillinger i det sekstende og det syttende århundre ved at Charles Darwin(1809-1882) kunngjorde sine ting om artenes opprinnelse – evolusjonsteorien. Naturligvis, sammen med Herbert Spencer(1820-1903) og andre folk, som sværmet for sosialdarwinismen, e.g. de stor og sterkes rett til å styre, og at de små og svake har å adlyde. Naturligvis, i det 21. århundre er de små og svake kapable til å slå seg sammen ved at det alltid gis folk som appellerer til sinnstilstander som resentiment – hat og hevn – og dermed fortsetter det ubagelige showet.

Den grunnleggende realitet er livet selv

Likevel, det jeg fører til torgs er livet selv, i egenskap av den grunnleggende realitet, og som er vår egen realitet, slik den også er din realitet: er betydningen at jeg, i en eller annen forstand, er fundamentalist, for «fundamentalisme» står for uhyggelig ting, i alle fall om en legger den militante, aggressive, versjonen til grunn for begrepet, og om det er slik at det er den intolerante strømningen i tiden som blir ment, er det virkelig og sant at det er svært klanderverdig for en menneskelig person å identifisere seg med en bevegelse, eller et nettverk, som ser det som sin hovedoppgave å spre død og undergang overalt, og hvor de motiverende strukturer for aggressiv utagering er sentrert rundt hat og hevn. 

Vi ber filologen om assistanse

Kanske er det slik at filologien kan hjelpe til med henblikk på å forstå hva begrepet om fundament står for, og hva som måtte menes med «fundamentalisme», det vil si at den som tilslutter seg retningen fundamentalisme, er en fundamentalist.

Ut fra alminnelig språkbruk står (begreps)sordet «filolog» for følgende ting: (a) en person som er utdannet innenfor et eller flere språkfag, og (b) at hennes virksomhet går ut på (c) å lære ut de ting hun har lært eller som hun har (d) tilegnet seg i løpet av sitt høyskole eller universitetsstudium. Med andre ord, i en slik tydning og beskrivelse av læreren og hennes virksomhet, er det bygd inn så vel pedagogikk så vel som didaktikk. Det sistnevnte står for tilrettelegging og utførelse av selve undervisningen, mens det førstnevnte har å gjøre med undervisningens hovedidéer, eller for hvis skyld det i det hele tatt drives med systematisk undervisning e.g. at mennesker er anvist på skolering, opplæring eller undervisning.

Imidlertid, begrepet fundament står for grunn og grunnlag, dvs. for hvis skyld og med henblikk på hva en ting, en gjenstand eller et objekt, i det hele tatt har blitt til og at denne ting, denne gjensstand eller objekt, fortsetter å være til i nåtiden og innover i framtiden. Grunn og grunnlag er likeledes med henblikk på at noe skjer, i motsetning til at ingenting skjer, og at noe overhodet blir gjort: vår tid har vendt ryggen til fundamentet, eller at livet har et fundament - en grunn og et grunnlag. Om livet har en grunn og et grunnlag, så er det grunnlaget som bærer og holder oss oppe, eller at det er den kraft og makt som fins i alt som er og som bevirker at alt som eksisterer over tid, rom og innenfor omstendighetene, fortsetter i sin eksistens – fra sekund til sekund. Dermed er det grunnleggende spørsmålet slik: hvorfor fins noe heller enn at ingenting fins? For det er ikke bare slik at det som eksisterer går mot sin avslutning; det er likeledes slik at det kunne ha vært slik at det overhodet ikke hadde eksistert.

Filosofi er streben etter forståelse: kritisk refleksjon

Om det som er beroende av andre ting, og som selv er beroende av noe annet, så synes det å føre ut i en uendelig regress, og således har det som forutsetning og betingelse at det som er beroende avhenger av noe som selv ikke er beroende av noe annet ved at det er mulige vilkår for at det fins noe som er beroende, og dette betegner jeg som det «uberoende»; hva kan en filolog tro og mene om distinksjonen mellom beoende og uberoende? At det er sofistikk – flisespikkeri, eller at det ikke er annet enn ordgyteri, eller en lek med ord? «Filologi står for 'forskning', 'lære' og 'fomidling'(undervisning; opplæring, skolering, å lære ut); filosofi er ingen lære, like lite som at filosof er ett og det samme som vitenskap: filosofi er streben etter forståelse: kritisk refleksjon; når det opprettes læreseter i filosofi, om det er om lektorstillinger, amanuensisstillinger eller profossorat, så er det i svært mange tilfelle om penger og livsopphold, slik at den som har involvert seg i denne noble virksomheten, som filosofi faktisk er, ikke lenger trenger å drive med andre saker, saker som er irrelevant for den som har viet seg til filosofi, og som derigjennom har fått et filosofisk kall – en skjebne.

Karl PopperÅ snakke om kall og skjebne i det tredje millennium vekker gjerne til live tankeforestillinger som stammer fra en fjern fortid , der en eller annen metafysisk – teleologisk determinisme var utbredt, e.g. at verden og verdensforløpet var forutgitt, om det så var Gud, staten/samfunnet som stod bakom en slik skjebnetro(fatum), er uten betydning, og den som reiser innvendingen at livet ikke har en slik karakter at det er om å lese i glasskugler eller at en oppsøker en sjaman, så er jeg den første til å stadfeste at den som hevder at livet er forutbestemt, slik en til daglig forstår det om en konsulterer en eller annen klok gammel kvinne eller mann, er usant.

Det begynner å bli ganske mange år siden at filosofi, rent formalt, skilte lag med teologi, i alle fall om en holder seg til de tradisjonelle framstillinger av filosofi og teologi. Uavhengig av spørsmålet om relasjonene mellom filosofi og teologi, der grenseoppgangene mellom disse to fagområder neppe er slik at de kan deles i to båser med hver deres heading eller overskrift: A. Filosofi. B. Teologi. Å tenke langsetter nevnte gater og veier, eller langsetter slik mønstre som at det gis en klar grenseoppgang mellom dem, er heller til skade enn til gagn for såvel filosofi som teologi.

Spørsmålet mitt er ikke om filosofi, respektivt, teologi, for det er om å bli ført inn i metafilosofi, og siden «meta», i og for seg selv, ikke betyr annet enn det som kommer etter eller som blir plassert etter noe annet, gitt en viss klassifisering, er det ikke mye en har sagt og ment om hva metafilosofi er om.

Om en snur på problemstillingen eller temaet, så synes det relevant å hevde at det ennå gis folk som drømmer om en form for enhetsvitenskap, og hvor filosofi, i vid forstand, er inkludert som et verktøy eller et hjelpemiddel for tanken.

Enhetsvitenskapelig orientering, med utspring i den logiske empirismen, bygger på tanken at i første og siste rekke gis det kun en vitenskap – naturvitenskapen. Dessuten at det gis logikk, og derav den adjektivistiske beskrivelsen av empirisk vitenskap, nemlig logisk empirisme (Sir Karl Raimond Popper, 1902-1994).

Om en finner sammensetningen av begrep anstøtelig for tanken, så kan en skifte den ut med den «vitenskapelige fornuft», og derigjennom synes en å bli satt på sporet av en tenkning som plasserer vitenskap på linje med Hegel og forestillingen hans om filosofi som vitenskapenes vitenskap, homologt til tanken om filosofi som viten om viten, eller som streben etter å vite at en vet.

Den sistnevnte innstillingen overfor filosofi er å ta et skritt tilbake i tid, for i det forgangne fantes det folk som betraktet filosofer som visergutter for teologien, e..g. at filosofi var underlagt teologien og det teologiske, og at filosofi, ut fra og i seg selv, er maktesløs, med mindre at visse deler av filosofi blir tatt i tjeneste av de ulike vitenskaper, og det øvrige? På bålet med det. Det er ikke bare hekser og kjettere som har blitt brent på bålet: det gjelder for skrifter og bøker som er skrevet av filosofer, og om de inneholder ord og fraser som idéer og substanser, og som ikke kan føres tilbake til den sansbare realitet, så er det kjettersk virksomhet, eller at det ikke lenger er uttrykk for kontroversielle saker(doxa- meninger; ideologi).

Med henblikk på de ytterste anliggender, så trenger en ikke å være teolog for å ytre seg om det, for opp gjennom menneskenes historie har det alltid vært slik at alminnelige filosofer, og som, enten de er skolerte i teologi eller ikke, har undret seg om livet «etter» livet, e.g. om døden har det siste ordet i alt som er. Om en godljenner at livet er sterkere enn døden, så synes det at en likeledes har å godkjenne at det som er sterkere har en tendens i seg til å gå videre enn det som er svakere, og om livet er det som er sterkere enn døden, så går livet videre enn døden.

Det sistnevnte har ingen verdens ting å gjøre med «at hver og en av oss har å dø»; det har å gjøre med relasjonene mellom begrep, det vil si at det er om logikk, eller om det filosofiske logos – dialektikken.

Dermed blir ytringer som at i fortiden var filosofi kun et verktøy for teologien til en usurpering av filosofi som filosofi, og det er, mildt uttrykt, lite å spore av ydmykhet eller intellektuell forsiktighet om en tror og mener at all filosofi som ble frambrakt i middelalderen ble tenkt ut og nedtegnet for å opprettholde, bevare og videreføre kirkens makt over de menneskelige sinn.

Uavhengig av hvordan det var bestilt i den perioden som betegnes med «middelalderen», så er inkluderingen av filosofi i vitenskapsteori eller i vitenskapsfilosofi, og at det skjer med henblikk på at filosofi som aktivitet og virksomhet blir transformert til et nyttig verktøy for tanken, er å bryte med hele idéen om at filosofi er en virksomhet som drives for sin egen skyld, og ikke for noe annet enn det. Følgelig er poengene mine med å trekke opp et skille mellom filosofi som vertøy for tanken, det vil si i relasjon til vitenskapsteori og vitenskapsfilosofi, eller teologi, for den slags skyld, flere: Det betyr ikke at jeg deler hvert eneste synspunkt jeg tar opp, og heller ikke at jeg tilslutter meg hver eneste begrunnelse for disse synspunkt. Sentralt i framstillingen min er det såkalte skillet mellom kvantitativ forskning, på den ene side, og kvalitative undersøkelser, på den annen side: ut fra gjengse forestillinger er det bare det førstnevnte som teller som vitenskapelig forskning; det sistnevnte erklæres om synsing, eller som det å ha meninger, i motsetning til å bygge ytringer om et bestemt emne eller et bestemt susjett, på det som det er evidens for. Jeg holder opposisjonen mellom kvantitativ forskning og kvalitative undersøkelser for å være en falsk opposisjon.

Gitt at du involverer deg i en viss aktivitet, som, for eksempel, å lese en eller annen innføringsbok i filosofi, og dette trenger ikke å ha å gjøre med boken du leser, så er det ikke sikkert at du blir ført inn i filosofi. Det skal mer til enn lesing av populært skrevne innføringer i hva filosofi er om, for å fortsette med filosofi som livsform. På den annen side, om du har blitt ført inn i filosofi, og at du er blant dem som avanserer til professor i filosofi, det vil si at du etter noen år som 1. amanuensis i filosofi blir utnevnt til professor i filosofi, eller at du søker på en stilling som professor i filosofi, og at du får stillingen du søkt på. Eventuelt, at du får oppnevnet en komitée, hvis oppgave går ut på å bedømme om arbeidene dine har en slik kvalitet, at de innfrir betingelsene for å bli tilkjent professorkompetanse filosofi.

Ut fra det foregående følger det ikke at fra nå av driver du med meta-filosofiske refleksjoner, eller, bent ut sagt: at du er metafilosof. Følgelig, med 'metafilosofi' skal det forstås et 'singulært individ, et menneske, og som er høyt skolert i en eller annen gren som faller inn under filosofi(som ontologi, epistemologi, språkfilosofi, etikk, etc.) og som har gitt seg i kast med filosofiske refleksjoner over en rekke begrep som inngår i filosofers vokabular og deres filosofiske synspunkt på emner som kognitiv filosofi versus non-kogmtiv filosofi, realisme versus anti-realisme, naturalisme versus non-naturalisme, samt ulike versjoner av expressivisme innenfor filosofi.

Nevnte saker og ting er svært relevant med henblikk på så vel teoretisk filosofi som praktiske filosofi, men også hva angår teorier om moral, etikk, det vil si det som beskrives i termer av 'moralitet', som er spørsmål om godt og ondt, rett og galt, og disse begrepenes status.

Thor Olav Olsen Dr. Philos. i filosofi

Ensamrätt för samtliga artiklarna som Thor Olav Olsen publicerar i Tidningen Kulturen tillhör författaren. Tillståndet för citat, länkar eller publicering i andra media än Tidningen Kulturen måste skriftiligt ges av författaren på denna adress          Den här e-postadressen är skyddad från spamrobotar, du måste ha Javascript aktiverat för att visa den  

(De abstrakta bilderna är av Hebriana Alainentalo)