Vareestetikk, globalisering og menneskeverd. Del II

jul172012

Skrivet av Thor Olav Olsen

Essäer

Bløffen om menneskenes natur

William BlakeNår sant skal sies, så er det med vareestetikken og globalisering som det er med Pave Benedict: At Paven er Guds vikar på jorden, hvilket ikke er annet enn den rene propaganda. Ja, en bare undres om det gis en Gud som bekymrer seg om all den pomp og prakt som omgir en pave. La oss heller drømme våre drømmer om en Gud som lar være å blande seg inn i tarvelige anliggender, der det er dansen rundt gullkalven og dyrkingen av mammon som rår. Er disse ordene om paven og hans formodede vikartjeneste, hårde ord? Ikke i det hele tatt. Grunnen til at det er slik, er at bløffen om vikartjenesten er lett gjennomskuelig for hvert eneste normalt begavet menneske.

Det forholder seg langt mer ugjennomsiktig med henblikk på vareesteikk og dens ideologi: vareestetikken har som grunnpillar at overalt på jorden, uansett hvor det er, når det er og hvem det gjelder, så har menneskene i seg drømmer og lengsler om et helt annet liv enn det de faktisk har. Underforståtte premisser er at liv er utvikling, bevegelse og forandring, og om utviklingen, bevegelsen og forandringen uteblir, så står en overfor frustrerte, bedrøvelige og miserable liv. M.a.o., følgende antakelse, og menneskene antar jo så mye om så mangt, synes dermed å ha fått en naturlovs form, fasthet og uforanderlighet, eller at antakelsen trer fram som konstant faktor, som om det er uttrykk for en tidløs sannhet, en sannhet som aldri forgår, uavhengig av at tidene, stedene og omstendighetene skifter: 'at hver og en av oss går rundt og bærer på hemmelige drømmer om å framstå, såvel i egne som i alle andres øyne, som rask, stor og sterk, vakker, intelligent, vellykket, framgangsrik, og ikke som et menneske som er treg, liten og svak, stygg, dum, mislykket, mistilpasset'. Ja, les det en gang til.

Er dette selve formularet eller mantraet, for en naturlov: at ut fra vår natur og de naturgitte forhold vi lever under, er det slik at vi tenderer i retning av kultur, gitt at det som lagt ned i oss av positiv art får utfolde seg i frihet? Den politiske teoretiker(og ikke filosofi), Hannah Arendt trodde og mente det. Imidlertid, synet på hvilke naturgitte inklinasjoner, tendenser og disposisjoner mennesker har, ut fra menneskenes 'natur' og naturgitte forhold er langt på vei produkt av sosial – og politisk ideologi, der 'behovene' er resultanter av at de i forveien har blitt produsert av markedstingsfolk og spredt via reklame, dvs. at det bygger på den til enhver tid dominerende sosio-politiske retorikken. Naturligvis, en kan krangle om hvorvidt menneskene blir determinert og influert av massemedienes påtrykk: at reklame og markedsføring har en høyst subtil karakter, og at å utsette seg for dens massive påtrykk, uten at det som sendes ut når inn i den som blir gjenstand for utsendelsen, er mer sikkert enn omvendt. For å sette det på spissen: Om du plutselig blir stående med en vare i hånden, og sammenhengen er at du er inne på en dagligvarebutikk, så skal du ikke se bort fra at markedsføringen har gjort jobben sin. I alle fall, ingen som lever i konsumsamfunn går helt fri fra markedsføringshysteriet: å bli satt inn i et partikulært samfunn og en viss kultur, er likeledes å bli formet av den partikulære samfunnskulturens skjulte maktmekanismer: mennesker er sterkt beroende av alt som strømmer inn i dem fra utsiden, i form av diverse oppfattelser om hva og hvem vi er, der utsiden er det omgivende samfunn, om det er familien og slekten, venner av huset, lærere, kameratflokken i skoletiden, venner i fritiden: impulsene er der, og i barndoms – og ungdomsårene har de en kraft og styrke som avtar med årene. Det vil si at det er sjelden at vi får nye impulser i voksen alder, impulser som er så sterke at de gir opphav til et helt annet liv, eller at det er starten på et helt nytt liv. Følgelig, barne-og ungdomsårene er de fasene i livet der vi blir formet og preget – av omgivelsene.

Et annet aspekt ved problematikken er slik. Om en hevder at menneskene trår etter å bli oppfattet som raske, store og sterke, vakre, intelligente, vellykkete, framgangsrike eller karrierebevisste, og at de nærer en stor uvilje overfor å bli oppfattet som liten og svak, stygg og dum, mislykket og mistilpasset, eventuelt, at en er fysisk spenstig, utholdene og at en tenker godt, så beveger en seg på et så abstrakt plan at det er vanskelig å forstå å la være å beskrive og tyde det i termer av iscenesatt propaganda: det som faktisk er tilfelle, er at ingen mennesker blir mer vakker og formfullent, intelligent og mer vellykket om hun anskaffer seg de ting som vareestetikken fører til torgs. Tvertimot, for hver og en som utsettes for vareestetikken og dens fabrikkering av faantasiverdener, får kjenne på kroppen at hun ikke er bra nok som hun er, eller at hun ikke er på høyde med en av tidens fikse idéer, og som er avskaffelsen av døden – tilintetgjørelsen.

Med henblikk på en mulig forklaring på at det skjer en tildekking av døden, og at istedenfor snakker om den avdøde som vakker, er at forsøket på realiseringen av strømlinjeformetheten og formfullentheten strekker seg helt inn til det menneske som ikke lenger hører til blant og mellom de som lever, og, for å parafrasere Sigmund Freud, at fortrengningen er i ferd med å bli fullstendig: i menneskenes tankeforestilling trer tilintetgjørelsen fram som en nektelse av livet; ifølge en av logikkens lover, e.g når en står overfor negative ytringer, som at Sæterbakken er død, dvs, at Sæterbakken er ikke til lenger blant og mellom de levende., så har en å nekte nektelsen(non eller ikke, dvs. at en plassereer nektelesn ikke foran ikke, slik at en får ikke ikke). Det perfekte reultat synes å følge fra metoden ved at nektigen av nektingen er en nekting av dødens realitet eller døden forstått som nektelse av det posotive, nemlig livet; likevel er det foregående en defintiv nektelse av det som skal affirmes: livet selv; livet har dødens realitet bygd inn i seg: der hvor det gis liv, gis det død, og uten det ene, ikke det andre.

Å leve er å elske, skjønt hva menes med «å elske»? Svaret mitt er å elske betyr å elske livet, eller at en sier ja til livet, om du er advokat, lege eller forfatter, og ikke at en nekter nektelsen, for ingen vitenskapelige framskritt og teknologisk effektivitet, kan hindre at livet har det negative, det dystre, bygd inn i seg, e.g. at det henviser til «det ontologiske hull» - endeligheten vår. 

For øvrig, ut fra Jesus Kristus så heter det at jeg er veien, sannheten og livet, og at hver den som tror på meg, skal få evig liv; hver og en av oss lever endelige, temproalt strukturerte liv, og når døden er der, er det, i beste fall, hva vet jeg om det, med henvisning til det andre livet, livet «etter» livet; å snakke om det andre livet, er en helt annen historie enn å snakke om livet vårt i verden, og som det eneste livet jeg kjenner til. Ja, det gis begrensningen med henblikk på forestillingsevnen: at ingen av oss er i stand til å forestille oss hva døden betyr, e.g. at tilstanden er ekvivalent med tilstanden at en er død. Kanskje er dette grunnen jeg har for å håpe at det aldri kommer til å ta slutt, nemlig at jeg elsker livet, enda jeg vet at alt har og får sin slutt: døde mennesker sykler ikke, de spiser ikke, de ser ikke, hører ikke, m.m., og de skriver slettes ikke bøker.

Om dette er lettvintheter, så la det være: at når livet er hos deg, så er døden ennå ikke inntruffe, og, omvendt, når du har 'dødd døden', så er du ikke lenger tilstede blant og mellom de levende.

Kosmologi vs. filosofi

kosmosMennesker lager mange saker, så som at de utformer kosmologier, og hver eneste kosmologi er tuftet på mange ulike forsøk på å overvinne det uovervinnelige, så som den skjønne, vil noen si og mene, at livet er evigvarende, tross eller på grunn av, at døden springer rundt i gatene og langsetter landeveiene:.

Dermed er det slettes ikke dumt å hevde at det gis sammenhenger mellom kosmologi og livsfilosofi: drive med filosofi, er å ta skrittet over fra «The Philosophy of Life» til «The Life of Philosophy», uavhengig hvor innbydende en eller annen verdensankuelse eller livssyn, og som du får servert på nærmeste gatehjørnet i hver eneste by på vår klode.

Realiteten er en helt annen enn det teknisk – vitenskapeliggjorte samfunnets fåfengte forsøk på avskaffingen av tilintetgjørelsen og døden, for, etter som dager føyes til dager, og at dagene blir til uker, ukene til måneder, og måneder blir til år og ti-år, så betyr tidens irreversible gang at du får rynker rundt øynene, og at stundom verker det både her og der, og om en har barn, så merker du på dem at tiden har løpt av sted ved at barna nå har blitt store, selvstendige og myndige personer, og at de har deres egne liv å leve.

Vareestetikk og globalisering er som tvillinger, og den som åpner seg for det ene, har allerede åpnet seg for det andre; vareestetikken og globaliseringen er om å tråkke andre under sin fot. Hvert eneste tenksomme menneske har skjønt at disse to tankestørrelser bygger på en titanisk bløff, og som er like så stor som den gang menneskene trodde på Jupiter eller på Odin, det vil si den gang fantasi og imaginasjon løp sammen med realiteten, eller da realiteten var fantasien og imaginasjonens tvilling.

Vareestetikken har svært mange groteske aspekt, for reklamens makt er stor, og dens makt virker dypt nede i menneskene psyko-somatiske struktur, e.g. at den former deres karakter, og at den stiger fram som anskaffelser av markedsting, og at en derigjennom starter opp med å geberde seg som en vare: før kunne en si at den og den personen hadde visse likhetstrekk med en Coca Cola boks, nå har en å si til seg selv at det jeg har foran meg er et menneske, og ikke en Coca Cola boks. Slik er det: i det 21. århundre er det å farte rundt i raske biler, og å kle seg i det en tror er det siste skrik, langt viktigere enn å være opptatt av kunst og kultur, litteratur og filosofi.

En kan alltids ta opp spørsmålet: består de foregående beskriveler og vurderinger bare av hyperbolisk ansvendel av språket, det vil si at det er opphopning på opphopning av overdrivelser: riktignok synes det stemme at mennesker har en tendens til å ta ekstra hardt i, e.g. at de overdriver. Vel, noen ganger stemmer det at en overdriver; å slutte fra at overdrivelser forekomme og til at hver eneste ytring er en overdrivelse, fortjener, i alle fall, ikke at jeg bifaller det: noen ganger stemmer vår oppfatning om ting og forhold langt bedre enn vi selv trodde og mente. Slik er det.

Hva angår landområder utenfor Europa, for eksempel på det afrikanske kontinent, det vil si i de såkalte underutviklete land, og hvor de som er redd for å bli oppfattet som annerledes enn oss hvite og blåøyde folk bor, fins det traktorer og slåmaskiner, og som bare står der, og de ruster ned. Traktorene og slåmaskinene er produkt fra maskinjordbrukskulturen.

At ulandshjelpen har slått feil, om ikke overalt i verden, er det ingen tvil om, og det er mange observante og reflekterte mennesker som har ytret seg om det.

James Baldvin Foto WikepediaEn av de forfatterfatterne, og som har gjort et uutslettelig inntrykk på meg, er den afro-amerkikanske forfatteren og essayisten James Baldvin(1924-1987), og i egenskap av farget menneske har han skrevet bok på bok og holdt mange foredrag om hvordan det er å tilhøre de underlegne folkeslag, eller om folk som har blitt sett på som annerledes enn oss alminnelige mennesker, det vil si oss hvite og blåøyde mennesker. Dermed er det ikke så mange år tilbake i tid siden det var alminnelig utbredt å tenke om fargede mennesker i termer av at de var annenrangsmennesker, e.g. skapninger som levde mer ut fra (irrasjonelle) pasjoner enn i lys av rasjonalitet: det var ikke, og er ikke, bare om at fargedes fysiognomi, deres kroppsbygning og utseende, og som er forskjellig fra de hvites fysiognomatiske trekk, for det har også blitt sagt og skrevet tykke bøker om at de markante ulikhetene viser hen til de fargedes indre liv, deres selv, og deres tankeliv, og som har blitt beskrevet på det viset at fornemmelsene, følelser, tanker, handlemåter og karakter avviker så sterkt fra de hvites fornemmelser, følelser, tanker, handlemåter og karakter at det er vanskelig å forstå at de i det hele tatt er som oss andre.

Mange steder på jorden er det slik at fargende har oppnådd formell likestilling med non-fargede; likevel, det er langt fram til full anerkjennelse av deres jevnbyrdighet med hvite folk, og en av de ting som har å bli rettet opp, er at svarte folk som begår lovbrudd har ikke fordring på noen som helst støtte og hjelp for å komme seg videre i livet, så som fortsatt skolegang, stipend og arbeid. Det er svært trist, og store forbedringer er påkrevet, og presidenten i USA, Barach Obama, har store oppgaver foran seg, der det er langt mer fruktbart å sette inn tid og energi på ting som kan finne deres akseptable løsninger, istedenfor å bruke den kostbare tiden på å blande seg inn i konflikter og kriger som finner sted langt borte fra det amerikanske kontinent.

Pygmeene ble utryddet i Afrika, aborigenes i Australia var et primitivt, tilbakestående folkeslag, og som trodde om seg selv at de stammet fra krokodiller: med så mye villskap i seg, hadde de, ute fra nevnte logikkk, å bli disiplinert, holdt i sjakk, på liknende vis som urinnvånderne i Nord-Amerika, indianerne, og som ble nedkjempet med brennevin og gevær, og at deretter ble plassert i reservat ved at de var for farlig til å vandre ute i samfunnet, alt etter at de hvite og blåøyde hadde usurpert landområdene de levde på og av og for.

Tilsvarende forhold kjenner en likeledes til for urbefolkningen på Nord-Kalotten, som samer, lapper og ennuitter, eller urbefolkningen på Grønland; storsamfunnet eller det globale samfunnet, har ikke bare begått overgrep overfor etniske grupper innenfor sitt juridiske territorium, og at de fortsetter med det, for det skjer mer enn gjerne overfor andre utsatte og sårbare grupper i befolkningen, så som de er nederst på rangstigen: sjøfolk, og, idag, folk med lang og svært høy utdanning, og hvor de sistnevnte grupper hører med til de med lavest inntekt i en gitt popopulasjon av mennesker.

På den annen side, globaliseringen stikker langt dypere enn til konstateringen av overgrep, for det er om grunnlaget for den fortsatte eksistens det står om: enten har en å flytte på seg eller så får en nøye seg med svært kummerlige kår, for kompensasjonen fra statlige myndigheter er elendig, e.g. for de mennesker som ikke er villige til å skjære over røttene, og som er om personlig kontinuitet, integritet og identitet over tid.

Uttrykt med andre ord: et menneske kan bekrefte overfor seg selv og andre at det var ok å bryte opp fra stedet hvor en kom fra; glemme det kan det ikke, og derfor opprettholder det singulære individet forbindelsen med «folket sitt». Ja, i den grad det er mulig.

Én av hovedtesene for globaliseringen er at den er uten grunnlag, mens den andre hovedtesen er at globaliseringen er verdensomspennende – at den har hele jordkloden som dets virkefelt. Således synes det å bli absurd, og det er den tredje hovedtese, å vise hen til at globaliseringen er en lokaliserbar ting, at den er operativ på visse steder på jorden vår, eller at globaliseringen er betinget av en viss tidsforståelse, nemlig den lineære tid. Eventuelt, at klokketiden og kalendertiden anses å være langt overlegen syklisk tid, som er naturens tid, årstidenes veksling, generasjonstid og biografisk tid.

Distinksjonen mellom kulturenes utside og innside tilsløres under globaliseringen

Jeg går nå over til å se litt nærmere på det jeg har snakket om over, især med henblikk på å hevde at utside og innside har blitt utvisket under globaliseringen, og at motsetninger og spenninger mellom ulike verdensdeler, regioner, nasjoner og folk ikke lenger kan bli beskrevet og tydet i termer av polare motsetninger, og hvor det som er godt og bra for den ene parten, er ondt og dårlig for den andre parten, og vice versa, at det som er godt og bra for den andre nasjonen, er ondt og dårlig for den egne nasjonen; begrepet om globalisering er flertydig, og dermed har en å foreta grenseoppganger mellom lokal globalisering, regionalglobalisering og den internasjonale globalisering: den konkrte sammenhengen for det første nivået er folk som lever innenfor en viss nasjonalstat, det andre nivået har validitet for europeiske nasjonalstater, mens det tredje nivået angår kloden vår som helhet, e.g. at en viss livsform spres til flest mulige av de ca. 2000 tusen samfunn og 200 nasjonalstater som, i og for øyblikket fins i verden.

Globaliseringsprosesser betyr ikke det samme i New York som i Paris, eller at det er de samme ting en står overfor Beijing som i Lhasa: New York vokste fram som by uten en overordnet plan for utviklingen, mens utbyggingen av Paris, slik vi kjenner den fra Ludwikenes tid, ble tuftet på det matematisk-geometriske verdensbilledet.

Lhasa er tibetanerkulturens hovedstad, og som er bygd opp som midtpunktet i en særegen kloster - og munkekultur: det er ingen tvil om at Beijings globaliseringsprosjekt vil komme til å bety død og tilintetgjørelse for store deler av Tibets mange tusenårige kultur. Den buddistiske kultur og globaliseringskulturen, er to uforenelige kulturer, for de bygger på diamentralt motsatte idéer og verdier.

Bevaringen av den tibetanske kulturen er et legitimt prosjekt, og legitime prosjekt er hinsides det kineserne er villige til å innrømme, såvel overfor seg selv som overfor Tibets buddister og overfor verden utenfor den kinesiske stat.

GlobalismKarakteristisk for globaliseringen, uansett nivå og sammenheng, er tilsidesettingen av vår egen livshistorie, vår egem fortid, der det er frykten for å bli til den andre, den fremmede, «outsideren», eller som den som er annerledes enn «oss», det vil si beveggrunnen for tilpasningstrategien er at den som avviker i forhold til den dominerende livsformen blir a-normal, for den dominerende livsformen antas å bestå av helt normale mennesker, og dermed blir det mulig å føre flere og flere mennesker inn i en svært så uhyggelig verden, og som er historieløse menneskers verden, en verden fylt av barn, kvinner og menn uten fortid, slik Aldous Huxley skrev om i boken sin Brave New World, og som han fikk publisert i1932.

Det gis folk som har større intensjonsdybde enn andre mennesker, og som er langt bedre rustet til å observere visse tendenser i tiden de lever i, og Huxley var et slik menneske som så dypt inn i sin egen samtiden, og hvis observasjoner munnet ut i diverse skrifter. Således fikk boken fra 1932 en oppfølger - Brave New World Revisited(1958)(Gjensynet med Den vidunderlige nye verden), og som er et tilbakeblikk på årene som har forløpt siden mellomkrigstiden mens Den vidunderlige nye verden er en roman: Huxleys tanker synes å bli mer og mer aktuelle for hvert år, især med tanke på at den materialistiske kulturen har blitt til en eksportvare, og som settes som standard for vellykkkede liv, gitt at en får tak i de rette varene med de rette symbolverdier; det er misjonærer som står for vareestetikk og globalisering, og for misjonærer står Gud bakom det hele – uten Gud faller hele misjonstanken i grus: Det dreier seg, altså om framstillbarhet, en tanke som heller har en hedensk opprinnelse enn at den har røtter tibake til kristendommen, og som er en tjenende tro, og ikke at menneskene tror at de er «med-skapere», for å være «med-skaper» kan føre til at en fjerner «med», og så får en at mennesket står over skaperen, eventuelt, at det ikke er plass til tanken om skaperen innenfor det univers menneskene utforsker.

I alle fall, skjønt teknologi var lite påaktet i den greske kultur, især hos filosofen Platon, så gjaldt det om å utvikle den, og grunnlaget for denne utvikling ble lagt gjennom etableringen av logikken som verktøy, samt idéen om den bevirkende årsak, på tross eller på grunn av, at begrepet ble forstått ut fra naturens antatte biologiske determinisme, hvis telos, ifølge aristotelisk logikk, en finner fram til gjennom å erkjenne tingens essens: Å erkjenne tingens «vesensegenskaper» ble så til «å fraviste naturen dens hemmeligheter», og hva er vel dette annet enn å oppnå kontroll over tingen – i egeninteressen, eller ut fra menneskenes fellesinteresser som dyr som lever i samfunn med andre dyr, og som er det politiske samfunnsdyret – mennesket.

Kontrollen over tingen betegnet Aristoteles og aritstotelikerne med techné, e.g. å ha oppnådd teknisk kunnskap. Systematisk klassifisering av techné er teknologi, og som er en samling av verktøy som mennesker rår over med henblikk på naturbeherskelse, hvilket en trengte når en bygde bro over en elv eller en flod, der festepunktene på hver side av elven/floden er sentral for å få til et holdbart spenn over det rennende vannet under broen. Til og med under konstuksjon av hengebroer, ved hjelp av liner, så trengte konstruktørene materialkunnskap, slik at hengebroene ikke brast straks det kom en viss vekt på broen, eller at den ble revet vekk av være og vind.

Teknologi betyr forskjellige ting, og en av disse betydninger er «humanteknologi», og hvor det er om kontroll over og styring på store opphopninger av folkemasser, og som lever tett innpå hverandre, for eksempel i byer: Pace Skinner taler en om betinget atferd, eller at atferd som er posiitiv blir forsterket gjennom ulike former for premiering av den ønskede atferden mens uønsket atferd blir straffet: Sannsynligvis er prrinsippet for betinget atferd like gammelt som menneske selv.

Om forsterkningene av den ønskede atferd er vellykket, og at den negative effekt er virksom ved at den bidrar til å senke andelen av uønsket atferd, gitt at en forstår hva begrepet om atferd går ut på, så kan en dermed snakke om forming av mennesker, eller at den som behersker teknikken også er istand til å frambringe det nye og bedre menneske, og som er mer forutsigbart enn det gamle menneske, idet det har blitt utsatt for betinging av atferden.

En kan gå ut fra at Thales fra Milet – den første naturfilosofen – rådde over en rekke ferdigheter og kunnskaper, og at dette ikke bare var begrenset til bygging av vinpresser, og at de ble satt på visse steder, grunnet at det ordinære løpet i elva hadde blitt eller kom til å bli forstyrret, for Thales bygde broer, konstruerte politiske styringsorgan, og når han hadde gjort alle disse ting, så samlet han seg om sin dynamuiske beskrivelse og tydning av naturen, der proposisjonen «'at alt er vann'», har å bli supplert med at Thales trodde og mente at naturen er fylt av guder, og at det er gudene som har makt over og som derigjennom styrer alt som skjer i naturen, hvilket, ut fra samme terminologi, betyr at det er gudene som generer og re-genererer naturen som natur.

ThalesDerigjennom er framstillingstanken en av de tanker som er bygd inn i globaliseringsprosjektet, og selve tanken er således ikke av ny dato, siden det har vært mer enn nok av folk som har kretset og rullet rundt tanken om produksjon av det nye mennesket: det nye mennesket, angiveligvis, tenker mye bedre, føler mer enn det gamle mennesket, og det er, angivelig, et langt bedre menneske enn de mennesker som ble født, levde og virket i fortiden. Det som er virkelig og sant er at anstendighet og anstendige liv ikke er en eksportvare; en av de land i verden og som misjonerer for anstendige liv, er Amerika: anstendigheten har ingen pris, slik det er med varer som har en viss markedsverdi, og som kan kjøpes og selges til en viss pris, og som er det en har å betale for varen, uavhengig om den selges under markedsverdi, til markedsverdi eller over markedsverdi.

Om en kjøper en vare til en viss pris, og som er under markedsverdiet, eller det en kan få ved å selge den videre til andre kjøpere, så kan en selge tingen/varen til den som ønsker og vil by mest for den: i dag kjøpes og selges såvel mennesker som sannhet, skjønt menneskeværen har en uendelig verdi, og som går langt utover det som et hvilket som helst marked kan åpne opp for av pris og prissetting, mens sannhet hører ikke med til klassen av salgbare objekt ved at sannhet er en størrelse av logisk-metafysisk art.

Gitt at det fins to sannhetsverdier, der den ene er sann, mens den andre er falsk/usann, og at vi holder omtrentlige sannheter, eller det som har blitt betegnet med «grue», og som er om slikt som verken er helt sant eller helt falskt, så utgjøres sannhet-falskhet av verdier, og å snakke om verdier, er ikke å henvise til entiteter som mennesker, tider, steder, ting og omstendigheter. Dermed fortjener diskurser om sannhet/falskhet, som verdier, en annen diskurs enn diskursen om mennesker, tider, steder, ting og omstendigheter: med andre ord, det som eksportert er slikt som er av ånd, og som er om sansemening(konfigurasjoner), forbindtligheter og mål, og det er underlig, for da er det om intensjon eller om de uutstrakte ting, og som hører med til sjelen og sjelens bevegelser.

Det som følger som konsekvens er at folk får stener for brød ved at moteriktige klær er okei å ha på seg, og at å være moderne er å sitte på MacDonalds og ta til seg fastfood: å leve slik at det er øyblikkets ting som er av stor betydning i et liv, har mistet proposjonene for at det gis visse sammenhenger, og at den som taper på at det er slik er både den som tjener store penger på at folk nøyer seg med som er lettvint og den som lever lettvint. I tekstuniverset til Aldous Huxley er det alle dem som pukker på historiens lange linjer, og de singulære menneskenes plass og rolle innenfor den, som blir gjenstand for forfølgelse fra den sterile, hygeniske kulturen: det som står på spill, er travelhetskulturen, versus, kulturen for langsomhet. Å snakke om travelhet og langsomhet, er å snakke om verdi, eller om vekting av hva som teller i et liv, for å skape ting, ting som består over tid, forlanger å ta seg tid, og at den intensivt konsentrerte oppmerkomheten er i fokus for det en tar fatt på: I vår tid prates og prates det, om mangt og mye, skjønt det blir lite eller ingenting gjort – av det som varer ved over tid, sted og omstendigheter.

Jeg tenker slik om kultur og verdi: Kultur og verdi hører sammen, der kultur henviser til alt det menneskene selv får i stand eller som de skaper, om det er kulturlandskap eller om det er poetisk teologi, så oppstår kulturlandskapet eller den poetiske teologi ved at menneskene utnytter deres skapende potensiale. Naturligvis, det gis ulikheter og forskjeller mellom nomadens liv og bondens liv, for bonden og hans folk ble stasjonære eller fastboende, der livet deres bestod av å rydde skogen for stubber og stein, og at de, etterhvert, konstruerte plogen og ved hjelp av den pløyde de jorden Livsformen for nomaden er beroende av til stadighet å flytte fra sted til sted, sammen med bølingen.

Pace Imannuel Kant førte disse to ulike livsformer til sterke konfrontasjoner mellom nomaden og bonden, og hvor den sistnevnte vant fram gjennom reguleringer, lov og rett, slik at jordbruket og det stasjonære krøtterholdet ikke skulle lide overlast fra omvandrende nomader. Imdilertid, vi har å grave dypere ned i materien: Hvordan gikk det hele for seg, e.g. om de første mennesker levde i huler og grotter, så måtte det ha skjedd et eller annet, og som medførte at de kom ut av hulen sin og ut i åpent lende, og at de fortsatte å oppholde seg der, enten som nomader, samlere, jegere, fiskere, eller som bønder – fastboende. Dernest at menneskene å bygget opp små bysamfunn, e.g. at de ikke bare at de løp omkring i de dype skogene og fanget fugl og dyr, eller at de fisket i elver og vann, og at de fortærte byttet eller fangsten, når de kom tibake til hulen/grotten.

Det er ikke usannsynlig at flest mulig av de første menneskene hadde å ta del i den materielt oriebterte kulturen, og at de differensierte arbeidsformer, slik vi er kjent med, var utenfor deres horisont.