Filosofi og metafilosofi - Sida 3

aug012012

Skrivet av Thor Olav Olsen

Essäer

Filosofisk refleksjon står fritt i forhold til den universitære filosofi

I want to be thereTilbake til obskurantisme og ren spekulasjon, om det er moralloven, plikten, det kategoriske imperativet, eller andre urimelige ting, og som er forenelige med de verste ugjerninger på jord, så ...

Uendelig mange skrifter fra fortiden har gått tapt, om grunnene var ildspåsettelse ved at hele bibliotek ble satt i brann, eller at det skjedde gjennom plyndring. Imidlertid, det gis mye som ennå ikke har sett dages lys, og grunnene er legio: at visse skrivende folk ble favorisert ved at de ble løftet fram i datidens samtid, mens andre ble betraktet som annnenrangs forfattere, der de førstnevnte higet etter en ærefull nåtid og at deres gjerninger skulle omgis av en aura, som de, etter alminnelige gjeldende betraktninger, ikke fortjente: det er slettes ikke opplagt at de som nøt mest popularitet i fortidens samtid dermed var de beste tenkere. I realitetet var det slik at mange av de fremste filosofene verken hadde fast stilling ved et universitet eller at de oppholdt seg i nærheten av det universitetet som hadde kreert dem til doktor i filosofi. Fast ansettelse, høy lønn og mange utgivelser er knapt nok kriterier for å dømme om viktigheten av hva en filosofi presenterer av idéer og tanker, e.g. om det er med referanse til en «stor» filosof. Det er heller ikke nevneverdig informativt om filosofens verker blir stående over tid, for det gis alltids folk som har visse preferanser og strategier, og som nettopp går ut på å bevare den enkeltes ffilosofiske verk for ettertiden.

Arthur Schopenhaer, for eksempel, var langt bedre skolert innenfor vitenskapene enn Immanuel Kant og Schopenhauer syntes å være langt mer orientert om allmenne forhold enn Kant. Kant var av den oppfatning at det gis følgende «menneskeraser»: hvite, sorte, gule og røde, og mer raffinert var Kant ikke, hva angikk de ulike folkeslagenes hudfarge!

Uttrykt i vår tids terminologi: Menneskeraser fins ikke, og å tro og mene at det finnes ulike menneskeraser, er som å tro på den avskyelige snømannen i Himalaya.

Dermed er bindingen til filosofi – i prinsippet – verken beroende av at en befinner seg på et universitet eller i nærheten av et universitet, og det er defintivt ikke slik at hver eneste filosof som verken har vært innehaver av et profesorat i filosofi eller som har fungert som fast lærer på en eller annen høyskole eller et universitet, er uten de nødvendige og tilstrekkelig betingelser for å holde på med filosofi som heltidsvirksomhet; for de førstnevntes vedkommende er det ikke alltid slik at de fortsetter med filosofi etter at de har trukket seg tilbake fra stillingen som professor, og for de sistnevnte kan det fort bli slik at den filosofiske gnisten har forsvunnet lenge før de er rede til å pensjonere seg. Imidlertid, for den hvis filosofiske nerve er intakt, er situasjonen en helt annen, for nå kan vedkommende endelig får anledning til å samle seg om de ting som, i mange tilfelle, måtte settes tilside på grunn av diverse administrative plikter og, i det hele tatt, at livet på universitet er å være henvist til de aktuelle universitets tilpasningsstrategier. Slik er det. Derfor har de ikke lenger noen unnskyldning for å la være å virke som filosof: At filosofiværen er et globalt og personlig prosjekt.

Undringen er over hva diskursen er om når den er om metafilosofi: Det gis så mange ulike innstillinger overfor filosofi, e.g. at det som er felles og allment for filosofi og metafilosofi, er at en støtter seg på logos, som står for fornuft og fornuftighet, sammen med at det er om de sterkeste følelser, og som er bindingen til livet vårt i verden.

Om en undres over hva filosofi er eller ikke er, så har en verken blitt ført inn i filosofi eller i metafilosofi; om det er en form for resignert filosofi ved at det blir betraktet som en ren post-estetisk virksomhet, det vil si at det beskrives som at en driver på med filosofi i en tid som antas å følge etter at idéen om og begrepet om filosofi ble tatt på alvor, så står det dårlig til med det aktuelle mennesker, tross ytringer om det motsatte.

Å ha et globalt og personlig prosjekt

At filosofi er et globalt og personlig prosjekt, betyr, mellom annet, at den som har blitt ført inn i filosofi, har å våge å ytre seg i første person entall ved at hun gir uttrykk for hva hun selv støtter seg på, hva hun tror på, og hvorfor, og det betyr at den tid er forbi der hun kunne hjemme seg bak et skinn av nøytralitet, og hvor hun hadde blitt opplært til å tro at nøytralitet er hva filosofi er om, e.g. at saklighet, nøkternhet, eller objektivitet, er ensbetydende med at deiktiske ord og begrep som jeg og meg har å bli utradert fra det filosoofiske språket: filosofi er om å prøve å forstå det en selv uttrykker, og at dette finner sted uten at en forveksler det med «standpunktfilosofi», «programmatisk filosofi». Dermed er filosofi verken bare om å ta opp spørsmål, der svarene blir hengende i luften eller at de rett og slett blir overlatt til leseren, skjønt det sistnevnte er et godt skritt på veien bort fra den dogmatiske filosofi, der en en orienterer seg ut fra en sinnstilstand der en alt allerede tror og mener at en vet beskjed om det en trenger å vite noe om; filosofi er en åpen, uferdig og ufullbyrdet virksomhet: det som særpreger filosofi, qua kritisk virksomhet, er at den som står for undersøkelsen – undersøkeren - streber etter å forstå, og forståelsen trer fram eller ikke, som utfallet av tenkerens vedvarende anstrengelser for å bringe inn orden og mening, form og struktur, i arbeidene sine. Ut fra nevnte bakgrunn, er det rimelig å hevde at veien inn til spørsmålet om og etter metafilosofi, er om menneskelivets forutsetninger og betingelser, dets grunn og grunnlag, e.g. at det er om alle de ting som fins innenfor omstendighetene våre, og hvor det er slik at når omstendighetene skifter, så foranlediger dette at livet vårt likeledes endrer seg, sammen med tingene som er i bevegelse, utvikling og forandring. Dermed stiger følgende spørsmål fram for og i sinnet vårt: at vi spør oss selv om hva og hvem vi selv er, eller hva for forklaringen vi skal kunne gi på at vi har en identitet, og at denne identitet, som er hva og hvem vi er, er, relativt, stabil, tross eller på grunn av at nåtidens omstendigheter er forskjellig fra hva den var i fortiden, og at de tingene vi relaterte oss til i fortiden, ikke lenger er.

Signum arboreumMenneskeværen, i egenskap av singulære værende, betyr å leve over tid, sted og innenfor deres konkrete omstendighet, og når tidspunktene skifter, stedet er et annet enn det var i før, og at de konkrete omstendighetene har endret seg, så har også den eksisterende tenkeren å endre seg, gitt at hun fremdeles ønsker og vil forstå sitt eget og andre kår.

Det er likeledes slik at hver eneste eksisterende entitet er lokaliserbar innenfor et visst arrangement eller en spatio-temporal akse, og hvor henvisning til tid, sted og omstendigheter er ufravikelig for å kunne fastslå eller bestemme egenskapene til de aktuelle eksisterende entitet: kausal regularitet er operativ innenfor nevnte akser, og det som har vært eller det som eksisterte i fortiden, er ikke lenger til innenfor den eksisterende orden; det har gått over til en annen modus enn nåtidsmodus, der nåtidsmodusen angir at de entiteter som ennå er, er, mens de ting som verken tilhører den forgangne modus eller modusen for eksisterende entiteter, viser hen til modusen for framtidige entiteter, eller at framtidsmodusen er om entiteter som ennå ikke har blitt aktualisert.

Problemstillingen min har jeg holdt slik at jeg tar høyde for at det gis ulike teorier om tid, tiden og tidens ulike dimensjoner, e.g. med henblikk på 'tidens kausalitet eller dens retning', og det foranlediger at det er med henblikk på så vel ulike typer av hendelser i tidsløpet som hva som kommer først og hva som kommer senere i en sekvens av temporalt strukturerte hendelser.

Poengene mine er: at hva som er før noe annet, og som dermed antas å følge etter, er ikke helt selvinnlysende, og at ordinære kausalitetskategorier ikke er i stand til å ta vare på uklarheten som hevfter ved begrep som 'før', respektivt 'etter'. Spørsmålet er: hva menes det med de nevnte begrep? Naturligvis, et slikt spørsmål har også validitet for begrepet 'nå'. Dermed velger jeg følgende rute inn til metafilosofi, idet jeg gjør oppmerksom på at det er ganske trivielt fenomen jeg søker å kaste lys over, skjønt det kan ha så mye i seg at det kan anspore leseren til å tenke over og gjennom hva som kan menes med å drive med metafilosofi.